For oss er konflikten i Ukraina et resultat av russisk aggresjon, enkelt og greit. Ikke overraskende ser russerne helt annerledes på det. Jeg skal ikke ta stilling til om de har rett eller ikke, bare forklare hva de mener.
I sin årlige tale til parlamentet 4. desember siterte Russlands president Vladimir Putin den russiske filosofen Ivan Ilyin (1883 – 1954). Putin har ofte sitert Ilyin, som på mange måter er Kremls favorittfilosof. Jeg tenkte derfor det kunne være passende å begynne med å sitere Ilyin sjøl. Dette er et utdrag fra ei essaysamling han publiserte tidlig i 1950årene under tittelen «Våre oppgaver»: «Andre folk kjenner oss ikke, de forstår oss ikke. De er redde for Russland og viser ikke sympati med oss og vil gjerne se landet vårt svekka. Vi er aleine, misforståtte og upopulære.» Disse 70 år gamle ordene beskriver faktisk hva mange russere føler om forholdet sitt til Vesten i dag. I denne presentasjonen vil jeg forsøke å redusere noen av misforståelsene folk har om Russlands rolle i Ukrainakonflikten, for jeg tror virkelig at våre medier og politikere viser et grovt forenkla bilde av situasjonen.
For oss er konflikten i Ukraina et resultat av russisk aggresjon, enkelt og greit. Vi ser for oss det ukrainske folket som samla kjemper for en europeisk framtid. Vi har bilder i hodet av fredlige demonstranter som kommer sammen på Maidanplassen i Kiev for å protestere mot en korrupt regjering, for deretter å bli skutt ned av voldsmennene til den prorussiske presidenten. Vi anser avsettelsen av presidenten som en seier for demokratiet, og ser på krigen som fulgte etterpå som et resultat av Moskvas forsøk på å destablisere Ukraina for å tvinge dem tilbake under russisk innflytelse. Ikke overraskende ser russerne helt annerledes på det. Jeg skal ikke ta stilling til om de har rett eller ikke, bare forklare hva de mener. Russerne ser på Ukraina som splitta. Og de ser ikke på styrtinga av den folkevalgte presidenten Viktor Janukovitsj som en seier for demokratiet, men som et voldelig kupp satt i verk av vestlige krefter.
Hva er Russlands ambisjoner overfor Ukraina?
Russerne har en dyptgripende respekt for orden. Etter å ha sett konsekvensene av deres egen revolusjon og levd gjennom den sosiale og økonomiske katastrofen som fulgte etter kommunismen kollapsa, mener mange russere at til og med en dårlig orden er bedre enn ingen orden. De søker stabilitet. Russerne oppfatter det som Vesten streber etter det motsatte. Over hele verden har vestlige land intervenert for å styrte regjeringer de ikke liker: i Ukraina, Irak, Syria, Libya og andre steder. Og i kjølvannet har Vesten skapt anarki. Borgerkrig i Irak og Syria, en kollapsa statsmakt i Libya som har spredt terrorisme og uro sørover til andre land som Mali, og nå borgerkrig i Ukraina. Russerne aner et mønster her, og de mistenker at dette ikke er et uheldig biprodukt av utenrikspolitiske tabber, men er skapt bevisst.
La meg sitere Sergei Glazyev, en økonomisk rådgiver til Vladimir Putin: «For å eliminere truslene mot hegemoniet deres fra Kina andre østasiatiske land, forsøker amerikanerne å framprovosere krig i Europa. USA ønsker å slippe løs en kaotisk krig i Europa, fjerne båndene til Russland i Europa, underlegge seg deres økonomiske interesser og ta kontroll over ressursene deres. Det er en splitt og herskstrategi for å lage konflikter og skape krig. Russland er det siste offeret for denne politikken, og våpenet brukt mot Russland er Ukraina.» Vi ser det altså som at Russland destabliserer Ukraina, men russerne ser det motsatt, at det er Vesten som driver med destabliseringa. Hvordan, sier de, kan en ellers forklare støtta til å styrte Ukrainas folkevalgte president, og deretter støtta til en ny regjering som bomber sine egne byer og dreper sine egne borgere i tusentall?
