Venstresida må vise at å lete etter syndebukker blant dem som selger arbeidskrafta si på en byggeplass, et sykehjem eller et skipsverft – fordi de kommer fra et annet land – er en total avsporing.
Hvordan skal venstresida forholde seg til innvandring og innvandringsfiendtlige utspill? I flere venstresidafora har en debatt blitt startet opp om dette. Ett av utgangspunktene har vært to innlegg fra Pål Steigan på hans blogg. Disse har blant annet fått tilsvar fra Helge Ryggvik på Radikal Portal.
LES OGSÅ: Hva bør sosialister mene og ikke mene om arbeidsinnvandring
Pål Steigan presenterer et angrep på det han kaller en «arbeiderfiendtlig innvandringspolitikk» i Europa og Norge og på venstresidas manglende reaksjon på denne. Han påstår at analysen han gir har et sårt tiltrengt marxistisk perspektiv på innvandringspolitikken. Han skriver: «Det er tvert om av den aller største viktighet at arbeiderbevegelsen får seg en annen innvandringspolitikk enn den globaliserte eliten» – altså underforstått; en restriktiv innvandringspolitikk er i arbeiderklassens interesse.
Dessverre har slike argumenter en viss grobunn på venstresida og i fagbevegelsen. Det er derfor verdt å imøtegå dem.
Marx om Irland
Utrolig nok prøver Steigan å ta Karl Marx skrifter om Irland og den engelske arbeiderklassen til inntekt for et standpunkt om at stengte grenser eller andre begrensninger i innvandringen vil være i arbeiderklassens interesser. Marx blir snudd fullstendig på hodet sammen med to korte avsnitt tatt ut av sin helhetlige sammenheng.
Etter å ha beskrevet fiendtligheten og konkurranseforholdet mellom irske og engelske arbeidere, skrev Marx følgende om den engelske arbeideren (min oversettelse):
«I forholdet til den irske arbeideren ser han på seg selv som et medlem av den herskende nasjon og som en konsekvens blir han et redskap for de engelske aristokratene og kapitalistene mot Irland, og dermed styrker han deres dominans over ham selv. Han dyrker religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mot den irske arbeideren. Hans holdning til denne er mye av den samme som «de fattige hvite» har til de svarte i de tidligere slavestatene i USA.»
Å hevde at Marx her argumenterer for restriksjoner på innvandringen av irske arbeidere er absurd. Sammenlikningen Marx gjør med fattige hvites forhold til svarte i USA, viser jo også at det ikke var innvandrerne han så på som et problem, men nasjonalsjåvinismen og rasismen som var et hinder i kampen mot kapitalistene.
Marx viser dessuten hvordan motsetningene bevisst søkes forsterket av dem som har makt:
«Denne antagonismen blir holdt kunstig i live og intensivert av pressen, prekestolen, vittighetsbladene, i korthet av alle midlene som står til disposisjon for de herskende klasser. Denne antagonismen er hemmeligheten bak den engelske arbeiderklasses impotens, til tross for dens organisering. Det er gjennom denne hemmeligheten at kapitalistklassen kan opprettholde sin makt. Og sistnevnte er helt klar over dette».
Marx sier noe om hvordan man kan motvirke denne antagonismen – og det dreier seg ikke om å kreve begrensninger i innvandringen. Han skriver til sosialister i USA:
«En koalisjon av de tyske arbeiderne med de irske (og selvfølgelig også med de engelske og amerikanske som er klare til å bli med) er det største dere kunne få i stand nå.»
Poenget for Marx er at arbeideres fordommer overfor andre deler av arbeiderklassen er et hinder i kampen for egen frigjøring, ved at det knytter falske allianser mellom herskere og arbeidere. Ja (som Steigan skriver), for å bryte med dette måtte arbeiderne støtte Irlands frigjøringskamp. Men at en logisk fortsettelse av dette skulle være å kreve at irske arbeidere skulle stenges ute fra England, er jo helt meningsløst. Noe slikt ville jo bare forsterke fordommene og splittelsen etter nasjonale linjer, hindre muligheten for felles kamp og stå rakt i motsetning til en marxistisk tilnærming.
LES OGSÅ: Innvandringsfiendtlige demonstrerer ukentlig i Tyskland – møter sterk motbør
Innvandringspolitikk
Steigan framstiller det som om det i Europa i dag praktiseres en liberal innvandringspolitikk med åpne grenser og fri innvandring, som blir drevet fram av kapitalinteressene og de aller rikeste til skade for arbeiderklassen ved at innvandrerne brukes til å undergrave lønnsnivået.
