Ulikhetene gjør at innbyggernes mulighet til å påvirke eget liv og samfunnet rundt seg i stor grad beror på hvilken klasse de er født inn i. Det er dypt urettferdig og udemokratisk.
Norge er et klassesamfunn preget av sosial og økonomisk ulikhet. Klassen man er født inn i bestemmer hvilke muligheter man har i livet hva gjelder jobb, økonomi, utdanning og i hvilken grad man kan påvirke egen hverdag og samfunnet man er en del av. Klasseskiller betyr mye mer enn enn at noen er rikere enn andre. Det betyr mer enn størrelsen på boligen din, bydelen du bor i eller hvilken jobb du har.
Et av de viktigste aspektene ved klasse, som dessverre tar liten plass i offentlig debatt, er makt. Makta til å bestemme over eget liv. Makta til å bestemme over andres liv. Muligheten til å bestemme over egen og andres arbeidshverdag.
Penger og klasse
Økonomisk velstand eller fravær av dette er sannsynligvis det første de fleste tenker på når de hører klassebegrepet. Det er også den viktigste enkeltfaktoren når personer skal plasseres i den ene eller den andre samfunnsklassen. I tillegg til materiell velstand gir pengene trygghet. Med en god inntekt trenger man i mindre grad bekymre seg over uforutsette utgifter og når disse kommer blir konsekvensene små. Er man fattig må man hele tiden ha i bakhodet at bilen en dag plutselig må til reparasjon eller vaskemaskinen må erstattes.
I tillegg ser en at arbeiderklassens jobber er stadig mer usikre. Flere går på tidsbegrensede kontrakter, i vikariater, i deltidsstillinger eller får jobbene sine fra bemanningsbyråer. Dette øker naturligvis usikkerheten og bidrar til kronisk stress og andre psykiske lidelser. Fattige folk planlegger dårligere fordi de har dårligere forutsetninger for å planlegge. Slik fanges de i en ond sirkel og dette er naturligvis noe som smitter over på barna.
Stresset og de økonomiske bekymringene reduserer faktisk de kognitive evnene. Det vil naturligvis også gå ut over deres muligheter og ressurser til å drive meningsfylt politisk arbeid for å fremme sine egne og sin klasses interesser. Denne skeivheten blir enda større når en tar hensyn til at den økonomiske overklassen kan kjøpe seg makt og innflytelse gjennom tenketanker, lobbyvirksomhet og politiske partier i tillegg til at kapitalister ofte har det privilegiet at de pleier en usedvanlig tett kontakt med politikere.
Eliter og sosial mobilitet
Makt er også en svært viktig klassefaktor. I tillegg til evnen til å styre over eget liv gir penger makt gjennom eierskap av arbeidsplasser og dermed kontroll over andres liv og arbeidshverdag. Makt kan imidlertid også utøves gjennom politikk, høye stillinger i næringslivet, lederstillinger i det offentlige eller i kultur- og medieinstitusjoner.
På tross av at Norge er et egalitært samfunn med høy sosial mobilitet viser forskningen at rekrutteringen til elitene – være seg økonomisk, kulturell eller politisk – bærer sterkt preg av arv (les f.eks. Elite og klasse i et egalitært samfunn, 2014). De som styrer samfunnet er i stor grad barn av de som styrte samfunnet.
Dette er spesielt alvorlig når man tar i betraktning at rikfolk er de som isolerer seg klart mest hva gjelder bosetting og sosial omgang. De mektigste i landet vet altså lite om menneskene de styrer over.
Kapitalen konsentreres stadig mer og arv blir en viktigere faktor. Når man i tillegg vet at overklassene og øvre middelklasser er sterkt overrepresenterte hva gjelder rekruttering til politiske toppstillinger begynner vi å se konturer av et samfunn hvor noen er født til å styre andre.
