Norge selger våpen til regimer hvor mangel på ytringsfrihet, tortur og undertrykkelse er regelen, ikke unntaket.
I 2014 svingte vi flagget for å feire 200 år med demokrati. Samtidig ble det kjent at vi hadde inngått milliardkontrakter om salg av krigsmateriell til Oman. Vil 2015 bli året der vi endelig etterlever tittelen som fredsnasjon, og stanser all norsk eksport av krigsmateriell til diktaturer?
Vårt brød, andres død
I et turbulent år, der grusomme scener fra konflikter i alle verdenshjørner har preget media, er det sjokkerende å vite at Norge er blant landene som bidrar med våpen. Norge tjener penger på at andre land er i krig.
I år feirer både Norge og våpenfabrikkene på Kongsberg 200 år. Filmen 200 viser hvordan norsk salg av krigsmateriell gir bursdagsfeiring med bismak. Våpenhandel undergraver utvikling.
Dersom et land bruker store deler av pengene sine på militæret, blir det lite igjen til velferdsgoder, utdanning og helsetjenester.
Ved å selge våpen til diktaturer hindrer vi fattige lands mulighet for å utvikle seg. Samtidig som vi bremser deres utvikling, støtter vi opp om verdier som vi som fredsnasjon burde skamme oss over å støtte opp om. Levekår som gjerne innebærer både fysisk og psykisk undertrykkelse, mangel på ytringsfrihet, og andre grove menneskerettighetsbrudd.
Kritikk fra norsk side
Den norske regjeringen gikk hardt ut og kritiserte Saudi Arabia da det tidlig i høst ble kjent at landets domstol opprettholder dommen på 1000 piskeslag mot menneskerettighetsaktivisten Raif Badawi. Han startet en nettside for liberal og sosial debatt. Samtidig selger Norge krigsmateriell til Saudi Arabia. Dette viser hvordan vi utad tar avstand fra praksis i dikaturer, men allikevel er med å opprettholder diktaturets militære kapasitet.
Amnesty international har lange lister med brudd på menneskerettighetene ved landets lovgivning. Kvinner nektes å kjøre bil, frafall fra islam kan straffes med døden, og menneskerettighetsaktivister kan få forbud mot å forlate landet. At vi støtter opp om den militære kapasiteten til et slikt regime er dobbeltmoral verken vi eller mennesker i Saudi Arabia har råd til å leve med.
Regjeringen kritiserte Saudi Arabia da landets domstol valgte å opprettholde dommen på 1000 piskeslag mot menneskerettighetsaktivisten Raif Badawi. Samtidig selger Norge krigsmateriell til Saudi Arabia og opprettholder diktaturets militære kapasitet.
Norsk og vestlig våpenproduksjon og våpeneksport vokser stadig. Våpen går i økende grad fra rike land i nord til fattige eller ustabile land i sør. Rundt 80 prosent av alle våpenhandelsavtaler som inngås i dag har utviklingsland som importører. Den nye kontrakten Norge har inngått med Oman om salg av et rakettsystem, er på 3,7 milliarder kroner. Dette er nesten like mye som hele eksporten for 2012. Disse pengene brukes til å støtte opp om et regime hvor mangel på ytringsfrihet, tortur og undertrykkelse er unntaket, ikke regelen.
Vi har et regelverk som skal brukes når vi eksporterer krigsmateriell, og de fleste er enige om at krigsmateriell må reguleres strengt.
Norsk regelverk sier at Norge ikke skal eksportere krigsmateriell til områder i krig, borgerkrig eller til områder der krig truer. Videre sier regelverket at Norge er forpliktet til å vurdere menneskerettighetssituasjonen i mottakerlandet før eksport tillates.
Skal vi stanse?
Changemakers kampanje ”Skal vi stanse?” adresserer norsk våpeneksport og norske politikeres ansvar. Det er i dag Utenriksdepartementet som i praksis bestemmer hvem som skal få kjøpe norske våpen, mens stortingspolitikerne er stilt på sidelinjen.våpeneksport
Det er stortingspolitikerne som har ansvaret for å sørge for at folkets ønsker blir fulgt, og sikre at norske våpen ikke ender opp i land som ikke respekterer grunnleggende menneskerettigheter. Det er et ansvar de ikke tar når de tillater salg av våpen til land som for eksempel Saudi Arabia, De Forente Arabiske Emirater og Oman. Stortinget må derfor i større grad enn før ansvarliggjøres, sørge for at det eksisterende regelverket blir overholdt, og tette de hullene som finnes i dag.
Changemaker, Fredslaget og Amnesty krever at Norge skal slutte å eksportere våpen til stater som bryter menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett.
Nei til eksport
Både det norske folk og politikere gir uttrykk for at å bidra til diktatorers militære makt ikke er ønskelig, likevel viser det seg år etter år og eksporten fortsetter. Det er et demokratisk problem at dagens regelverk gir oss som utenforstående liten mulighet til å se hva som skjer og passe på at reglene blir fulgt. Søknadsprosessen må sikres større åpenhet – og nå har vi muligheten.
For første gang på mange år ser vi at døra er på gløtt og debatten endelig er i gang, også på Stortinget. Denne sjansen kan vi ikke la gå fra oss, men hvordan kan vi best benytte oss av den slik at vi kan skape et eksportsystem som forhindrer all eksport av krigsmateriell til autoritære regimer også i framtiden?
