Foto: Takver

Norge må slutte å pushe oljedop eller late som gass er løsningen. Vis oss heller en respekt for klodens tålegrense.

Midt blant klimarapporter med krympende handlingsrom og et stadig minskende karbonbudsjett, er boka This Changes Everything av Naomi Klein noe av det mest realitetsorienterte, skremmende, og oppløftende jeg har lest på lenge. Boken knytter uten filter roten av klimaproblemet og handlingslammelsen til kapitalismens vekstparadigme (mer, større, høyere, rikere), men den går også til noe som stikker mye dypere.

Gjennom bokens sider vises det tydelig hvordan den økologiske krisen vi står oppi kommer av en grunnleggende mangel på respekt for verden. I likhet med oss mennesker og andre levende vesener, har kloden tålegrenser som ikke kan overskrides uten alvorlige konsekvenser.

LES OGSÅ: Grønn kapitalisme? Økonomiske realiteter og miljøspørsmålet

Et spørsmål om jordklodens tålegrense
Det er nettopp kapitalismens profittjag og politikkens aksept av en markedsdrevet ideologi som er kjernen i de to globale krisene vi har foran oss: den økologiske, og den økonomiske – og de to henger tett sammen. All den tid vi er villig til å sette jordklodens tålegrenser til side for bunnlinjens skyld, er dette systemet på direkte kollisjonskurs med både velferd og en trygg fremtid.

Så hvorfor er det ingen som tar tegningen her hjemme? Dette er ikke USA eller Canada, der anklager om sosialismekonspirasjoner kommer bare man nevner ordet regjering – men med Rødt som hederlig unntak, virker det som om de fleste både røde og grønne forkjemperne er mest opptatt av å fortelle at Klein ikke egentlig ønsker å avskaffe kapitalismen, hun bare ønsker litt mer sosialdemokrati.

LES OGSÅ: Den naive nullveksten

Ignorerer Norges synder
Ta Jonas Gahr Støre, som toner ned kapitalismekritikken og fremhever at Kleins definisjon av klimaendringene som et kollektivt problem er skrevet fra et nord-amerikansk perspektiv. Han ser ut til å mene at reguleringene hun tar til orde for kan ordnes innenfor norsk demokrati. Hvorfor stiger da utslippene i Norge, samtidig som vi eksporterer klodens dop til andre land under påskudd av å være engler med silkehansker? Norge fremstår som et særdeles dårlig eksempel i global sammenheng, med en formue bygget på det som ødelegger kloden, statseide Statoil i tjæresand og giganten Yara involvert i alvorlige svindelsaker i internasjonalt jordbruk. Når Klein snakker om Skandinavia i boken, får ikke Norge særlig mye ros.

Underkommuniserer kapitalens svikt
Marius Holm i Zero hevdet nylig at bare vi går fra karbon til kapital som hovedressurs, så vil alle solcellepanelene og den rene energien nærmest sprette opp av seg selv. Hele Zerokonferansen er en lang historie om hvor lykkelige vi skal vokse oss bare vi bytter til et grønt fortegn på økonomien. Det skal sies at det er mye bra i markedsutviklingen som skjer nå, og Holm har rett i at kapital er en viktig faktor for å investere i og utvikle fornybar energi – men det blir naivt å ignorere ødeleggelsene som følger av vekst i biodiesel, og mineralene som trengs i alt fra solcellepaneler til batteridrevne ferger. Slikt underkommuniseres i troen på at kapitalen og ”ansvarlige” markedsaktører alene kan redde oss. Skal vi virkelig få fart på fornybarutviklingen på en ansvarlig måte, så må vi også bytte innstilling til hva, for hvem, og hvorfor vi produserer, utvinner og utbytter naturen, og sette dens tålegrense, ikke bare reduksjon av Co2, først.

Overser høyreblokkens dominans
Også Miljøpartiet de Grønne, som en skulle tro ville omfavne denne boken som miljøbevegelsens gave fra gudene, er forbausende stille. Ifølge Anders Skyrud Danielsen, under Naomi Klein-debatten på Kulturhuset 6. november, står ideologi bare ”til en viss grad” i veien for å redde klima. Det han refererer til her er høyre-venstreorienteringen i politikken, ikke den globale, høyreorienterte kapitalismen Naomi Klein angriper i boken sin. Jeg er usikker på om MDG mener vi allerede har mekanismene i Norge til å ta grep for at markedet skal ta ansvar, men når partiet forsøker å avfeie blokkpolitikkens realitet samtidig som de ignorerer høyreblokkens dominans på verdensbasis, blir det noe lettvint. En systemendring, slik Klein tar til orde for, er full av venstresidegrep, og det burde ikke skremme et parti som ønsker å sette bærekraft først at dette oppstår ved felles og ansvarlig forvaltning – og ikke minst fordeling – av godene.

For selv om utviklingen fra den industrielle revolusjon har gitt oss mye bra og bedret levestandarden i den heldige (nordlige) delen av verden, så kommer den med en høy pris både for de som ikke kommer så heldig ut av det som oss, og for fremtidige generasjoner. Et system fundert på det Naomi Klein kaller ”extractivism” – utvinning- og utnyttelsessamfunnet – og illusjonen om at det alltid er nye ressurser å utnytte, er i ferd med å sage over greinen vi sitter på, eller rett og slett fjerne grunnen under føttene våre i iveren etter mer energi den kan sende opp i atmosfæren.

Monstrøse regnestykker
Dette er noe MDG ikke tar fullt innover seg – for selv om det er et av få partier som tar til orde for stans i oljeletingen, så er ikke oppgjøret deres med vekstideologien et fullstendig nok oppgjør med et system som krever stadig mer forbruk. MDGs idé om at vi kan ta ut økt velstand i økt fritid, er vel og bra, men det er ingen garanti for at hele Norge, eller verden for den del, lykkelig vil bruke mer tid på lekeplassen og alltid legge ferieturen til norsk fjellheim fremfor et fly til sydligere strøk eller over til New York. Det er ikke nok å forbruke smartere eller bedre, vi må legge om selve strukturene.

