Her intervjuer Jenny Jordahl og Julie Nordtømme hverandre om sine opplevelser av responsen de fikk på publikasjonene sine hos Aftenposten og Dagbladet.
Intro
At kvinner blir utsatt for ubegrunnet kritikk er slettes ikke et nytt problem. Angrep på kvinnelige tenkere og forfattere går langt tilbake i tid. Vi lever i et samfunn der kvinner i stor grad har blitt, og fortsetter å bli, redusert til objekter. Når kvinner bryter med dette bildet, for eksempel ved å ytre seg offentlig, finnes det mange som opplever dette som en trussel. Da prøver de å redusere kvinnen tilbake til et objekt igjen ved å angripe henne. De angriper med seksualiserte kommentarer, trusler og latterliggjøring. På internett er det nett-trollene som gjør dette, og i mange tilfeller lykkes de med å kneble kvinnene med hersketeknikker og trakassering. Det er et kjempeproblem når vi ser at selv de sterkeste og mest profilerte kvinnene i politikken vegrer seg for å ytre sine meninger.
Arenaen dette foregår på er naturligvis internett – der kan sinte menn og kvinner være anonyme, og ta ut aggresjonen sin fra komfortsonen foran egen dataskjerm. Det er flere typer troll som gjør det ubehagelig å være frittalende kvinne på nettet: de som går til personangrep, de som går inn for å pushe egen agenda uansett hvor irrelevant den er for det de kommenterer på, og de som tråler nettet for saker å rette sinnet sitt mot. Nå som aviser har gjort det mulig for hvem som helst å kommentere på sakene sine blir dette et større og større problem: kommentarfelt, som i teorien er det for å skape diskurs og dialog rundt forskjellige tema, har blitt et forum for sjikane og drittslenging.
Jenny Jordahl er utdannet i Visuell Kommunikasjon fra Kunsthøgskolen i Oslo og jobber som Grafisk designer. Ved siden av driver hun den selvbiografiske tegneseriebloggen ”Livet Blant Dyrene.” I sommer fikk hennes innlegg om sommerkroppen mye oppmerksomhet da det ble publisert i Aftenposten. Hun har siden hatt flere innlegg på trykk, der hun har skrevet om temaer som kommentarfelt og sykeliggjøring av flinke piker.
Julie Nordtømme har master i Engelsk Litteratur og Amerikansk Politisk Historie fra The University of Edinburgh og Freie Universität Berlin. Hennes bidrag til Radikal Portals skrivekonkurranse i sommer fikk mye oppmerksomhet da det ble publisert hos Dagbladet og VG, og hun har i senere tid hatt suksess med sitt innlegg hos Dagbladet om Nordeas nå tilbaketrukne reklamekampanje.
Les også: Jeg, kommentarfeltkongen
Intervju
Julie: Heisann Jenny! Klar for å Skype-intervjue hverandre i Oslo og Berlin?
Jenny: Hei Julie! Absolutt! La snakke kommentarfelt.
Julie: Trodde aldri du skulle spørre!
Jenny: Vi har jo plutselig fått massevis med erfaring i å takle skyggesidene ved å ytre seg på nett. Det er både artig og temmelig sprøtt. Du har jo fått en del juling i kommentarfeltene denne sesongen. Først kampen mot trollene etter ”Litt tafsing tåler du vel.” og nå nylig var det en ny runde med ”gutter er gutter…” Hvordan er formen?
Julie: Det stemmer det – Kommentarfeltformatet er en veldig ny tilbakemeldingserfaring for meg, og å takle så mye kritikk i konsentrert form har vært litt av en ilddåp, for å si det mildt. Formen nå i ettertid er super, men da det sto på som verst var det faktisk en ganske stor påkjenninng å vite at så mange mennesker satt og aktivt avskydde meg.
Jenny: Ja, jeg vet godt hvordan det kan være!
