Regjeringen må komme i gang med å legge til rette for en storstilt satsing på jernbane, mineralleting og turisme i nord.
Statsministeren og utenriksministeren var nylig i Finnmark og Hammerfest hvor de snakket fint om nordområdene, dette uten noe mer konkrete tiltak utover satsingen fra forrige regjering. Det vi vet av regjeringens varslede tiltak er blant annet mindre statlig eierskap, dårligere kommuneøkonomi, tvangssammenslåing av kommuner og mer sentralisering. Dette er ikke tiltak som gagner våre nordligste fylker eller en generell nordområdepolitikk.
Visjoner trengs
Jeg mener vi bør være mer visjonære og se hvilke enorme muligheter som ligger i området. Våre største arealer ligger nettopp her, både på land og til havs. Det er ingen tvil om at det ligger enorme ressurser av olje, gass, mineraler og fisk her. I tillegg er det enormt potensial for turisme, og noe som ikke alle tenker på, skipstrafikk over Nordøstpassasjen. I og med at dette er et område med både vær og vind, er det også store muligheter for utvikling og produksjon av fornybar energi.
Men en forutsetning for å ta i bruk ressursene i nord, er at dette skal komme lokalbefolkningen til gode i form av arbeidsplasser, velferd og tilbakeføring. Skal vi skape et bærekraftig næringsliv i og rundt nordområdene, er vi også avhengig av å legge til rette for at folk kan jobbe og bo i området.
La meg ta noen konkrete eksempler på hva som bør gjøres og/eller utredes.
Jernbanen må utbygges
Det har vært mange diskusjoner og mange vedtak om å forlenge Nord-Norgebanen. Blant annet forlengelse til Tromsø fra Narvik, fra Fauske til Tromsø eller inn til Skibotn fra Sverige. Jeg vil gjerne ta til ordet for jernbane til Kirkenes via Finland. Hvorfor? Jo vi kan vente oss mye større skipstrafikk via Nordøstpassasjen i tiden som kommer, gods fra Asia bruker mange dager kortere via denne ruten. I stedet for at vi skal se på denne skipstrafikken langt utenfor kysten uten å ta nytte av det, bør vi heller komme denne i møte. Om Kirkenes blir base for denne skipstrafikken med omlasting til jernbaneforbindelse til resten av Europa via Finland og Sverige, vil vi kunne sende last ut til Europa Dette vil også selvfølgelig skape et løft for hele regionen.
Mineralene må kartlegges
Mineralforekomstene må kartlegges. Alt vi er avhengige av i dag, kommer fra mineralindustrien, fra mobiltelefoner, porselen, alt som er laget av metall, og kanskje viktigst, metaller til å føre strøm. Her må staten gå i front, både med kartlegging og drift, et nytt «mineral-Statoil» på land. I verdenssammenheng forbruker Europa rundt 20 prosent av mineralene, mens vi selv kun utvinner rundt 3 prosent. Norge utgjør ikke noe stor forskjell pr i dag. Staten må vise vei, dette også fordi vi kan gjøre dette på en mer miljøvennlig måte enn de land vi i dag importerer fra, med mer miljøvennlige ressurser. I tillegg til å sikre best mulig fordeling av verdiskapningen.
Olje og gass må under norsk kontroll
Da delelinjeavtalen ble signert, fikk vi plutselig større områder til disposisjon. Et område på ca. 85 000 kvadratkilometer. Arealet er nesten dobbelt så stort som Finnmark fylke. Om det skal brukes til olje og gassutvinning, vil selvfølgelig være omstridt, men dette er uansett nye områder og ressurser vi har til disposisjon. Den store debatten om, når og eventuelt hvor mye av denne virksomheten skal utvides, velger jeg ikke å ta. Men vi bør i hvert fall være omforent om at det da først og fremst må være statlige selskaper som går i front, slik at vi både sikrer norsk kontroll over ressursene, at verdiskapningen tilbakeføres til folket og at det skapes lokale arbeidsplasser.
Fiske og fangst må under lokal kontroll
En av de største og fornybare ressursene vi har i landsdelen er fisk. Dette preger store deler av kysten i landsdelen kulturelt, og er dessuten stedenes grunnlag for eksistens. Selv om det nå er flere næringer som gir tettstedene og byene flere ben å stå på, er og blir denne næringen viktig for fremtiden. Vi ser en økende utvikling der større fiskebåter får kvoter som kan fraktes sørover, men også ut av landet. Det skjer uten at noe som helst av ressursene kommer folk i kystnære strøk til gode. På lik linje med olje, gass og mineraler er dette en ressurs som bør tilhøre folket. Det må stilles krav til at deler av ressursene tilbakeføres i form av for eksempel arbeidsplasser på land og leveringsplikt til foredlingsanlegg.
Turismen må utvikles
Turismen har et enormt potensial i nord. For å starte med vår alles kjære hurtigrute. Her burde staten for lengst vært en stor deleier, både på grunn av turismen, men også for å sikre vår kulturarv, transport langs kysten til de mindre stedene. I mye større grad burde vi spille videre på andre turistmål i landsdelen, og ikke bare direkte på hurtigruten. Markedsføringen må i mye større grad prioriteres, og klarer vi å formidle alt landsdelen har å by på, er jeg sikker på at turistene kommer. Det er så mye mer enn bare Nordkapp og Lofoten.
Infrastruktur må bygges
For å imøtekomme denne utviklingen må vi selvfølgelig også ruste opp offentlig sektor, IKT systemer, forsvar, samferdsel og beredskap. Slik får vi en infrastruktur som tåler den enorme veksten som kommer til å komme. Derfor må vi være i forkant, og da trenger vi en regjering som klarer å se og tenke langsiktig.
Om ikke myndighetene har visjoner for Nordområdene, vet jeg om mange som har det. Og det er en visjon som kommer til å bi virkelighet. Vi må bare tørre å være i forkant, slik at vi er best mulig forberedt. For fremtidens arbeidsplasser er i nord.