Alle disse premissene er tvilsomme. Det har visst gått Steigan hus forbi at kapitalistklassens politiske representanter i flere store europeiske land gang på gang har spilt «innvandrerkortet», uttalt seg mot multikulturalisme og presentert innvandrere som et problem – hver gang de har vært interessert i å avlede oppmerksomheten fra sin egen arbeiderfiendtlige nedskjæringspolitikk.
Når britisk statsminister David Cameron for tida kjører en kampanje mot arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, beskylder disse for å være velferdssnyltere og ønsker å stenge mange av dem ute, mener altså Steigan at dette er i strid med kapitalens interesser – og kanskje noe man bør støtte? Kapitalkreftene ønsker billig arbeidskraft, men også kutt i sosiale utgifter – en bruk og kast-politikk overfor arbeidsinnvandrerne, som skal kjenne sin plass som B-lag i arbeidslivet. Kapitalen er fortsatt avhengig av splitt og hersk-taktikker. I et slikt perspektiv er det ganske klart at Camerons politikk ikke er i strid med kapitalinteressene.
Innvandringspolitikken i Europa er langt fra så liberal som Steigan framstiller den.
Ja, man har et åpent arbeidsmarked innafor EU/EØS, men rundt «Festning Europa» eksisterer det fortsatt en mur, folk blir nektet innreise og oppholdstillatelse, deportert og utsendt hvis de kommer fra et land utenfor denne muren.
LES OGSÅ: Med demokratiet på nyliberalismens alter
Splitt og hersk
Steigan siterer Marx om kapitalistenes behov for en reservearme av arbeidsløse for å presse ned lønnsnivået og han sier ganske riktig om de rikeste 0.01%: «For å holde på makta er de nødt til å sette arbeidsfolk opp mot hverandre og skape falske agendaer og nøre opp under motsetninger». Ja, at kapitalistklassen har behov for å splitte arbeiderklassen er ikke noe nytt. Det som er nytt (iallfall når det kommer fra en som oppfatter seg som marxist) er at svaret på denne splitt- og hersk-politikken skal være å la seg splitte – ved å hevde at motsetningen etter nasjonale skillelinjer er reelle, at arbeidere i rike land har interesse av å bekjempe muligheten for arbeidere i fattigere land til å flytte over landegrensene for å søke arbeid og forbedre sin livssituasjon.
Kapitalistene har alltid funnet grupper å sette opp mot hverandre. Til syvende og sist ønsker arbeidsgiverne at splittelsen skal fungere helt ned på individnivå, slik at enkeltarbeidere konkurrerer med hverandre om arbeid, lønn og sjefens gunst. Slik konkurranse fungerer til en viss grad hele tida under kapitalismen. Den viktigste motkraften mot denne oppsplittingen er fagorganisering, der enhet og samhold motvirker kapitalismens drift mot vill konkurranse.
Tendensen til å sette grupper i arbeiderklassen opp mot hverandre og bruke deler av arbeiderklassen som reservearbeidskraft vil ikke stanses av stengte grenser eller begrensninger i innvandringen, fordi den er frambrakt av mekanismer i kapitalismen og ikke av innvandrerne.
Kapitalistene er ikke avhengig av innvandring for å prøve å presse folk til et «race to the bottom» – de kan argumentere med konkurransen i forhold til land med lavere kostnader, true med å flytte ut produksjon osv.
Rollen til dagens arbeidsinnvandrere har tidligere vært fylt f.eks. av folk fra landsbygda som kom inn til byene for å jobbe, og av kvinner i perioder der det var ekstra behov for arbeidskraft. Disse gruppene har nå blitt en permanent del av arbeidsstokken. Steigan vil vel ikke hevde at det hadde vært forenlig med venstresidepolitikk å argumentere for at de skulle stenges ute?
To linjer i fagbevegelsen
Tradisjonelt har vi sett to linjer i fagbevegelsen om hvordan den skulle møte de nye gruppene i arbeiderklassen.
Den konservative delen av fagbevegelsen har i beste fall ignorert ufaglærte, kvinner og innvandrere, i verste fall utestengt dem fra sine rekker, og til tider også forsøkt å ekskludere dem fra arbeidsmarkedet, fordi disse gruppene ble sett på som umulige å organisere og gjerne som konkurrenter i stedet for allierte. For eksempel ble løsarbeiderne på havnene sett på som omtrent umulige å organisere.
Mer radikale krefter hadde en annen tilnærming til dette problemet. Eleanor Marx var sentral i å organisere nye, ufaglærte grupper av arbeidere på havnene og i industrien på slutten av 1800-tallet i Storbritannia («New unionism») og Industrial Workers of the World gjorde en formidabel innsats med å organisere innvandrere, ofte kvinner, som hadde jobb i industrien eller jordbruket i USA.
