Jeg hadde gitt opp å komme inn i arbeidslivet igjen.

Jeg har vært lenge uten jobb, men plutselig kom en telefon fra det blå, som lyn fra klar himmel. Jeg hadde egentlig gitt opp å komme inn i arbeidslivet igjen, så det var nesten et sjokk. Et vikarbyrå ba meg komme til intervju, med oppdatert CV og attester. At firmaet var tilknyttet et skatteparadis ble nå litt underordnet. Er ikke alle vikarbyråer det? Jeg valgte å ikke tenke på det i alle fall. Selskapet som trengte arbeidskraft var et firma som leverer deler og tjenester stort sett til oljeindustrien. De hadde fått et akutt behov for en person med praktisk erfaring til å lede et lager.

LES OGSÅ: Om idealkvinner, arbeidsliv og sykefravær

Veldedighet eller maktskifte
Opprømt ordnet jeg CV, gikk gjennom alle attestene og fjernet alt fra CVen som kunne forbinde meg til Radikal portal eller noe annet som kunne virke forstyrrende for sjefer med et mer kapitalistisk syn på livet. Omstendelig fikk jeg omformulert mitt samfunnsengasjement, mitt ønske om et paradigmeskifte og bærekraft, over til at jeg hadde omsorg for de fattige. Til sist så det ut som jeg var opptatt av veldedighet heller enn at jeg ønsker et maktskifte i samfunnet, rettigheter og demokrati.

Jeg fikk håp
Jeg la til side mine verdier, og kritiske tanker om oljeindustrien. Penger fra oljeindustrien ville kunne strømme inn på min konto og gi meg nye muligheter. Muligheter til å komme ut av den maktesløsheten jeg føler når jeg mottar sosialstønad. Muligheter til faktisk å kunne kjøpe det jeg trenger, kanskje kjøpe en hatt? Muligheten til å spandere på andre og ikke bare bli spandert på. Det kunne bli fine julegaver i år. Til å kunne reise ut av landet og handle på taxfreeèn uten at NAV stiller spørsmål når de ser gjennom kontoutskriften. Den kontoutskriften som de vil ha for hver eneste søknad. Til å slippe usikkerheten om det blir konsekvenser for neste utbetaling om jeg reiser ut av landet, for har egentlig en «naver» lov å forlate landet? Og pengene som kommer inn i statskassen er ikke akkurat fri fra oljesøl de heller. Jeg fikk en sterk følelse av hvor forbanna fattig jeg er, en sterk følelse av hvor mye energi fattigdommen tapper meg for. Penger er makt og lønn er makt over meg selv. Håpet om å ta makten over mitt liv tilbake!

LES OGSÅ: Kvinner, arbeidsliv og sekstimersdagen

Jeg var respektabel
Jobbintervjuet gikk strålende. Det var fantastisk igjen å bli sett på som en ressurs, som en verdifull person som har erfaring og kunnskaper. At det faktisk kunne være behov for akkurat meg. Det var fantastisk at samfunnsengasjementet mitt faktisk ble sett på som en positiv ting. At kunnskapen og organisasjonserfaringen også hadde verdi i deres øyne. Det at jeg hadde gjort så masse uten å få lønn, ble nå sett som noe respektabelt. Jeg passet på å snakke lite om akkurat hva jeg kjemper for og la heller vekt på oppgavene jeg hadde gjort i de forskjellige organisasjonene. Dette er tross alt erfaringer som kan brukes i det ordinære arbeidsliv. Og kaffen smakte svært godt.

Jeg var klar for å jobbe
Intervjuet tok slutt. Etterpå skulle de selge meg inn til arbeidsgiver. Jeg var deres salgsobjekt. Å være til salgs føles vanligvis litt ydmykende, det gir meg assosiasjoner til prostitusjon. Nå var jeg et produkt i markedet. Vikarbyrået ville kunne tjene gode penger på meg, noe av det vil sannsynligvis komme fra oljeindustrien og unndras beskatning, for så å ende i et skatteparadis. I dag var det likevel greit, det er jo slik arbeidsmarkedet fungerer i dag. De sa at de hadde stor tro på meg og jeg gikk oppløftet hjem etter å ha understreket for dem at jeg var helt klar for å jobbe. Ikke bare var jeg til salgs, jeg var ivrig etter å bli solgt også. Endelig kunne jeg kanskje bli «normal», sosialt akseptert, bli fri?