Personlig oppfatter jeg Glazyevs verdenssyn som paranoid og feilaktig, men jeg mener at vårt verdenssyn også er ganske feil. Putin er konservativ. Han verdsetter stabilitet, på samme måte som russere flest. Det er derfor de støtter Assad i Syria, Sisi i Egypt o.l. De tror ikke på nytten av å destabilisere andre land. La meg sitere en nylig artikkel fra tidsskriftet National Interest fra den amerikanske professoren Nikolai Petrov, som nettopp vendte tilbake til USA etter et år i Ukraina: «Jeg tror ikke at Russlands strategi tar sikte på å destabilisere Ukraina. De må allerede ta hånd om en halv million flyktninger. Mer ustabilitet vil bare føre til økonomisk kollaps, en kollapsa statsmakt og flere millioner flyktninger. Det Russland ønsker seg er et stabilt Ukraina, som vil være i stand til å betale tilbake de 30 milliarder dollarene de skylder Russland. Men de er sterkt uenige med Vesten om hvordan stabilitet kan oppnås. Vesten tar overhode ikke hensyn til kulturelle forskjeller i Ukraina, og hvordan de gir seg utslag politisk. De antar at om korrupsjonen reduseres vil økonomien vokse, og de kulturelle forskjellene vil bli borte automatisk. Russland anser derimot Ukraina som et kulturelt splitta land, korrupsjonen vokser ut av på denne splittelsen og fører til politisk handlingslammelse. Fred og stabilitet er derfor avhengig av at en anerkjenner disse kulturelle forskjellene.»
Jeg tror Petrov har rett. Russland protesterte ikke på styrtinga av president Janukovitsj fordi han var prorussisk. Faktisk mislikte Putin Janukovitsj, og den russiske regjeringa anså ham ikke for å være prorussisk i det hele tatt. De foretrakk faktisk Julia Timosjenko. Problemet med at Janukovitsj blei styrta var ikke at han var «prorussisk», men at kuppet ødela den hårfine balansen mellom øst og vest i Ukraina som holdt landet sammen. Russlands mål er å gjenopprette denne balansen.
Russland ønsker ikke å annektere de østlige delene av Ukraina, og vil heller ikke at Donbass* skal bli et uavhengig land. Donbass er på ingen måte det samme som Krimhalvøya. I sin tale nylig omtalte Putin Krim i mystiske, religiøse ordelag: Stedet der St. Vladimir blei omvendt til kristendommen, som har den samme betydninga for russere som Tempelhøyden har for jødene. Det er nok å dra det litt langt! Men poenget en kan hente ut fra talen er at Russland anser Krim for å være et unntakstilfelle. Det representerer noe helt annet enn Donbass. At Russland annekterte Krim betyr ikke at de ønsker å annektere Donbass. Faktisk foretrekker de russiske myndighetene at Donbass forblir en del av Ukraina. Samtidig mener de at folket i Donbass bare vil godta det om Kiev innrømmer dem innflytelse i styringa av landet og garanterer dem deres kulturelle rettigheter. Det innebærer å gi russisk status som offisielt språk og å innrømme dem en viss grad av regionalt sjølstyre.
Sto Russland bak opprøret i Donbass?
Jeg vil begynne denne drøftelsen med en liten historie om det jeg kaller de tre Igorene: Strelkov, Druz og Ivanov, som fram til midten av august var prominente medlemmer av hæren i Folkerepublikken Donetsk. Strelkov var forsvarsminister og militærkommandant, Druz var hans politiske rådgiver og Ivanov var leder av opprørernes militærpolitiske råd. Strelkov blei kjent for sine uttalelser om at Russland hadde latt ham i stikken og ikke ga noen støtte til hæren hans. Kilder nær Strelkov hevda også at president Putins nærmeste rådgiver i Ukrainaspørsmålet, tidligere viseminister Vladislav Surkov hadde inngått en avtale med den ukrainske oligarken Rinat Akhmetov om å overgi den opprørskontrollerte byen Donetsk til den ukrainske hæren. Etter sigende var det bare intervensjonen til Strelkovs tropper som forhindra dette «forræderiet».