Julie: Det å ytre seg som ung kvinne om feministiske problemstillinger i det norske samfunn er ganske skummelt, fordi man møter så mye mer motstand enn jeg synes man egentlig burde, i form av sinte nett-troll som ikke er interesserte i saklig diskusjon.
Jenny: Sant. Da jeg fikk mine innlegg publisert hos Aftenposten var det noen som sa til meg at det nesten virker som om noen saumfarer internett etter kvinner som snakker om feminisme, bare for å angripe.. Det syns jeg er skremmende.
Julie: Ja, dette er folk som med klar intensjon går etter artikler og temaer de kan være sinte mot, istedet for å kommentere og skape diskurs rundt saker som engasjerer dem. Det som irriterer og provoserer meg mest er ikke at folk er uenige med meg, men måten de uttrykker det på, med ufokusert sinne og hets.
Julie: Du har jo selv vært jevnlig i vinden med Aftenpostens publikasjoner av bloggen din, først med «Sommerkroppen» som også kom i printet form, og så med oppfølgingen med «Sommerkroppen – fritt tolket etter kommentarfeltet», og nå nettopp med først kroppshår for kvinner og «Flink pike»- tematikk. Ut i fra artikkelen du skrev om kommentarfeltet for «Sommerkroppen» fikk vi jo høre hvordan kommentarfeltet behandlet innlegget ditt, men hvordan opplever du motgangen personlig?
Jenny: Det var ganske brutalt første gangen – etter sommerkroppen altså. Det tok meg rundt en uke med klassisk musikk og lange joggeturer før jeg følte jeg var i vater igjen. Jeg husker opplevde det som ganske urettferdig! Jeg syntes selv jeg hadde laget et positivt og oppløftende bidrag til debatten om kropp, skjønnhetsideale og kroppspress for kvinner – og ble møtt med en flodbølge av kritikk som gikk på at jeg (som kvinne) var stygg, ekkel og en åpenbar mannshater. Det var ikke noe greit! Selv om jeg raskt skjønte at mange av kommentarene kom fra folk som bare ville forstyrre diskusjonen, og egge opp de andre i kommentarfeltet, syntes jeg jo det var slitsomt og ekkelt.
Jeg forsøkte å bidra til debatten, men de dyttet meg kjapt ut av kommentarfeltet. Det ble umulig å delta uten at det føltes som å kaste bensin på bålet.
Les også: Vi er jævelig fine
Julie: Hvordan synes du avisene håndterte dette? I motsetning til meg gikk du jo som du sier inn i kommentarfeltet og forsøkte å diskutere med troll og sinnadebattanter. Selv verken leste jeg mine kommentarfelt eller forsøkte å gå aktivt inn i dem, fordi Dagbladets moderator ikke fjernet annet enn de mest trakasserende kommentarene. Jeg ble fysisk uvel av å forsøke å lese dem, og vennene mine frarådet meg faktisk fra å gjøre det og ville for min skyld heller tråle seg gjennom dem for å rapportere om diskusjonene til meg i moderert form. Spesielt guttene jeg kjenner var sjokkerte av tingene menn kunne finne på å si til ei dame, ei dame de ikke kjenner til og med!
Jenny: Aftenposten silte ut de verste kommentarene som gikk direkte på meg som person. Det virker som om det er der grensen går. Mange usaklige og destruktive kommentarer ble fortsatt beholdt. Kommentarfeltet mitt sporet veldig raskt av til å bli en ganske guffen kjønnskamp full av dårlige fordommer. Jeg tenker at avisene ikke tjener noe på å tillate den type kommentarer. Kommentarfeltene har blitt en arena for de verste folkene på nettet. Avisene greier ikke å holde dem under kontroll.
Jenny: Men ditt kommentarfelt hos Dagbladet ble jo ganske kjapt stengt på grunn av hets. Jeg skjønner godt at du tok avstand. Var du forberedt på at det kunne komme til å bli så heftig?
