Nesten daglig ser jeg kredittslaver som lever slik jeg gjorde

Vårt land stiger daglig i rikdom. Samtidig stamper folk flest i stadig høyere gjeld.

Jeg kom over en artikkel skrevet av Egon Holstad, frilansjournalist blant annet for avisen Nordlys. Han sto frem med sine økonomiske problemer, som nesten gikk på helsen løs. Jeg kjente meg selv igjen i den artikkelen og syntes det var modig av han å komme med historien sin, det er tross alt makt i media, og de gjør ofte en langt større forskjell enn politikerne våre.

Da jeg ble skvist av inkassoselskapene
Jeg reflekterte litt over denne artikkelen og det han hadde å avsløre om seg selv, tenkte litt tilbake på min egen situasjon da jeg satt i saksen, i hånden til inkassoselskapet Lindorff som formelig knep igjen, skviste saften ut av en allerede tørr frukt. Jeg tok meg en runde på nettet og lette litt rundt om temaet kredittgjeld, ettersom det for tiden er det store problemet innen kategorien gjeld.

Et boliglån går ned mens prisen på boligen stort sett bare øker. Siden verdien av det man lånte til er såpass stabil, er renten ganske lav, noe det er fullt overkommelig å leve med. Men kredittkortgjeld og forbrukslån er desto vanskeligere. Etter 11 sesonger med luksusfellen kan en trygt konstatere at kreditt og forbruksgjeld mildt sagt ødelegger folks liv. Men hvorfor?

LES OGSÅ: – Sannheten er at vi spiser nudler og er blakke

Kunne låne 400.000 på dagen
Runden på nettet sa meg en hel del. Jeg kom over en side som gir info om grunnleggende prinsipper for å få bukt med disse problemene, om hvordan man gjør lurt i å samle gjelden sin hos en långiver framfor 10+ forskjellige. Klokt nok. Mellom avsnittene i artikkelen var det selvsagt en reklamelink som fortalte meg at jeg kan låne 400.000 kroner uten sikkerhet på dagen. Ved å trykke på denne linken kom jeg til en samleside for långivere. Jeg hadde kjennskap til forbausende mange av disse fra før av.

Intrum Justitia, som jeg for øvrig også ufrivillig har snakket med før, kunne formidle på sin nettside at de hadde hentet tall fra SSB som viste at nordmenn hadde 632.700 kroner i gjeld ved inngangen til 2013, en økning på 5,8 prosent på ett år, totalt 115 prosent økning over en periode på ti år.

Kjøp nå, betal senere
Fjerde juli i år formidlet Dagens Næringsliv at i første tertial av 2014 har så mange som 3.598 personer kontaktet NAV sin 800 GJELD, en opplysningstelefon der man kan få råd om håndtering av høy gjeld og ukontrollert økonomi. Og den er gratis. Gratis er et begrep nordmenn nesten har en seksuell tiltrekning til for tiden.

I handlerunder på en av Norgesgruppen sine dagligvarebutikker ser jeg en plakat som referer til avbetalingsordning, type Kjøp Nå Betal Senere. Det var for øvrig min vei inn i det helvete som skulle vare i 12 år. Kjøp nå betal senere… i en matbutikk? Herrefred og bevare meg vel.

Hvilken holdning er dette? Hva sier det oss når vi kan gå inn i en Spar-butikk, hente og fylle ut et søknadsskjema om å låne penger til å handle nå? Så kan vi betale senere? Hvor skal dette ta slutt? Vi kan jo leke med denne ideen om hele tiden å utsette ting, slik disse reklamekampanjene oppfordrer oss til å gjøre. Og vi biter jo på, mesteparten av oss. Selv om ingen av oss helt tør innrømme det.

Jeg går på toalettet for å bæsje. Bæsje nå, tørke meg senere. Det er nøyaktig like logisk som å kjøpe en vare nå, og betale senere. Like fullt som å få barn nå, oppdra senere.

Når skal vi snakke om å ofre noe
Jeg kom til å fundere på Egon Holstads historie: Når skal vi godta at det faktisk er forskjell på folk? Når skal vi innfinne oss med at noen har mer enn andre? Når skal vi si «nei» når vi innerst inne vet at det er risikofylt å si «ja»?