Venstresida må knytte seg til denne radikale tradisjonen – Steigans tilnærming plasserer han sammen med de konservative retningene i arbeiderbevegelsen og til høyre for viktige deler av dagens fagbevegelse, f.eks. EL & IT Forbundet som sier i sitt handlingsprogram:
«EL & IT Forbundet understreker at det er positivt at arbeidere fra andre land kommer til Norge for å søke arbeid. EL & IT Forbundet skal være forbundet for alle arbeidstakere innenfor vårt organisasjonsområde. Forbundets standpunkt er at alle som jobber i Norge skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår.»
Innvandring og økonomi
Et bakenforliggende premiss i Steigans argumentasjon er at antall jobber er konstant og når det kommer flere mennesker inn i et land, blir det større konkurranse om de eksisterende jobbene, noe som fører til økt arbeidsledighet og at lønnsnivået presses ned.
Det er en utbredt myte at høy innvandring er årsaken til kriser og arbeidsløshet. Jo høyere innvandring, desto større krise.
Norge er et av de landene i Europa som har hatt høyest arbeidsinnvandring i forhold til folketallet de siste årene. De største gruppene av innvandrere kommer fra Polen og Sverige. Mellom 2004 og 2014 har antall innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre økt med 410 245, hvorav 213 724 fra EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand. (Tall fra Statistisk sentralbyrå).
Samtidig har Norge en av de høyeste andelene sysselsatte av befolkningen og et av de laveste ledighetstallene i Europa.
Hvis vi ser på utviklingen i sysselsettings- og ledighetstallene i Norge fra 2000-2013, ser vi at de første årene etter åpningen av arbeidsmarkedet overfor EU-land, gikk sysselsettingsgraden oppover (en liten stigning mellom 2005 og 2009) og arbeidsløshetstallene nedover (fra et høydepunkt i 2005 på 4,6% som vi så langt ikke har kommet tilbake til). Etter at effektene av finanskrisa slo inn i 2009/2010, har sysselsettingsgraden gått litt ned, mens arbeidsledigheten fortsatt er lav (2,9% helt arbeidsløse i 3. kvartal 2014, 3,7% når man regner med dem på tiltak). For dem som fortsatt tror at innvandrerne «tar jobbene fra nordmenn», kan det opplyses at andelen helt ledige er på 2,2% i befolkningen bortsett fra innvandrere, mens den er fra 3,0-14,1% blant innvandrere avhengig av landbakgrunn.
Den relativt lave arbeidsløshet i Norge er selvsagt også for høy, og særlig gjelder dette ungdomsarbeidsløsheten, men å hevde at innvandring fører til økt ledighet er i strid med fakta.
Det har blitt registrert en nedgang i sysselsettingen i 2014. Kommentarer fra SSB til undersøkelsen for 3. kvartal 2014:
«Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) viser at yrkesaktiviteten, eller arbeidsstyrken i prosent av befolkningen 15-74 år, var på 71,3 prosent i 3. kvartal 2014. Dette er ned 0,2 prosentpoeng fra samme kvartal året før (…)». «Andelen yrkesaktive i alderen 15-24 år gikk ned fra 58,7 prosent i 3. kvartal 2013 til 56,1 prosent i 3. kvartal 2014. I løpet av denne perioden ble det flere som utdannet seg, men færre som kombinerte utdanning med deltidsarbeid.»
En mulig forklaring på dette kan være at deltidsansatte skoleelever og studenter har blitt konkurrert ut av heltidsansatte svenske ungdommer, men det er en forholdsvis liten gruppe man snakker om.
Den relativt store innvandringen til Norge de siste årene har selvfølgelig sammenheng med en økonomisk vekst som er høy i europeisk sammenheng og et høyt lønnsnivå. Folk emigrerer til land der de kan få jobb og kan tjene bedre enn de gjør i hjemlandet.
Innvandring og lønnsnivå
Så blir det hevdet at innvandringen presser ned lønnsnivået. I Norge har det i hele perioden etter at arbeidsmarkedet ble åpnet mot de nye EU-landene vært reallønnsvekst, så man kan ikke snakke om at lønnsnivået er presset nedover. Det kan i høyden være snakk om at lønnsveksten har blitt mindre. Noen statistikker har vist at lønnsveksten har vært noe mindre i bransjer/yrker der det er mange innvandrere, noe som ga store oppslag i media for litt over ett år siden.
Én av undersøkelsene – (som har den svakheten at lønnsstatistikken bare går fram til 2005) viser at noen yrker i byggebransjen har hatt lavere lønnsvekst på grunn av innvandring. Men at den største virkningen for norske arbeidere har kommet fra nordisk innvandring fordi dette er to kompatible grupper. Som forfatterne av undersøkelsen skriver: «Dette mønsteret indikerer at norsk og øvrig nordisk arbeidskraft er perfekte substitutter, mens innvandrere fra lavinntektsland ikke like enkelt kan erstatte norske arbeidstakere».