Julie: Det var ekstremt i de to-tre timene det ble holdt åpent. Det virket som om folk bare leste tittelen «Gutter er gutter – og det har vi alle virkelig fått nok av» og antok at dette var «enda en sinnafeminist som har funnet på mer å beskylde menn for – la oss ta henne!» Men jeg var fullt og helt forberedt på det. Som en venn av meg poengterte ved å sitere Terry Pratchett, «I denne artikkelen er det som om du står på en fjelltopp i tordenvær iført kopperrustning, mens du forbanner alle verdens guder og roper «kom og ta meg, jævler!»» Og dette ikke fordi det jeg sa nødvendigvis er så kontroversielt eller «sinnafeministisk», men fordi han også er klar over hvordan kommentarfelt-troll tenker og opererer. Det at jeg var forberedt på det gjør ikke at jeg på noen måte synes det er greit at folk tar ut sinnet sitt på meg som person, eller snakker usaklig og aggressivt om temaet jeg tok opp. Det at Nordea fjernet reklamekampanjen sin pga oppstyret som artikkelen var med å generere ser jeg definitivt på som en seier som er verdt all motstanden, men fytti katta!
Jenny: Ja, det kan du si… Jeg synes jo egentlig det hele er innmari trist. Tanken med kommentarfelt er jo så god. Folket får muligheten til å diskutere saker de bryr seg om, uten å måtte gå igjennom medias filter. Det kunne kommet så mye godt og konstruktivt ut av det. Trollene ødelegger ikke bare for forfatterne, men også for vanlige folk som har lyst til å delta. Den metaforen med fjelltoppen var god! Det er fortsatt trist at det har blitt sånn at man bare må forvente å bli angrepet på helt usaklig grunnlag bare fordi man uttrykker meningene sine.
Julie: Vi har jo sett en merkbar feministisk oppvåkning i det ganske land denne våren, etter den blå-blå regjeringas angrep på abortlovgivning og fedrekvota blant annet.
Jenny: Ja, det er jo som om vi har hoppet et par tiår tilbake i tid..
Julie: Akkurat! Mange som ikke har vært så politisk aktive før har blitt det nå – jeg merker det på meg selv også, og det vises jo på troll-responsen, og på den store positive oppslutningen rundt publikasjonene våre, at likestilling og kvinners rettigheter og stemmer er noe som trenger å taes opp. Hvordan påvirker disse tingene din skrivelyst og tankegang? Er det noen direkte sammenheng?
Jenny: Klart det var en trigger for meg da det virket som om politikken beveget seg bakover i stedet for fremover, med tanke på kvinners rettigheter. Man kan jo ikke sitte stille og se på! Det var det nok mange som følte, og plutselig begynte det å danne seg sterke fellesskap. Flere er tydelige og store i sosiale media, som Den Selskabelige Diskusjonsforening og Feministisk Forum. Jeg har brukt dem aktivt når jeg skriver og tegner, og ber om tanker og innspill. Det hjelper jo definitivt å vite at jeg har folk i ryggen som støtter opp om det jeg skriver om.
Jenny: Og man får jo lyst til å skrive mye mer, når en merker at det er flere som hører. Eller hva?
Julie: Absolutt!
Les også: Vern om «den stille stemmen i midten»
Jenny: Det betyr jo at det man skriver om er viktig og nødvendig, tenker jeg. Nett-trollene gir meg også en form for bekreftelse på at det jeg skriver om er viktig. Jeg prøver jo å gjøre verden til et litt bedre sted, der folk ikke blir urettferdig behandlet. Og er det noen som behandler folk urettferdig, så er det jo trollene. Så selv om de er en evig plage, vil de ikke stoppe meg fra å fortsette å skrive. Da lar jeg dem jo vinne. Det går ikke!
