Den rike manns største skrekk er at arbeideren blir like lat som han selv. Da er det best å holde arbeideren inspirert ved å la ham leve fra hånd til munn.

Vinner av Radikal Portals skrive- og fotokonkurranse om KlasseNorge, høsten 2014

Dette blir et svar helt uten statistikk og tall, og en drevet politiker kan sikkert slå argumentene ned med harde ord. Men dette er hva jeg føler og det er mine tanker, skrevet ned ved et kjøkkenbord i Oslo øst.

Da jeg var liten, og hadde foreldrene mine rundt meg, var det aldri i mine tanker at vi ikke satt godt i det. Vi gjorde de samme tingene som folk rundt oss, bodde i det samme borettslaget og dro på ferie på landet. Nå, når tabloidpressen slår opp en gledesforside om at kjøpefesten fortsetter, så vet jeg at det er en fest jeg aldri ble invitert til. Jeg kan lese om at hyttemarkedet på fjellet er godt, eller var det dårlig det var? «Bestill sydenferie nå», enda mer uinteressant for meg.

– Her tar vi vare på alle
Min nabo fra Irak, Saddam, forteller meg at i hans fødeland kunne du falle ned i et hull i samfunnet, og aldri ha noen sjanse til å komme opp igjen. Du trengte slett ikke være dum eller lat, for å falle i et slikt hull. Bare uheldig. Her, tar vi vare på alle, sier Saddam før han går for å sparke fotball med sønnen.

Jeg sier ikke imot ham. Det er godt at optimismen lever. Jeg tenker på mine barn som opplever at vikariater er eneste jobbalternativ, at de slett ikke kan få lån i banken så lenge de er vikarer. De sliter med å finne et sted å kalle sitt eget hjem. De er optimistiske, men uroen gnager i meg. Så enkelt alt hadde vært om de hadde en rik far.

LES OGSÅ: Jeg savner ordet rettferdighet

Om de rike får mer penger
Det var under Thatcher-regimet i Storbritannia at sangeren Billy Bragg ironisk satte enkle ord på den myten som vår regjering nå vil selge til oss: «Den rike blir inspirert av mye penger, den fattige blir inspirert av lite penger, derfor må samfunnet være delt». Et utsagn som blir gjentatt i mange av debattene som går nå i etterkant av framleggelsen av årets statsbudsjett.

Var det slik tidligere at når storbonden var riktig velhavende, så var husmennene hos ham bedre stilt enn hos andre? Neppe. Trygve Hegnar sier at bare han får skattelette, så vil han kunne utvikle avisen sin videre. Tror vi på det? Han kan ikke tro på det selv en gang, at når formuen hans øker, så vil antallet ansatte i firmaet hans gå opp. Det er forbrukeren som skaper vekst i samfunnet, ikke gründeren eller entreprenøren. Lag så mye fancy du vil, ser ikke folk seg å ha råd til å kjøpe staset ditt, så kommer du ingen vei.

LES OGSÅ: En Thon-pike ser tilbake

Den rike mannens største skrekk
Selv har jeg i de to siste årene vært på sykehuset jevnlig. Det ser ut til at det går rette veien nå, og at den siste operasjonen var vellykket. Det er jo rart å tenke på, at ifølge våre ministre, så hadde jeg blitt fortere frisk om jeg ikke hadde fått beholde full lønn. Det har tatt år av mitt liv, bare fordi jeg har hatt for mye penger. Ikke har jeg vært spesielt inspirert heller, når jeg har liggi under dyna på sjukehuset.

Den rike manns største skrekk er at arbeideren blir like lat som ham selv. Da er det best å holde arbeideren inspirert med å la ham leve fra hånd til munn. Ikke må vi gå i veien for rikingene i helsekøen. Er du sjuk, skal du som straff ha mindre å rutte med. Når helsevesenet skal splittes opp, i en offentlig og en privat sektor, må selvfølgelig ikke syke, fattige mennesker komme i veien for rikingene når de velger et dyrere alternativ.

LES OGSÅ: Den udemokratiske ulikheten

Jeg, en B-samfunnsborger?
Jeg er ikke noe utpreget B-menneske i vanlig forstand, men må etter hvert kjempe mot en følelse av å være en B-samfunnsborger med små eller ingen mulighet til å komme ut i fra det myrhullet jeg har satt støvlene inn i. Som fagorganisert i nesten 40 år, har jeg hørt – og det faktisk ved hver eneste lønnsforhandling – at det ikke er midler til å øke lønningene. Vi må forstå at de rike ikke har noe til overs for oss, verken penger eller medlidenhet.

