Ingen forutså de dramatiske begivenhetene som rystet Ukraina i året som gikk. Frilansjournalist John Færseth reiste dit for å skrive en bok om begivenhetene der. Her er bokanmeldelsen.
Ukraina. Landet på grensen, John Færseth, Humanist forlag, 2014
I forbindelse med urolighetene og maktovertakelsen i Ukraina, som startet for rundt ett år siden, fant John Færseth ut av at han skulle skrive en bok om hendelsene. Boken er nå ferdig, og det er forfriskende å følge med i hvordan Færseth møter folk og leser seg opp på landets historie.
Men dessverre bærer boken i alt for stor grad preg av at Færseth allerede hadde bestemt seg for hvordan ting hang sammen før han kom til Ukraina. Maidan-aktivistene er «de gode», som handler helt uavhengig av eksterne aktører, mens motstanden i det østlige Ukraina består av usympatiske typer, kontrollert mer eller mindre direkte av Russland, Kreml og Vladimir Putin.
Uklar kildebruk
Færseth var ikke selv til stede under det meste av Maidan-opprøret, men han intervjuer ulike personer som var til stede og var aktive på den ene eller andre måten. Noen av disse kildene siterer han direkte og unngår dermed eventuelle problemer med ikke å kunne verifisere sannheten i utsagnene deres.
Likevel er det ikke alltid klart når han siterer og når han selv analyserer. På ett tidspunkt lar han en aktivist snakke om hendelsene på Maidan. Neste avsnitt er bare en setning for å forklare størrelsen på Maidan-demonstrasjonene: «Fra Mikaelplassen bega mengden — som kan ha bestått av så mange som 400.000 eller til og med 700.000 mennesker — seg mot Maidan.» Det er ingen indikasjon på at dette er et sitat eller hvor tallene kommer fra.
Litt lenger nede i teksten skriver han om Anti-Maidan: «Selv om disse bare tiltrakk seg en brøkdel av dem som trakk til Maidan […] utgjorde motdemonstrasjonene likevel mellom ett og tre tusen personer, og de kan til tider ha vært så mange som 10.000.» Det virker ikke som om Færseth har hatt noe særlig kontakt med Ukrainere som var mot Maidan i Kiev.
Betalte demonstranter?
Som så ofte i konflikter der mange folk engasjerer seg på ulike sider, forteller også Færseth om anklager om betalte demonstranter — på begge sider. Men det er stor forskjell i hvordan han gjør det. Når det gjelder anklagene mot Maidan-demonstrantene, så er det «et rykte som blant annet ble spredt av redaktøren for den russiske propagandakanalen Russia Today og av den pro-russiske amerikanske konspirasjonsteoretikeren Alex Jones», mens anklagene mot anti-Maidan-demonstrantene «ble tilsynelatende bekreftet da nett-fjernsynsstasjonen TV Espresso i forkant av et møte […] svarte på en annonse som sirkulerte på sosiale medier, bare for å bli tilbudt 200 hryvna for å delta i en demonstrasjon […]». Kommentarene til Victoria Nuland, statssekretær (Assistant Secretary of State) for European and Eurasian Affairs, om at fem milliarder dollar gitt av USA til ulike grupper i Ukraina var å regne som en investering for å «assistere Ukraina med å oppnå dens europeiske ambisjoner», er underlig nok ikke verdt å gå nærmere etter i sømmene. Hvor havnet disse midlene mon tro?
Færseth levner ikke i tvil om hvem han sympatiserer med. Det har han lov til, men det at han selv mener å kunne bestemme når noen sier sannheten og når det er propaganda og konspirasjonsteorier, virker som en metode for å la være å måtte forandre ideene han allerede hadde om Ukraina.
Slurv med kilder og fakta
Til tider er han upresis når det gjelder fakta. Han skriver at samarbeidsavtalen som skulle undertegnes med EU blant annet gikk ut på «oppheving av visumplikt». Avtalen ble kritisert nettopp fordi teksten ikke forpliktet EU til å oppheve visumplikt på noe tidspunkt og ikke kom med konkrete krav om hva som måtte skje for at visumplikten skulle opphøre.
