Obamas falske klimaledelse

I USAs forsøk på å ta ledelsen i klimaforhandlingene, skvises viktige stemmer fra Sør ut av en allerede urettferdig forhandlingsprosess.

De siste ukene har medietryne på medietryne og kommentator på kommentator løftet opp hvor viktig og avgjørende det er at Kina og USA har kommet på banen med klimamål, og flere har til og med påstått at målene var svært så ambisiøse. Det er klarere enn noen sinne at Obama vil ha et grønt ettermæle.

Obama vil så gjerne være den presidenten som gjør USA til en leder i klimaforhandlingene. Han sitter nå sin siste periode og har dårlig tid. Men avgjørelsene hans er preget av kompromisser som verken tjener Obama eller klimaforhandlingene som sådan.

LES OGSÅ: Superbønder, fattigdom og klimaendringer

Takk for ingenting
Avtalen mellom Kina og USA er spesiell. Den er spesiell, da den er et lenge ønsket neste steg fra de to folkerike og forurensende landene, og den er spesiell fordi den er sminket som en avtale for å kutte klimagassutslipp i de to landene. Det amerikanske utslippsmålet er for eksempel resultatet av regnestykket: «Hva får vi om vi ikke innfører noen flere klimatiltak» eller som Brandon Wu fra Action Aid International sier det:

– Å prise Obamas administrasjon for å stå opp mot republikanerne om klimaendringene er vel og bra, men å prise USAs første forslag til utslippskutt, er som å gratulere en alkoholiker med å kutte ned til seks øl om dagen i stedet for en hel six-pack.

København på nytt
Som vanlig er det få som har noe særlig lyst til å snakke om elefanten i rommet. Elefanten er denne gangen at vi er på god vei til å få en gjentagelse av 2009 og klimaforhandlingene i København. Den gangen skulle også USA lede an, og presset ambisjons- og forpliktelsesnivået lenger og lenger ned, før de trakk seg ut. Resultatet ble at man satt igjen med en lite ambisiøs, lite forpliktende avtale – som USA ikke engang bandt seg til.

Symbolet Saño
For å kunne motvirke København-tendensen, er det helt sentralt at motstykkene til USA og det globale Nord har gode, sterke forhandlere. Et av de viktigste kortene har så langt vært den filippinske forhandleren Yeb Saño. Saño ble raskt verdenskjent da han brøt sammen i tårer over manglende klimahandling under en tale for to år siden.

Og igjen da han i fjor satte seg ned sammen med ungdommene på forhandlingene og fastet for klimaet – i solidaritet med sitt eget folk som satt med konsekvensene fra tyfonen Haiyan. Saño samlet 600.000 underskrifter for klimahandling, på rekordtid. Han har det siste året snakket høyere enn noensinne, og blitt et symbol for klimakampen og det at klimakampen handler om en kamp for verdens mest utsatte mennesker.

LES OGSÅ: Hva er vitsen med klimaforhandlingene?

Presset ut?
Saño var en av de tydeligste stemmene fra det globale Sør i forhandlingene. Da er det desto mer påfallende at nettopp han var en av to forhandlere som ble sparket av det filippinske forhandlingsteamet før forhandlingsrunden i Lima. De aller fleste som har rapportert saken har allerede mer enn foreslått at nøkkelforhandlerens avgang kommer som følge av massivt press fra land og landgrupper, hvis interesse er at Saño og det globale Sør ikke får gjennomslag. Dette er særlig sannsynlig om man ser dette i sammenheng med to andre hendelser.

Samtidig som Saño kastes ut av delegasjonen, har Filippinene meldt at de går ut av forhandlingsgruppen The Like Minded Group of Developing Countries (LMDC). Gruppen representerer over 50 prosent av verdens befolkning, og vestlige land er kjent for å anse dem som trøbbelmakere i forhandlingene, med andre ord – de er sterke i møte med det globale Nords enorme press. Den andre tingen man må ta med i betraktningen er at Muller, den andre toppforhandleren fra Filippinene som ble kastet ut av delegasjonen, ble «nøytralisert» også før det nevnte klimatoppmøtet i København i 2009, etter å ha vært en sterk stemme i møte med særlig USAs interesser.

Må stige ned fra hesten
Før det viktigste klimatoppmøtet siden København, vil USA igjen ta ledelsen i forhandlingene. Men når ambisjonsnivået de presenterer er lavere enn i 2009, og når stemmer og krefter som Saño og Muller systematisk blir kastet av karusellen, kan det se mørkt ut for en rettferdig avtale. Lite framgang i forhandlingsrunden i Lima vil imidlertid kunne bringe frem enda flere sterke stemmer.

Disse vil adressere ansvaret det globale Nord har for å stige ned fra sin høye hest og forhandle fram en avtale det globale Sør ønsker og trenger, og som sivilsamfunnet kan akseptere. Spørsmålet er: Vil dette skje, eller vil flere som Saño bli bedt om å holde seg hjemme?

Teksten har tidligere vært publisert på Putsj.