I anledning den nylig markedspresenterte Lammilly-dukken har det blitt stor internettdebatt rundt Barbiedukkekonseptet. Lammilly kommer i kjølvannet av en bred kritikk av kjønnskodede barneprodukter.
Nylig poppet det opp en link på facebookveggen min til en ny Buzzfeed-video: i sant sensasjonalistisk clickbait-format var tittelen «De ga alle barna en Barbie-dukke og en dukke med ekte proporsjoner. Hvordan de reagerer på disse, sier alt». Jeg bet på, og tok en titt. Den nye «Lammilly»-dukken er visstnok basert på gjennomsnittsproporsjonene til en amerikansk tenåringsjente, utviklet av kunstneren Nikolay Lamm. Prosjektet ble crowdfundet av en Kickstarter-kampanje, presentert som et sunnere alternativ til Barbie-dukken, og pengene rant inn. Videoen som tar runden nå viser amerikanske andreklassingers reaksjoner når de blir gitt en Barbie og en Lammilly. Og hvem foretrekker de av det glamorøse og etablerte moteikonet Barbie og den vanlig-utseende, normalproporsjonerte Lammilly? Gjett, da vel.
Populære Barbie
Da jeg så Lammilly-videoen tenkte jeg som mange andre at «Yess, det er faen meg på tide!». Zoom inn: en barnebursdag på 90-tallet. Der sitter lille Julie, proppfull av sjokoladekake og omgitt av store mengder sukkergira bargehageunger og opprevet gavepapir. I fanget har hun en skinnende plastikkpakke med «BARBIE» i glitterbokstaver på. Inne i pakken smiler en blond Disney-aktig skabelon blasst mot henne, ikledd turkis tyllkjole med sommerfugler på og oppbundet i «ta-daa» positur. «Jaja», tenker lille Julie, «vi får bytte klær på deg sånn at du også kan være med og ri på dinosaurene i Den Store Dalen, da.» Og Barbie fikk kjapt plass sammen med lekebiler, mummifigurer, plast-diplodocuser og hjemmesydde tøydukker, og levde i det hele et veldig eksotisk og spennende liv.
Men ikke alle Barbier var like heldige som min. Venninnene mine hadde flere Barbiedukker enn meg, og de hadde sine egne rosa Cadillacs, strandhus med palmer, og dusinvis av gallakjoler. Noen hadde til og med Barbies egen spesialdesignede glamorøse brødvinner, Ken! Det kan ikke nektes for at Barbie-universet var et spennende sted å besøke: eksotisk, fremmed og skinnende presenterte det oss med en ferdig mal for fantasilek – en fantasilek innen forkrøplende trange rammer. Før vi fikk sukk for oss lekte vi «kjærestebarbie» og «modellbarbie» i stedet for ta med tøydukkene våre på klatretur i trærne. Vi måtte jo ikke få de fine kjolene skitne.
LES OGSÅ: Feminismen må være systemkritisk
“Hele filosofien min med Barbie var at gjennom dukken kunne en liten jente bli alt hun kunne ønske seg å være. Barbie representerte alltid det faktumet at en kvinne har flere valg,”sier Ruth Handler om sin originale Barbie fra 1959, skapt i respons til datterens papirdukkelek og fantasilivet som universitetsstudent, cheerleader og karrièrekvinne. Hvordan ble dette potensielle feministidolet til feministfiende nr. 1? Jo, ved å hale med seg 50-tallets verdier inn i det 21. århundre og være en Real Housewife i en tid hvor kvinner verden over kjemper for likestilling og aksept, både i arbeidslivet og i hverdagen.