Julie: Helt enig med deg! Når det er sagt synes jeg media bør gjøre en bedre jobb i å moderere og holde styr på kommentarfeltene. Troll er ikke det eneste problemet. Det er mange som kommenterer for å fremme sin egen agenda, urelatert til saken. Det bør også ses på hva som bør gjøres når diskusjonen utvikler seg til å bli veldig destruktiv. Avisene står jo som endelig avsender for kommentarfeltene. Ikke alle meninger fortjener å bli løftet frem av media. Kommentarfelt og ytringsfrihet er ikke det samme.
Jenny: Så, for å konkludere: har trollene klart å skremme deg til å ti stille, eller kommer vi til å høre mer fra deg?
Julie: Jeg er så definitivt ikke skremt. Can’t hold us down! Meg får dere definitivt høre mer fra. Enn deg, Jenny?
Jenny: Meg også, absolutt! Det er mye å ta tak i, og vi har begge nok ryggrad til å stå opp og uttale oss om det vi tror på. Det kommer mer fra meg også i fremtiden!
Linker
Sommerkroppen
Kommentarer om sommerkroppen
Flinke piker
Tafsing
Gutter er gutter
you go girls!
(spent på om kommentarfeltet er slått av)
Veldig enig i poengene deres her!
Long time lurker, first time poster her.
Bra dere står imot troll.
Anser meg selv som andregenerasjonsfeminist. Jeg leste den «gutter er gutter» og kommentarfeltet som fulgte. Og selv om det var et par som kommenterte usaklig og trakasserende, var de fleste i mine øyne saklige og holdt kritikken til det som var skrevet og temaet likestilling.
Det virka som det meste av kritikken ikke var retta til akkurat det du skrev, for det var da egentlig for det meste korrekt, men heller som en generell misnøye med tredjegenerasjonsfeminisme generelt. Men likevel fikk jeg der, som i dette intervjuet her en litt rar følelse av at det ikke er spesielt mye forståelse for kritikken som rettes mot moderne feminisme, og all kritikk, tilogmed den saklige blir betrakta som et personangrep eller hets. Mulig jeg tar feil da.
Angående det å pushe egen agenda. Hva menes med det? Jeg syns de fleste kommentarfelt holder seg til saken, tilogmed på dagbladet, selv om noen få alltid skal prøve å gjøre alt om til en muslim/innvandringsdebatt, er det vel ikke akkurat flertallet av kommentatorer som gjør det. Ville blitt glad hvis dere kan utdype her.
Det er slik at feminisme ER kontroversielt, og det er sunt med en saklig debatt, og selv om jeg ikke er enig i alt dere skriver så jeg håper dere fortsetter å skrive, og jeg håper eventuelle kommentatorer til det dere skriver i det minste prøver å være høflig og gir et forsøk på å forstå.
Heisann!
Jeg skjønner godt at man ved å skjære så mange over en kam kan oppføres som hårsår – problemet er at den lille prosenten saklig kritikk vi får knapt syns i mølja av hets og kommentarer fra folk som selv innrømmer å kun ha lest introen og tittelen til det du har skrevet. Å sitte og sortere seg igjennom er en ekstremt slitsom jobb, og når man forsøker å svare på de saklige kommentarene så blir man, som Jenny sier, skjøvet ut av nett-troll som ikke har noe ønske om diskusjon.
Kommentarfeltene her hos Radikal Portal følges godt med av admin, slik at de som kun er der for å lage tverk ikke får komme til, hvilket gjør dem mye mer interessante forum enn f.eks de hos DB. Da fungerer de slik som kommentarfelt (forhåpentligvis) var ment å fungere – for å skape intelligent diskusjon rundt aktuelle tema.
Håper dette svarte på spørsmålene dine.
Nå har det seg slik at det ikke nødvendigvis er galt å ikke lese mer enn overskriften eller introen til det som har åpnet for kommentarfeltene. Kommentarfeltet er som en egen liten verden hvor det foregår mange metadiskusjoner løsrevet fra hva som egentlig startet det hele. Ikke ulikt samtaler vi ellers fører i det daglige liv med andre mennesker. Det starter med noe og slutter med noe helt annet.