Det eneste vi har til overs for dem, er forakt.

 

Anders Høilund er født i Oslo, har jobba i samme bedrift siden han var 18 og tilhører den utdøende rasen industriarbeider.

26 svar på “Dette er mine tanker, og de står jeg for”

  1. Norske arbeidere er MYE bedre stilt enn tilsvarende i land vi liker å sammenligne oss med. Samtidig ser vi at norsk industri forvitrer. Hvorfor? Tror du det blir flere stillinger av en produksjonsindustri i oppløsning? Kan det være en årsak til dine barns vikariater? En dag er kanskje vikariatene også borte. Da gjenstår bare Nav og når det ikke finnes penger der heller vil din nabo, Saddam, se et Norge i full drift mot et samfunn som ligner Irak. Er vi heldige får vi til og med en fraksjon av IS å bryne oss på også.

  2. Veldig bra Anders – endelig ord fra gulvet. Takk for alle de åra vi fikk sammen i samme bedrift – og stor respekt til din mor som var ei flott fagforeningsdame!

  3. Utfordringen i Norge er at vi har flyttet grensen for rik slik at majoriteten i dette landet er rike selv om de ikke føler det slik. Det medfører at man ofte skuler bort på de uhorvelig rike og kritiserer disse for ikke å bidra nok mens vi som er sånn passe rike mener at det er slik det seg hør og bør og ikke noe man bør sette fokus på. En gjennomsnittlig industriarbeiderlønn er mer enn nok til å at man gjennom et normal-løp i arbeidslivet bør ha til langt mer enn salt på maten.

    Selv ikke de virkelig fattige i dette landet kan sammenlignes med fattige andre steder i verden. Vi har et velferdssamfunn som i det minste gir hver og en rett til husly og mat om ikke veldig mye mer. Helsevesen og skole er også ting vi i vårt samfunn har valgt å trekke ut av inntektsfaktoren. En datter av en rik familie konkurrerer på lik linje med en datter fra en i en fattig familie. Det er deres innsats og karakterer på skolen som er avgjørende for om de kommer inn på universitetet eller ikke, ikke familiens lommebok.

    Selv er jeg vel formuende og i manges øyne rik. Ja jeg har vært heldig men like fullt ser jeg ikke på meg selv som hverken den som har trukket noe vinnerlodd eller en som har uhorvelig mye gods og gull. Ikke innehar jeg noe prestisjejobb ei heller er jeg leder. Strengt talt kan jeg ikke skryte på meg noe som helst og det meste av det jeg har av gods og gull skyldes vel mye mer flaks enn det skyldes evner og hardt arbeid. Muligens litt prioritering kan tillegges egeninnsatsen.

    1. Sludder Lars. Helsevesen koster faen meg skjorta, det gjør skole også. Datteren min måtte til en annen by for å fullføre utdannelsen sin. Jeg måtte bidra med ca 8 000.- pr mnd i ett skoleår. Det var nesten ingenting å hente fra det offentlige. Jentungen bodde på hybel som hun delte med en annen, og levde slettes ikke i luksus. Er du langtids sykemeldt og går i behandling taper du masse inntekt og har tusenvis av kroner i utlegg til leger og medisiner, tannlegen er heller ikke akkurat gratis.

      1. Nå er det vel ikke uvanlig at våre unge velger å studere utenfor hjemdistriktene. Det koster penger til mat og husrom, det er klart. Dog ser det ut til at de aller fleste unge klarer dette med de lån og stipender de har tilbud om eventuelt med noe støtte hjemmefra eller ved å ta litt jobb ved siden av studiene.

        Er man syk så koster det noe, selvfølgelig. Et munnhell sier noe slikt som at en frisk mann har tusen drømmer en syk mann har kun en, det å bli frisk. Men hva venter du egentlig at hvis man blir syk så skal det ikke merkes eller ha noen kostnader. Hvordan ser du det for deg utført?

        Selvfølgelig er det en del sykdommer som medfører en del ekstra kostnader. Men det er også slik at veldig mye ikke har kostnader ut over de egenandeler som er fastsatt. Når man de grensene får man resten dekket. I det minste er det min erfaring men som jeg kan forstå ut fra hva du skriver så har du en annen erfaring.