MDG tar for eksempel i sitt arbeidsprogram til orde for forsøksordninger med bokføring av økologiske og sosiale verdier, noe Klein hevder er den største trusselen mange grønne grupper påfører sitt eget arbeid. Det skaper en mulighet for at økonomiske verdier kan trumfe økologi og samfunnsmessige verdier, som vi må insistere på at er ukrenkelige, og ikke putte disse inn i regneformler der de kan prioriteres bort.

Slik Klein skriver, er slike regnestykker moralske monstrøsiteter: ”since they imply there is an acceptable price for allowing entire countries to disappear, for leaving untold millions to die on parched land, for depriving today’s children of their right to live in a world teeming with the wonders and beauty of creation”. Eller sagt på norsk: forsøket på å sette en prislapp på menneskeskjebner fører til at de nedgraderes fra ukrenkelig og uerstattelig til noe som kan være gjenstand for vurdering. Det er en farlig vei å gå ned, men en både miljøorganisasjoner og sosialdemokratiet har tatt både nå og tidligere.

Et lønnsomhets-Monopol
Uten et oppgjør med dette når ikke verken MDG, SV, Ap eller andre som ikke tør å sette noen av miljøsakene over slike regnestykker, målet om virkelig å sette økologisk og sosial bærekraft foran økonomi. Når Solberg snakker om at det er billigere å redde flyktninger i Syria enn å ta dem i mot i Norge, er det akkurat den samme logikken i bunn som når miljøbevegelsen og småpartiene forsøker å messe om at skogen yter oss ”tjenester”, eller at klimatilpasning nå er billigere enn katastrofeopprydning i fremtiden, eller ved å snakke om samfunnsøkonomi i et langtidsperspektiv. Når folk, elver og fisk forstås som brikker i et lønnsomhets-Monopol, da har vi allerede tapt dem.

Mer kapitalismekritikk
Kleins kapitalismekritikk er ikke noe festskrift for marxismen eller for sosialistisk-autoritære regimer. Marx nevnes bare én gang, og løsningen er langt fra et opplyst enevelde à la Jørgen Randers som vil kreve kutt i antall barn, tilbakestilt tid eller forby bevegelse utenfor en tre-kilometers omkrets. Like fullt er det en bok som løfter frem mange av venstresidens fanesaker. Den er full av verdispørsmål, og dreier seg i aller høyeste grad om ideologi: om rettferdighet, jevn fordeling, solidaritet på tvers av geografi, klasse og generasjoner; folk foran profitt, lokaldemokrati og åpenhet fremfor lukkede konkurranser og konferanserom.

Norge, en rovkapitalist
Boken gir oss dermed muligheten til å ta opp flere ubehagelige sannheter samtidig, og det er gjerne derfor den er sen om å slå an i det rike nord. Det kan virke som vi fremdeles ikke har tatt helt inn over oss at velferdsstaten før eller siden vil bukke under for en globalt pressmarked, og at vi stadig fornekter hvordan lille sosialdemokratiske Norge er rovkapitalister på internasjonal arena. Vi lukker øynene for at den samme ideologien som øker oljeformuen vår, også driver frem innføringen av en rekke av de tiltakene som truer sosialdemokratiet på hjemmebane. Økende anbudsutsettelse, kostnadskutt, privatisering og profittjag truer velferd, arbeiderrettigheter og sikkerhetsmarginer til et bristepunkt som undergraver det samfunnet tidligere generasjoner med arbeidere har kjempet for.

Vi trenger fornybar energi
Det truer også vårt felles livsgrunnlag: fisk, vann og matjord passer dårlig sammen med gruveslam, olje og kjøpesentre. Når sameksistens ikke er mulig, er det å velge kortsiktig profitt først et reelt, ideologisk verdivalg på vekstideologiens premisser. Det må vi tørre å ta på alvor.

For hvis vi ikke konfronterer hvordan kapitalismens vekstparadigme har fått oss til å sette prislapp på alt fra vassdrag til menneskeverd, så unngår vi å spørre hvorfor vi har funnet opp ord som ”økosystemtjenester”, ”humankapital” og ”menneskelige ressurser”. Slike begreper er som nevnt nyttige i et samfunnsøkonomisk perspektiv, men reduserer samtidig natur og mennesker til abstrakte tjenesteytere som kan utnyttes fordi de ikke har ansikt eller personlighet. Setter vi vår lit til prisregulering og kortsiktig økonomisk lønnsomhet alene, ofrer vi både integritet og livets ukrenkelige verdi i håpet om en slags ”beste-av-det-verste”-handel der folk flest er taperne i lengden. Verdens fattige trenger verken kull, olje, eller gass, men rask og effektiv installasjon av desentral og fornybar energi.

Fossillobbyens makt
Så hva er det som stanser oss? Det er ikke pengene det står på, men det at systemet som setter målbare verdier over livsgrunnlag. Det største hinderet er ifølge Klein, fossillobbyen. Utbygging av ren og fornybar energi truer store aktørers monopol på energiutvinning og distribusjon, og disse jobber derfor aktivt mot denne utviklingen, i alt fra media til regjeringskorridorer. Boken har flere eksempler på hvordan de arbeider, men den siste rapporten fra det internasjonale energibyrået (IEA) burde være bevis nok på hvor godt de lykkes. World Energy Outlook 2014 spår at størsteparten av det fremtidige energimarkedet tilhører fossil energi, samtidig som den overser utviklingen i solcellemarkedet. For verdens beslutningstakere, og for oss som folk, er den en farlig venn å lytte til – for referansescanariet deres mer enn sprenger karbonbudsjettet vårt innenfor vår levetid. En slik utvikling er ikke bare ambisjonsløs, men en direkte trussel mot vår fremtidige eksistens. Så hvorfor tar ikke politikken grep? Og hva er alternativet, hvis markedet ikke tar oss dit vi skal?