På Globaliseringskonferansen fredag 31. oktober tenker Amnesty, Changemaker og Fredslaget høyt og inviterer alle interesserte med i kampen mot Norges bidrag til å styrke diktatorer. Vi kan ikke vente til 2015 for at Norge skal leve etter tittelen som fredsnasjon. Dette skal vi greie i år. Det er 2014 som skal bli året Norge stanser all norsk eksport av krigsmateriell til diktaturer.
Denne artikkelen har også blitt publisert i globaliseringskonferansens nettavis.
Takk for en bra kronikk! Dette temaet trenger sårt oppmerksomhet.
I jobbsammenheng hører jeg ofte hvor bra det går med «innovasjonsnavet» Kongsberg, men det tas aldri opp hvor mye av denne innovasjonen skjer. Dette er etterspurte varer og tjenester og Kongsberg-gruppen (KG) har funnet et stort marked. KG har også meget kompetente ansatte. Det kan ramses opp flere faktorer som taler «for» KG, men den store elefanten i rommet er, som dere presist påpeker, er at alt dette bunner ut i verktøy for krig, uansett hvor mange eufemismer man bruker for å dekke over fakta. Bare se på dette sitatet fra hjemmesiden til Kongsberg Defence Systems:
«Kongsberg is a world leader in missiles with Infra Red Seekers, which finds wider and wider applications, as users around the world realize the short comings of missiles with radar seekers.»
«Applications» og «users» kunne fint ha vært byttet ut, men alternative er kanskje ikke like spiselige? Og her kommer problemet med hele debatten rundt dette: De bruker et helt annet narrativ for å legitimere sin virksomhet, og trenger derfor ikke å forholde seg til den virkeligheten dere skisserer. Formålet er inntekt til aksjonærer (deriblant staten Norge), ikke verdensfred.
Viktig tema, men det er en del feil her.
For det første, det er ikke kongsberg og Norge som er hovedleverandør av NASAMS-systemet som selges til Oman. Norge lager komponenter til rakettmotoren til missilet, mens Raytheon står for det meste av missilet og radar/kontrollsystemet. Altså er det USA som selger missilet til Oman, mens Norge selger komponenter til USA. Kan leses om her: http://www.dn.no/nyheter/2014/01/24/milliardkontrakt-pa-luftvernsystem-til-kongsberg
Det er vanskelig med våpenindustri. Hvis vi nekter USA å selge missilsystemet til Oman, vil de bare finne en ny underleverandør, og vi mister mye av industrien vår, ingeniører drar til utlandet, og vi får et «brain drain» i Norge. Oman vil fortsatt få missilene sine, og vi vil ikke ha endra noe som helst. Et alternativ kunne vært å bruke diplomatiske metoder for å få enten USA til å ikke selge missilet til Oman, eller diplomatiske metoder for å få Oman til å forbedre menneskerettighetene sine. Er det verdt å miste tusenvis av jobber som bidrar til statskassa, kun for å fjerne ansvaret fra våre hender? Våpenindustri bidrar også til teknologiutvikling, og har mange positive ringvirkninger. Vi ville ikke hatt satelitter, internett, mikrobølgeovn, nylonstrømper, og mye mer teknologi jeg ikke gidder å ramse opp her, hvis det ikke hadde vært for våpenindustrien.
Er enig i at hvis det er systemer Norge er hovedleverandør av, altså det er vi som lager mesteparten av komponentene, kan vi la være å selge dem til diktaturer og land som bryter med det Norge står for. Men vi kan kun bruke den lille makta vi har til å prøve å påvirke USA til å ikke selge til de diktaturene nevnt i artikkelen. Det er ikke lett.
Et alternativ som kan respekteres, er om vi bygger ned hele våpenindustrien. Men da må vi innse konsekvensene av dette. Vi vil miste mye av offshore-ekspertisen vi allerede har, ingeniører vil flytte til utlandet, statskassa vil krympe, virkelig krympe. Vi vil få mindre penger til å hjelpe U-land, mindre penger til å hjelpe flyktninger og andre mennesker i nød, mindre til å hjelpe de som trenger det i vårt eget og andre land. Samtidig som vi ikke vil stoppe våpenindustrien globalt, men vil kun flytte markedet over til andre land, som kanskje ikke bryr seg om solidaritet.
Sluttbrukeravtaler kan også nevnes som et middel som kan brukes i Norsk våpeneksport. Hvis Norge krever av alle dets handelspartnere at de ikke skal selge dem videre, vil det senke bruktsalgsverdien for systemene, da de ikke lenger står fritt til å selge dem videre. Igjen, kan det, som nevnt ovenfor ende med at landene vi selger til velger andre leverandører enn norske. Vi har igjen ikke fått til ei endring globalt, men har satt oss selv i en dårligere økonomisk, teknologisk og diplomatisk situasjon.
Helt til slutt må Norges bidrag til NATO nevnes. Vi bør, så lenge vi er medlem, bidra til NATO med teknologi, som alle andre NATO-medlemsland. Igjen, vi kan melde oss ut av dette. Men er det mange som egentlig vil det? USA har sine svin på skogen, men er det ikke en fordel å være alliert med verdens sterkeste luftforsvar og marine? Å følge Sveits sin tankegang hadde vært et alternativ. Et sterkt forsvar uten maktprojiseringskapasitet. Det vil ta flere år, og vi vil fortsatt trenge en våpenindustri for å forsyne eget forsvar, og vil fortsatt trenge en våpeneksport for å ikke gå med altfor stort tap.
Ingeniørstudent, 25.