Andre ganger siterer Færseth kilder, men ved nærmere ettersyn står det noe annet i originalen. Slik skriver Færseth om forhenværende president Janukovytjs: «Gjennom ulike stråselskaper og fond hadde han klart å karre til seg en enorm formue […] Mens det er vanskelig å komme med noe konkret beløp, varierer anslagene mellom 37 og 100 milliarder dollar […]». De to kildene som angis, viser at statsminister Arsenij Jatsenjuk sa at lån verdt 37 milliarder hadde blitt lånt ut til ukjente, mens riksadvokat Oleh Makhnitskyi, med bakgrunn fra Svoboda-partiet, anklaget Janukovytsj for å lede et mafiøst syndikat som var ansvarlig for forbrytelser som kostet landet 100 milliarder dollar. Det var altså to politiske motstandere som kom med anklagene mot ekspresidenten. Anklagene går faktisk heller ikke på det Færseth påstår. Færseth sier pengene gikk rett i lomma på Janukovytsj. Jatsenuk/Mkhinitskyi sier det var penger som forsvant i korrupt praksis. I samme kilde står det: «Makhnitsky said that exact figures were impossible to give at such an early stage, but that there was already evidence that $350 million had been stolen from the state by Yanukovich and his allies, including his two sons Oleksander and Viktor.» Det fremkommer også at Janukovytjs selv avviser anklagene.
Man kan nok si at Janukovytjs var en korrupt statsleder, men er det likegyldig om han stjal 5, 10, 15 millioner eller 100 milliarder? Hvis så, hva er da vitsen med konkrete tall og sitater?
Det bør understrekes at jeg kun har utført stikkprøver av bokas kilder.
LES OGSÅ: Putins maktgalskap, Ukrainas tragedie
Maidan versus separatismen i øst
Færseth ser også på separatistene i det østlige Ukraina. Færseth drar til Kharkiv (i østlige Ukraina), men gir ordet mest av alt til pro-Maidan aktivister derfra som kritiserer det som foregår. Mens hendelsene fra Maidan blir fortalt av personer som deltok, får vi høre om hendelsene på Krim gjennom stemmene til Maidan-demonstranter fra Krim som flyktet til Kiev i forbindelse med at halvøya skiftet til russisk styre. Forfølgelsen av tartarene på Krim beskrives fra perspektivet til folk i Kiev, men hva med Ukraina? Kommunistpartiet ble fratatt statusen som parlamentsfraksjon etter en regelendring i juli 2014, og venstreorganisasjonen Borotba forteller om en storstilt forfølgelse av deres medlemmer. Dette hopper Færseth bukk over.
I Donetsk treffer han pro-separatistiske aktivister og gjengir noen av deres anklager mot Maidan-demonstrantene. Disse går blant annet ut på at de bruker symboler fra høyreekstreme grupper som kjempet mot Sovjetunionen under andre verdenskrig. Disse symbolene er populære i vestlige Ukraina og veldig upopulære i østlige deler av landet, men kontakten er ikke dyptgående nok til at han klarer finne ut av hvor frivillig deres deltakelse er. Færseth går ut fra at de yngre deltakerne ble tatt med av eldre familiemedlemmer, og også denne gangen ender Færseth opp med å gi ordet til pro-Maidan aktivister som kritiserer det som skjer og som via Facebook diskuterer om ikke aktivistene egentlig kommer fra Russland.
Fagforeningsbrannen i Odessa
En av hendelse som fikk mange presseoppslag, var brannen i fagforeningshuset i Odessa 2. mai 2014, der kamper mellom pro-Maidan/ukrainske og pro-separatistiske/russiske aktivister førte til at 46 pro-separatister mistet livet.
Færseth var selv intervjuet i VG denne dagen. Her uttaler han at de drepte var tilreisende pro-separatister. I boken har han endret forklaringen slik: «[t]il tross for at det først gikk rykter om at mange av de døde var russiske borgere eller fra utbryterrepublikken Transnistria, viste samtlige seg å være fra Odessa», altså lokalbefolkning.
Om hvem som sto bak massakren at det finnes ulike forklaringer på hva som skjedde: et anonymt øyenvitne mener begge grupper kastet molotovcocktails på hverandre i inngangspartiet, en annen forklaring går ut på at brannen startet i fjerde etasje og først som en tredje mulighet presenterer Færseth at «andre igjen legger skylden på de pro-ukrainske aktivistene utenfor bygningen.»
Uansett hvordan brannen oppsto mangler det en forklaring på hvorfor den måtte føre til at så mange mennesker mistet livet. Færseth nevner at «[e]t medlem av den pro-russiske, marxistiske organisasjonen Borotba ser også ut til å ha blitt drept av pro-ukrainske demonstranter etter å ha hoppet ut.» Det kan jo tenkes at dette var en del av forklaringen, at folk i huset var redd for hva som kom til å skje hvis de forlot det.