Kraften i et nei
Naomi Kleins bok er først og fremst en hyllest til kraften i det å si nei!, klart, tydelig og uten rom for kompromiss. Å si nei til petroleumsselskapene, gruveselskapene og de som vil fortsette å utvinne kull for profitt, samtidig som de tar til orde for geoengineering for å bøte på problemene. Slike aktører må ses som ekstremister, mener Klein, og ikke som representanter for realpolitikken. Her har divestment-bevegelsen i USA, og senere i Europa, spilt en viktig rolle, og vi kan lære enda mer av å lytte til urfolksgrupper over hele verden, som tar til orde for å beskytte landområder de har brukt i årtusener. De nekter å la sin livsverden rives opp med jorden og vil integreres i den moderne verden på andre premisser enn vekstkapitalismens logikk. De vet at naturen vi lever i ikke er til salgs, at menneskers rett til rent vann, ren mat og ren energi er ukrenkelige, og at ethvert forsøk på å sette bunnlinja foran økologisk og sosial bærekraft er moralsk forkastelig.

Profitten må tøyles
Når grupper som står samlet mot makta til multinasjonale selskaper ytrer seg, skal vi lytte. Vi skal slutte oss til deres rekker. I Norge, hvor all petroleumsproduksjon foregår på oljeplattformer langt fra land, er det lett å glemme at bakgården ikke bare er et symbolsk eller estetisk anliggende, men ofte handler om at vannreservoarer, jordbruksareal, og folkehelse står på spill. Hvis vi konfronterer ekstraktivisme-logikken og setter rent vann foran skitten energi, sier det seg selv at alt fra Statoil, BP og Exxonmobil til Rio Tinto, Peabody Energy og alle deres større og mindre søsken blant de multinasjonale selskapene enten må rette seg etter nye retningslinjer, eller tvinges i kne av lovgivning og folkemakt. Men må det mer en kapitalinvesteringskraft eller markedsreguleringer til; skal vi produsere nok til alle på en økologisk forsvarlig måte, er det andre ideer enn profitten som må komme først.

Voksende motstandskraft
Det er også grunnen til at stadig nye klimabevegelser vokser i styrke: de slåss mot konkrete inngrep som truer deres lokalsamfunn, inngrep som aldri hadde skjedd hvis vi stoppet lenge nok til å spørre hva målet er. Først når vi stiller det spørsmålet for alvor, ser vi at kapitalismens vekst-prosjekt er et villspor, og at den heller ikke kan temmes med grønnere skatter og avgifter: det er på høy tid å velge en annen vei. For hva er målet? Kortsiktig profitt og energi i hendene på sentraliserte multinasjonale selskaper, eller ren energi i et langtidsperspektiv, som sikrer desentral og tilgjengelig teknologi til folk flest og forvalter jordens ressurser på en forsvarlig måte?

Kjemper med nebb og klør
Klein har ikke hele løsningen, men eksemplene hun trekker frem er på god vei: samfunn som legger om systemene sine til å drive selvberging, som organiserer sin egen energi og plutselig får en helt annen kontroll over egne utgifter og eget forbruk. Hun skriver levende om dem som kjemper med nebb og klør mot oljerørledninger bygget av selskap som kutter i budsjetter og sikkerhetsrutiner samtidig som de bygger ned uvurderlig natur, beiteområder og jordbruksland. Om regioner, byer og småsamfunn, som sammen bestemmer seg for både å omstille energibruk og energiproduksjon og bygge strukturer som er forberedt på de endringene som vil komme. Kort sagt: i Kleins fortelling er folket best egnet til å ivareta folkets verdier, og den voksende kooperativ-andelen i verden er et av flere eksempler på dette.

Vi må mobilisere nå
Men det holder ikke med grønn gründerisme alene, all den tid det kun blir en liten dråpe i det ellers gjennomglobaliserte og multinasjonale havet som forsures i takt med de stigende temperaturene. Heller ikke et såkalt grønt næringsliv, som alt fra Venstre til MDG sverger til, vil oppnå nok, i tide, all den tid verdens globale markedssystem styres på fossilindustriens premisser, og ikke på demokratiske prinsipp. Vi har ikke tid til å vente på at verdens ledere skal våkne opp og tenke at neste klimatoppmøte vil samle dem. Tvert i mot: vi må mobilisere, nå, og gå i gang med å bygge de nettverkene og det samholdet vi vil trenge når neste flomkatastrofe inntreffer, når neste storselskap vil ødelegge vår felles arv, og når stigende hav skaper flere klimaflyktninger vi må ta i mot og inkludere i våre felleskap med alle de ressursene og den kreativiteten de også kommer med. Norge er rikt og privilegert, men vi er også en del av verden og kan ikke forvente at vi alltid vil kunne importere velstanden på bekostning av andre. 

Samarbeid og fellesskap trengs
Ifølge Klein går det en grønn tråd gjennom frihets-, miljø- og rettighetskamper. I likhet med Rebecca Solnit, forfatter av boken A Paradise Built in Hell: The Extraordinary Communities that Arise in Disaster, mener Klein at mennesker først og fremst er empatiske og samarbeidende vesener, og at katastrofesituasjoner som Occupy Sandy viser hvordan folk støtter hverandre og bryr seg når de er i samme båt. Samtidig skal vi ikke tro at myndighetene alltid er til hjelp, for det er slett ikke slik at de handler i folkets interesse i alle verdens land. Solnit skriver om etterdønningene av orkanen i New Orleans, hvor politistyrkene ble satt inn for å holde orden og systematisk diskriminerte fargede og minoriteter under redningsarbeidet. I New York etter Sandy-stormen, var det frivillige som hev seg inn i det viktigste redningsarbeidet. En sterk stat er ingen garanti med mindre den styres av og for folket, og nettopp derfor er mobilisering av fellesskap så viktig.