En annen undersøkelse viser at særlig to bransjer med høy innvandrerandel har hatt forholdsmessig mye lavere lønnsvekst enn andre bransjer i perioden 2004-12, sammenliknet med perioden 1994-2003. Dette gjelder hotell- og restaurantbransjen og det som kalles forretningsmessig tjenesteyting (som innbefatter bl.a. renholdsbedrifter og bemanningsbransjen). Det er mange usikkerhetsmomenter og forbehold som må tas til disse tallene. Noen av dem blir nevnt av forfatteren, som f.eks. at dette er gjennomsnittstall for hele bransjer, og at det er ikke klart om denne lavere lønnsveksten også gjelder norskfødte arbeidere i de gitte bransjene.
Andre svakheter er at effekten av den såkalte finanskrisa ikke nevnes, at bemanningsbransjen etter ca. 2005 drastisk endret karakter og eksploderte antallsmessig, at det viktigste sammenlikningsgrunnlaget for lønnsveksten i disse bransjene er offentlig sektor, finansnæringen og lignende. Varehandelen er nevnt som en bransje med relativt få innvandrere, men er ikke tatt med som et eget eksempel i lønnsstatistikken – det hadde vært interessant å se en sammenlikning mellom varehandel og f.eks. hotell- og restaurant. Sistnevnte har en høy andel innvandrere, men ca. 2/3 av dem er fra andre land enn EØS-Øst og derfor skulle ikke skillet mellom før og etter 2004 være så viktig. Flere faktorer kunne trenge nærmere undersøkelse. Men en av konklusjonene er at forskjellene i lønnsutviklingen ser ut til å ha blitt mindre i de seinere åra.
Undersøkelser fra andre land viser at innvandring har overveiende positiv innvirkning på lønnsnivået i vertslandet.
En undersøkelse foretatt av Frederic Doscuier, Caglar Ozden og Giovanni Peri for Institute for the Study of Labor i Bonn (Discussion paper no. 6258), tar for seg virkningene av innvandring og utvandring i OECD-land på arbeidsmarkedet. De konkluderer med at: «I alle tilfellene finner vi at innvandring hadde en positiv effekt på lønningene til de innfødte med lavere utdanning. Den førte også til økte eller uendra gjennomsnittslønninger og hadde en positiv eller ingen virkning på innfødt sysselsetting. Motsatt hadde utvandring en negativ virkning på lønningene til de innfødte arbeiderne med lavere utdanning, og bidro til å øke ulikhet innad i alle OECD-landene.» (min oversettelse).
Annen forskning viser at innvandring kan ha negativ effekt på de mest lavtlønte i befolkningen, men positiv effekt på det generelle lønnsnivået, som f.eks. en undersøkelse publisert i Review of Economic Studies, utført av økonomene Christian Dustmann, Tommaso Frattini og Ian Preston, gjaldt perioden 1997 til 2005 i Storbritannia da den utenlandskfødte befolkningen økte med 3% av den innfødte befolkningen. Den konkluderte med at innvandringen presset ned lønningene til arbeidstakerne som lå innenfor de 10% laveste inntektene (10 persentilen) med 0,7 pence i timen, mens den førte til en økning på 1,5 pence i timen på medianinntekten og 2 pence i timen for dem som lå innenfor 90 persentilen av arbeidsstokken mht. lønn. Undersøkelsen er gjengitt her.
Behov for arbeidskraft
Sosialister bør ikke la sin argumentasjon styre av snever lønnsomhetstankegang.
Likevel er det verdt å nevne at det er flere faktorer som gjør at innvandring er gunstig og nødvendig for norsk økonomi – og ikke bare for kapitalistene.
Norge har et økende antall eldre innbyggere, og en stor del av dem bor i offentlige institusjoner eller trenger annen hjelp fra det offentlige (bl.a. pga. høy yrkesdeltakelse blant kvinner). Det trengs flere mennesker enn dem som er født i Norge for å dekke behovet for arbeidskraft til disse oppgavene.
Norge har også store behov når det gjelder infrastruktur – vi har lange geografiske avstander og er tynt befolket. Det skal godt gjøres å finne nok folk født i Norge til å gjennomføre alle vei-, bro- og tunnelprosjektene som blir vedtatt gjennomført. For ikke å snakke om alle skolene, sykehusene og kulturhusene som arbeidsinnvandrerne bygger i dagens Norge.
