Foto: GGAADD

Lærerstreiken tok slutt i høst, men ikke læreropprøret. Det har akkurat startet.

Gjennom streiken i høst klarte lærerne å stanse KS sitt forslag om mer påtvunget lokal tilstedeværelse på skolene. Selv om det var en viktig seier for grasrota, var det bare en delseier. Opprøret mot mistillit og detaljstyring må fortsette. KS har dessverre ikke mistet troen på at kvalitet kan skapes gjennom diktat og overstyring. Vi har erfaring med at samtlige stortingspartier finner opp stadig nye tidstyver i kvalitetshevingens navn. Mot dette har lærerne i lang tid stått alene, selv sine egne forhandlingsledere har de måttet overvinne ved å stemme ned et uakseptabelt forhandlingsresultat, for å kunne gå ut i en helt nødvendig streik.

Blant flere som rykket ut mot lærerne var FAFO-forsker Bård Jordfald. Han var raskt ute i Dagens Næringsliv for å påpeke at en lærerstreik ikke ville gi resultater, enten den ville ende med tvungen lønnsnemnd og/eller tom streikekasse. Han tok skammelig feil, like mye som dem som truet lærerne med at de kunne få en dårligere avtale og danske tilstander ved å stemme ned nok en avtale i retning KS’ skremmende mandat: Oppheving av skillet mellom arbeidsplanfestet tid og selvstendig tid, et mindre komprimert arbeidsår og såkalt oppmyking av årsrammer for undervisning.

Et skoleeksempel på fagforeningsknusing og fellesskolens død
Et samlet norsk arbeidsliv bør merke seg at metodene til arbeidsgiverforhandler KS var og er et skoleeksempel på fagforeningsknusing. Regjeringspartiet Høyres skole- og arbeidslivspolitikk støtter oppunder dette. KS sitt mandat kombinert med Høyres ønske om resultatlønn, karriereveier og økt fleksibilitet bare for utvalgte lærere, er en splittende arbeidslivspolitikk. Med KS som tilrettelegger kan vi ende opp med en fremmedgjort skole hvor hver enkelt ansatt må forhandle sin lønn, sin fleksibilitet og antall undervisningstimer, for eksempel basert på elevenes resultater på det som er målbart på tester, kontraktfestet lojalitet eller kommunens økonomi. Sentralt fastsatte avtaler som gjør at en tillitsvalgt har en fagforening i ryggen, kan forvitre. Resultatet kan da også bli fellesskolens død, til fordel for A- og B-skoler.

To mantraer fikk vi høre under lærerstreiken. KS sitt var forskjønning av lokale forhandlinger, språklig tilslørt ved å bli kalt lokal frihet eller lokale løsninger. Men frihet for hvem og hvem sine løsninger? Høyre sitt eneste utsagn var som kjent at det er opp til partene i arbeidslivet å finne løsninger selv. Begge deler kan samle KS og Høyre i to beslektede ord: Ansvarsløshet og ansvarsfraskrivelse.

Lærerstreiken var politisk, årsaken udemokratisk
På den politiske arena har lærerne og skolen blitt sviktet totalt gjennom ti år med KS ved roret. Når Høyre gjentatte ganger under streiken sa at det var opp til partene å finne en løsning, var det en mulighet de har gitt seg selv gjennom en politisk handling. Det var nemlig statsråd fra Høyre, Kristin Clemet, som overførte forhandlingsansvaret fra staten til KS. Høyre har slik gjort det unødvendig å forholde seg til egne brutte skoleløfter. Det er i seg selv alvorlig nok, men det mest alvorlige er at de satte lærerprofesjonen og demokratiske organer på sidelinjen til fordel for et styre i KS, amatører som knapt kjenner skolehverdagen.

Fremdeles er det flere viktige spørsmål som må besvares: Hvor fikk KS-ledelsen mandatet om å gå løs på lærernes arbeidstidsavtale fra? Hvis det, slik KS påstår, kom fra kommunene, hvorfor er det da ikke blitt politisk behandlet av folkevalgte i disse kommunene? Og når det ikke har blitt politisk behandlet, er det greit at regjeringen med Høyre i spissen bare frasier seg ansvaret for skolen?