Det kan nok oppleves som ubehagelig av en skribent som mener at det de har skrevet er viktig eller at de som kommentere bør holde seg til sakene eller oppføre seg på den ene eller den andre måten. Jeg er helt enig at hets av medmennesker ikke skal forekomme men det bør heller ikke forekomme for mye styring av debatten, da har man fort ødelagt noe som faktisk mange legger ned mye tid og arbeide i.
Hei, Lars!
Kommentarfelt er jo noe som opprinnelig stammer fra bloggeverdenen, og som har blitt adoptert av media. Formen på kommentarfeltene har i stor grad forblitt uendret, annet enn at de nå modereres i større grad og noen krever at du poster under fullt navn.
Jeg lurer på om kommentarfelt i mange tilfeller skaper større problemer for avisene, enn det de bidrar til å tilføre verdi tilbake.
Jeg kan jo bruke mitt eget innlegg om kroppspress som eksempel: Jeg skrev om at kroppen har en større funksjon enn å være sexy, og at mennesket uansett er mer enn kropp. Mesteparten av kommentarfeltet handler om at kvinners verdi lå i utseende, og at menn ønsker seg estetisk attraktive partnere. Menns verdi lå i penger og status (I denne diskusjonen ble fryktelig mange kommentarer moderert vekk raskt på grunn av trolling , eder og galle)
Denne diskusjonen er ikke helt løsrevet fra tema, men jeg vil si det er en usunn og lite konstruktiv diskusjon. Tjente Aftenposten i dette tilfellet på å ha kommentarfeltet åpent? Tjener avisene på å lage en arena åpen for metadiskusjoner og vanlig prat mellom folk, med alt det det fører med seg? Er dette en diskusjon/debatt Aftenposten ønsker å stå som endelig avsender av?
Kunne avisene prioritert å bare ha kommentarfelt på noen saker? Kunne man hatt en debattleder? Jeg vet ikke hva den beste løsningen er, men formatet slik det er nå fører med seg mange problemer og spørsmål som bør tas på alvor.
Kommentarfelt er et relativt nytt format i mediaverden. Vi bør jobbe med å finne en form som tjener både media og folket.
Nuvel, bloggeverdnen er ikke noen nyvinning i så måte. Den hadde sin forgjenger i leserinnlegg, noveller, esseyer med mer. Forskjellen er vel kun at nå er det opp til hvermannsen å publisere sine skriverier på nett.
Ser man på hva mange aviser i dag publiserer så kan man stille seg spørsmål ved hvor mye av det som ville gått gjennom en kritisk redaktørs blikk bare tiår tilbake i tid. Man kan stille seg spørsmål ved om kommentarene i kommentarfeltene gjenspeiler litt av det som står over kommentarfeltet.
Jeg er enig med deg at kommentarfelt bør begrenses. Når det er sagt mener jeg også at man bør begrense rene bloggere på debattfora også. Med rene bloggere mener jeg mennesker som kun skriver åpningsinnlegg men ikke står i debatten etterpå.
En blogg er jo langt på vei skrevet for å oppnå publisitet. Uten kommentarer blir den som en dårlig bok som står der halvlest og støvete.
Sett det inn i en ramme i det livet vi lever utenfor nett så kan man se hvor underlig det fremstår. Tenk deg en gruppe mennesker som sitter sammen, en av dem kan bringe sin mening til torgs, de andre får ikke lov til å åpne munnen. Eller der noen starter samtalene og alle deltar, både den som starter og de som kommer etter.
Kommentarer er samhandling på godt og vondt, blogging er monloger rett og slett.
Man kan godt rette et kritisk blikk mot hva de store mediaaktørene og avisene velge å publisere og ikke, og hvordan det påvirker kommentarfeltene, men jeg vil nok ikke si at det er kjernen i problemet.