LES OGSÅ: – La djevlene brenne i helvete
Bortforklarer fascisme
Færseth drar også til Lviv i Vest-Ukraina der Stepan Bandera (1909-59) blir feiret offentlig. Bandera var en leder for den mer ekstreme fløyen av Organisasjonen av Ukrainske Nasjonalister (OUN) som gikk inn for samarbeid med Nazi-Tyskland, mot Sovjetunionen og Polen. Bandera satt likevel i nazistisk konsentrasjonsleir i tre år (1941-44) på grunn av uenighetene med sentralregjeringen i Berlin da han prøver å opprette en egen ukrainsk stat etter nazistenes invasjon. SS-avdelingen Galizien for ukrainske frivillige ble opprettet i 1943, og det var i stor grad Banderas tilhengere fra OUN som deltok. Den mer militære geriljaorganisasjonen UPA, som etter hvert også ble en del av OUN, rekruttert av Banderas tilhengere, drepte opp mot 100.000 polakker 1943-44.
Dette er sterk kost, og det er vanskelig å bortforklare båndene til fascismen, men Færseth prøver så godt han kan. Først gir han plass over flere sider til en 89-åring som deltok i SS Galizien, og som har kreative forklaringer på det meste: De var med i SS Galizien, ikke fordi de ville hjelpe nazistene, men fordi det ga dem mulighet til å få en egen hær å rømme til skogen med. Riktignok drepte de polakker, men polakker drepte også dem. De hadde ingenting mot jøder (dette er sovjetisk propaganda), og han minnes en jøde som samarbeidet med dem. Et annet intervjuobjekt forteller at straffen for å samarbeide med en jøde var mye hardere i Øst-Europa enn i Vest-Europa, åpenbart som et forsøk på en forklaring på hvorfor banderistene var tvunget til å være jødemotstandere. Færseth selv erklærer at Sovjetunionen var «minst like brutal» som Nazi-Tyskland og at Bandera «ser […] ut til å ha vært forholdsvis uinteressert i jødespørsmålet som sådan og primært opptatt av hva som var til nytte for Ukraina».
LES OGSÅ: 9 fascister på toppen i nye Ukraina
Slipper til fascister fra Svoboda
Færseth får hjelp av Andreas Umland, forsker på Universitetet i Kiev, som forklarer at dagens banderister legger vekt på perioden «etter 1943, da bevegelsen tilsynelatende gjorde helomvending og omfavnet en borgerlig nasjonalisme, med rom for alle etniske grupper og en ideologi som nærmest fremsto som sosialdemokratisk» og «de fleste [assosierer ikke] OUN med fascisme».
Det høyreekstreme Svoboda-partiet blir representert gjennom et intervju av partiets internasjonale sekretærer, Taras Osaulenko og Andrij Volosjyn. Osaulenko legger ut om hvordan de fysisk sloss for å forhindre bruk av russisk fra talerstolen i det ukrainske parlamentet. Og Volosjyn foreslår å skrive personens rase inn i ukrainske pass og hevder at «[j]øder er flinke i forretninger, til å tjene penger, innenfor propaganda og medier og innenfor kunst» mens russere «til en viss grad» har medfødte egenskaper når det gjelder «å drikke og til å gjøre ingenting» og «nordmenn er flinkere til å fiske enn afrikanere».
Man kunne tro at denne slags intervjuer kunne føre til at Færseth analyserer situasjonen litt mer nøye, men nei. Færseth forteller Umland om samtalen, som så veldig forsiktig konkluderer med at det «antakelig er riktig å kalle dem høyreekstreme, tross alt». Bare et par sider tidligere blir Umland sitert på at Svoboda ikke er så problematisk, og han får en side til å utdype synet sitt: «Det er neppe grunnlag for å kalle partiet fascistisk, selv om det finnes fascister blant medlemmene. […] De har også erklært seg som tilhengere av EU-medlemskap og europeiske verdier, så på den måten fremstår de mest av alt som et populistisk parti […] De har også noen venstre-elementer, som når de snakker om statens rolle i økonomien. […] De støtter tiltak mot korrupsjon og for mer uavhengighet fra Moskva — noe alle er enige om — og så kommer de nå og da med et forslag som ikke blir vedtatt. […] Det foregår, så vidt jeg vet, ingen faktisk diskriminering av russisktalende, jøder, innvandrere eller andre der».
Alt i alt mener Umland at det er for mye fokus på de høyreekstreme, siden de nå utgjør en så liten del av Maidan-opprøret, og at man kunne sverte andre land fordi det også eksisterer høyreradikale partier der, for eksempel i Tyskland med NPD.
Umland og Færseth synes ikke å kunne se forskjell på betydningen av NPD-partiet, som er marginalisert og langt fra enhver maktposisjon, og partier som Svoboda og det Radikale Partiet, som har vært del av regjeringsgrunnlaget for post-maidan regjeringen. Umland mener at de forskerne som fokuserer på disse elementene «ufrivillig [har] gjort seg til instrumenter for russisk propaganda».