        Greit nok at vi har ulike historier og ulike erfaringer, når det er sagt synes jeg vel du er litt kjapp med å avfeie andres tanker og opplevelser som sludder uten å ha stort å gå på når det kommer til andres opplevelser. Deg om det.

        1. Ja, hvem var det som langet ut mot andres tanker og opplevelser her? Er dine tanker om andres opplevelser mer korrekte enn mine egne erfaringer? Da også Anders sine?

          1. Nei mine tanker og opplevelser er kun mine og det håper jeg vel at jeg også har git uttrykk for. De er korrekte for meg slik jeg resonnerer, men ikke derav sagt at de er korrekte for andre. Men jeg er åpen for at jeg ikke har formulert meg klart nok om det.

            Det er ikke slik at ens opplevelser kan videreføres til andre. Selv lik inntekt og lik materiell standard vil kunne medføre at noen mener de da er fattige mens andre mener at de er rike. For meg gir det en pekepinn om at følelser også spiller inn ikke bare tallstørrelser.

          2. Det er vel i her hunden er begravd. Hva man driver å føler i hytt og gevær. Jeg fastslår kun fakta, og fakta er at det er pølsevev å si at helse og utdanning er gratis. Jeg har vel ikke lagt meg bort i om du føler deg rik eller fattig, noe jeg mener ikke bør ha noe med økonomi å gjøre.

          3. Nå har vel ikke jeg påstått at helsetjenester i Norge er helt gratis, så hvor du har det fra at vi er uenige der må du nesten svare på selv. Dog er jeg uenig med deg i at helsetjenester i Norge er veldig dyrt slik jeg kan tolke at du mener med utsagnet om at det koster skjorta.

            Vi er jo også enige i at det å føle i hytt og gevær er en normaltilstand for mange og noe man i debatter bør se mer bort fra. Så du får nok ta pølsene dine og servere dem til noen andre, jeg føler meg ikke helt truffet.

            Vi bor i et land hvor veldig mange kan velge å føle seg som ofre. Det er heldigvis ikke like mange som virkelig er ofre og de som virkelig er det fortjener hjelp fra oss som har noe til overs. De som velger å føle seg som ofre kan sikkert føle behov for sympati men spørsmålet er om det er det de trenger.

          4. Jeg er absolutt enig med deg i at det er for mye jammer fra folk som ikke får det som de vil. Det er også for mye selvskryt av Norge når det blir påstått (som du sier) at helse og skole er trukket ut av inntektsfaktoren. Den største kostnaden når du blir syk er tap av inntekt.

            Som du selv sier, når man er syk er det største ønsket å bli frisk. Hvorfor er det da nødvendig å redusere inntekten til den som er syk?

            Dette handler ikke om offerer, men om det faktum at dersom du ikke skal ha en økt belastning ved sykdom så må du ta deg råd til å forsikre deg privat mot inntektstap og helsekø. Dette vil man kunne få gjennom en del arbeidsplasser, men ofte kun i forbindelse med gitte posisjoner. Så kan man si «som man reder så ligger man», men at dette skaper et økt samfunnsskille kan det ikke råde tvil om.

    2. Det å si at fattigdom kun er absolutt er å ignorere den menneskelige natur.

    3. «En gjennomsnittlig industriarbeiderlønn er mer enn nok til å at man gjennom et normal-løp i arbeidslivet bør ha til langt mer enn salt på maten»

      Dette kommer helt an på hvilken generasjon man tilhører. Er man industriarbeider født rett etter krigen så har man mest sannsynligvis nesten eller helt nedbetalt bolig. Er man født 1975 eller senere så er situasjonen en helt annen.

      Jeg er selv født i 79′ og har enda ikke kommet inn på boligmarkedet fordi jeg ikke kan konkurrere med ungdom i 20 årene (ofte studenter!!!) som har foreldre som hjelper de. Hvis jeg noen gang får kjøpt egen bolig, vil jeg aldri rekke å nedbetale lånet før jeg dør.