Dette handler heller ikke om at folk «ikke skal få lov til å åpne munnen», som du sier. Det handler om å skape en så konstruktiv debatt som mulig. Kommentarfelt er en relativt uformell arena, som krever lite av den som skriver inn. Det skaper problemer. Avisene bruker store ressurser på å holde kommentarfeltene under kontroll. Jobben er så stor at den i flere tilfeller har blitt outsourcet. Noe bør gjøres.
Jeg er litt usikker på hva du mener når du snakker om «blogging» og «bloggere.» Mener du at en som skriver et debattinnlegg som blir publisert av en avis, men som ikke deltar i sitt eget kommentarfelt, er en «blogger» som skriver monologer? Diskusjonene blir ofte bedre av at artikkelforfatter deltar i eget kommentarfelt, men det er ikke en nødvendighet. Man har allerede bidratt til debatten. Det er også forskjell på den redigerte debatten med innlegg og motinnlegg publisert av avisene, og debatten som foregår i kommentarfeltene.
Du tolker det riktig når jeg bruker blogger og blogg om skribenter som skriver noe som er kommenterbart mens om så holder seg unna kommentarene. Det er forsåvidt helt greit når det er konkrete saker man bringer til torgs.
Med konkret mener jeg noe som ikke inneholder synsing og egne meninger om et tema men som helt klart fremlegger etterprøvbar faktaopplysning. Trekker man inn følelser, egne meninger og synsing mener jeg at man må være tilgjengelig for å forsvare sitt syn og sine tanker. Det handler om høflighet rett og slett ovenfor de som leser det man har valgt å legge frem i offentlighet.
Nå må vi vel også skille litt på hvor ting blir publisert. De riksdekkende avisene har veldig store lesergrupper. Det betyr at kommentarfeltene ofte vil få veldig mange kommentarer og de skjer fort. Ikke slik som her hvor det går timer og dager mellom hver kommentar til innleggene. Man mister fort oversikten og man kan lett ende opp med å lete etter det man forventer å finne blant kommentarene.
Det er vel også viktig å huske på at de fleste i dette landet ikke deltar i nettdebatter så vi som gjør det er ikke nødvendigvis veldig representative for noen større gruppe eller noen gruppe i det hele tatt. Det kan jo ligge en viss forklaring her ved at man ender opp med å tro at problemet er mye større en det egentlig er.
En annen utfordring er vel at mange går lei etter en stund. Har man debattert en stund ser man tegn på at hoveddeltagelsen ofte er fra en liten gruppe mennesker som ofte ender opp med å repetere seg selv.
Det fine med internett er jo at man kan lage så mange debattfora man bare vil. De kan modereres slik man ønsker det og går man lei kan man finne noe nytt. Jeg tror ikke det finnes noen løsning for avisene som har veldig mange potensielle brukere annet enn å begrense kommentarmulighetene om man ikke er villig til å ta den kostnaden ved å moderere og luke ut upassende innlegg. Det vil etter min mening være dumt for jeg tror på dialog og mulighet for mennesker å si sin mening til de som blir lyttet til og/eller som sitter med beslutningsmakten.
I dag er det en demokratisk fattigdom ved at mange meningsbærere og politikere kan få frem det de ønsker å få frem mens de slipper å stå til rette for sine meninger og handlinger ved at de må forklare og ikke minst møte de som rammes av deres skriverier og beslutninger. Det blir litt hit and run.
Når dette er sagt skal du ha ros for å stå i debatten og ikke være den som kun deltar over kommentarfeltet. Du skal videre ha ros for å bære over med en gammel gubbe som har gjort det til en livsoppgave å komme med oppgulp som dette.
Aftenposten tjener på kommentarfelt fordi kommentarfelt fører til klikk. Og klikk fører til penger tjent. Folk tjener på kommentarfelt fordi folk ønsker å bli hørt hvis de har noe å si som de selv mener er viktig. De som taper på det er de som skriver kommentarene/kronikkene med fullt navn og må ta imot all hetsen. Ofte øker kommentarfelt kvaliteten på artikler, med at folk med kunnskap om emnet kan kommentere hvis det er faktafeil i artikkelen, noe som skjer ekstremt ofte, selv med erfarne journalister.