Urfolkskamp er miljøkamp
Naomi Klein går et skritt lenger, og ved å sette urfolkskamp, minstelønnskamp, grønne bærekraftsbevegelser og en rekke andre kamper innenfor de samme bokpermene, viser hun sammenhenger og paralleler som bør få betydning både for klima- og arbeiderbevegelser. Kampen for selvbestemmelse og retten til å leve uforstyrret av storskala industri og utvinning ofte tett knyttet til kampen for en levelønn eller energi til en pris man kan leve av. I Norge var motstanden mot vannkraftverk også et viktig skritt på veien for samenes rettigheter. Det handler rett og slett om kontroll over egen skjebne og muligheten til å leve fullverdige, trygge liv som ikke koster verken oss eller våre barn planeten vi deler. Klein bruker minstelønn som et sentralt eksempel: når folk har en garantert minsteinntekt, trenger de ikke lenger å ta de skitneste industrijobbene. De kan velge noe annet.

Arbeiderkamp er klimakamp
Dagens arbeiderkamp på verdensbasis er derfor også en klimakamp, for rene og humane jobber som tar vare på både oss og fremtiden. Her i nord kan vi investere i klimavennlig infrastruktur og bygge opp en industri langs Vestlandskysten som ikke er basert på å smøre oljemaskineriet. Vi kan kreve klimajobber og operere i solidaritet med verdenssamfunnet for å finne løsningene som ikke lar seg kjøpe med karbonkvotenes luftslott. Hvis oljen her hjemme blir mindre lukrativ og fornybarsektoren bygges opp slik kravet om 100 000 nye klimajobber ser for seg, så vil det bli lettere for dagens unge å velge utdannelser og et yrkesliv som bidrar til utslippskutt og bygger bedre samfunn. Det er mulig, men det handler om felles vilje.

For vi trenger ikke å pushe mer oljedop eller late som at gass er en løsning. I stedet kan vi bli leverandører av andre, rene løsninger innen fornybar energi. Vi kan – og må – innse at vi verken blir lykkeligere, smartere eller mer vellykkede av å konstant være i bevegelse mot et udefinert gode som kun måles i tredobling av forbruksmønstre og er en klar kurs mot et stup med ukjent fallhøyde. Varige systemendringer, og ikke markeds- eller teknologiovertro, er veien fremover.

En bedre fremtid for alle
Klimaomstilling og bærekraft er så mye mer enn karbon. Det vi kjemper for er ikke en nullutslippsversjon av dagens samfunn som er full av ulikheter og global urettferdighet, men en økologisk og sosialt bærekraftig fremtid for oss alle. Ikke bare for de heldige få i Nord-Europa, men også dem som allerede rammes av klimaendringer, tørke, flom og havstigning, og som vil merke mye mer til dette i årene som kommer.

Ingen forutså kapitalismens nåværende form fullstendig slik den har blitt, men den både var – og er – drevet frem av ulike visjoner. Kanskje er den neste økonomien mer av en bytteøkonomi av autonome regioner og stater, koalisjoner av partsinteresser og allianser på mindre skala. Kanskje ser den helt annerledes ut. Det som er sikkert, er at med klimaendringene som kommer haster det å tenke nytt, men da må vi også tørre å si nei til et system som ikke fungerer, og være ydmyke nok til å innrømme at ingen har svarene, men mange har erfaringer vi kan lære av – sammen. Modellene vi skal se opp til og etterleve for å skape det nye, bærekraftige samfunnet er ikke de som godtar at store deler av verdens befolkning utsettes for tørke, flom og urettferdighet i energiselskapenes navn. Det er desentrale og solidariske ordninger som setter fellesskap, samarbeid, og det å trekke i flokk først.

Vi kalte det vel dugnad, en gang i tiden? Andre steder kaller man det solidaritet og fellesskap.

Ragnhild Freng Dale er PhD-stipendiat i sosialantropologi ved University of Cambridge, og arbeider ellers med scenekunst. Hun brenner for klima, kunst og kultur, og er redaksjonsmedlem i Tidsskriftet Røyst.

36 svar på “Støre, Holm og MDG: kapitalisme redder ikke klima”

  1. Håper klimakampen etterhvert frontes av andre enn menn med rosa tskjorter, nettingtrøyer, og skjørt.

    1. Er det noe feil ved menn med rosa skjørt? Skal de ikke være velkomne i klimabevegelsen?

      1. Det er sikkert ikke så lett for deg å forstå. Men skrulle-venstre virker ekskluderende på oss vanlige menn og kvinner.

        1. Skrullete, det er å finne en god artikkel med saklige argumenter og bruke den til å heve deg over noen du ikke kjenner.

          1. Så du mener sosiologi ikke henger sammen med status til verden i dag? At strenge normer og rettningslinjer for personlig utvikling til å passe inn i en kapitalistisk verden ikke øker respekten til normer som hindrer systemforandring?
            Det er jo her du burde se det rosa skjørtet på en kis da.

          2. Vel, jeg tror vel enkelt og greit at det er vanskeligere å få en brei oppslutning om klimaet, om den frontes av skrullevenstre.
            Og med brei, mener jeg her «mange mennesker».