Denne historien er kanskje bare et utslag av Strelkovs paranoide fantasier, men uansett om det er sant eller ikke førte slike historier til overskrifter i russiske eksilaviser som «Tvang Strelkov mot Putin» med bilde av Igor Ivanov og anklager om at Putin har forrådt Russland ved å unnlate å støtte opprøret i Donbass. Dette førte til et motsvar fra Ivanov i avisa der han uttalte at «Putin er ikke en forræder. Han er helt enkelt en fiende.» Dette kom altså fra den politiske ledelsen i opprørshæren. I Canada har vi en oppfatning av at opprøret i Donbass er starta og kontrollert av Moskva, nærmere bestemt Putin, mens her ser vi at den politiske lederen av opprørshæren kaller Putin en fiende. Jeg synes det viser at den rådende oppfatninga om Russlands rolle i krigen er grovt forenkla.
Hvor kompleks situasjonen er blei nettopp vist i en artikkel i en russisk avis som diskuterte endringene i hvem i Kreml som har ansvaret for politikken overfor Ukraina. Det har vært spekulasjoner om at Vladislav Surkov var på vei ut til fordel for en kar ved navn Boris Rapoport, men Rapoport skal ha trukket seg. Situasjonen er veldig komplisert, og russiske kommentatorer sier at de ikke klarer å se at det har blitt ført noen konsekvent politisk linje gjennom konflikten. Vi må anerkjenne hvor sammensatt situasjonen er, og finne fram til en mer sofistikert analyse enn bare å si «russisk aggresjon», «kontrollert av Putin» osv.
I denne presentasjonen vil jeg se på Russlands rolle i krigen i Donbass i begynnelsen av konflikten, på hva slags støtte de har gitt opprørerne, forholdet til opprørsledelsen og den humanitære og økonomiske støtten de har gitt. Men først må jeg påpeke at alt dette er et veldig uoversiktlig område, hvor det trekkes store konklusjoner basert på minimale bevis. Jeg later ikke som om jeg sitter på den hele og fulle sannheten om dette, mye av det jeg sier kan vise seg å ikke være riktig. Men jeg vil forsøke å vise hvilke beviser som ligger til grunnlag for mine tolkninger. De som sier at de veit nøyaktig hva som skjer i forholdet mellom opprørerne og Kreml lyver.
Var opprørsledelsen russiske agenter?
Det er to motstridende oppfatninger om krigen i Donbass. Den ene oppfatter det utelukkende som russisk aggresjon, den andre oppfatter det som en folkelig oppstand mot Kiev. Det er viktig å forstå at ingen av fortellingene er helt sanne, men begge inneholder elementer av sannhet. Små antimaidandemonstrasjoner foregikk i ØstUkraina lenge før tidligere president Janukovitsj blei styrta i februar. Styrtinga av Janukovitsj og den påfølgende russiske anneksjonen av Krimhalvøya ga disse bevegelsene fornya styrke. Mange demonstranter i Donbass trodde at hvis de lyktes i å okkupere noen få administrasjonsbygninger ville den russiske hæren komme og redde dem. Så ved anneksjonen av Krim inspirerte Russland opprørene i Donbass, men det betyr slett ikke at russerne sto bak organiseringa av opprøret eller hadde til hensikt å inspirere til det. Vi har fortsatt ikke noe godt bilde av hvordan opprøret oppsto, men enkeltpersoner som Vyacheslav Ponomarev i Slavjansk har fortalt litt om hva de foretok seg.
Opprøret var primært en lokal affære. Initativtakerne var forskjellige antiMaidangrupper og andre lokale folk og organisasjoner som sto fram etter Janukovitsj avgang. De tok kontakt med hverandre og begynte å koordinere arbeidet sitt uten støtte utenfra. Russland spilte ingen synlige rolle.
Bildet blir mer uklart når bevæpna menn fra Krim og kosakker fra NordKaukasus begynner å dukke opp i midten av april. De lokale antimaidangruppene tok kontakt med disse bevæpna mennene, som utgjorde musklene ved en del overtakelse av offentlige administrasjonsbygg.