Den økonomiske veksten har gjort at behovet for arbeidskraft har vært stort her i landet og dermed også interessen for å komme hit.
Krise
Denne veksten kan ta slutt hvis den internasjonale krisa slår for fullt inn i Norge. Vi kan få høyere ledighetstall og dårligere lønnsutvikling. Men det er viktig å være krystallklare på at den krisa vi ser i Europa i dag, og som vi kan komme til å se i Norge IKKE har sin årsak i innvandring, men har røtter som ligger dypt i måten den kapitalistiske økonomien er organisert på, der profittjag og alle-mot-alle-konkurranse er de viktigste drivkreftene. Kapitalismen har innebygde mekanismer som fører til kriser. I tillegg til dette kommer spesielle faktorer som fallende oljepriser, gjeldskriser og så videre.
Raskt skissert kan man si at konkurransen mellom kapitalenhetene presser fram stadig større investeringer i konstant kapital (maskiner og utstyr) i forhold til den variable kapitalen som arbeidskrafta utgjør, og som står for verdiskapningen. Dette gir over tid mindre prosentvis avkastning av investeringene – et fenomen som også blir kalt profittratens fallende tendens. Dette fører i sin tur til kutt i investeringer, nedlegging av produksjon, satsing på spekulasjon istedenfor produksjon, angrep på lønnsnivå og velferdsgoder i offentlig sektor for å sikre at en størst mulig andel av brutto nasjonalproduktet kommer kapitalsida til gode.
Vi ser i dag økte forskjeller mellom rike og fattige, at arv og kapitalinntekter får større og større betydning for de rikeste, multinasjonale selskaper rømmer unna skattlegging, kommersielle aktører får plass innafor helse, barnehager og skoler.
Ingenting av dette kan innvandrerne klandres for – likevel er det innvandringen som blir presentert som hovedtrusselen mot velferdsstaten og lønnsnivået, både i media generelt og dessverre også på Steigans blogger.
Et hovedproblem med Steigans framstilling er at han lar det kapitalistiske systemet slippe billig fra det, ved å definere innvandringen som et av hovedproblemene og innvandrerne som en slags agenter for kapitalistene. Han skriver at svaret på rasismen ikke må være å «moralisere over arbeiderklassen». Nei, selvfølgelig ikke. Men venstresida må klart vise at å lete etter syndebukker blant dem som selger arbeidskrafta si på en byggeplass, et sykehjem eller et skipsverft – fordi de kommer fra et annet land – er en total avsporing som vil svekke muligheten til å kjempe mot arbeidsgivere som skviser denne arbeidskrafta for å oppnå maksimale profitter. Når folk sparker «nedover», går de virkelig ansvarlige fri – en slik politikk kan potensielt lede til en katastrofe à la 30-åra.
Rasisme og fascisme
Avsnittene i Steigans ene artikkel (1. desember 2014) om Italia er ekstra avskyelige. I ett av sitatene han har valgt seg ut ramses det opp «romleire» og «giftige gasser» i samme setning.
Steigan skriver om arbeidsløsheten i Italia og lar det skinne igjennom at innvandringen har skylda. For det er 200.000 flere arbeidsløse enn i fjor, samtidig som Italia har tatt imot 150 000 båtflyktninger på ett år. Enkelt regnestykke, ikke sant?
Steigan hevder at Italia er et de mest rasistiske landene i Europa i dag. Mulig at det er riktig. Men Italia er faktisk et av landene i Vest-Europa med lavest andel av befolkningen født utenfor landet – under 10% – bare Malta, Portugal og Finland har lavere (tall fra Eurostat 2013).
I Ungarn, som har bare halvparten så stor andel innvandrere som Italia, har fascist-partiet Jobbik stor oppslutning. Her er det nasjonale minoriteter som blir utsatt for hets og fysiske angrep.
Ingen på venstresida vil vel hevde at fascismens framvekst i mellomkrigstida kan forklares med at det var for mange jøder i Tyskland? Eller innvandrere i Italia før Mussolini kom til makta?
Det er ingen automatisk sammenheng mellom antall innvandrere og økt oppslutning om rasisme og fascisme. Det avgjørende er bl.a. hvilke politiske krefter som er godt organisert og hvor man retter kampen mot krise, nedskjæringer, fattigdom og arbeidsløshet – som ganske riktig er en eksplosiv blanding, og som kan, men absolutt ikke må, gi fascistene vind i seilene.
Steigan nevner italienske demonstrasjoner med rasistiske slagord. Men i Italia slåss man også mot dem som er ansvarlige for krisepolitikk og nedskjæringer, mot regjering og arbeidsgivere. Tidlig i desember så vi store demonstrasjoner i mange italienske byer i forbindelse med en generalstreik rettet mot endringer i arbeidslovgivningen og regjeringas nedskjæringsbudsjett – motstanderen var klart definert til å være dem som har politisk og økonomisk makt. Slik klassekamp kan bidra til å svekke rasistisk og fascistisk hat- og syndebukkpolitikk.