Færseth lar uttalelsene fra Umland og hans intervjuobjekter fra pro-maidansiden stå nærmest uimotsagt. Det gir inntrykk av at Færseth er enig i det de skriver.
Putin = Hitler?
Færseth er oppslukt av en stor konspirasjonsteori som handler om at Putin, Kreml og Russland står bak alt, eller i det minste det meste, som skjer i Ukraina, som ikke er det Maidan-aktivistene gjør.
Mens Færseth bidrar til å renvaske fascistiske bevegelser og tendenser i vestlige Ukraina, starter han omtalen av Putin med å spørre seg om det er snakk om en ny Hitler.
Uansett om det er rimelig innholdsløse samtaler, der pro-maidanaktivister mener å kunne se at separatistene er fra Russland via bilder på Facebook, eller om det er Færseth selv som forteller at de russiske demonstrantene i Odessa var tilreisende, kommer denne teorien igjen, uten at det leveres sannsynlige årsaker for å anta at det forholder seg slik.
I det neste siste kapittelet går Færseth enda litt lenger. Leseren får presentert litt ulike teorier: alt fra at Putin har en plan om å samle krefter for å angripe hele Europa, til en forklaring om at Putin «bare» satte i gang opprørerne i øst. Begge fortellinger er konspirasjonsteorier. Hadde noen sagt noe lignende om NATOs innblanding på Maidan, uten å tydeliggjøre aktivistenes egen vilje, ville nok vedkommende raskt blitt tildelt merkelappen konspirasjonsteoretiker av Færseth. Verden er svart-hvit.
LES OGSÅ: Russisk anneksjon forer høyreekstremisme
En personlig rapport
Færseth fløy inn i et konfliktområde og intervjuet en del (engelsktalende?) folk på gata på pro-maidan siden. Det er til dels glimrende historier om hvordan de ser verden, og hvis han hadde holdt seg til det og en videoreportasje med et par dybdeintervjuer, hadde det fungert veldig bra. Problemet oppstår når Færseth prøver å late som om han kan gi et objektivt overblikk over situasjonen Ukraina befinner seg i. Det klarer han ikke. I stedet leverer han et ønskebilde av situasjonen, der han selektivt plukker ut biter fra ulike steder for å konkludere med det verdensbildet han hadde fra før.
Det er ikke lett å vite hva som egentlig skjer i situasjoner med stor sosial uro. Selv opplevde jeg dette blant annet under opprøret i Oaxaca og okkupasjonen av Mexico by (2006), statskuppene i Honduras (2009) og Paraguay (2012) og også under globalisering-nedenfra-protestene i blant annet Oslo (2001), Göteborg (2002) og Rostock (2007). Det flommer over av rykter, og man vet ikke egentlig hva som skjer.
Som journalist må man derfor passe seg for ikke å oppgradere rykter til å fremstå som sannheter. Det unngår man ved å finne ut hvem som er kildene bak en bestemt informasjon. Når man selv har en forestilling om hva man tror foregår, er det nødvendig å utfordre egne forestillinger ved å tale med folk som har andre oppfatninger. Med tiden kan slik informasjon så forhåpentligvis bekreftes eller avkreftes.
Færseth følger ikke denne metoden. Han snakker stort sett med folk som står på samme side som ham selv i spørsmålet om Maidan, og han gir dem mye plass til å forklare sine ideer, mens han i mange saker ikke engang snakker med de han er uenige med. Han gjør «kreativ» bruk av ting han siterer og holder seg ikke til datagrunnlaget sitt når han konkluderer med noe. Han siterer mange aktivister direkte, noe som gjør at man ikke like lett kan ta ham til inntekt for det de sier, men utvalget av dem han intervjuer og den mengde plass de får, er likevel ganske entydig.
Boka introduseres som «en personlig rapport, skrevet av en lekmann». Og ja, Færseth er en lekmann. Hvis du tror at Putin kontrollerer det meste, vil lese en bok du kan være enig med og der fakta ikke er så viktige for deg, så er dette en bok du bør se på. Hvis du derimot leter etter en mest mulig objektiv bok som prøver å forklare oppfatningene på begge sider av Ukraina-konflikten, bør du finne noe annet å lese.
Goldsmiths College har jeg ikke hørt om før. Lærer man å bli gullsmed der, eller har navnet andre betydninger?
Jon Færseth er åpenbart en temmelig merkelig fyr som jeg ikke stoler på for fem øre. At han i tidligere sammenhenger har valgt å asosiere seg med organisert satanisme og okkultisme bidrar heller ikke til tillit. I beste fall en fucka personlighet som villig lar seg kjøpe.
Det er svært naivt å framstille Putin som den slemme og USA/FN/EU som de snille. Putin er den som skal takkes for at helvetet ikke har brutt løs i Ukraina.