Spørsmålet er da hvem disse mennene var og hvem som sendte dem. Ifølge ukrainske myndigheter og deres vestlige allierte var dette russiske soldater, og det dreide seg om en gjentakelse av det som skjedde på Krim, da «små grønne menn» begynte å okkupere bygninger. Men dersom en sammenligner videoopptak fra okkupasjon av bygg på Krim, framstår de som veldig forskjellige fra det som skjedde i Donbass. På Krim skjedde det disiplinert, fredelig og organisert, i Donbass var det i form av en opprørsmobb. Ingen beviser har blitt lagt fram for at de væpna mennene i Donbass var russiske soldater. Det eneste forsøket var foto fra US State Department som mente å vise at en russisk soldat som tidligere hadde vært i Georgia nå befant seg i Kramatorsk, der det eneste beviset var at det hadde vært en mann med langt skjegg i Georgia og en mann med langt skjegg i Kramatorsk. Det tok journalister under et døgn å finne ut at det dreide seg om to helt forskjellige menn.
Den største væpna gruppa som ankom på dette tidspunktet var 52 menn leda av Igor Strelkov. Sto Moskva bak ham? I et nylig intervju fortalte Strelkov hva som hadde skjedd: Etter anneksjonen av Krim kom noen aktivister fra Donbass dit og ba om hjelp. Krims statsminister Aksionov ba da Strelkov om å dra og hjelpe dem. Så ifølge Strelkov kom ikke initativet fra Moskva, men fra Krim. Det har vært mye spekulasjoner om Strelkov er medlem av de russiske hemmelige tjenestene, enten etteretninga FSB eller militæretteretninga GIU. Det at begge deler er blitt foreslått viser at dette er reine spekulasjoner. Personlig tviler jeg sterkt på det. Jeg har vanskelig for å tro at Kreml ville bruke en agent som har en helt annen politisk agenda og hvis næreste medarbeidere offentlig sier at Putin er deres fiende. Det virker som en merkelig type å utnevne til agent.
Strelkov innrømmer at hele strategien hans baserte seg på at Russland skulle intervenere. Så dersom han var en russisk agent, var han ekstremt lite informert om russernes planer. Det virker svært vanskelig å se på ham som noe annet enn en lokal aktør som handlet på eget initativ. Den russiske staten kan godt ha visst hva han planla, og de hindra ham definitivt ikke i å krysse grensa. Så man kan snakke om «unnlatelsesskyld», men ikke at de er skyldige i noen direkte medvirkning.
Det hele bærer preg av å i hovedsak være et lokalt initativ. Opprørsstyrkene har ingen sentralisert kommandostruktur, de består av en mengde lokale militser styrt av lokale krigsherrer. Det gjenspeiler hvordan opprørshæren oppsto, og ville ikke vært tilfellet om det hadde vært styrt utenfra.
Støtter Russland opprøret?
Så den russiske staten hadde en begrensa rolle ved opprørets begynnelse, men i hvor stor grad har de støtta opprøret etter det begynte? Dette er også et uoversiktlig område. Jeg vil ta for meg tre områder: Støtte i form av mannskap, støtte ved å sende militært utstyr, og direkte militær støtte.
Det er ingen tvil om at russiske borgere slåss på opprørssiden i Donbass. Opprørshæren består antagelig av mellom 20 og 30 000 mann, og av disse er kanskje 3 – 4 000 russiske borgere. De fleste av disse ser ut til å være sivile som har blitt verva via en privat organisasjon. Men det er noen ting som tyder på at den russiske statsmakta har vært klar over hva som har skjedd, og har vist frivillige hvor de skal henvende seg. I ett tilfelle kom en hel bataljon, Vostokbataljonen, fra russisk territorium. Den besto opprinnelig utelukkende av russiske og tsjetsjenske frivillige, men ukrainere har fylt rekkene etter at mange av de opprinnelige medlemmene blei drept i kamper i mai. Vi veit ikke om Vostokbataljonen var et privat initativ, eller om den russiske staten sto bak den.