  4. Kan ikke si jeg kjenner meg igjen her. De «rike» jeg kjenner er langt fra late i arbeidsdyktig alder, og når «latskapen» en dag kanskje innhenter dem, så er det i realiteten snakk om biologiske faktorer, f.eks. i form av en velfortjent pensjonisttilværelse. De fleste jeg kjenner som fra tid til annen bruker ekstra fra egen lomme på private helsealternativer, kommer fra «middelklassen». Tross høy trygdeavgift og skattebyrde, så leverer ikke det offentlig system tilbake tilfredstillende nok, både når det gjelder tid og kvalitet. Derfor ‘tar man seg råd’ etter behov – ikke bare pga. tapt arbeidstid og dermed dårligere økonomi, men også for sin egen livskvalitet. De «fattige» jeg kjenner, har derimot ikke råd til noe annet valg enn offentlig helsekø, men vil heller ikke ha noen valg uansett hvordan man innretter helsevesenet.

    Den største rikingen i dag er ikke enkeltpersoner eller private selskaper, men vår stat. En stat og et system som har monopol på å beslaglegge store deler av inntekt og formue, samt monopol på å straffe de som ikke adlyder og underkaster seg. I mine øyne er denne praksis en langt mere absurd samfunnsinnretting enn en «storbonde» som tilbyr kost og losji i bytte mot arbeidskraft. Et flertallstyranni som tvangsfinansierer systemavhengighet og umyndiggjør enkeltindivitets evner og muligheter til å forvalte sitt liv og økonomi selv, har ikke moralsk rett til å kritisere en minoritet for å ville ha ikke-diskriminerende friheter og muligheter tilbake.

    Billy Bragg må ha sunget falsk eller feil vers. For det handler ikke om klasseskiller, men å skille klassen fra klasserommet. I et ekte liberalt samfunn (som forøvrig er langt vekk fra dagens regjering som i realiteten kun snakker om de siste brødsmuler), så er det ikke fattigdom man skal bli inspirert av, men at man har et samfunn hvor individet har friheten og muligheten til å oppnå noe annet. Selvfølgelig er det så dem som «faller i hullet», men det liberale samfunn utelukker heller ikke filantropi og sosialt ansvar – sosialdemokrati, sosialisme og statskapitalisme er ikke en forutsetning for dette. Men det kan kanskje være vanskelig å se og tro på dette, ihvertfall hvis man kun har forakt til overs?

    1. Det slår meg at du ikke har noe imot et samfunn med større forskjeller. Idiotisk. Egosentrisk og usolidarisk.

      1. For meg er friheter og muligheter for fremgang for alle viktigere enn likhet for alle. Jeg unner istedet for å misunne. Jeg vil ta ansvaret for mitt liv selv, enn å overlate det til andre. Jeg går inn for sosialt ansvar og filantropi basert på frivillighet, istedet for tvang.

        1. Muligheter for alle er en umulighet. I et industrialisert samfunn vil det rett og slett ikke skapes nok muligheter til alle! En viktig grunn til dette er jo at de «dårlige» jobbene faktisk ganske ofte er mer nødvendige enn de gode jobbene, og da ville jo faktisk samfunnet kollapse om alle fikk muligheter til en god jobb…

          Rent objektivt sett så har man ikke ansvar for eget liv. Det er rett og slett alt for mange faktorer som avgjør ens skjebne man selv har liten eller ingen kontroll over. Man kan jo tross alt ikke velge sine gener eller sin oppvekst, og de to faktorene påvirker jo igjen veldig mye annet.

          1. Derfor må et bærekraftig samfunn ha et trygt økonomiskt gulv i bunn. Forslagsvis på 2 G. Om man gjør det tilgjengelig for alle gir det rom for frihet på egne premisser og forutsetninger. For at vi som samfunn skal ta vårt globale ressurs og miljøansvar må vi ha et tak for hva man kan tjene pr år. Forslagsvis organisert gjennom 100 % skatt på inntekt over 5 G. For ALLE. For å få statsfinansene til å gå rundt vil de mellom 2 og 5 G måtte betale 19 % skatt. Og over halvparten av det offentlige byrokratiet kunne legges ned. Hele NAV systeme avvikles. På den andre siden må de fleste finne noe annet å fylle motivasjonen sin med enn å karre til seg mest mulig penger. Virkelig rike privatpersoner ville bli borte erstatte med rike virksomheter. Destruktive arbeidsgivere vil oppleve at folk slutter fordi man har et alternativ til å ta imot dritten. Arbeid vil bli utført på arbeidstakers premisser fordi han har reele valgmuligheter.
            Men ingenting av dette vil noen av de eksisterende partiene gjennomføre, fordi de ikke har noe å tjene på at hvermannsen får frihet i eget liv. Slettes ikke AP

      2. Å være i mot et samfunn med forskjeller er som å være mot vått vann. Idiotisk, håpløst naivt og egosentrisk.