Konsekvenser
Den praktiske effekten av Steigans linje, at venstresida skal gå i bresjen for en «annen innvandringspolitikk» (les: mer restriktiv), vil for det første være at arbeidsinnvandrerne vil se venstresida og fagbevegelsen som sine motstandere. Dette er en dødslinje hvis vi mener at det beste virkemiddelet mot underbetaling og utbytting er fagorganisering blant arbeidsinnvandrerne. Hvor lett blir det å verve arbeidsinnvandrere til fagbevegelsen hvis de vil oppfatte at venstresida og fagbevegelsen egentlig ønsker å få dem ut av landet?
Jeg kjenner selv venstreorienterte folk fra Polen som er bosatt i Norge og er skeptiske til å stemme på Rødt fordi de oppfatter at EØS-motstanden egentlig er en motstand mot deres rett til å bo og arbeide i Norge.
Det andre resultatet av Steigans alternative innvandringspolitikk, ville være at legal innvandring ville bli erstattet av illegal innvandring, noe som vil sette innvandrerne i en mye svakere situasjon, gjøre det lettere med grovutnytting. Noen av de verste eksemplene på lønns- og arbeidsforhold de siste åra har vi jo sett blant folk som kom utenfra EØS-området, ikke hadde oppholds- og arbeidstillatelse og jobbet bl.a. i bilpleiebransjen. Innvandrere uten papirer er i en ekstra sårbar situasjon som gjør dem til et lett bytte for skruppelløse arbeidsgivere og ofre for direkte slavekontrakter.
Når man er lovlig innvandrer, har man også et visst sosialt sikkerhetsnett som kan tre inn hvis man bestemmer seg for å ta opp kampen mot utnytting og av den grunn mister jobben.
Ja, det foregår grov underbetaling og utnytting av innvandrere. Arbeidsgivere vet å utnytte mange innvandreres svake og sårbare stilling. Bemanningsbransjen med korttidskontrakter uten rett til lønn mellom oppdrag skaper for eksempel et stort problem. Og verre skal det bli med regjeringas forslag om flere midlertidige ansettelser, adgang til individuelle avtaler om utvida arbeidstid og åpning for mer søndagsarbeid.
Det finnes mange krav å stille til lovgivning og statlige tiltak. Allmenngjøring av tariffavtaler, slutt på anbudsvanviddet i offentlig sektor, styrking av Arbeidstilsynet, forbud mot avtaler som ikke sikrer lønn mellom oppdrag, restriksjoner på NUF-selskap og andre «postkasse»-firmaer, styrking av solidaransvaret til oppdragsgiver og hovedentreprenør, m.m. En generalstreik mot Erikssons undergraving av arbeidsmiljøloven en viktig del av denne kampen.
Men til sjuende og sist er det fagorganisering som er nøkkelen til bedring av lønns- og arbeidsforhold, også for innvandrerne. Fordi man kan ha et aldri så bra lovverk – men så lenge arbeidstakeren ikke føler at hen har styrke og oppbakking til å hevde sin rett, er det lite verdt.
Fagorganisering
Et argument som Steigan og hans tilhengere prøver å ta til inntekt for sitt standpunkt er at arbeidsinnvandrere er så vanskelige å organisere.
Min erfaring etter 6 års jobb med organisering av arbeidsinnvandrere (i EL & IT Forbundet) er at det ikke er folks nasjonale bakgrunn som er til hinder for fagorganisering, men det at de ofte har en ustabil arbeids- og lønnssituasjon som ansatte i bemanningsbransjen. Mitt inntrykk er ikke at arbeidsinnvandrere som jobber i vanlige norske firmaer har lavere organisasjonsgrad enn innfødte arbeidere. Og til og med i bemanningsbransjen finnes det bedrifter med høy grad av organisering, tariffavtale og fungerende klubbapparat. I mange andre bemanningsselskap er folk interessert i organisering, men vet ikke om de vil jobbe der om tre uker, og om de i det hele tatt vil ha jobb. Mange er enkeltmedlemmer av fagbevegelsen, noen ganger uten at arbeidsgiver vet om det – til det kommer til en sak der bedriften må konfronteres. Jeg skal ikke legge skjul på at det ikke er lett å organisere folk når de har et så løst forhold til arbeidslivet, men igjen er det liberaliseringen av bemanningsbransjen som er problemet og ikke arbeidsinnvandrerne i seg selv.