I tillegg til de russiske frivillige har medlemmer av de russiske væpna styrkene tjenestegjort i Donbass. Opprørerne innrømmer dette, og sier at de har permisjon fra militæret. De har bl.a. trent opprørssoldater i hvordan de skal bruke det ukrainske militærutstyret opprørerne har erobra. Alt i alt vil jeg konkludere med at det russiske bidraget i Donbass ikke er uten betydning, men det er viktig å merke seg at 90 % av opprørshæren er borgere av Ukraina. I det store og hele er ikke dette en krig der den ukrainske hæren slåss mot den russiske hæren, men en krig der ukrainere slåss mot ukrainere.
Hva med våpenstøtte? Russland har utvilsomt gitt noe våpen og ammunisjon til opprørsstyrkene. I begynnelsen av krigen virka det som om det blei gitt minimalt med støtte, og opprørerne blei nesten utelukkende forsynt av å stjele våpen fra den ukrainske hæren og sikkerhetstjenesten. De hardeste kampene foregikk i Slavjansk. Opprørerne ser ut til å ha skaffet seg noen få anti-tankvåpen og muligens antiluftskyts fra Russland, men det meste av våpnene deres kom fra å plyndre lokale våpenlagre. Strelkov, som leda opprørsstyrkene i Slavjansk, klaga jevnlig på at de ikke mottok våpenstøtte fra Russland. Igor Bezler, som leda opprørerne i Gormulka, ga nettopp et intervju der han hevda at han kjøpte våpnene sine fra den ukrainske hæren. (Men det kan selvfølgelig hende at han løy.)
«CyberBerkut» lekka nylig dokumenter fra det ukrainske forsvardepartementet som lister opp utstyr som opprørerne har konfiskert fra den ukrainske hæren. De ramser opp godt over hundre pansra kjøretøyer, stridsvogner, artilleri og rakettutskytningsramper. Så jeg tror Bezler i alle fall har et poeng i at en ikke trenger å peke på Moskva for å finne ut hvor opprørerne fikk militærutstyret sitt fra, den ukrainske hæren var ekstremt «generøs». Når det er sagt eskalerte kampene voldsomt i juli og august, og mengden ammunisjon opprørerne brukte da overgikk langt mengden de ville være i stand til å beslaglegge. Så på det tidspunktet virker det klart at det eneste stedet de kunne få tak i så store mengder ammunisjon var fra Russland.
Alt i alt vil jeg konkludere med at den russiske våpenstøtta stort sett har vært begrensa til slikt som enkelt kan skjules, som ammunisjon og antitankvåpen snarere enn større våpen som stridsvogner. I begynnelsen var mengden ammunisjon de fikk veldig begrensa. Det er først etter den tredje runda med sanksjoner fra EU og USA i begynnelsen av august at støtta blei trappa betraktelig opp. Opprørerne mottar forøvrig også en betydelig mengde av ikkedødelig utstyr som uniformer, medisiner o.l., men det er uklart i hvor stor grad denne støtten kommer fra den russiske staten. Det fins et svært nettverk av private organisasjoner som arbeider med å gi slik støtte.
Befinner det seg russiske soldater i Ukraina?
Hva med direkte militær støtte, russisk militær inngripen i Donbass? Jeg finner ingen troverdige beviser for noen direkte russisk militærintervensjon før tidlig i juli. På det tidspunktet klarte opprørerne å omringe store ukrainske styrker sør for storbyene Donetsk og Lugansk. Det finnes noen beviser som antyder at russisk artilleri beskjøt de ukrainske styrkene fra russisk side av grensa. Bilder viser at ukrainske militærkjøretøyer blei skutt i brann, uten at området rundt begynte å brenne. Det viser at det var snakk om presisjonsskyting, som tyder på at det ikke var opprørere med bare noen få ukers trening som sto bak. Men det utgjør ikke sikre bevis.