Utdanning og makt
I større grad blir styre og stell dominert av folk med høyere utdanning. Da snakker vi ikke bare om administrative stillinger, men også folkevalgte politikere og ansatte i politiske partier, tenketanker og lignende. Denne profesjonaliseringa av politikken er med på å underbygge eksisterende klasseskiller og overfører enda mer makt fra arbeiderklassen til middeklassen og oppover. Også hvem som tar høyere utdanning går i stor grad i arv.
Det bør ikke være kontroversielt å si at når representanter for middelklassen og overklassen skal sette seg ned for å lage politikk, så kommer de i stor grad fram til avgjørelser som er til fordel for deres egne klasser. De snakker også et språk som tiltaler sine egne og store deler av arbeiderklassen føler at politikken ikke er for dem og deres deltakelse er derfor lav. Dette bidrar naturligvis til enda mindre innflytelse og nok en gang havner de som er nederst på rangstigen i en ond sirkel.
Arbeid og klasse
På generell basis kan en si at arbeidsplassene kanskje er de mest udemokratiske institusjonene vi har i landet og i verden generelt. Unntak finnes, men oftest fungerer de som diktaturer hvor du kommer på jobb med klare ordre om hva du skal gjøre. Etter å ha gjort som man har fått beskjed om i åtte timer kan man reise hjem og på ny bestemme over sin egen tilværelse. Dette er hverdagen til en vanlig arbeider, men andre er heldige og har en reell innflytelse over hvordan de utfører jobben sin. Andre er enda mer priviligerte og kan diktere arbeidsdagen til arbeiderne under seg.
Skillet mellom de som bestemmer og de som blir bestemt over er ikke demokratisk fundert. Det er en type makt som i enda større grad enn i partipolitikken baserer seg på å albue seg fram, smiger og personlige relasjoner. En av de viktigste årsakene til mistrivsel og til og med sykefravær er sjefen. På tross av dette har de fleste liten eller ingen innflytelse over hvem som gir ordre fem dager i uka. De som havner i gruppa hvor de bestemmer over seg selv uten å bestemme over andre er vanligvis høyere utdannede.
Urettferdig og udemokratisk
Er man uheldig fødes en inn i et hjem av konstant stress og bekymring for hvordan de neste dagene, ukene eller månedene kommer til å se ut grunnet pengeproblemer. Mange befinner seg i en slik situasjon i Norge i dag på tross av ens foreldre jobber og sliter som best råd er. Dette går ofte ut over omsorgen disse kan gi for barna sine, hvor godt de følge dem opp i skolearbeidet, fritidsaktiviteter og annet. Slik minskes sjansen for høyere utdanning og en klassereise til de mer priviligerte samfunnslag. Overkommer man de medfødte hindre og oppnår en universitetsgrad vet man likevel at sjansen for å nå toppen er mindre enn de som er født inn i et velmøblert hjem, selv om karakterene skulle være de samme.
Skulle en følge den vanlige stien, i sine foreldres fotspor, vil man sannsynligvis være prisgitt en overordnet som kommer fra en mer priviligert sosial bakgrunn. Man vil måtte velge mellom politikere som i all hovedsak kommer fra en annen bakgrunn og aldri har stått i en vanlig jobb. Kanskje har man havnet i en bransje som beror på innleid arbeidskraft og dermed blir den økonomiske sikkerheten lav i tillegg til at lønna ikke er mye å skryte av. Har man havnet skikkelig i ulykka sliter en med helsa og blir ufør, en tilstand som er langt mer vanlig blant folk født inn i de lavere klasser. Da konsolideres de økonomiske problemene i tillegg til at man blir offer for noe som ligner organisert mobbing fra politikere og media. Veien tilbake til arbeidslivet fra en slik situasjon er tung og ofte nærmest umulig.
Sett under ett gjør dette at innbyggernes mulighet til å påvirke eget liv og samfunnet rundt seg i stor grad beror på hvilken klasse de er født inn i. Det dypt urettferdig og udemokratisk.
Det koster for mye, fordi folk flest er ikke villige til å gi opp sine gode eller rike liv for å hjelpe andre.