Nye idealer
Lammillys ankomst faller på et veldig gunstig tidspunkt. I det siste kommer stadig flere artikler, kampanjer og videoer som setter fokus på kvinnelig kroppshysteri, og kjønnskoding av leker og klær for barn. Et eksempel er «Potty-mouthed Princesses», som presenterte prinsessekledde småpiker som banner som sjømenn mens de rakker ned på Amerikas diskrimineringskultur. Et annet er “Let’s make #likeagirl mean amazing things” i hygieneproduktgiganten Always sin reklame om hvor negativt det er å tilskrive jenter svakheter de ikke har, kun basert på kjønnsstereotyper. Mange andre tema og debatter blomstret opp som sopp etter regn. Og for å gjøre PR-vondt verre: midt i kritikkstormen kom Barbie-produsentene ut med en ny bok om Barbie som dataingeniør, hvor hun får hjelp til å programmere av to mannlige venner. Dette eksploderte i sinne og latterliggjøring i form av omskriving av bokas tekst, som for eksempel den populære «Feminist Hacker Barbie», som førte til at boken ble trukket tilbake fra markedet,
Omtrent samtidig kom Lammilly spankulerende inn og vant andreklassingenes hjerter. Alle foretrakk henne overfor Barbie fordi hun var pen, men realistisk, og hadde kroppsdeler som liknet deres egne. De fleste påpekte at hun liknet på storesøstrene deres. Når de ble spurt om hvilke karrièrer Barbie og Lammilly kunne ha, så fikk Barbie modell og make-up artist, og Lammilly fikk lærer, eller at «hun ser ut som hun kan bli akkurat det hun vil». Dette er for meg et tegn på at ting går i riktig retning.
LES OGSÅ: «Forknulla mannfolk»
Kampen for kjønnsnøytrale leker
Kjønnskoding av barneting i blått og rosa, maskulint og feminint er en relativt ny ting, viser det seg. På 1970- og 80-tallet var det selvfølgelig også enkelte produkter for gutter eller for jenter, men felleslekene var mye mer mangfoldige enn de er nå. Kampen for kjønnsnøytrale leker øker stadig hvis internettdebatter er noe å måle etter, hvilket Toys-R-Us har plukket opp: deres nye lekekatalog er bevisst kjønnsnøytral. Joda, jenter kan få være prinsesser, men de får også lov å bygge ting.
Så la oss ønske Lammilly velkommen i lekeverdenen, og la fremtidige Julie-er rive pakkepapiret av i forventning av en sunn og realistisk kvinnemodell å projisere fremtidsfantasiene sine på. Boikott kjønnsstereotypi, både for barn og voksne, og kjøp Lammilly! Eller plast-diplodocuser. De er også kule.
Most men prefere women that don`t look as if they might have anorexia. Traditional barbie look unnatural to me. Men feel attracted to women that signal through their bodies that they are able to have babies.
Barbie have nothing to do with what men find desirable. Women doesn’t signal their wish for babies with their bodies anymore than the lenght of the penis tells it about men. Barbie does look unnatural; but what is natural and unatural? Are overweight people and people with anorexia less natural than everyone else?
Det slo meg når skal vi begynne å ta et oppgjør med hvordan bamser ser ut. De ligner jo ikke virkelige bjørner i det hele tatt. Muligens hysteriet startet når barns leker ble sett på med voksnes øyne uten den magien som barnesinnet innehar. Man kan bare tenke seg hva som skjer når de voksne får gripe fatt i Knerten, de vil rope ut han er bare en pinne forstår du ikke det din dumme unge.
Kan hende at verden blir litt mer på stell om vi begynner å diskutere hvor dumme vi voksne kan være fremfor å forklare og ytre oss over hvor dumme vi mener at våre barns leker er. Det er tross alt, sørgelig men sant, vi som voksne våre barn ser opp til, ikke lekene de leker med.
Ideen bak Lammilly-dukken er ikke dum. Men jeg skulle ønske kunsteren som designet henne hadde bedre forståelse for statistikk. Gjennomsnittmålet som hadde vært relevant å benytte er medianvekten for amerikanske 19-årige jenter på 63 kg. Godeste herr Lamm har valgt å bruke snittvekten som er 68 kg. Lammily er dermed over i kategorien overvektig jamfør medisinsk litteratur.
Kritikken mot Barbie går på at hun har urealistiske proporsjoner og er uoppnåelig skjønnhetsideal. Man kan diskutere om hvorvidt unge jenter lar seg påvirke av en dukkes kroppsfasong. Men hvis vi tar utgangspunktet at de faktisk gjør, er det da noe bedre å erstatte Barbie med usunt overvektig Lammilly?