Det er ikke før i midten av august at russiske styrker ser ut til å ha gått inn på ukrainsk territorium. Ni russiske soldater blei arrestert for angivelig å ha kryssa grensa ved en feiltagelse, og det kom rapporter om begravelser av falne russiske soldater. Etter opprørernes offensiv i slutten av august dukka det opp bilder som viste ødelagte stridsvogner av typen T72 DM som ikke finnes i den ukrainske hæren. Det virker derfor rimelig sikkert at regulære russiske styrker spilte en rolle i knusinga av den ukrainske hæren rundt Ilovjansk 25. august. Vi kan imidlertid ikke vite hvor store russiske styrker som var involvert, og det virker som de trakk seg ut like raskt som de rykka inn. Vestlige journalister som dukka opp på slagmarka et par dager etter kunne ikke finne spor etter russiske soldater noe sted. Disse karene kom for å gjøre én bestemt operasjon, og trakk seg så ut. Det finnes ingen indikasjoner på at russiske militærstyrker befinner seg i Donbass for øyeblikket.
Den rådende fortellinga om krigen i Donbass sier at Russland intervenerte i august for å redde opprørerne, som befant seg på randen av et totalt nederlag. Opprørernes militære situasjon den 24. august var ikke god, men den var heller ikke fatal. Opprørerne hadde kort tid i forveien vunnet en viktig seier ved å ødelegge den sydlige ukrainske militærkolonna, og slått tilbake to forsøk fra de ukrainske militære på å kutte opprørshæren i to. Ukrainerne hadde mista 3-400 militære kjøretøy, moralen var fallende, og du hadde hele ukrainske enheter som deserterte. Så oppfatninga om at russerne gikk inn fordi den ukrainske hæren var like ved å vinne hele krigen, er feilaktig.
For å vinne en total militær seier måtte den ukrainske hæren ha angrepet storbyene Donetsk og Lugansk, som blei forsvart av rundt 25 000 opprørere. Det ville ha krevd uker eller måneder med intense kamper som ville ha drept et veldig stort antall mennesker. Jeg tror at hensikten med den russiske intervensjonen var å forhindre dette. Målet var ikke å knuse den ukrainske hæren, men å påføre dem et slag som var hardt nok til å tvinge ukrainerne til forhandlingsbordet, og på den måten stanse krigen.
Dette synet støttes opp om forandringer i opprørsledelsen tidlig i august, da både lederne av folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, samt Igor Stelkov og de andre Igorene, gikk av. Det virker åpenbart at de gikk av etter press fra Moskva, som anså dem for å føre en skadelig politikk. Kreml ville ha inn mer moderate og pragmatiske folk i ledelsen, som kunne være villige til å inngå en forhandlingsløsning med regjeringa i Kiev. Vi veit ikke hvordan Kreml fikk pressa igjennom dette lederskiftet, men antagelig med løfter og trusler om at opprørerne bare ville få hjelp fra Russland dersom disse endringene blei gjennomført. Dette lederskiftet vitner om at den russiske strategien ikke var å annektere eller støtte etablere et uavhengig «Ny-Russland»** men å tvinge ukrainerne til å forhandle om økt autonomi for Donbass, og få en slutt på krigen og den humanitære katastrofen.
Dersom Russland hadde hatt større ambisjoner ville de ha fortsatt den militære offensiven. Opprørerne ønska å angripe havnebyen Mariupol, men russerne nekta dem det. Så snart [Ukrainas president Petro] Porosjenko sa at han ønska å inngå fred, blei opprørerne tvunget til å underskrive våpenhvileavtalen. De ønska ikke å gjøre det! De virka sterkt misfornøyde med det, og blei åpenbart bedt av russerne om å gjøre det. Moskva har altså hatt et sterkt moderende effekt på opprørerne ved å tvinge igjennom et lederskifte og deretter presse dem til å inngå en fredsavtale. Målet med militæroffensiven var å få Kiev til forhandlingsbordet og få slutt på krigen.
Vil Russlands strategi lykkes?
Denne strategien har ikke vist seg som særlig vellykka. Moskvas problem er at de ikke kontrollerer opprørsstyrkene, siden det ikke var de som skapte dem. De har forsøkt å vinne en viss kontroll over dem, bl.a. ved å presse gjennom avgangen til Strelkov og andre folk, og forsøker å skape en sentralisert opprørsledelse så de kan forholde seg til én myndighet istedenfor masse krigsherrer.