…og løsningen er? Den største urettferdigheten er at vi fødes med forskjellige egenskaper (gener).
Det enkleste og mest åpenbare er naturligvis å overføre makt fra kapitaleiere til arbeidere.
Man er nå en gang den man er og det ser ikke jeg på som et politisk problem. Jeg kan sikkert synes det er urettferdig at jeg ikke er en tiger eller større hender, men det får jeg ikke gjort noe med.
Tenker du ala kommunismen – få etter behov og yte etter evne?
Jeg tenker at arbeiderne bør bestemme over sin egen arbeidsplass, så er det ikke så næye hva det kalles.
Det høres ut som kommunisme, men hva kaller du det?
Høres mer ut som strengere reguleringer innenfor arbeidsmiljø loven..
En arbeider er en ekstremt viktig ressurs for en arbeidsgiver og derfor er det egentlig ganske opplagt at de burde behandles med den respekten de fortjener, og ikke minst får et ord med i laget når det gjelder sin egen arbeidsplass.
Vel, hvis arbeiderne skal bestemme på bekostning av eierne er det vesentlig mer enn en innstramming av lovverket rundt arbeidsmiljø. Det vil bryte med respekten for privat eiendomsrett på samme måte som i kommunismen.
Det er bare ett problem i det du skriver, hvis en eier skal bestemme alt på en arbeidsplass på bekostning av arbeiderne så har vi også noe som minner om kommunisme, men det er en ideologi som blir mest brukt i Kina.. Kalles for autoritær kapitalisme.
Nå har jeg aldri sagt at arbeiderne skal ha all makt på en arbeidsplass, men de skal ha litt makt og innflytelse sånn at det ikke bare er arbeidsgiver som sitter på makten.
Akkurat slik det er nå eller hva? Kanskje du kan være litt konkret du evt. vil endre.
Jeg har allerede vært veldig konkret. En innstramming i arbeidsmiljø loven sånn at arbeidere har mer makt på arbeidsplassen enn de har nå.. Blant annet fjærne det punktet som sier at man må ha godkjenning før man streiker.
Å argumentere for en innstramming av AM loven er ikke spesielt konkret. Når det gjelder streik kan ikke det brukes så lenge en tariffavtale løper. Dette er logisk da det handler om å respektere inngåtte avtaler. Typisk hvert 2. år reforhandles avtalen og da er det fritt frem for streiking. Er det respekten for avtaler du ikke liker?
La oss ta et enda mer konkret eksempel siden du ikke klarer å la være å hoppe rett ut i veien forran en bil..
Fly mekanikere har ikke lov til å streike uten spesialtillatelse, dette er for å hindre forsinkelser i transport. Er det rettferdig at deres arbeidsgivere, sånn som Torghatten som eier Widerøe har mulighet til å kutte i lønn for sine arbeidere uten at de har noen rett til å protestere?
Du vil mao. endre lovverket basert på flymekanikernes lønnsdannelse? Alle kan forresten protestere ved å bytte jobb. Kanskje er norske flymekanikere lite konkurransedyktige og bør ned i lønn? Uansett tror jeg det må være regler som hindrer at uskyldig 3dje part rammes unødvendig hardt. Det skal faktisk vi som borgere være glad for.
Hvis du er flymekaniker, hvilke andre yrker kvalifiserer du for da? Om du evt. må ut i lære igjen for å kunne jobbe som bilmekaniker eller lignende sliter du jo hardt om du prøver å skifte yrke.
Omstilling er som regel krevende, men av og til er det eneste alternativ. Hva flymekanikere kan brukes til er det andre enn jeg som vet bedre.
Om det hadde vært genene som utelukkende bestemte, hadde vi sett folk gå opp og ned i en rasende fart.
Sannheten er at miljøet du vokser opp i også har en enorm innflytelse, og å gå helt vekk fra dette for å se utelukkende på gener blir for lettvint og sirkulært.