Det finnes jo også mange andre grupper som har en løsere tilknytning til arbeidslivet og derfor er vanskeligere å organisere som f.eks. ungdom generelt, midlertidig ansatte, deltidsansatte osv. Men løsningen må uansett være å jobbe for å verve dem til fagbevegelsen og kjempe for å endre deres arbeidsforhold, ikke å stenge dem ute fra arbeidslivet.
De aller fleste arbeidsinnvandrere som jobber i bemanningsbransjen ønsker seg fast ansettelse, stabile og normale arbeidsforhold. Min erfaring er også at etter en tid i Norge er de fleste som har kommet fra andre land for å jobbe her ganske klar over hva som er det reelle nivået på lønn og rettigheter i Norge og absolutt ikke interessert i å bli underbetalt og snytt for rettigheter og goder. De har jo også ofte ekstra utgifter med å betale to husleier og opprettholde to husholdninger. Det er faktisk ikke lett å klare med en lønn på dumping-nivå. De henvender seg da ofte til fagbevegelsen.
Inntektsnivå
En interessant statistikk fra Statistisk Sentralbyrå viser at inntektsnivået har bedret seg etter få års botid for mange arbeidsinnvandrere, selv om det fortsatt ligger lavere en medianinntekten i Norge som helhet:
«Hvis vi igjen ser på de arbeidsinnvandrerne som kom i perioden 2004-2006, og som har blitt værende i landet i hele perioden 2006-2012, er yrkesinntektene til denne gruppen svært ujevnt fordelt, og det er stor variasjon etter landbakgrunn. Nesten seks av ti polakker hadde i 2006 en registrert yrkesinntekt som plasserte dem blant femdelen med lavest yrkesinntekt i Norge dette året. Men inntektssituasjonen bedrer seg for mange med økt botid. (….) I 2012 er andelen igjen nede på tre av ti polske arbeidsinnvandrere blant dem med lavest yrkesinntekt.»
«Husholdningsinntektene til den største gruppen av arbeidsinnvandrere, polakkene, økte raskt allerede etter kort botid. I 2007 lå deres husholdningsinntekter på om lag 90 prosent av medianinntekten i hele Norge. I påfølgende år, 2009 og 2010, falt imidlertid polakkenes husholdningsinntekter til om lag 87 prosent av nivået i Norge. Dette skjedde trolig som følge av finanskrisen som førte til en økning i arbeidsledigheten innenfor bygg og anlegg, der mange i denne gruppen er sysselsatt. I 2012 er inntektsnivået på nytt oppe på et nivå tilsvarende 90 prosent av medianinntekten i befolkningen.»
Fortsatt ligger imidlertid 11% av polske og litauiske vedvarende (mer enn tre av de fire siste årene) under lavinntektsgrensen som defineres som 60% av medianinntekten i befolkningen. Det er ikke forsket på om hovedårsaken til dette er lange perioder «uten oppdrag», eller om det er timelønna som stadig ligger på et lavt nivå. Andelen med vedvarende lavinntekt i befolkningen som helhet er på 5%.
Løsning?
Uansett tall og statistikker dreier dette seg om at arbeidersolidaritet ikke kan være begrenset til å omfatte folk som er født i samme land som deg selv.
Hvis man tar alvorlig at man mener at det er mulig og nødvendig å bli kvitt det kapitalistiske systemet, krever det en kamp som strekker seg over landegrensene. Man må se på arbeiderklassen som en internasjonal helhet.
Kapitalen har full frihet til å operere globalt. Det er absurd hvis venstresida skal se arbeideres og fattigfolks til sammenlikning svært begrensa muligheter til å flytte på seg over landegrensene som et problem.
Steigan skriver at migrasjon ikke er noen løsning på fattigdomsproblemene i verden. Nei, vi blir ikke kvitt kapitalistisk utbytting og imperialistisk politikk ved at folk flytter over landegrensene. Fattigdommen i verden er ikke «naturlig» – den er skapt av et økonomisk og politisk system, som vi må kjempe mot hvis vi skal få til reell forandring. Men migrasjon står ikke i motsetning til dette.
Mange av årsakene til at folk flykter og migrerer er skapt av NATOs bombefly og norsk krigsdeltakelse. Dette skulle gi desto mer grunn til å ønske disse menneskene velkommen hit.
Når det gjelder arbeidsinnvandrerne fra de nyeste EU-landa, betyr muligheten til å flytte over landegrensene for mange av dem at de kan bedre sin situasjon – de kan komme ut av arbeidsløshet og økonomiske problemer. Pengene de sender hjem har stor betydning for familiens økonomi.