Nettopp.
Hva mener du? Helvette HAR brutt ut i Ukraina. Godt hjulpet av ultranasjonalisten Putin. Det finnes vel knapt noen regimer i dag som ligger lenger ut på høyresiden en Putins regime. Jeg var selv på Maidan, og stemningen var slik at noen krefter var for EU og NATO, men de fleste ville ikke gå den veien.De ville bli kvitt den mest korrupte av alle korrupte Ukrainske ledere. Mange av de har dessverre blitt drevet mot EU/NATO av Russland i tiden etter okkupasjonen av Krim, og krigen i Donetsk.
Stort sett alt den vestlige media har fortalt oss om Ukraina-krisen er løgn. John Færseths jobb: å gi løgnen kredibilitet og selge den inn hos akadem-nikkerne. Legg merke til at Færseth alltid forsvarer makthavernes politikk.
Det som skjedde i Ukraina i februar i år var et udemokratisk maktkupp – som USA hadde jobbet for i årevis. Krim: Når 90% av befolkningen ønsker union med Russland er det ikke «okkupasjon» eller «røveri.» Flyet MH17: Alt tyder på at Kiev-regimet skjøt ned flyet. Ingenting tyder på at dette var Putins verk. To eller tre historier om «panserkjøretøy som ruller over grensen fra Russland»: null beviser.
Men godeste Færseth drar til Ukraina og «beviser» løgnhistoriene og fyrer oppunder konspirasjonsteorien om «den onde Putin.»
Tror du sliter litt med troverdigheten selv da ex-president Yanukovych ble avsatt etter mistillitsforslag i nasjonalforamlingen 22.2 som han tapte mot 328 representanter. Selv representanter for hans eget Regionparti stemte mot ham!
Granskingsrapporten om flyet er ikke ferdig før om et år 🙂 selv om Igor Girkin skrøt av å skutt ned et fly.
Det er jo ellers rart at Ukraina tok til fange 10 fallskjermjegere i august da kampene var som hardest og at det er så mange militære begravelser i Russland for tiden ?
Maken til vrøvl. Hvis du støtter Putin og samtidig kritiserer et udemokratisk maktkupp har du ikke skjønt mye av det som har foregått i Russland de siste 15 årene. Nå vet jeg ikke om du er for eller imot demokrati, men siden du mener at folkeavstemning burde være utslagsgivende er du vel for. Problemet er bare at en folkeavstemning under væpnet okkupasjon, uten internasjonale observatører ikke under noen omstendighet kan godkjennes. Det må da alle oppegående mennesker forstå. Selv om man skulle synes at dette er greit må man ane ugler i mosen når f.eks Krim som hadde ca 60% etniske russere plutselig skulle få nesten 100% oppslutning for å bli en del av Russland.
Hilda.
Vedrørende Krim:
Jeg kan bare beklage at du åpenbart finner det helt uproblematisk å invadere et annet land, for deretter:
• å gjennomføre et kupp i det lokale parlamentet ved å la 50 væpnede menn blokkere inngangen for flertallet av parlamentsmedlemmene
• gjennomføre folkeavstemming:
– i løpet av drøye 14 dager
– uten en ryddig og transparent prosess
– mens det hersker full forvirring, herunder at man holder på å bli invadert/er omringet av en fremmed hær og det hersker unntakstilstandslignende omstendigheter
– uten noen form for reell debatt eller valgkamp i forkant, herunder å gjøre
det ekstremt farlig å opponere
– uten å la status quo være ett av alternativene på stemmesedlene
– la valgobservatørene bestå av en gjeng fascister og høyreekstreme
Listen kunne vært gjort lengre. Jeg kan ikke forstå at dette under noen omstendighet kan forsvares.
Det finnes for øvrig en rekke eksempler på at forholdene for en rettferdig folkeavstemming var helt uholdbare. Krim-tataren Reshat Akhmeto kan tjene som eksempel. Akhmeto hadde den 3. mars reist inn til Simferopol og stilt seg opp på Lenin-plassen for å protestere stille og fredelig mot de russiske soldatene som hadde inntatt området. Plutselig tar en gruppe menn, sannsynligvis fra russiske GRU eller russiske spesialstyrker, og bortfører ham. 15. mars ble Akhmeto funnet myrdet, dødsårsaken var et knivstikk gjennom øyet. Liket ble funnet dumpet naken og med hendene i håndjern. På tross av at dette ble filmet, er ingen foreløpig arrestert i saken… Det hører for øvrig med at flere ledende Krim-tatarer er blitt deportert fra Krim etter anneksjonen.
https://www.youtube.com/watch?v=11S2Vhkr-bc
Hvis du mener Russlands handlemåte tjener som et godt eksempel for andre land: Mener du det vil være greit at f.eks. Polen invaderer Hviterussland og tar tilbake sine områder som Stalin, i samarbeid med Hitler, stjal fra landet rett før 2. verdenskrig? Og hva med finske Karelen, bør Finland invadere disse områdene så snart det skulle komme til et opprør mot Putin i Russland?