Per i dag har 36 milliarder kroner i inkassogjeld. Og inkassogjeld er som kjent kniven på strupen. Da har man ikke mer enn tid og vei til å ordne opp i problemene sine, og da kommer alvorets time til det fulle. Til og med da har vi sett tilfeller i luksusfellen med folk som lever i en så inngrodd fornektelse at de ikke ser hvor de faktisk blir nødt til å spare inn og, ikke minst, ofre noe. Og det er nå det begynner å bli interessant. Når vi skal snakke om å ofre noe, for her er nemlig nøkkelen til livets egentlige realiteter.

Erkjente at jeg var en fattiglus
Jeg reiste meg opp på et foreldremøte på skolen en gang for å si til hele forsamlingen at jeg ønsket å sette en grense på hvor mye man gir i gave til bursdagsbarnet. Min sønn fikk nemlig 200 kroner av en gutt i klassen midt i den tiden der jeg måtte låne 50 kroner til bussen, tur retur jobb. Jeg som alltid har elsket å snakke foran store forsamlinger syntes plutselig det var skikkelig nedverdigende å reise meg opp for å si at jeg ønsket å sette en grense på 100 kroner i gave. Egentlig hadde jeg lyst å si 50 kroner, men det var det beløpet man vanligvis ga da jeg ennå ikke hadde vokst fra meg interessen av å gå i barnebesøk til kompisene mine.

Ved å si dette høyt måtte jeg, slik jeg så det selv, erkjenne at jeg var en «fattiglus». Heldigvis fikk jeg en god del bekreftende responser på dette, så jeg var nok ikke aleine. Men når jeg nå ser tallene, har jeg et ufravikelig bevis på at jeg ALDRI har vært aleine, og det som kanskje er aller verst: Jeg har ikke vært den siste. Det skremmer meg.

LES OGSÅ: Dette er mine tanker, og de står jeg for

Handler for penger de ikke har
For med 36 milliarder i inkassogjeld pluss all annen kreditt-, forbruks-, bil- og boliggjeld sier det seg selv at det finnes en faretruende stor andel mennesker som ukentlig og daglig går i matbutikken og handler nødvendige varer for penger de egentlig ikke har.

Som den allsidige personen jeg er, har jeg en hel haug med bekjente rundt omkring, og jeg må si at jeg ofte legger merke til at en god del mennesker unner seg ting jeg selv ikke har råd til, og da vet jeg at de har lavere lønn enn meg, og kanskje flere utgifter. Jeg ser kredittslaver nesten daglig, og det er vondt å se hvordan fasaden ligger som et ugjennomtrengelig skall på utsiden. Ikke at jeg vet nøyaktig hvem disse personene er, men med de tallene jeg refererer til over sier det seg selv at jeg ukentlig og daglig MÅ treffe på gjeldsslaver. Det er ikke til å unngå.

Nå er det nok
Jeg skal ikke bruke tid på å gå inn i kategorier psykologi og atferd, men jeg vil formidle budskapet: Er det nok nå?

Jeg synes det. Jeg sier det høyt også. Nå gidder ikke jeg mer. Om jeg ikke har råd, sier jeg det rett ut, og så har jeg min egen standard som jeg følger, min egen definerte person som jeg er trygg på. Det er personen som aldri har luktet av ekstravaganse, men som alle likevel sier hei til. For det er ikke fasaden folk legger merke til.

Jeg sier det rett ut. Nå er det nok. Jeg står over, kan ikke unne meg dette, vil ikke prioritere dette. Jeg ønsker å formidle at vi er alle forskjellige. I alderen med sort gull er det slik at det er veldig store forskjeller på inntekter og standard, og vi er oppdratt til å gå våre egne veier alle som en. Det betyr at vi må slutte å måle prosenten av vår egen eksistens i naboens ytre fasade, for det er nemlig slik at du har ingen garanti for at naboen ikke også er en gjeldsslave av dimensjoner. En liten gullfisk som svømmer i et brennende hett hav omringet av svære steinbit.

Selv er jeg i et yrke som er kjent for å være midt på treet, men jeg klager ikke, for jeg har min plass der jeg har funnet den.

Vi må stoppe nå. Vi kan ikke fortsette slik.