Lærerne må lyttes til som fagpersoner når de i den offentlige debatten uttrykker dette: Overdreven målstyring i skolen tapper tid til god undervisning. Dersom den profesjonelle lærer må innta en rolle som en funksjonær som skal gi tellbare resultater, skjer det på bekostning av bredde i skolen, både når det gjelder læring og utvikling av hele det mennesket eleven er, og når det gjelder inkludering av alle elever med ulike interesser og behov. Det hele bryter med lærernes profesjonsetikk, så når KS da gang på gang vil kjempe igjennom avtaler som øker dette styringsrommet på bekostning av deres profesjonalitet, da kan det ikke aksepteres.

Lærerne må gis autonomi
Lærerne trenger autonomi, fleksibilitet, men også ro og forutsigbarhet for å kunne skape en best mulig skole. Vi må begynne å si stopp til stadig nye reformer, overdreven målstyring og direktiver vedtatt over hodene på lærerne, uten forankring i profesjonen. Uavhengig av nye ideologiske strømninger og kortsiktige økonomiske interesser, politikere og byråkrater som styrer uten forankring i skolen, bør det opprettes et nasjonalt skoleråd som behandler og bearbeider ønsker for skolen. Et slikt råd kan bestå av pedagoger, forskere og fagpersoner som kjenner dagens skolesituasjon.

KS ut av skolen
Hvis nye oppgaver skal inn i skolen, må det gjøres med en bevissthet om at andre tidkrevende oppgaver som er mindre viktige, ryddes bort. Et eksempel på det kan være å erstatte de nasjonale prøvene med kartleggingsprøver som heller enn å måle elever opp mot hverandre på en tredelt skala, kan gi læreren et bilde av enkeltelevers progresjon ut fra sine forutsetninger. Deretter trengs det tid og mulighet til å sette inn langsiktige tiltak.

Det må innføres nasjonale bestemmelser som sikrer økt lærertetthet gjennom maksimal klassestørrelse, som sikrer at lærere får nok tid til undervisning og til for- og etterarbeid. Disse mest sentrale delene av rammebetingelsene for en god skole kan ikke overlates til forhandlinger med en motpart som primært styres av økonomiske vurderinger. KS har ingen troverdighet og må ut av norsk skole.

Et nasjonalt lønnsløft trengs
Sist, men ikke minst, må det gjøres noe med det store lønnsetterslepet. Det kan ikke tas inn gjennom de vanlige tariffoppgjørene som er underlagt frontfagsmodellen, og som gjennom alle år har redusert lønningene i offentlig sektor relativt til i den private. Det må gjennomføres et nasjonalt lønnsløft ved siden av de vanlige tariffoppgjørene.

Arbeidsforholdene i skolen er blitt verre og lærerne har fått mindre tid til å gjøre en god jobb med elevene. Lærernes lønn relativt til gjennomsnittet i landet har blitt redusert med rundt 25 prosent fra 1970 til i dag. Da nytter det ikke å bruke store ord om å øke læreryrkets status, og om økt rekruttering av lærere. Det må gjøres noe på nasjonalt plan både med arbeidsforhold og lønn. Hvis ikke vil vi i løpet av få år mangle tusenvis av lærere.

Fortsettelsen og kampen om neste delseier blir garantert spennende, og ikke minst viktig for norsk arbeidsliv, fellesskolen og hele velferdssamfunnet. Lærerne har vist at et grasrotopprør kan vinne fram. Det gir lærerne, skolen og det norske arbeidslivet et stort håp.

Inge Abrahamsen jobber som lærer i grunnskolen og er tillitsvalgt på skolen for Utdanningsforbundet. Han er lokallagsleder for Rødt Askøy.

4 svar på “Læreropprøret – en viktig kamp på grunnplanet i norsk arbeidsliv”

  1. Kunne ikke vært mer enig!
    Det handler om rammer som gir oss muligheten til å gjøre en best mulig jobb i klasserommet. Vekk med tidstyver og støy skapt av Udir, politikere og kommunebyråkrater!

  2. Mange takk! Deler av denne siste artikkelen er vedtatt av Rødts landsstyre. I tillegg er den delvis basert på en upublisert tekst skrevet i samarbeid med Bjørnar Moxnes.

Kommentarer er stengt.