Norge skal utforme en ny helsepolitikk. Hva vil skje med sykehusene når økonomien får en bråstopp?

Stortinget skal behandle «Nasjonal helse- og sykehusplan» høsten 2015, etter kommunevalget. Noe av spenningen er borte fordi planen vil bli veldig generell og overordnet. Den vil ikke ta stilling til hvor mange sykehus vi skal ha i Norge, hvor de skal ligge, og hva de skal drive med. Dermed er kampen om sykehus-Norge flyttet bort fra den demokratiske arena, og inn på et felt hvor frittstående foretak, konsulentbyråer, lobbyister, lokale politikere, media og folkelige pressgrupper råder. Saken kan bidra til en spennende valgkamp.

Bråstopp i økonomien
Norsk økonomi har gått på en bråstopp. 30 til 40 prosent av aktiviteten på fastlandet skyldes høy oljepris og aktivitet i oljenæringen. Når oljeprisen synker blir mye økonomisk aktivitet i Norge ulønnsom. Oljekrakket på Oslo børs 2014 er større enn krakket på Wall Street 1929, dersom vi regner i prosenter. Den vestlige økonomien står nesten stille og finner ikke veien ut av krisa.

LES OGSÅ: Helsesektorens hurpe-hierarki

Det er i denne økonomiske situasjonen at Norge skal utforme en ny helsepolitikk. Vi har mye kapital som er plassert i utenlandske verdipapirer. Vi kan, om vi ønsker det politisk, drive med aktiv motkonjunktur. En slik politikk vil være omstridt. Alle vet at å spare penger i dårlige tider, fører til enda dårligere tider. Men hva skal det satses på? Generelle skattelettelser øker kjøpekraften og er gunstig for de som driver handel og service. Offentlige byggeprosjekter vil gi både sysselsetting og økt kjøpekraft. Trenger vi mange nye sykehus? Etter min mening, nei. Det Norge trenger, er først og fremst broer, tunneler, veier og jernbane. Aller best vil det være med en kraftig stimulering av kommuneøkonomien, det sikrer gode, lokale prioriteringer, også innen helse.

Helsesektoren trenger penger
Helsesektoren trenger derimot mer penger. I primærhelsetjenesten mangler det både fastleger og helseressurser til eldreomsorgen. I spesialisthelsetjenesten står kampen om sykehusene. Enkelte steder har sentraliseringen gått for langt. Det mangler senger, og effektivitetspresset kan være en trussel mot kvaliteten. Bruk av dyre konsulentbyråer gir ikke andre svar enn det konsulentene tror oppdragsgiveren vil ha. Konsulentenes strategi er å få finansiert den neste rapporten.

Ikke alle sykehus kan ha alle funksjoner. Det er det ingen sykehus som har. Det er heller ingen som mener at alle sykehus bør ha alt. Det viktigste er at folk har tilgang til allsidige akuttsykehus nærest mulig til der de bor. Det betyr vaktlinjer for kirurgi, medisin, anestesi og føde. For planlagte inngrep, og for de smaleste spesialitetene, må det finnes løsninger som ikke går på bekostning av sykehustilbudet til folk flest.

LES OGSÅ: Fryktkultur skjuler seg i bak dagens helseregime

Overflatisk helseprioriteringer
Den nasjonale sykehusplanen bør si noe om riksdekkende sykehusfunksjoner. Store universitetssykehus bør kunne ta i mot pasienter fra hele landet dersom det er behov for det. Det må tas hensyn til at vi har lange avstander. Men også i sentrale strøk er det behov for sykehus som ikke er for store. Kampen for å gjenåpne Aker sykehus i Oslo har stor sympati over hele landet. Den økonomiske krisa kan vare lenge. Det kan bidra til å legge noen luftslott til side. Det er ikke behov for nye, store sykehus, selv om motkonjunkturpolitikk kan gi et større økonomisk handlingsrom på helseområdet.

I innlandet forsøker helseforetaket å legge ned/flytte akuttfunksjoner uten å vente på «Nasjonal helse- og sykehusplan». Metoden er å innhente råd hos konsulentbyrået Deloitte, som står for nesten alt arbeidet med utredningen og som er overlatt enorm innflytelse. Rapporten preges av overordnede og overfladiske begrunnelser og anbefalinger.

I Oppland er det viktig at de allsidige akuttsykehusene Gjøvik og Lillehammer ikke lar seg sette opp mot hverandre. Splitt og hersk er en mye brukt hersketeknikk. Disse sykehusene er likeverdige, og skal de ha flere funksjoner så må det komme som tillegg til, og ikke i stedet for de primære funksjonene.

LES OGSÅ: Norske myndigheter behandler psykisk syke som kriminelle

 

Thor Solheim er pensjonert sosionom med spesialkompetanse i psykisk
helsearbeid og behandling av spilleavhengighet. Han har 21 år ved
psykiatrisk poliklinikk DPS Gjøvik bak seg, og sitter nå i styret for
sykehusaksjonen. Thor er tidligere kandidat for Rødt og har vært
politisk aktiv gjennom fagbevegelsen i mer enn 40 år, for tiden med
tillitsverv i lokalt LO og FO Oppland.

2 svar på “Kampen om sykehusene står snart”

  1. Når økonomien får en bråstopp og antibiotika ikke kan brukes lengre, da er det slutt på velferdssamfunnet.

    Da vil flere flykte fra Norge for det er vanskelig og energikrevende å dyrke særlig med mat her. Innvandringen til Norge vil få en rekyl.

    Norge importerer over halvparten av maten, og ved nedgangstider beholder mateksportland relativt mye mer av maten selv, samtidig som den vil koste mer.

  2. Det litt forunderlige er at man ser ut til å velge å bygge sykehus utenfor allfarvei uten å tenke på hvordan folk skal komme seg dit. Pasienter i dag er mobile, det er så. Men tar man for eksempel A-hus utenfor Oslo og det nye sykehuset i Fredrikstad/Sarpsborg så kan man jo lure på hva planleggerne tenker på.

    Når det kommer til poliklinisk behandling er vel ikke dette nødvendigvis noe som må foregå på et generalistsykehus. Tvert om kan det bli som å skyte spurv med kanoner. Har man opplevet hvor effektivt det kan gjøres kan man stusse over hvor tungvindt det også ofte gjøres.

    Ikke mitt bord er vel også en ganske utbredt sak i helsevesenet hvor pasienten ofte kan lure på om man ser noen helhet eller om man bør gå i seg selv og erkjenne at man bare består av ulike deler som helst bør legges på ulike bord for at det skal gi mening.

    For det er ikke gitt at man på et sykehus får stell på mer enn en ting av gangen. På samme måte som en del fastleger mener at for hver plage må det bestilles en time. Har man halsonde bør man ikke komme med øyekatar i samme slengen. To timer takk.

    Når krisen er størst er det kjekt at hjelpen er nærmest. Men de fleste av oss opplever heldigvis ikke livstruende akutt sykdom. Men vi kan ha behov for ulike reparasjoner som kan planlegges. Planlegges disse godt vil man kunne godta både reisevei, ventetid og noe mer medgått tid.

Kommentarer er stengt.