Jevnt løp mellom ‘Krigspartiet’ og ‘Fredspartiet’ i Ukraina

Det blei jevnt løp mellom statsminister Jatsenjuks «Folkefronten» og president Porosjenkos «Petro Porosjenkos blokk» under forrige søndags parlamentsvalg i Ukraina – begge fikk knappe 22 % av stemmene.

Folkefronten gjorde et mye bedre valg, og Porosjenkos blokk et mye dårligere, enn det som var spådd på forhånd. Porosjenkos blokk blir likevel langt større enn Folkefronten fordi de har fått valgt inn langt flere enkeltkandidater, så forholdet mellom de to blokkene i parlamentet vil bli 132 til Porosjenko mot 83 til Jatsenjuk. Bare halvparten av parlamentsmedlemmene i Ukraina velges på partilister, de andre velges som enkeltkandidater. Hele 96 av de nye parlamentsmedlemmene er uavhengige fra partiene.

Splittelse mellom statsminister og president

Flere utenlandske observatører, deriblant Financial Times og The Guardian har omtalt tvekampen mellom Jatsenjuk og Porosjenko som en kamp mellom «Krigspartiet» og «Fredspartiet». Mens Porosjenko etter det katastrofale militære nederlaget i slutten av august har gått inn for en forhandlingsløsning med de russiskstøtta opprørerne som vil innebære økt autonomi og bevaring av de økonomiske forbindelsene med Russland så lenge regionene forblir en del av Ukraina, mener Jatsenjuk at Russland ønsker å erobre hele Ukraina og at de opprørskontrollerte områdene må gjenerobres med vold.

Jatsenjuks Folkefronten har nedsatt et militært råd som inkluderer lederne av de fleste paramilitære gruppene som har oppstått etter Maidan, inkludert Andrij Biletsky fra den nazistiske Azovbataljonen, Ihor Lapin fra den krigsforbryterske Aidarbataljonen og den tidligere nazisten Andriy Parubiy. Så mye som en fjerdedel av listekandidatene til Jatsenjuks Folkefronten har militær eller paramilitær bakgrunn. «Krigspartiet» har altså åpne bånd både til høyreekstremister og krigsforbrytere – og Porosjenko er nødt til å samarbeide med dem for å få flertall.

Svoboda svekka, men det Radikale Partiet styrka

Den gledeligste nyheten fra valget er at fascistpartiet Svoboda kom under sperregrensa på 5 %. (Svobodas leder har har krevd nyopptelling av stemmene.) De får likevel valgt inn 6 representanter som enkeltkandidater. I forkant av dette har Svoboda mista flere viktige posisjoner som de klarte å skaffe seg rett etter Maidan: forsvarsminister Ihor Tenyukh blei kasta allerede i slutten av mars, Oleg Makhnitski fikk fyken som riksadvokat i juni, mens Andriy Paruby som var med å danne Svoboda den gangen det var mer eller mindre åpent nazistisk, gikk av som leder av det nasjonale sikkerhetsrådet i august. Paruby blei forøvrig valgt inn i parlamentet på lista til Folkefronten..

Mange tvilsomme folk blei ganske sikkert valgt inn på listene til det høyreradikale Radikale Partiet. De går sterkt inn for å fortsette krigen mot opprørerne i Donbass, og lederen Oleg Lyashko har sterke forbindelser til den nynazistiske Azovbataljonen og har personlig deltatt i drap og mishandling av ubevæpna opprørere.

Blant de som er valgt inn i parlamentet fra det Radikale partiet er Serhiy Melnychuk, kommandant i  den krigsforbryterske Aidarbataljonen og nummer fem på partiets valgliste. Ifølge Melnychuk var så mange som 18 av bataljonens soldater kandidater i parlamentsvalget, deriblant Ihor Lapin som blei valgt inn for Folkefronten. I motsetning til Jatsenjuk skal Porosjenko være skeptisk til å samarbeide med det Radikale Partiet.