Noen ønsker å komme vekk fra et samfunn prega av arbeiderfiendtlig, ultraliberalistisk politikk kombinert med kulturell konservatisme og flytter permanent til et annet land. For mange andre er migrasjon ikke en ønskelig løsning, men siste utvei i en vanskelig situasjon. Ofte migrerer bare ett av familiemedlemmene, noe som fører til praktiske og følelsesmessige problemer.
Men likevel – hvis denne utveien blir stengt, fører det ikke til at kampen mot fattigdommen «der man er» blir styrket. Det er ikke slik at jo verre man har det, desto mer vil man kjempe. Arbeidsløshet og fattigdom begrenser ofte handlingsrommet når det gjelder arbeidskamp. Migrasjon kan gi inspirasjon og lærdommer fra fagbevegelsen i andre land. Og denne lærdommen kan gå begge veier. Det finnes polske verftsarbeidere i Norge i dag som har erfaring fra en av nyere tids sterkeste arbeiderbevegelser – de jobbet på Lenin-verftet i Gdansk da Solidaritet oppsto i 1980.
Norske arbeidere skulle ikke ha problemer med å forstå og identifisere seg med motivene arbeidsinnvandrerne har for å søke jobb i et rikere land. Vi behøver ikke å gå helt tilbake til de store utvandringene til USA. Til daglig flytter folk i Norge på seg til områder der det er flere arbeidsplasser og bedre betalte jobber – men i dag er dette som oftest innenfor landegrensene. Fram til slutten av 1960-tallet var det imidlertid årlig netto utvandring fra Norge.
Venstresida må gjøre alt den kan for å bygge enhet og solidaritet over nasjonale skillelinjer. Dette er eneste vei hvis man mener alvor med å erstatte kapitalistisk profittjag og utbytting med et system basert på arbeiderklassens demokratiske styring av økonomien, der menneskehetens og jordklodens behov blir satt i sentrum.
Arbeidsinnvandring er flott for akademikere som kan få seg billigere snekker eller maler når de skal pusse opp bolig nummer 2 som de skal leie ut eller legge ut for salg. Men for de som ikke har utdannelse eller de som ikke klarer holde på en jobb og livnærer seg av strøjobber så har arbeidsinnvandring vært en katastrofe.
Arbeidsinnvandring har drept mulighetene skoletaperne tradisjonelt har hatt for å få seg en jobb. Ellisiv Rognlien viser kun at hun og resten av den bourgeoisie eliten ikke bryr seg om arbeideren. I alle fall ikke den norske.
VISER TIL : «EL & IT Forbundet understreker at det er positivt at arbeidere fra andre land kommer til Norge for å søke arbeid. EL & IT Forbundetskal være forbundet for alle arbeids-takere innenfor vårt organisasjonsområde. Forbundets standpunkt er at alle som jobber i Norge skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår.»
MEN DETTE KAN IKKE REALISERES FØR SAMTLIGE AKTØRER ER ORGANISERT.
Sosial dumping, svart arbeid og arbeidslivs-kriminalitet kan bare opphøre ved å innføre for alle arbeidsgivere,yrker og ansatte tvunget/ lovpålagt medlemskap i de respektives
organisasjoner. Slikt kan ta tid….Ikke helt enkelt nei, men trengs innføressnarest da ANNET HAR VÆRT OG ER SKYGGEBOKSING, – blindveg/ bortkastet, ekstremt opp- rivende/ konfliktskapende og enormt sløseri av menneskelige og økonomiske resurser, – og mennesker. Sosial dumping alene, samt svart arbeid og arbeidslivskriminalitet makkspiser det nordiske likhets-samfunnet/- modellen til gradvis gå opp i limingen, og er således ikke bare største trusselen mot ordnede og gode arbeidsforhold, men også mot velferds-samfunnet og demokratiet, – intet mindre. Det heter seg at frosk i gryte med kaldt vann ikke hopper ut ved gradvis oppvarming, men blir kokt….Desto flere midlertidige ansatte, desto svakere både fagforeninger og demokrati. OM PÅKREVET:
GENERALSTREIK FOR TVUNGET/ LOVPÅLAGT MEDLEMSKAP FOR ALLE PARTER I
NÆRINGSLIVET DA ALTERNATIVET/ ALT ANNET ER FORTSATT SKYGGEBOKSING/ KALDKVELING.
Arbeidsinnvandring/sosial dumping skviser i dag ut norske fagarbeidere fra arbeids-markedet. Undertegnede har hva gjelder yrkesfaglig utdannelse flere fag-og lærebrev, (bl.a. flere innen elektro) og ingen kan ønske bedre for utdannelsen/ fagene. Inntil ordningen er innført bør ungdom frarådes yrkesfagutdannelse da den ellers vil være bortkastet, for de fleste.