Vedrørende MH17:
Du følger åpenbart ikke med i timen. Russiske medier har fremsatt flere teorier om hva som hendte med MH17. Alle teoriene har det til felles at de peker på at Ukraina skjøt ned MH17. Og alle har det til felles at de har blitt tilbakevist som falsknerier.
Det er trist at du ikke forstår at russiske medier utnytter informasjonsvakuumet som har oppstått fordi etterforskningen ikke er avsluttet, og at det derfor er fritt frem for noen og enhver å kaste beskyldninger på hverandre. Men det er lite trolig at du og russiske medier sitter på bedre informasjon enn den nederlandske påtalemyndighetenen.
Nederland har alle motiver for å komme til bunns i denne saken. Tross alt var 193 av de til sammen 298 personene som døde nederlendere. En viktig etterforskning rundt disse omstendighetene foretas derfor av nederlandsk påtalemyndighet. I motsetning til russiske media har man så langt ikke trukket noen endelige konklusjoner. I et intervju med Der Spiegel sier dog den nederlandske etterforskningslederen følgende:
«Going by the intelligence available, it is my opinion that a shooting down by a surface to air missile remains the most likely scenario. But we are not closing our eyes to the possibility that things might have happened differently»
http://www.spiegel.de/international/world/mh17-chief-investigator-says-no-actionable-evidence-yet-in-probe-a-999485.html
Men du vet altså bedre.
La meg også tilføye følgende:
Daværende leder for «Folkerepublikken Lugansk», russeren Igor Girkin, publiserte noen få minutter etter nedskytingen en ganske så avslørende melding på sosiale medier, men som han slettet når det stod klart at det var et passasjerfly som var skutt ned, og ikke et militærfly:
«In the Torez region, they have destroyed an AN-26 transport plane. Its wreckage landed near the ‘Progress’ mine. This will teach them: Do not fly in ‘our skies.’ And here is the video confirming the ‘crash of the bird.’ The bird fell on open fields. It did not damage inhabited sectors. Peaceful people did not suffer. And there is information about a second destroyed plane; looks like an SU.»
http://www.dailymail.co.uk/news/article-2696389/That-blast-look-smoke-Sick-boast-laughing-rebels-saw-MH17-hit-missile-hours-leader-boasted-We-warned-not-fly-sky.html
http://www.forbes.com/sites/paulroderickgregory/2014/07/18/smoking-guns-russian-separatists-shot-down-malaysian-plane/
Ovenstående ble plukket opp og formidlet av flere medier, også russiske. Et eksempel på dette er den russiske TV-kanalen Life News, som kort tid etter at flyet hadde styrtet kunne fortelle at opprørerne hadde skutt ned et ukrainsk militærfly. Når man så ble klar over at det dreide seg om et passasjerfly, het det plutselig på samme TV-kanal at flyet var skutt ned av et ukrainsk jagerfly:
https://www.youtube.com/watch?v=vjUpRD6yMYg&feature=youtu.be
Likevel mener du at alt tyder på at det var den ukrainske regjeringshæren som skjøt ned flyet. Det er jo intet mindre enn bemerkelsesverdig.
Det er på tide at du våkner opp, Hilda, og innser at det foregår en omfattende propaganda i Russland som kanskje savner sidestykke i historien når det kommer til omfang og profesjonalitet. I praksis er nå alle landsdekkende TV-kanaler kontrollert av Kreml. Det er heller ikke uten grunn at Reporters Without Borders rangerer pressefriheten i Russland til en 148. plass i verden:
http://rsf.org/index2014/en-index2014.php
Dessverre er slike forsøk på relativisering av historien og fakta blitt et helt vanlig mønster innen russisk propaganda, og det gjelder ikke bare ifm MH17 og Ukraina, men nesten alt som har med Vesten og vestlige verdier å gjøre. Dette kunne man nylig se et grotesk eksempel på i Russlands største TV-kanal, hvor Russlands offisielle barneombud, Pavel Astakhov, bl.a. sa følgende:
«De (les: norsk barnevern) bortfører våre barn, tar dem fra sine familier, slik at de (les: Norge) kan løse
sine egne befolkningsproblemer.»
http://tv.nrk.no/serie/dagsrev…
For ordens skyld, Astakhov besøkte daværende barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken i 2012, og er godt kjent med norsk barnevern og norsk praksis på området…
Mer om dette her:
http://www.dagbladet.no/…/ru…
Kanskje vi burde lest Hilda Bruckmeiers innlegg om jøder på «Frie Ord» før vi prøvde å argumentere ? https://www.frieord.no/utenriks/jodisk-par-frankrike-voldtatt-og-ranet-av-afrikanere/
«Hilda Bruckmeyer frieordno 13 days ago
Forbudt å bruke «antisemittiske kilder»? Skal vi dokumentere jødisk konspirasjon gjennom Aftenposten og Dagbla’?