            Husker en debatt i USA i etterkant av at Bush jr ble valgt til sin andre periode, der en mengde artister hadde stilt opp for å støtte Demokratenes kandidat (var vel Kerry?)
            Og der noen mente det kunne ha virket mot sin hensikt.
            Bruce Springsteen er ok. Han har cred hos den jevne amerikaner.
            Men det blei litt for mange «fargerike girly-men» som vel heller vippet sympatien over til Bush jr, for noen av velgerene som vippet i utgangspunktet.

            Blir litt av det samme her. Klarer ikke helt å få fattern, og gutta på jobb til å assosiere seg med mannen med skjørtet. Sorry!

          3. Hva ville fattern eller gutta på jobb sagt om mannen i det rosa skjørtet begynte hos dem som ny kollega? Eller om han var en kompis av deg som ble med på fest? Verdt å reflektere over hvem vi synes eller tror folk flest mener fortjener plass i samfunnet og ikke, både i hverdagen og på frontlinjene.

          4. Og du er sosialantropolog? Og så viser du så lite innsikt i de sosiale og kulturelle sidene i det norske samfunnet?

            Jøje meg!

          5. Jeg har da bare sagt at det er verdt å reflektere over. Det er mange samfunn der aksepten for folk som kler og oppfører seg annerledes er betydelig større enn her 🙂

            (og når det er sagt så har ikke jeg valgt ut bildet, hvis det er det som er anklagen)

  2. Veldig bra artikkel, takk Ragnhild. Jeg kunne ikke vært mer enig i at det er det kapitalistiske systemet som står i veien for at vi redder kloden. Det er trist at MDG, som jo er i vinden for tida, preges av en fullstendig mangel av kapitalisme kritikk som pløyer litt dypere enn bare i overflaten.

    Det eneste jeg savner i artikkelen er konkrete forslag til hvordan folk kan engasjere seg, istedenfor å vente på at lederne tar seg av dette. Derfor tilføyer jeg en oppfordring om å engasjere seg i de pågående kampene mot sjødumping i Repparfjorden (for dem som bor i Nordnorge) og Førdefjorden (for dem på Vestlandet). Men i tillegg så er det på høy tid å starte en stor kampanje for å innstille all oljeleting umiddelbart og om å fase ut oljeutvinning på en sosial måte.

    1. Det er mange i MDG som fremer en dypt gående system- og økonomiskkritik og foreslår Økologisk økonomi. Hverken privat kapitalisme eller offentlig/statlig kapitalisme har vist seg å fungere….

      1. Det var godt å høre at det foregår slike diskusjoner i MDG. Dessverre framstår MDG utad som ganske ideologifattige, når det gjelder kapitalisme kritikk. Og særlig Rasmus Hansson virker som om han tror at markedet i stor grad kan fikse klimakrisen.

        Hvordan fungerer Økologisk økonomi?

      2. Der er jeg helt enig! Men hvor er den debatten utad? Hvorfor fremmes ikke mer systemkritikk?

        1. Så bra du er helt enig i at kapitalisme, privat eller statlig ikke fungerer. du er kanskje også enig i at for å få den systemkritiske debatten utad, må vi bli flere som engasjerer seg? Bl.a. slik som du gjør nå ved din artikkel. Og det er bra. Jeg gjør det bl.a. vced å engasjere meg i et politisk parti og da tar jeg parti med en tenkning som er en «tredje vei». ikke til høyre og ikke til venstre, men forann!
          Klarer vi å forestille oss at det finnes andre løsninger enn de på «høyre og venstre» siden, kan vi komme frem til nye erkjennelser og ta andre valg.

          En annen viktig ting som er viktig å ta opp, etter min mening, når vi skal snakke om systemkritikk er hva er det som holder oss mennesker nede og hvordan hindres vi som mennesker å utvikle oss. for meg er det klart at vi ikke trenger økonomisk vekst i vesten, men personlig vekst dvs. utvikling som menneske.

          Vi er alle en del av en helhet og det vi gjør mot andre gjør vi mot oss selv.

      3. Det jeg har problemer med å forstå, er at MDG på den ene siden sier «verken høyre eller venstre», samtidig som de, når de blir konfrontert med at et økologisk bærekraftig fordrer et radikalt brudd med kapitalismen, mer enn gjerne vil være med på dette. Men hva er egentlig mer venstre enn det?

        Erfaringene fra andre grønne partier, viser at denne dobbeltkommunikasjonen ikke varer i møtet med utsikter til makt. I (Vest-)Tyskland førte dette nesten til at partiet gikk i oppløsning rundt 1989-90. Mens de såkalte fundis la vekt på det systemkritiske i politikken, la de såkalte realos større vekt på å velge det beste fra høyre og venstre og inngå allianser i tråd med dette. Realos vant til slutt, og resultatet er et parti som i mange spørsmål står lengst til høyre i det tyske politiske landskapet. Det var for eksempel fra prominente figurer som Joschka Fischer og Daniel Cohn-Bendit (som, sammen med Eva Joly, trekkes frem som de viktigste grønne politikerne internasjonalt på MDGs nettside), som gikk lengst i å kreve tysk deltakelse i krigen mot Libya i 2011, etter at Merkel sa nei. Og etter at Die Energiewende har vist seg å få uheldige sosiale utslag uten at det har bidratt til å senke klimautslippene, er det Die Grünen som går lengst i å lukke øynene og ørene for denne utviklingen.

        Det er all mulig grunn til å støtte venstrekreftene i MDG, men erfaringene internasjonalt er ikke akkurat lovende. Klimaspørsmålet er viktig, det er vår tids viktigste spørsmål, men når man river det løs fra andre politiske spørsmål, blir man blind for sammenhengene. Det er godt mulig man får mer til jernbanen i samarbeid med Venstre enn med AP, men man legitimerer og inngår samtidig et samarbeid med det kanskje mest rendyrkede nyliberale partiet i landet uten at man ser hvilken retning det peker i. Det er mye galt å si om AP også, for all del, men, om noe, burde jo det styrke systemkritikken, ikke gi den opp.