Det Radikale Partiet og Julia Timosjenkos Fedrelandspartiet med henholdsvis 7,45 og 5,68 % av stemmene kan definitivt regnes til «Krigspartiet». Det samme kan antagelig det nye kristeligdemokratiske Selvhjelpspartiet som fikk knappe 11 %, i og med at tre av deres ti øverste kandidater var paramilitære fra Donbassbataljonen.

Folkevalgte nazister med forbindelser til «Folkefronten»

Mange militante og høyeekstremister har også blitt valgt inn som enkeltkandidater. Blant dem er Andrij Biletsky, leder for Azovbataljonen, som har blitt valgt inn i parlamentet som uavhengig enkeltkandidat fra Kiev. Biletsky har tidligere uttalt at «Den historiske misjonen til vår nasjon i dette kritiske øyeblikket er å lede den hvite rase i et endelig korstog for å overleve. Et korstog mot Untermenschen anført av semittene.» I og med at Biletsky sitter i Folkefrontens militære råd kan en lure på om det var mer enn bare et arbeidsuhell da statsminister Jatsenjuk for ei tid tilbake omtalte opprørerne som «undermennesker… som skal renskes ut av landet».

Dmitri Jarosh og Borislav Boreza har blitt valgt inn i parlamentet som enkeltkandidater for Høyre sektor, som var involvert i massedrapene i Odessa 2. mai . Ifølge en artikkel av Peter Mikhailenko på In defence of marxism vant både Biletsky, Jarosh og Boreza plassene sine bl.a. fordi de lokale kandidatene fra Folkefronten trakk seg og oppfordra sine tilhengere til å stemme på dem.

Det ser ut til å finnes i hvertfall tre høyreekstreme paramilitære grupper som har slåss på regjeringssida under krigen i Ukraina: Høyre sektor, Azov og Svobodas milits «Sich». Samtidig kan det se ut som høyreekstremistene også kan få en viss kontroll over andre deler av voldsapparatet –  den nazistiske Azovbataljonens nestkommanderende Vadim Trojans skal akkurat ha blitt utnevnt til politimester i Kiev av Folkefrontens innenriksminister Arsen Avakov mens Svobodamedlemmet og nynazisten Yuri Michalchyshy ifølge nettstedet Solidarity with the antifascist resistence in Ukraine skal ha blitt utnevnt til analysesjef i etterretningstjenesten SBU.

Høyreekstreme truer med militærkupp

The Guardian skriver at det er en økende bekymring for at høyreekstreme paramilitære kan vise seg å være «den alvorligste trusselen mot ukrainske de myndighetene, kanskje også mot den ukrainske staten, når konflikten i øst er over.» I artikkelen gjengis det intervjuer med soldater fra Aidarbataljonen som sier at de håper det vil komme en revolusjon som vil føre en dyktig militær leder til makta i Ukraina, mens soldater i Azovbataljonen sier Ukraina trenger «en sterk diktator som vil spille masse blod men forene nasjonen i prosessen.»

Høyre sektor har advart om at så snart krigen er over i øst «vil vi renske opp i Kiev». Disse «opprenskningene» har allerede tatt form bl.a. av å banke opp opposisjonspolitikere og ramponere partilokaler til opposisjonspartier. Høyre sektor sto også bak drapene på to sivile for å hindre folk i å stemme under folkeavstemninga for løsrivelse av Donetsk i mai og var muligens involvert i drapene på minst fem regjeringsmotstandere i Mariupol 9. mai og i å skade tre regjeringsmotstandere i Kharkov i mars, i tillegg til den nevnte mordbrannen i Odessa.

Yuri Bereza, lederen for militsen Dnipr-1 som også har blitt valgt inn inn i det nye parlamentet på lista til Folkefronten og sitter i Folkefrontens militære råd, truer åpenlyst med at om ikke det nye regimet lykkes med å gjennomføre tilstrekkelige «endringer» innen et halvt år så vil de styrte dem i et militærkupp. En nasjonalistisk demonstrasjon foran parlamentet samla i midten av oktober 8 000 høyreekstreme og resulterte i 15 skada politifolk.