Synd å se at Frie Ord kryper for jødemakten på dette viset. Vel, det illustrerer vel hvem dere jobber for. «Redaksjonen»….
Alt dere gjør på F.O. er å sutre om innvandring
– uten å gi noen løsning
– og uten å vise folk hvem som står bak multikultien og hvorfor de pusher det på oss.
Feigt. Uærlig. Anti-produktivt.»
Jeg har ikke lest Færseths bok, og skal ikke kommentere boken som sådan eller bokanmeldelsen.
Wilm skriver: «Kommentarene til Victoria Nuland, statssekretær (Assistant Secretary of State) for European and Eurasian Affairs, om at fem milliarder dollar gitt av USA til ulike grupper i Ukraina var å regne som en investering for å «assistere Ukraina med å oppnå dens europeiske ambisjoner», er underlig nok ikke verdt å gå nærmere etter i sømmene. Hvor havnet disse midlene mon tro?»
Vel, en liten del av disse midlene kan jeg redegjøre for, og jeg må ta på meg en del av ansvaret her. I 2004, som del av mitt mastergradsfeltarbeid i sosialantropologi, jobbet jeg som frivillig ved en ukrainsk NGO i den vestukrainske byen Lviv. NGOen jobber for å bekjempe menneskehandel av ukrainske jenter. En del av min innsats bestod i å skrive en prosjektsøknad til USAID, en søknad som senere ble støttet med amerikanske dollar, og da dollar som inngår i Nulands 5 milliarder. Jeg husker ikke nå beløpet som ble søkt om, men jeg vet at pengene finansierte senterets aktiviter i mange måneder. Videre regner jeg med at denne type finansiering fra USAID ikke er enestående for hva som har blitt støttet i Ukraina.
For Wilm inngår disse milliardene derimot i et allerede avklart narrativ om at USA og Vesten er den aggressive part i Ukraina-spørsmålet, og han evner dermed ikke å se at amerikanske dollar faktisk kan bidra til positive prosjekter i Ukraina. For Wilm virker det nærmest som om amerikanske dollar i seg selv har en iboende negativ kraft, som korruperer og skaper en falsk bevissthet hos mottakerne
Flere har gjerne trukket frem at de 5 milliarder dollarene er blitt brukt på Ukraina utfra konspiratoriske motiver, og at USA ville ha «avkastning» på sin «investering» ved å orkestrere en revolusjon. Det tror jeg ganske bestemt er fullstendig feil. Det er uansett ganske uredelig å fremstille dette som et beløp det har vært knyttet hemmelighet rundt, og at formålet skal ha vært å gjennomføre et kupp i Ukraina. Tvert imot har jo pengebruken skjedd med ukrainske myndigheters vitende og vilje, og representerer summen USA har brukt på Ukraina helt siden 1991.
Dette beløpet ble verken «avslørt» eller var noe amerikanske myndigheter var presset til å måtte «innrømme». Tvert imot, dette var noe USAs viseutenriksminister Victoria Nuland helt frivillig formidlet ifm en tale hun holdt om Ukraina på en konferanse i Washington i februar i år:
“Since the declaration of Ukrainian independence in 1991, the United States supported the Ukrainians in the development of democratic institutions and skills in promoting civil society and a good form of government – all that is necessary to achieve the objectives of Ukraine’s European. We have invested more than 5 billion dollars to help Ukraine to achieve these and other goals.”
La meg også legge til at beløpet bl.a. inkluderer en økonomisk kompensasjon som ble gitt til Ukraina fra USA da landet ga fra seg alle sine atomvåpen til Russland i bytte mot fred(!), det såkalte Budapest-memorandumet. Ikke mye konspiratorisk over det…
I originalteksten hadde jeg linket til kilder på flere ulike steder, og bl.a. også til Nulands tale og det avsnitt der hun nevnte disse pengene. Alle lenkene ble av en eller annen årsak fjernet av RP-redaksjonen, men her er den: https://www.youtube.com/watch?v=U2fYcHLouXY&feature=youtu.be&t=7m38s .