Hvem sier at det bare er gener som avgjør? Alle barn med et godt hode tilhørende arbeiderklassen kan få seg topp utdannelse, jobb og lønn i Norge i dag. Du finner knapt et land i verden med så mange muligheter og såpass lite konkurranse om disse som i Norge i dag. Men, jeg tror ikke det vil vare i mange tiår til…
Noe jeg savner i Møllersens analyse, er den svært raskt voksende gruppen av arbeidstagere helt nederst på rangstigen, de som arbeider for arbeidsgivere som ikke følger reglene. Det er snakk om bilvask, renhold, restaurantbransje, byggebrasnje. Etc.
Det er der utarmingen av velferdsstaten foregår, i Norge, i dag. Kjenner Møllersen til denne del av virkeligheten?
Det gjør jeg og det er absolutt verdt å fokusere på. Nå var ikke dette primært en artikkel som omhandlet grupper som har det ille i arbeidslivet, men det er jo et poeng at de du omtaler ofte blir frarøvet sine demkratiske rettigheter i enda større grad enn arbeidere hvor arbeidsgiverne holder seg innenfor eksisterende regelverk.
Siden den gruppen arbeidere du her snakker om ofte ikke har norsk som morsmål, dårlig kjennskap til norske forhold og til og med er redde for å bli kastet ut av landet om de mister jobben blir rettighetene deres ytterligere svekket i forhold til ordinære arbeidere.
Jeg vil utfordre den del av venstresiden som jeg oppfatter du representerer til følgende:
Ta en timeout fra marxistisk analyse. Ta heller en runde inn på kjøkkenet i på de restauranter og sjenkesteder dere pleier å gå på. Spør hva han som vasker opp, faktisk har av lønns- og arbeidsvilkår.
Mitt inntrykk er at vi holder på å få et todelt arbeidsmarked. Den første delen er for nordmenn og folk som er oppvokst i Norge (snakker flytende norsk). Disse får «ordentlige» jobber, gjerne i ofentlig sektor og større virksomheter.
Den andre delen er for resten. Denne delen vokser, og er i rask utvikling fra kun å være «delvis svart», til å bli mer eller mindre kriminell. Det er snakk om hele spekteret fra inntekts- og mva.-unndragelser, via trygdebedrageri, til ting som minner om menneskehandel. F.eks. at., man «lurer» arbeidstakere til å jobbe i noen måneder, så kvitter man seg med dem. I den grad folk får lønn, kan det være 20-70 kr timen.
Et paradoks jeg opplever, er at venstresidens engasjement i overraskende stor grad handler om de «fattige» i den første delen av arbeidsmarkedet. Det samme gjelder fagbevegelsen, i alle fall høyere opp i systemet.
Jeg har snakka en del med utenlandske gjestearbeidere og er fullt klar over at landet og hovedstaden spesielt har tusenvis av polakker, estere og andre som jobber for under 100 kroner timen i byggebransjen, nepalesere og pakistanere som jobber i restaurant- og dagligvarebransjen til latterlig lav lønn, underbetalte thailendere og fillipinere som vasker og så videre.
Fagbevegelsen driver en intens kamp mot sosial dumping av utenlandske arbeidere og det har de gjort lenge, men jeg kan være enig i at den partipolitiske venstresida ikke henger helt med i svingene her. Høyresida gjør heller ikke det.
Dette er en sammensatt problemstilling. EU og Norges EØS-avtale har mye av skylda tror jeg gjennom begrenset mulighet til å regulere grensene (såkalt fri flyt av arbeidskraft), begrenset mulighet til å regulere utenlandske selskaper (såkalt fri flyt av kapital), likestilling av bemanningsbyråer med andre arbeidsgivere og en generell deregulering av arbeidslivet. Man kan heller ikke frata hjemlige politikere skyld da de også har bidratt til friere tøyler til næringslivet som mange uærlige aktører har utnyttet; både norske og utenlandske.