        Internasjonalt har den grønne bevegelsens historiske misjon vært å gjøre en generasjon radikalere til sentrumspolitikere. Jeg ser ikke hvorfor ikke dette også skal skje i Norge.

        1. Skandinavia er annerledes enn resten av verden i politisk sammenheng. Hvorfor skulle ikke dette gjenspeiles i den grønne politikken også?
          Overbevisningen om at et politisk parti enten må være slik eller slik, basert på hva som historisk sett har tilhørt høyre og venstre side av politikken, er forbausende. Politikk er dynamisk, og selv om tradisjoner kan stå sterkt, så blir av og til nye ideer født. Dagens politikk henter selvsagt inspirasjon i tradisjonen, men er ikke diktert av den. De Grønne i Norge er heller ikke diktert av andre lands grønne partier. Videre: De Grønne er ikke diktert av historien til å velge høyre eller venstre side av politikken. Som skrevet ovenfor, ingen av disse sidene er tilfredsstillende eller framtidsrettet. MDG kan spille på lag med begge for å oppnå målet (les: en bærekraftig og rettferdig verden), men der stopper det også.

          Klimaspørsmålet er vår tids viktigste spørsmål. I MDGs øyne er det nettopp klimaspørsmålet som rives løs fra andre politiske spørsmål av både høyre og venstre side. Dette handler om selve livsgrunnlaget, det som vi alle er avhengige av uansett politisk tilhørighet, så hvordan kan dette ses på som en sak for seg? Det går selvsagt ikke, men fortsatt opererer alle andre enn MDG slik.
          Venstre og høyre side er blind for den viktigste sammenhengen av alle: vi har én jordklode, der bor vi, og den skal vi alle leve av. Livsgrunnlaget er det viktigste vi har. Uten livsgrunnlag blir det iallfall ingen politikk.

    2. Takk, Björn! Og ja, du har et veldig godt poeng – det burde vært pekt på eksempler. Jeg nevner både Repparfjorden og Førdefjorden, samt den veldig gode kampanjen om 100 000 nye klimajobber, som er et samarbeid mellom miljøbevegelsen og fagbevegelsen. Slikt trenger vi mye mer av – men jeg kunne gjerne vært tydeligere på at det krever at vi engasjerer oss, alle som en. (er vel litt dette som ligger i felles vilje, men som sagt kunne det vært tydeligere uthevet).

      Ang olje er et lyspunkt debatten som foregår på universitetene om petroleumsforskning og etikk – den har spredt seg på rekordtid og lover godt for veien videre. Jeg kan ikke snakke for alle som er involvert, men for meg har den som mål at vi slutter å forske frem kunnskap som forlenger oljealderen og forsinker omstillingen, og i stedet satser tydelig og fremtidsrettet på alternativer både innenfor naturvitenskap, samfunnvitenskap og humaniora. Det er lite vits i å gå omveier for å skaffe «overførbar kompetanse» osv, når vi kan gå samfunnets utfordringer direkte i møte. Debatt er første steg. Så må den få konsekvenser i form av konkrete prioriteringer og bortprioriteringer, og målrettet handling.

      Jeg kunne også nevnt det fantastiske som foregår rundt Burnaby Mountain i British Columbia nå for å stanse tjæresanden og raseringen av urfolksområder – de trenger all støtten de kan få selv om vi er langt borte geografisk!

      Budskapet må vel bli noe slikt som «grav der du står» (urgammelt visdomsord jeg har stjålet fra Marianne Gullestad, som helt sikkert har stjålet det fra noen andre). Det er enormt mye som kan gjøres, men strukturene beveger seg ikke før vi identifiserer dem, tør å tro at det kan bli annerledes, og bestemmer oss for å gjøre noe i fellesskap.

  3. Flott artikkel. Har ennå ikke rukket å få sett opptaket fra debatten, men hørte det var ymse.

  4. Veldig enig!
    Profitt og vekst gjør ikke mennesker lykkelig over tid.
    Når penger kommer inn, går kravene opp og lykkefølelsen ned..
    Moralen svikter, folk blir mere likegyldig.
    Tid og pris blir mer viktig, enn kvalitet og innhold.
    Det er Norge et godt eksempel på.

    Alle syter og er enig, men alt fortsetter i feil retning.

  5. «Det handler rett og slett om kontroll over egen skjebne og muligheten
    til å leve fullverdige, trygge liv som ikke koster verken oss eller våre
    barn planeten vi deler. Klein bruker minstelønn som et sentralt
    eksempel: når folk har en garantert minsteinntekt, trenger de ikke
    lenger å ta de skitneste industrijobbene. De kan velge noe annet.» Nettopp! Derfor er det så viktig at venstresida i norsk politikk tar opp i seg Borgerlønn løsningen. Ta ordet og forståelsen av Borger tilbake! Med Borgerlønn (eller samfunnslønn, om du vil) får borgere tid og råd til å tenke seg om og velge fornuftige og bærekraftige løsninger. I tillegg føle seg noenlunde økonomisk trygge til å være med på det paradigmeskifte vi står ovenfor.

    1. Genialt! Man trenger sosio kulturelle grunnlaget til forandring, slik burde man se mange saker, så jeg ser borgerlønn som en kuli fix på å gjøre mange klare til å prøve nye livs grunnlag! +1

  6. Synes MDGs politikk blir feilaktig fremstilt her! Partiet går til orde for en omlegging av økonomien fra kapitalistisk til økologisk (sirkulasjon av ressurser og produksjon basert på hva som er bærekraftig), hvor verdier er viktigere enn vekst. MDG vet at vekst i evig tid ikke fungerer på en klode med begrensede ressurser, og det er akkurat derfor den grønne ideologien har oppstått. Den grønne ideologien bygger nettopp på at vi må respektere, verdsette og verne om livsgrunnlaget vårt, den eneste kloden vi har. Deretter henter De grønne det beste fra høyre og venstre side av politikken: individets frihet og samfunnets solidaritet, alltid innenfor de grenser som naturen setter.