Det er Mrs. Nuland og ikke meg som omtaler dette beløpet som om det var en investering for å skape forutsetninger for en bestemt politisk utvikling. Hvordan nøyaktig den NGOen du snakker om inngår i verdensbildet til Nuland vet jeg ikke så mye om, men jeg tror du burde lese det jeg skrev en gang til. Jeg skrev ikke noe om at Dollar i seg selv har en negativ kraft og jeg dømmer heller ikke i kategorier som «positiv» eller «negativ».
Jeg sammenlikner bare omtalen av de ulike demonstrantene og hvordan Færseth på den ene siden ser det som bevist at demonstranter på den ene siden (anti-maidan) blir betalt, mens det nærmest blir framstilt som en konspirasjonsteori å si noe liknende om den andre siden (Maidan).
Nå er dette fra et Youtube innlegg fra Brukeren Failwin compilation med mr Bean som bilde !
Statssekretær Nuland ORIENTERER om at USA har støttet Ukraina over 2 dekader også under den rømte ex-president Yanukovych og er noe som år for år fremgår av statsregnskapet i likhet med alle andre lands U-hjelp som det nesten må kalles.
Som norske politikere skryter altså Nuland av å bidratt til «ensure a secure,prosperious and democratic Ucraine» Altså også under de tidligere presidentene og hun ber Yanucovych lytte, ikke gå av !
Når politikere strør om seg med penger er ikke dette noe de innrømmer, men skryter av !
Hvis Wilm mener han har dekning for påstandene om at Nuland «Admits Washington has spent 5 billions» og at hensikten er å «Subvert Ukraine» så la oss høre det 🙂
Mener du at videoen er uekte eller manipulert? Sier jeg noe som er usant eller fordreid? Jeg har ikke brukt noen av de ordene du nevner. Videoen er fra den omtalte pressekonferansen og den video jeg fant først. Andre videoer av andre brukere av samme konferanse vil vel også gjengi samme ordlyd. Hvis du hellere vil at jeg skal bruke en video fra en bruker med et annet profilbilde og en annen tittel kan jeg også gjøre det.
Men la oss holde oss til det det egentlig handlet om. Alexander Tumczuk anklager meg for å skrive utefra et bestemt syn, som jeg ikke kan se han har belegg for. Men hvis du eller andre kan forklare dette nærmere kan det jo være vi kan komme til enighet om noe.
Nei det er overskriften, headingen i videoen som gir et feil inntrykk, og forsåvidt underbygger ditt konspiratoriske spørsmål hvor pengene ble av. De kan ha havnet hos Yanukovych for alt vi vet, og som Putin selv så riktig sa det : «Yanukovych har ingen politisk fremtid» http://globalnews.ca/news/1185720/yanukovych-has-no-political-future-says-putin/
Om du skriver ut fra noe bestemt syn kan man bare gjette, men du påsto i svaret til Tymczuk at du ikke bedømte USD negativt eller positivt og da ble det litt rart med «innrømmer» og «subvert» i videoen fra pressekonferansen.
Nice try at prøve å få meg til å virke som konspirasjonsteoretiker. Det er samem strategi Færseth kjører mot alle han er uenig med, og i denne bok avslører han seg selv ganske godt. Jeg ahr prøvd å google litt etter det, men kan ikke finne samme video i full lengde fra en bruker uten Mr. Bean-bilde, så med mindre du finner en bedre lenke til meg, så blir den stående slik.
Ikke så vanskelig å finne en litt mer nøytral og opplysende kilde, værsegod.
https://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=2y0y-JUsPTU
Den inneholder til og med sted, dato og sammenhengen den ble sagt. Den
internasjonale presseklubben 13.des.2013 . Lobbygruppen for Ukrainere i Washington.
Arrangementet er sponset av Chevron, uten at det nødvendigvis betyr mer
en generell velvillighet. USA var som kjent en av avtalepartnerne som garanterte Ukrainas territoriale grenser i bytte mot atomvåpnene i Budapestavtalen 1994, under president Leonid Kuchma.
Det var bare at videoen du la ut gir et feilaktig inntrykk av at dette var noe hemmelig i forbindelse med Maidan, mens støtte også ble gitt under Yanukovychs presidenttid.
Forøvrig er det stor forskjell på å stille et konspiratorisk spørsmål, og å være konspirasjonsteoretiker 🙂 ingen har beskyldt deg for det. God Jul !
Videoen er nøyaktig den samme video på 8:46 min, så der er ingen forskjell ift sammenheng, osv. og jeg kan ikke helt forstå hvordan du kan ha fått et feilaktig inntryk. Det eneste som er ulikt er logoen til dem som har lagt den ut og tittelen. Men nå har jeg skiftet ut den ut.