    2. «Selvfølgelig er det så dem som «faller i hullet», men det liberale samfunn utelukker heller ikke filantropi og sosialt ansvar»

      I praksis så er ikke veldelighet eller filantropi særlig effektivt når det gjelder kampen mot fattigdom. Det man ganske systematisk ser er jo at dess mer «liberalt» et land er, dess flere fattige har man og dårligere forhold har man for de lavtlønnede.

      Man har dessuten ikke kontroll over eget liv bare man ikke blir utsatt for tvang, fordi man har arbeidsdeling. I et samfunn med arbeidsdeling vil man alltid i stor grad være avhengig av andre sine valg.

  5. Talking about the conditions of the working class: The Norwegian sociologist Ottar Brox has written that the principal interest of the labor class is to have as little immigration as possible, so that there is a lack of hands to do whatever work there is to be done. This helps to keep the salaries high and the working conditions as good as possible. As immigrants keep pouring in, the conditions of the Norwegian labor class are deteriorating.

  6. «Det organiserte arbeidslivet vårt er et av våre viktigste konkurransefortrinn. Til og med OECD advarer mot å svekke den norske modellen»

    GENERALSTREIK? Sosial dumping kan bare opphøre ved å innføre for alle arbeidsgivere, yrker og ansatte tvunget/ lovpålagt medlemskap i de respektives organisasjoner. Slikt kan ta tid….Ikke helt enkelt nei, men trengs innføres snarest da ANNET HAR VÆRT OG ER SKYGGEBOKSING, – blindveg/ bortkastet, ekstremt opprivende/ konfliktskapende og enormt sløseri av menneskelige og økonomiske
    resurser, – og mennesker. Fenomenet sosial dumping makkspiser det nordiske likhetssamfunnet til gradvis gå opp i limingen, og er således ikke bare største trusselen mot ordnede og gode arbeidsforhold, men også mot velferdssamfunnet ogdemokratiet, – intet mindre. Det heter seg at frosk i gryte med kaldt vann ikke hopper ut ved gradvis oppvarming, men blir kokt….OM PÅKREVET: GENERALSTREIK FOR TVUNGET/ LOVPÅLAGT MEDLEMSKAP FOR ALLE PARTER I NÆRINGSLIVET. ALT ANNET ER FORTSATT SKYGGEBOKSING/ KALDKVELING.

  7. De «rike» jeg kjenner stresser ræva av seg, ikke akkurat noen latsabber.

  8. Dette er ikke en konstant, selv om finnes: «Den rike manns største skrekk er at arbeideren blir like lat som han selv. Da er det best å holde arbeideren inspirert ved å la ham leve fra hånd til munn.»
    Og dette er en løgn selv om brukt rundt omkring av bl a politikere: «Den rike blir inspirert av mye penger, den fattige blir inspirert av lite penger, derfor må samfunnet være delt». Disse to ytringer er ikke fakta, i beste fall mening, som det meste annet innen slikt, kun synsing eller mening.

  9. De siste 20 årene har Norge blitt pumpet full av oljepenger. Så vidt jeg husker hevdet bladet Kapital at Jon Fredriksen var Norges rikeste i 1992 (et dårlig år for de rike). Den gang hadde han bare 2 millarder kroner. I fjor skal tallet ha vært oppe i 100 før det nå igjen er på vei ned.
    Hvordan har arbeiderklassen gjort det i denne perioden? De som har fått sin arbeidskraft konkurranse-utsatt (f.eks grunnarbeidere) har i hvert fall ikke gjort det like godt som Fredriksen. Lønningene er presset ned og boligprisene opp. Bakgrunnen er blant annet EØS-avtalen. Jeg skjønner godt at polakker tar seg til Norge for å få bedre lønn. Men jeg har vanskelig for å forstå at Arbeiderbevegelsen har gått inn for både EØS og masseinnvandring. Kapitalistene skjønner det økonomiske spillet, og de arbeider hardt for å få mer kake til seg selv. Deler av norsk arbeiderbevegelse syes å ha tatt parti med kapitalistene i kampen for en innvandring som presser lønningene ned og boligprisene opp.

  10. Bra skrevet.

    Realiteten er at Arbeiderpartiet har solgt sin sjel til kapitalen.

Kommentarer er stengt.