Fortsatt delt mellom øst og vest

Til tross for de vestligorientere partienes knusende seier i dette valget, er det politiske landskapet i Ukraina fortsatt i stor grad delt mellom russiskvennlige sørøstlige regionene og de vestligorientere vestlige regionene. I de åtte regionene i øst der den avsatte presidenten Viktor Janukovitsjs Regionsparti fikk flertall i parlamentsvalget i 2012 (Krim ikke medregna) blei Regionspartiets arvtager «Opposisjonens blokk» størst i fem av dem, mens de kom på andreplass i to av dem.

Opposisjonens blokk fikk totalt 9,4 % av stemmene og kan definitivt regnes til «Fredspartiet», men det er vanskelig å tenke seg at Porosjenko vil samarbeide med dem da de representerer de russiskorienterte velgerne i Sørøst-Ukraina, der flertallet ikke støtta opprøret på Maidan og ønsker tettere økonomisk samarbeid med Russland.

Kommunistene kjemper mot forbud

Ukrainas Kommunistiske Parti falt for første gang under sperregrensa med bare 3,87 % oppslutning. Det er ikke spesielt overraskende med tanke på at store deler av deres velgere har befunnet seg i det nå russiskannekterte Krim og de hovedsaklig opprørskontrollerte regionene Donetsk og Lugansk, der folk ikke fikk anledning til å delta i valget. Det har nok heller ikke vært uten effekt at partiet har blitt forfulgt og undertrykt helt siden begynnelsen av Maidan, fra å bli forbudt i flere regioner via okkupasjon og ødeleggelse av deres kontorer til å få sine folkevalgte kasta ut av parlamentet – muligens er også minst en aktivist blitt drept av regjeringshæren.

Påtalemyndighetene arbeider med å forby partiet, og president Porosjenko har nylig uttalt at Kommunistpartiet «ikke har noen rett til å å fortsatt eksistere i det politiske landskapet i Ukraina». Det vil i tilfelle være i strid med folkevilja hos svært mange velgere i Øst-Ukraina der partiet fikk en ikke ubetydelig oppslutning også i årets parlamentsvalg – i 8 av regionene i øst fikk kommunistene mellom 5 og 12 % oppslutning.

Valgdeltagelsen mye høyere i vest

Ser en på valgdeltagelsen nå sammeligna med den i 2012 er det verdt å merke seg at i alle de tre østlige regionene der Opposisjonens blokk ikke blei største parti, gikk valgoppslutninga ned med over 10 %, et tegn på at mange regjeringsmotstandere har vist sin misnøye ved å boikotte valget. I de regjeringskontrollerte områdene i Donetsk og Lugansk stemte bare 32 % av de stemmeberettiga. Dersom en inkluderer den delen av befolkninga i Donetsk og Lugansk som ikke kunne stemme fordi de er i opprørskontrollerte områder, var det bare henholdsvis 15 % og 8 % av velgerne som avga stemme. Det er ikke urimelig å anta at de russiskvennlige fraksjonene i parlamentet hadde vært langt større om like mange hadde stemt i de østlige regionene som i de vestlige.

Her finner vi antagelig også grunnen til at Russland har avslått forespørslene om å annektere Donetsk og Lugansk på samme måte som med Krim. Jo større del av Sørøst-Ukraina som løsrives fra Ukraina, jo sikrere vil det være at rest-Ukraina vil bevege seg i retning av EU- og NATO-medlemskap. Den russiske nasjonalisten Igor Strelkov, som fungerte som militær leder for opprørerne i Donetsk fram til 14. august, har anklaga russiske politikere for forræderi fordi de trakk den militære støtta og i stedet valgte å støtte en våpenhvileavtale i en situasjon der den militære utviklinga hadde gjort det mulig å gjennomføre «en fullstendig frigjøring av Donbass».