    1. Individuell frihet er akkurat like umulig som bærekraft uten samfunnets solidaritet i bunn.

      Alt jeg skriver om MDG er hentet fra enten uttalelser fra MDG-folk, eller fra arbeidsprogrammet. Hvis du er uenig i dette må du gjerne peke på hvordan. Poenget mitt er jo ikke at MDG ikke ønsker økologisk bærekraft eller at partiet ikke sier at de ikke vil respektere livsgrunnlaget vårt, men at hvis partiet virkelig tok dette til sn fulle konsekvens, så er det tvingende nødvendig å ta et oppgjør med kapitalismens vekstpremiss. Ellers vil en aldri nå dit, for å sette grenser både naturen tåler og som ikke begår dyp strukturell urettferdighet mot millioner av mennesker forutsetter grep som er uforenlige med høyresidens politikk.

      1. Ja, jeg er helt enig med deg, individuell frihet ER umulig uten solidaritet i bunnen – det er derfor jeg presiserer at de to må være tilstede samtidig, og alltid innenfor de grenser som naturen setter, med andre ord: Med bærekraft som grunnlag. Det betyr blant annet at MDG mener at forbruket i Norge har vokst lenge nok. Det er dette som menes med å ta ut økt produktivitet i mer fritid, heller enn i økt forbruk. Så lenge teknologien går framover, kan vi ha økt produktivitet per arbeidstime, men vi trenger ikke nødvendigvis ta det ut som økt materielt forbruk.

        Jeg vil forsøke å overbevise deg om at MDG vil vekstpremisset til livs. Se f.eks. disse utdragene fra arbeidsprogrammet: «De Grønne avviser dogmet om at kvantitativ vekst i produksjon og forbruk alltid er et gode» og » det tradisjonelle vekstbegrepet [må] erstattes av økonomisk, økologisk og sosial utvikling som mål på framgang». Videre: «Det holder ikke lenger å flikke på det bestående økonomiske vekstparadigmet. Kursen må snus»

        Som jeg nevnte, tar vi bare det beste fra høyre side av politikken. Strukturell urettferdighet anses ikke som en god side..
        Jeg håper du vil lese arbeidsprogrammet en gang til, og se at MDG virkelig ikke ønsker at kapitalismen skal få råde, men avvikles til fordel for en grønn økonomi. Hvilke måter dette kan gjøres på er et vanskelig spørsmål, men gode ideer er alltid velkomne. Er du fremdeles ikke fornøyd, bli medlem, så kan du selv påvirke MDGs politikk.

        1. Godt vi er enig i at solidaritet er grunnlag for individuell frihet, og at begge disse må være tilstede. Det er et standpunkt som tilhører venstresiden. Så er jeg enig med deg i premiss to også – at bærekraft må være grunnlag for begge deler. Det er ikke all ideologi på venstresiden som har hatt dette med (og spesielt har mye statssosialisme et fryktelig økologisk fotavtrykk), men det er et tema som ville tatt en kronikk i seg selv å utdype på en forsvarlig måte. Poenget er følgende: gitt at vi er enig i at solidaritet må være tilstede for å oppnå økologisk og sosial bærekraft, så ER vi på venstresiden i politikken. Er du uenig i det resonnementet?

          Når det gjelder forbruk og produktivitet, så er det ironisk at vi i et supereffektivt samfunn likevel jobber stadig MER og ikke mindre, og at en stadig større del av disse jobbene er egentlig totalt meningsløse. Samtidig kan vi aldri effektivisere oss bort fra eldreomsorg, utdanning, matproduksjon eller vedlikehold av ymse slag, for å nevne noen yrker som alltid vil være bærende i samfunnet. Spørsmålet må være hva slags samfunn vi vil ha og hvordan vi skal komme oss dit, ikke bare spørsmål om vekst/forbruk. Jeg mener partiet vil tjene mye på å vise tydeligere hvordan kursen skal snus – og da tror jeg fort vi er over på venstresiden igjen, for en grønn økonomi kan ikke overta for kapitalismen uten at vi går direkte inn for å endre de større strukturene og legger nettopp solidaritet i bunn.

          Hvis du har en klarere idé enn meg – og det har du sikkert – så vil jeg gjerne høre den – og spesielt hvilke deler av høyresidens tankegods som er viktige for MDG som parti.

          1. Jeg er enig i at solidaritet tradisjonelt har tilhørt venstresiden av politikken. MDG mener derimot at ettersom partiet ser på bærekraft og økologi som noe enda mer grunnleggende enn solidaritet, så er dette en ny retning og en ny ideologi i det politiske landskapet. Ingen andre gjør det, så MDG tilhører hverken venstre eller høyre side. Programmet inneholder elementer fra begge, men grunnideologien er altså en annen. Mange velgere, meg selv inkludert, følte for eksempel at SV ofret miljø til fordel for barnehagedekning og andre sosiale tiltak under den rødgrønne regjeringen. Og selv om det var fine tiltak, var det ikke godt nok, fordi miljø fra mitt ståsted trumfer alt annet. Dermed beveget jeg meg bort fra venstresiden og mot De Grønne.

            Når det gjelder politikk fra høyresiden eller mer sentrumsnære partier, så henter MDG for eksempel noen elementer i skolepolitikken. Gjennomsnittseleven hylles i dag, og det er mye stillesitting og lite valgfrihet. Med flere valgmuligheter tidligere i skoleløpet kan talenter hentes frem istedenfor å undertrykkes. Kan skrive langt og lenge om dette, men vil ikke sprenge kommentarfeltet. Du vil finne mange svar i arbeidsprogrammet, og MDG har facebookgrupper og sider hvor du kan ta kontakt og stille spørsmål.