Greia er at de ulovlige og uverdige arbeidsforholdene – som i dag i hovedsak går ut over utenlandske arbeidere – er med på å presse ned lønninger og generelle arbeidsvilkår også for resten av arbeiderne over tid. Så uansett om man er bekymret for arbeidsforholdene til norske arbeidere, utenlandske arbeidere i Norge eller, som nok er tilfellet med de fleste, begge gruppene så er det høyst nødvendig å ta tak i dette.
Jeg kommer nok til å skrive om dette om ikke så alt for lenge og så satser jeg p åat vi får mer stoff om det på Radikal Portal så det er bare å følge med.
«kommer nok til å skrive om dette om ikke så alt for lenge». Gjør du det, ville det jo vise et meningsfult engasjement.
Jeg har også snakka med noen. Og skal gi deg noen tips:
– Arbeidstilsynet er ikke på ballen
– Skatteetaten er ikke på ballen
– NAV er ikke i nærheten av ballen
– Fagbevegelsen er delvis på ballen, men utelukkende i bånn. Ledelsen prioriterer medlemmer.
– Politiet er nå pålagt å prioritere dette, men evner ikke. De er på ballen der de må, og da blir det dyrt. Dermed har de ikke råd til den neste saken.
Den «intense kampen» til fagbevegelsen du viser til, kan du…
For den finnes ikke.
La meg gi deg ett eksempel, Møllersen: Alle – ALLE – bilvaskerier drevet i Osloområdet, er illegale. Det er snakk om konsekvent svart omsetning, konsekvent utnyttelse av de som gjør jobben. Det er snakk om at innehaverne deler ukas omsetning i fotballbagger på fredag. Vask 150, storvaksk 290, polish 2500.
Hvor faen er «venstresida»?
Det er snakk om formuer som skapes her, Møllersen. På fattiges, og på velferdsstatens bekostning. Og det er – gjennomgående – snakk om nye landsmenn, som utnytter enda nyere landsmenn.
Så det er fint om du kan skrive noe om dette. Om ikke så alt for lenge.
Trist at ditt engasjement innen saken ser ut til å begrense seg til tilfeller hvor man kan ta folk av annen etnisk tilhørighet.
Elefanter i rommet er vanskelig å se for den som stikker hodet i sanden…
Reduseres ditt engasjement i de tilfellene der folk av annen etnisk tilhørighet utnytter de svakeste i samfunnet? Det ser slik ut, og i såfall er det trist.
Nei.
Kommentaren din over gav et annet inntrykk.
Steike ta. Det var en riktig god artikkel!
Et eksempel på maktstruktur er de som har heltidsarbeid og som tviholder på at dette skal være malen for arbeidslivet samtidig som de i liten grad er villige til å gi en håndstrekning til de som ufrivillig ikke får noe tilbud om heltidsstillinger. Dette er ikke noen synlig gruppe men en maktgruppe som i egenskap av å være mal og ha veldig mange voktere både blant politikere og arbeidsselger og arbeidskjøper organisasjoner bør ansvarliggjøres.
Stilletiende tillater de at arbeidskjøperne lager et utall stillinger med stillingsbrøker langt under 10% og gjerne opp til 98%, sistnevnte for å ha fleksibilitet til å sette ned arbeidtiden på kort varsel og unngå å ta ansvaret ved å opprette en heltidsstilling.
Det er ganske enkelt å kritisere makteliter når man selv ikke en en del av den. Men fakta er at veldig mange av oss er en del av denne makteliten helt uten at vi er oss bevisst det. Ikke nok med det, vi er mange nok til å være en del av løsningen også men grunnet manglende bevissthet om egen rolle så blir vi ikke det.
Muligens det ikke kan betegnes som noe klasseskille i trådstarters øyne men er det ikke litt underlig at vi stadig trekker frem svake grupper i samfunnet og at det som oftest er de som ikke tilhører disse gruppene, og som langt på vei har mulighet til å få til endringer, er de som trekker dem frem.