Men det kom aldri noe svar, jeg fikk ikke jobben.

LES OGSÅ: KJÆRE ARBEIDSGIVER

Anja Askeland har bachelor i utviklingsstudier fra Universitetet i Bergen. Hun er leder i Borgerlønn BIEN Norge og sekretær i Basic Income Earth Network (BIEN).

14 svar på “Posttraumatisk jobbintervju syndrom”

    1. Ja jeg blir stadig mistenkt for det.. ikke noe nytt. Men jeg har søkt en masse jobber. Til og med jordbærplukkerjobb i sommer. På den fikk jeg faktisk ikke svar en gang. Ellers har jeg prøvd mye annet, for jeg har nemlig kompetanse som de sier at det er bruk for.. Etterhvert begynte jeg å spør hvorfor jeg ikke fikk jobben.. og det har jeg ennå ikke fått svar på fra noen. Men jeg får vite antall søkere på jobben.. og jeg vil tro snittet ligger på omlag 70. Ellers takk for tips..

      Som arbeidsledig.. bør man være forsiktig med å engasjere seg i samfunnsdebatten da? Kan man engasjere seg i frivillighet? Hvorfor er det bra med slik engasjement når man er i jobb, men ikke når man er arbeidsledig. Da blir man mistenkeliggjort. Hvor mange jobbavslag skal en person måtte takle? Det er tross alt å by på seg selv.. nesten som å be om en date og bli avvist om og om igjen.. Er det ikke fint at arbeidsledige i det minste kan ha et sosialt fellesskap og engasjement for samfunnet rundt dem?

      1. Var ikke klar over at det var så dårlig stilt med jobber i Oslo-området. Jeg er selv blitt student etter 8 år i arbeidslivet. Ønsket en deltidsjobb og la inn CVen min på nav, fikk etter kort tid flere jobbtilbud. Min samboer fikk til og med jobbtilbud basert på rykter om at hun snart var arbeidsledig.

        Syntes det bare var så rart at noen kunne være arbeidsledig så lenge, når jeg opplever at det kastes jobber etter folk.
        Om situasjonen er så annerledes i Oslo kan det være et tips å flytte.
        Eller gjøre noe som gir det mulighet til andre jobber. Ta truckførerbevis, sveisekurs eller sikkerhetskurs som gjør at du kan jobbe på sjøen.

        1. Du er inne på noe med sertifiseringer, man får mye lettere jobb hvis man har «papirer» å vise til. Når det der i mot kommer til arbeidssituasjonen i Oslo så er normen å ansette unge arbeidere og arbeidsinnvandrere fra andre skandinaviske land, selv har jeg vært arbeidsledig i ca 2 år og det har ikke gått en uke uten at jeg har søkt på minst to – tre jobber, men hvis du ikke er i rette alderen så får du rett og slett ikke jobben, billig arbeidskraft er hva som er ønskelig.

          1. Hvorfor tar du ikke mer utdanning da? Hvorfor starter du ikke enkeltpersonsforetak? Måke snø, vaske, male+++
            Jeg jobbet som håndverker i 8 år, men så ble jeg lei av det. Da kunne jeg enten begynne på bunn i en lavtlønnet stilling i en annen bransje eller ta utdanning. Nå holder jeg på med pedagogikk for å bli lærer. En utdanning som garantert gir meg fast jobb etter studiet.
            Den eneste støtten jeg har fått av nav er 2000kr for å dekke reiseutgifter når jeg måtte flytte for å få meg jobb som 18 åring.
            Det er ikke en menneskerett å få drømmejobben og det er ikke en menneskerett å bo i Oslo. Men det er en plikt å gjøre det du kan for å skaffe deg arbeid.
            Fungerer ikke det du gjør nå, prøv noe annet.