Så om avisene mister kredibilitet av å la «bermen» skrive i avisene sine. Jeg mener at det er viktig å se hva folk mener, og spesielt når de kan være anonyme. Anonym kommentering gjør at folk kan være helt ærlige, de har ikke noe å tape på ærlighet. Har ofte opplevd at menn sier en ting når kvinner hører dem og vet hvem de er, og en HELT annen ting når de er privat. Dette gjør det også svært lett å bli ufyselig, noe som krever moderering.
Er til en viss grad enig i at kommentarfelt kan reduseres i nyhetssaker, da det vil bli en for stor workload for redaksjonen å moderere alt der. Men jeg mener at kronikker og lignende MÅ være åpne for kommentarer, siden de i seg selv er kommentarer til samfunnet.
Kommentarfelt har nok kommet for å bli. Hetsen bør reduseres da, og jeg har ikke peiling på hvordan det kan gjøres. Selv har jeg ikke kommentert en eneste artikkel siden 22.07, da de krevde registrering etter det, og jeg elsker anonymitet. Synes også kommentarfeltene ble verre etter 22.07.
Takk for svar.
Prøvde å se på kommentarfeltet på dagbladet, men det var stengt, så får ikke se om det var så mye sjikane som du sier. Godt mulig det var helt sykt med sjikane der da, har hendt før. Men ellers mener jeg at kommentarfeltene stort sett holder seg til saken. Og selv om ikke all kritikk er intelligent, er den fortsatt legitim.
En annen ting jeg har lagt merke til når det gjelder feminismekronikker, er at det sjeldent er de saklige motargumentene i kommentarfeltene som får svar, men heller de ekstreme ensida rabalderet som alltid kommer som svar. Og igjen, hva er saklig? I en kronikk om kjønnsdiskriminering er det naturlig at folk kommer med eksempel på kjønnsdiskriminering som de selv opplever, da det er den virkeligheten de kjenner.
Kommentarfeltene her er vel egentlig ikke så interessante, da dette er en venstreorientert side, hvor så godt som alle som kommenterer er godt planta på venstresida, (meg selv inkludert). Folk som er enige skaper ikke en interessant debatt, da blir det ofte kun definisjoner av nyanser. Og hvor går grensa for hva som er greit i en diskusjon? Bør man ta folk som mener kvinner burde være på kjøkkenet seriøst, og forklare hvorfor det ikke stemmer, eller burde man bare ignorere dem, og heller fokusere på støttekommentarer til de man er enige med?
Det krever nok endel for å forstå kommentarfeltene. På mange måter lever de sitt eget liv. Den som skriver kronikken eller åpningsinnlegget er som en forfatter som slipper en bok. Den dagen boken er sluppet har forfatteren mistet råderetten over den og det er opp til den enkelte leser å forstå og tolke. Det vil nok virke ganske så forstyrrende om forfatteren skal stå over leserens skulder for å fortelle at her tolker du feil eller her har tillagt det jeg har skrevet noe som ikke står der.
Utfordringen med en del debattsider er at kommentafeltskribentene ofte ikke har noen mulighet til å skrive åpningsinnleggene. Dette overlates til inviterte skribenter eller de blir plukket ut av en haug innsendte forslag til åpningsinnlegg. Det skaper effekten av at man har skribentskiller hvor seriøsitet og viktighet vektlegges ut fra om teksten, tankene og innholdet står over eller under kommentarfeltstreken. Det andre ganske påfallende er at veldig mange åpningsinnlegg ikke burde være åpne for kommentarer da de er mer blogger, artikkel og kronikk utformet og skrevet på en måte som ikke egentlig egner seg for debatt.