Russerne har også arbeida hardt for å kvitte seg med de uavhengige militærlederne, og støtta de lokale valgene i Donbass for å gi sentralmyndighetene mer legitimitet.*** Russerne forsøker å bidra til å bygge en fungerende statsmakt som kan ta over for anarkiet som dominerer for øyeblikket.
Alt i alt vil jeg derfor si at russerne har en moderende innflytelse på opprørerne. For å vende tilbake til artikkelen jeg nevnte tidligere, virker det som Putin fortsatt lytter til «fredsdua» Surkov, ikke «krigshauken» Glazyev. Moskva har bare begrensa innflytelse over opprørerne. De opprørskontrollerte områdene mangler en sentralisert maktstruktur, og mange av opprørslederne har lokale maktbaser. Russland arbeider for å begrense provokasjoner og bygge fungerende statsstrukter. Russland har også sendt inn 8 humanitære konvoier og har gjennomført arbeid for å reparere elektrisitetsnettet i Lugansk.
For å konkludere: Heller enn å si at Russland har kontrollert opprøret i Donbass fra begynnelsen av, ser jeg det som noe som oppsto spontant, og som Russland har gjort mer eller mindre vellykka forsøk på å få større kontroll over. Russernes mål er mer moderate enn det en vanligvis antar: De ønsker at krigen skal avsluttes og at opprørerne skal komme fram til en langsiktig fredsavtale med Kiev. De støtter ikke de mer ambisiøse planene til opprørerne om å slutte seg til Russland eller danne et større «Ny-Russland», men de vil heller ikke tillate Kiev å knuse opprøret. Moskvas intervensjon har hatt som mål å tvinge Kiev til forhandlingsbordet, ikke å dele opp Ukraina.
Denne strategien har ikke lykkes. Russland har riktignok hindra Ukraina i knuse opprøret, men de har ikke klart å presse Kiev til å forhandle direkte med opprørerne eller vise tegn på vilje til å gi noen større innrømmelser. Moskva har endt opp med noe de ikke ønska seg, en nestenuavhengig republikk som mangler noen form for skikkelig styre og står overfor store økonomiske og humanitære problemer. Problemene blir forverra av de splitta opprørslederne, en splittelse som i seg sjøl er et bevis på hvordan opprøret oppsto. I lys av dette vil muligens den russiske strategien endre seg. Moskva blir tvunget til å innse at det ikke vil bli inngått noen bindene avtale mellom Kiev og opprørerne, og at Russland blir nødt til å forholde seg til et uavhengig Donbass. Russland prøver derfor å bygge opp en sentralisert opprørsstat, både fordi en slik stat er mye lettere å kontrollere enn en bande uavhengige krigsherrer, og fordi folket der har et skrikende behov for et sentralt og organisert styre.
Hverken Ukraina eller Vesten vil være med på å bygge opp en fungerende stat eller økonomi i Donbass. Ingen av dem kommer til å bidra til å etablere lov og orden, arbeid, pensjoner**** og sikkerhet. Bare ett land har muligheten og vilja til å gi befolkninga i Donbass det de trenger nå for øyeblikket. Det landet er Russland.
Artikkelen er satt sammen av to forelesninger Robinson holdt for Universitetet i Ottowa 5. desember, som kan sees her, og Canadian International Council 10. desember, som kan sees her. Oversatt og forkorta av Aslak Storaker.
* Donbass er et samlebegrep for de to opprørsregionene Donetsk og Lugansk. Ovrs. mrk.
** NyRussland, eller Novorussia, er en historisk betegnelse for store deler av det sørøstlige Ukraina fra den gangen det var en del av det russiske keiserdømme. Ovrs. mrk.
*** Ifølge en artikkel i The Nation skal det også har vært russisk innblanding som gjorde at de lokale kommunistene ikke fikk lov til å stille lister ved valget i Donetsk. Ovrs. mrk.
**** Den ukrainske regjeringa har nylig stansa utbetaling av pensjoner, trygder og alle andre offentlige ytelser til personer som befinner seg på de opprørskontrollerte områdene i Donbass. Ovrs. mrk.
Noe så naivt.
Ikke et ord om hva som fremprovoserte opprøret.
en interessant tolkning av tingenes tilstand det her.