          2. alfkarlsen, hvem bestemmer og sier at det er alle sin «plikt» å skaffe seg arbeid. Du høres ut som endel av de gamle sure folkene som jeg av og til diskuterer samfunnspolitikk med. Du tror at de som ikke har jobbet et hardt liv, de skal ikke kunne nyte godt i livet.. for noe sprøyt. Makan til ape

        2. Jeg har mange år bak meg i arbeidslivet, 1992 til 2006. I den perioden gikk det greit å få jobb, jeg ble anbefalt av venner og kjente eller jeg fikk jobben jeg søkte på. Ellers har jeg har allerede truckførerbevis opp til ti tonn, liftsertifikat og stroppekurs. Jeg kan også kjøre vals og liker fremdeles lukten av nylagt asfalt.. Da jeg hadde vært i India et halvår i 2006 og kom tilbake til Norge fikk jeg fem jobbtilbud på kort tid. Da ble jobbene kastet etter meg og.

          I 2009 reiste jeg igjen til India. Da jeg kom tilbake til Norge bestemte jeg meg for å ta en utdannelse, bachelor i Utviklingsstudier. Studiene startet høsten 2009 og ble avsluttet i 2012. Jobbsøkingen min startet i Oslo høsten 2012, uten resultater. Hadde en vaskejobb riktignok, men ikke nok til å klare meg og måtte da på sosialen for å få nok til overleve. Møtet med NAV var fryktelig. Har man studert de siste tre årene før man trenger hjelp fra NAV har man ikke rett på arbeidsledighetstrygd.

          Det ser ut som at det finnes et slags jobbsøkerhierarki og det er flere parameter for rangering: 6 måneder er grensen for hvor lenge du kan være ledig før du mister markedsverdi. Etter 42 år er karrierealderen over(ifølge NAV). Så har vi en rekke andre ting som hull i CVèn av ulike årsaker, helseproblemer, etnisitet etc.. Det er i grunnen vanvittig å tenke på at målsettingen fra politisk hold i dag er å få uføre ut i jobb.. Hvordan i all verden skal de komme seg inn?

          Flyttet så til min hjemplass desember 2013. Siden da har det ikke vært noen som helst antydning til interesse for min arbeidsinnsats. Jeg har gått rundt og presentert meg med åpen søknad også. Vel… det var ingen interesse.. inntil dette vikarbyrået tok kontakt. Og så er det dette med Google.. Det er godt mulig vi arbeidssøkere blir googlet, men om de googler og får opp denne saken tenker jeg at arbeidsgiverne endelig skjønner at jeg nå til og med er villig til å skufle kull på Titanic med et smil om munnen 😉

          1. Da høres det jo ut som du er kvalifisert til det meste 🙂 Hva med å ringe lokalavisen på hjemplassen og fortelle historien din? Da er jeg sikker på at noen vil tilby deg jobb!

          2. Har opplevd det samme og opplever det ennå. Har 100% arbeidskapasitet men er ikke ettertraktet. Arbeidsgivere i dag spiller med alle kortene, og dette blir resultatet. Etterhvert blir alt mer effektivisert, og da blir det enda mindre «vanlige» jobbstillinger som blir utlyst. Tenk utviklingen. Jeg er så klar for borgerlønn.

    2. Hvor mange hundre søkere tror du den jobben har?
      Problemet er systemet, som dytter et strukturelt problem over på enkeltindivider

  1. Et tips kan være barnehageassistent, eller assistent på SFO. Man får ikke jobb med en gang, men nå kjøre en periode som vikar til å begynne med, men det er såpass stor turnover at man raskt «rykker frem i køen.»

  2. Er i samme situasjon selv 🙂 Du beskriver det veldig bra, slik det oppleves. Det er frustrerende og deprimerende og det tærer på den arbeidsevnen en har. Det burde vært mer organisering av folk som er ekskludert fra arbeidsmarkedet.

  3. Har opplevd mye av både det ene og det andre. Du kommer på intervju. De velger deg. Jippi du har fått jobben!
    – Sånn var det før da jeg begynte i arbeidslivet. Det gode gamle sosialdemokratiske Norge, uten noe EØS.
    Men nei. Ikke nå lenger. Fordi de de ulike byråene skal jo konkurrere seg i mellom også. EU-direktiver som gjør det blir sånn.

    Det som skjer etter Anjas konklusjon blir da som følger:
    – De som intervjuet deg valgte deg og selger deg med fine ord, mens oppdragsgiver har mange byråer de velger i fra.
    – Selv om du da gjorde et perfekt intervju så henter de en fra et annet byrå som fikk jobben. Noen ganger gjennom helt andre kanaler også.
    – Dette blir en ekstrabelasting og motivasjonsdreper.

Kommentarer er stengt.