Mulig comeback for de russiskvennlige?

De nåværende makthaverne har ikke lykkes med å bedre økonomien og få slutt på korrupsjonen i landet. Bruttonasjonalproduktet har gått ned med rundt 5 % hittil i år og statsgjelda vokser seg stadig større. Handelskrigen med Russland og Jatsenjuks hovedprioritering om å gjennomføre IMFs nedskjæringsprogram, som bl.a. innebærer å kutte subsidier til det livsnødvendige private forbruket av gass og å redusere pensjoner og offentlige lønninger, kommer utvilsomt til å forverre problemene for store deler av landets innbyggere.

En progressiv omfordelingspolitikk virker lite sannsynlig da ingen venstrepartier har fått plass i parlamentet og de styrtrike oligarkene fortsetter å ha betydelig innflytelse i alle partiene med mulig unntak av Selvhjelpspartiet. Enn så lenge er det mulig å skylde disse problemene på Russland, men om ikke problemene løses når krigshandlingene opphører er det slett ikke utenkelig at de østligorienterte kreftene vil kunne komme tilbake som en mektig opposisjonell kraft.

Krigsmotstanden størst i øst

Den viktigste politisk-geografiske skillelinja er at «Krigspartiet» fikk dramatisk lavere oppslutning i de østlige enn de vestlige regionene. At krigslysten er sterkere jo lenger vest fra fronten en kommer, gikk også fram av en meningsmåling som blei gjennomført like før våpenhvila trådte i kraft og som blei gjengitt på nettstedet unian.net, der det i hele Sørøst-Ukraina var flertall mot en fortsettelse av «anti-terroroperasjonen». Motstanden var størst i de krigherja regionene Donetsk og Lugansk, der hele 77 % var motstandere av å fortsette krigføringa.

Det er ikke spesielt overraskende med tanke på at Amnesty International har rapportert om at regjeringsstyrkene har utsatt opprørskontrollerte områder i Donetsk og Lugansk for vilkårlig artilleribeskyting, som ifølge Human Rights Watch drepte mer enn 15 sivile og skada «talløse andre» bare mellom 12. og 21. juli. 2. juli blei ni sivile, blant dem to barn, drept av det ukrainske luftvåpenet  i byen Kondrashevka. Samme sted dokumenteres det at ukrainske styrker har bombardert sykehus i Lugansk der de drepte en 62 år gammel lege. Human Rights Watch har også dokumentert at ukrainske regjeringsstyrker står bak omfattende bruk av klasevåpen, som de fleste land i verden har forbudt. Minst seks mennesker blei drept og dusinvis blei såra av klasevåpen i Donetsk tidlig i oktober. Norge har støtta krigføringa gjennom å donere 80 000 feltrasjoner til det ukrainske militæret. De samme kildene dokumenterer at opprørerne også har begått krigsforbrytelser, bare så det er sagt.

Den 58-årige enka Lyubov Zheleznyak fra Lugansk snakker nok på vegne av mange når ho sier at «Vi bryr oss ikke om hvilken stat vi bor i. Vi vil bare at de skal slutte å drepe oss.»

En trussel mot hele Europa

På samme måte som jihadister fra hele verden får verdifull kamperfaring i Syria og Irak har nasjonalister og høyreekstremister dratt fra hele Europa for å slåss for begge sider i konflikten i Ukraina, og kommer til å vende hjem i farligere tilstand enn når de dro. En av de svenske nynazistene som sto bak knivangrepet mot feministiske aktivister i Malmö 8. mars var nettopp kommet hjem fra Ukraina, der en milits knytta til Svoboda blant annet hadde lært dem opp i  knivkamp.

Jo lenger krigen får fortsette, jo mer kommer høyreekstremismen i Ukraina til å vokse.