Angrep fra IMF, EU-kommisjonen, Tyskland og politiske krefter til tross; Syriza er favoritter i det som kan være det viktigste valget i EU på lenge.
Av Joakim Møllersen
Etter at parlamentets tredje og siste forsøk på å velge en president i går feilet gjøres det nå klart for nytt parlamentsvalg allerede 25. januar. Stavros Dimas var eneste kandidat, men fikk tolv stemmer for lite for å få stillingen.
Favorittene til å vinne valget befinner seg langt til venstre på den politiske skalaen. Syriza regnes som Rødts søsterparti og deres leder, Aleksis Tsipras, er strålende fornøyd etter nyvalget ble utlyst.
— Demokratiet kan ikke bli utpresset. I dag er regjeringen som har ranet samfunnet i to og et halvt år en del av fortida. Med folkets vilje vil kuttpolitikken også bli en del av fortida. Framtida har startet. Dere burde være glade og optimistiske, sa Tsipras til frammøtte journalister ifølge EUObserver.
LES OGSÅ: Med demokratiet på nyliberalismens alter
Kraftig motstand fra Hellas og EU
Siden 2009, da Hellas fikk føle finanskrisa hardere enn noen andre, har Syriza vært den mest høylydte stemmen for å oppheve kuttpolitikken som landet har ført med ordre fra Den europeiske sentralbanken (ESB), Det internasjonale pengefondet (IMF) og EU-kommisjonen, den beryktede troikaen. Kombinert med alvorlige gjeldsproblemer har politikken ført til en arbeidsledighet stabilt over 25 %, at den greske velferdsstaten i praksis har opphørt å eksistere, en nedgang i landets produksjon på over én fjerdedel og kutt i realløna på 30 %. Antallet bostedsløse, selvmordsoffer og utflyttede grekere har skutt i været.
Som topprioritet har Syriza en reforhandling av utenlandsgjelda og at deler av denne skal ettergives. Partiet støtter et fortsatt medlemsskap i EU og euroen, men flere mener at de vil måtte forlate euroen om de skal innfri sine løfter. Reaksjonen mot Tsipras’ parti har vært kraftige.
IMF har innstilt lånene til Hellas grunnet nyvalget og forteller at sammen med ESB og kommisjonen vil de ha forhandlinger når en ny regjering blir innsatt. Den tyske finansministeren, Wolfgang Schäuble, meddeller at det ikke finnes alternativer til den linja som den nåværende regjeringen følger.
— Vi vil fortsette å hjelpe Hellas hvis det holder seg på reformkursen, men det blir vanskelig hvis landet endrer kurs, truer han.
Problemet er imidlertid at partiet som leder på meningsmålingene, og mange grekere med de, ikke ser på Schäubles reformer som hjelp. De ser et samfunn i ruiner.
Syriza har tett opp til 30 % oppslutning på de siste meningsmålingene, men valgsystemet i Hellas gjør at det største partiet får 50 bonusseter. Syriza vil sannsynligvis måtte finne en eller flere koalisjonspartnere om de vinner valget.
Ikke revolusjonært
Selv om Syriza kalles ytre venstre, nymarxistiske og lignende er programmet deres ikke særlig revolusjonært. Løftene går ut på å heve minstelønna, stoppe salg av offentlig eiendom, stoppe oppsigelser av statsansatte, kreve at reforhandlinger av statsgjelda med renter nær null og delvis ettergiving. Utenlandsgjelda er nå på over 175 % av landets brutto nasjonalprodukt, over 50 prosentpoeng høyere enn da landet gikk inn i krisa.
Den greske børsen falt over ti prosent når det ble klart at parlamentet ikke makter å velge en ny president og rentene på statslån økte fra et allerede høyt nivå.
EU-kommisjonens president, Jean Claude Juncker, advarte tidligere denne måneden mot «ekstreme krefter» og at han foretrakk «kjente fjes» ved makta. Det de fleste tolket som et dårlig skjult angrep på Syriza ble senere bortforklart av Juncker som en advarsel mot nazipartiet Gyllent Daggry. Da disse ikke renges for å være i nærheten av makta ser mange Junckers forklaring som lite troverdig og det har kommet krav om å få Juncker sparket fra gresk hold.
Syriza NATO-motstand og generelle misnøye med den såkalte frihandelspolitikken som er demonerende i Vesten kan også være bidragende årsaker til den sterke motstanden.
Tippeselskaper holder oddsen for en gresk exit fra euroen lavere enn noensinne og store deler av vestlig media advarer om farene ved Syriza i regjering.
Makteliten har nå hatt 6 år til rådighet for å få løst krisen i Eurosonen, men har altså ikke klart oppgaven.
Økonomisk sett har store deler av Europa nå stagnert, mens det feks går noe bedre i USA. EU politikernes innsats står fullstendig til stryk. Men har EU politikerne noen bedre forslag å komme med enn det Syriza foreslår? Forventer makteliten virkelig at folk i Hellas frivillig skal akseptere fattigdom i de neste 100 år?