          2. Det er stor forskjell på elementer og ideologi; både venstre- og høyresiden deler mye tankegods, f eks er fokuset på individets frihet viktig både innenfor SVs og Venstres partiprogrammer, men man er uenig i hvordan slik frihet skapes – og overdrevent liberalistiske samfunn etterlater seg en drøss med mennesker i grøftekanten som ike får noen vei inn igjen – det er aldri kommet noen «løsning» på det fra den kanten. Innen imelig sosialdemokratiske Norge har det likevel ikke fått utslag, fordi partiene stort sett holder hverandre i ørene (selv om årets statsbudsjett dessverre ser ut til å endre på det). Derfor er det tross alt mye partiene på begge sider kan enes om – Ap og Høyre er nesten enda bedre eksempler, selv om de også er dypt forskjellige ideologisk sett, slik statsbudsjettet nå viser, som sagt.

            At MDG er de eneste som legger miljø helt i bunn skal jeg ikke motsi, og jeg applauderer partiet for det. Men nettopp fordi det «trumfer alt annet» er det desto viktigere å vite hvor man står ideologisk i forhold til fellesskap og enkeltskjebner. Ellers kan man fort ende opp med å ofre enkeltindividet for å redde klima – se f eks det Mathias Bismo skriver lenger ned i kommentarfeltet.

      2. Selvsagt er individuell frihet mulig uten ‘samfunnets solidaritet’. Det er ganske enkelt: du lar meg være i fred og jeg lar deg være i fred. Ingen tvinger den andre til noe som helst.

        1. Kardemommeloven er fin, men i praksis vil det jo alltid være noen som ikke lar andre være i fred. Da må samfunnet gripe inn. Andre trenger å ikke bli latt i fred, og er avhengige av hjelp. Da må samfunnet trå til, eller la være å bry seg. Personlig mener jeg at det er hyggeligere om man bryr seg. Ikke minst er det det eneste måten man selv kan forvente å få hjelp en dag.

          1. Kardemommeloven er genial den, du kan gjøre hva du vil så lenge du er grei og snill. Hva mer trenger du egentlig.

            Ang. være i fred: Det er selvsagt rettsstaten sin oppgave å beskytte oss som borgere mot overgrep, trussler, vold og tvang fra andre mennesker. Men hva gjør man når rettsstaten selv begår overgrepene? Hva gjør man når rettsstaten ikke lar borgerne være i fred til å leve sine liv slik de vil (selvsagt forutsatt at borgerne gjennom utøvlese av egen frihet ikke innskrenker en annen borger sin frihet)? Med andre ord: hva kan du og jeg gjøre når staten ikke respekterer våre negative rettigheter?

  7. Kom ikkje i havn med eit innlegg her, men kom til ein konkluksjon:
    Diskusjonen Ragnhild Freng Dale og sikkert Naomi Klein (eg har ikkje lese boka) legg opp til har
    ein svært høg akademisk klasse, men saknar rotfeste i menneskeleg adferd og
    praktisk politikk. Eg vil og gjerne diskutere på dette nivået, men
    det gavnar nok verken levesettet til folk eller miljøet. Idag er MDG vegen, venstre og høgrepartia korreksjonen @kmfag

    1. Jeg har heller ikke lest boka. Kun den positive omtalen av den. Og før jeg leser den, lurer jeg på en ting.
      Har det kommet noe kritikk av boken?
      Noen som vil dele linker?

    2. Skal innrømme at jeg er på ganske abstrakt nivå, men leser du Naomi Klein sin bok går den mye i dybden med eksempler. Hennes refleksjoner kommer fra å ha vært tilstede på protester der alt fra studenter til urfolk til besteborgere kjemper for å ivareta klodens klima og eget lokalmiljø.

      Jeg kan også si det samme for min egen del, at refleksjonene og engasjementet har utspring i praktiske erfaringer: jeg var en del av Occupy-bevegelsen i London i 2011-12, og der jeg opplevde der var at det ikke er noen iboende motsetning mellom praktisk politikk og akademisk tankegang – heller tvert i mot. Der kom alle former for deltagelse fra alt og alle som var tilstede, enten man var professor eller vindusvasker. Noen av de beste diskusjonene jeg hadde der var i grupper som var blandet både i alder og livserfaring. Så kan man si at Occupy ikke endret systemet, men det endret mange folks hodlninger og la grunnlag for samarbeid og tenkemåter som ikke ble «oppfunnet» der, men som plutselig ble tilgjengelig for mange flere. Et eksempel: mange av dem som var tilstede har senere vært aktive i anti-fracking (skifergass) i UK, og vært viktige for å hindre oppstarten av skifergass i et område nord i England. Du kan lese om dem her: http://www.salfordstar.com/article.asp?id=2250

      Så «vanlige» folk og akademisk klasse er ingen motsetning i utgangspunktet, men blir det ofte i praksis, av mange ulike grunner. Ingen av oss er tjent med det. Veien er å finne måter å forenes på, som f eks eksempelet over, eller fjordkampene i Norge nå, eller Ferguson i USA (som ikke er spesifikt miljø såklart, men handler om rase/klasse og som er en del av den samme kampen mot global urettferdighet). Det er når vi står sammen at vi kan endre verden.

      I korte trekk: les Naomi Klein! Men hvis du synes den holder et slitsomt akademisk nivå, bla deg til del 3 og eksemplene om motstandskamp. Det er bokens beste del.

      1. Jeg vil også anbefale Guy Standings bok: «Prekariatet» Den nye farlige klassen. Utgitt på Res Publica
        Han går også inn for borgerlønn.

Kommentarer er stengt.