Personlig liker jeg ikke å debattere på tråder hvor trådstarter er en som kun viser seg over kommentarfeltet. Da kan jeg heller lese en god bok eller ta frem en papiravis eller noe annet hvor jeg kan gjøre meg opp mine formeninger uten mulighet til å kommentere. Så kan jeg heller ta ideer fra det jeg har lest og lage egne debatter enten på nett eller ansikt til ansikt i det virkelige liv. For meg fordrer det da at jeg også er aktiv videre i debatten slik at jeg kan svare mer utdypende om hva jeg mente med de tankene jeg satt på trykk.
Skulle jeg bare ha behov for å uttrykke mine tanker kunne jeg like godt ha postet det på en egen side på nett uten noe kommentarfelt og så overlatt til tilfeldighetene om noe kom over mine tanker eller ikke. Tross alt er det veldig få tanker jeg har tenkt som ikke noen andre alt har tenkt. Med syv milliarder mennesker i verden skal det ganske mye til for å være nytenkende. Det beste man kan oppnå er vel at noen tror at det man tenker ikke er tenkt før og så hauser ens tanker opp som nyskapende og upløyet mark.
Spørsmålet man kan stille er om ikke også nettroll trenger en Tor Erling Staff til å forsvare seg. For selv nettroll hadde en mor som en gang elsket dem. Nå er de vokst opp og de ser seg stå der små og hutrende mens bloggere, kommentatorer som har det som levebrød å kommentere, diverse journalister og øvrigheta ellers mener de er det laveste av det lave og det nedrigste av det nedrigste som finnes på denne kloden.
Noen av dem roper muligens bare ut sine protester med den stemmen de har, full av angst og forbitrelse over alt som får plass øverst som karakteriserer dem og forteller dem hvor mislykkede de mener at nettrollene er. Noen er rett og slett bare ondskapsfulle ikke ulikt en del av de som ellers uttrykker sine meninger.
Nå er det vel en ting en del nettroll og skribenter har til felles og det er såre tær og til tider litt misvisende selvfølelse. De blir begge til tider refusert da deres skriblerier blir funnet for lett og ikke verdig å bli publisert. Forskjellen er at nettrollene kommer på trykk men blir så tatt bort mens skribentene haver i den elektroniske eller den fysiske søppelbøtten.
En stor forskjell er det tross alt, nettroll bør man tilnærme seg på en slik måte at man gir dem mulighet og ønske om ikke lenger å være nettroll. Ofte kan dette gjøres ved å se dem og gå i dialog med dem. Tilsvarende skal man være litt forsiktig med når det kommer til bloggere og skribenter, de kan bli litt vel høye på seg selv om de får for mye oppmerksomhet.
Det ideelle hadde vel vært om alle kunne møtes som likemenn og kvinner, at vi kunne akseptere våre ulikheter og våre ulike valg. Ikke minst kan vi lære mye av å lese og lytte uten å ta til motmæle mot det som i øyeblikket skurrer.
Neste gang du møter et nettroll så husk, det er ikke bare en tekst men en tekst det står ett ansikt bak og som muligens bare trenger ett vennlig ord på veien videre.
Jeg forstår ikke denne vinklingen (angående nettroll/såkalte nettroll). Jeg synes da at de som tar seg så fryktelig nær av slike kommentatorer, eller deres kommentarer, heller bør utvikle litt tykkere hud og tåle litt mer, heller enn å ta det så fryktelig langt at man tydeligvis nesten søker å innskrenke ytringsfrihet og fri meningsdannelse. Dette sier jeg da selvfølgelig på et mer generelt grunnlag, selvsagt finnes det også de som virkelig går over alle grenser. Disse blir en annen sak. Men jeg mener på generell basis at man skal ha ganske høy aksept og høy tålegrense. Vi snakker jo i praksis – i de aller aller fleste tilfeller – bare om noen ord på en skjerm. Hverken mer eller mindre.