Under den blodige borgerkrigen i Syria foregikk det en stille revolusjon i de kurdiske områdene. PKK-affilierte grupper innførte en form for radikalt demokrati i Rojava-regionen.

Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) ble dannet som respons mot undertrykkelsen av kurdere i Tyrkia. PKK startet som en marxist-leninistisk geriljaorganisasjon med stalinistiske trekk. Da denne ideologien spilte fallitt på 80-tallet gjennomgikk PKK en transformasjon og inspirert av tankene til den frittenkende sosialisten Murray Bookchin omformet PKK sitt program. PKK droppet kravet om en egen nasjonalstat for kurdere og gikk heller inn for å kjempe for demokratisk føeralisme, likestilling og miljø.

Rundt 2011 tok PKK-affilierte grupper gradvis kontroll over Rojava som består av tre provinser med kurdisk majoritet i nordre Syria. Under fryktelig vanskelige forhold har samfunnet gradvis blitt forvandlet. Den mest radikale forandringen var innføringen av en direkte-demokratisk beslutningsprosess gjennom et rådssystem. Dette systemet skulle sikre likestilling mellom kjønnene og en representasjon av alle de ulike religionene og etniske gruppene i området. De PKK-affilierte gruppenes uttalte mål har vært å skape et demokratisk, multikulturelt og likestilt samfunn. Rådene består av 30 til 150 husholdninger basert på landsbyer og nabolag. Rådene tar seg av lokale problemer, som strømforsyning og matfordeling. Noen av disse rådene har også tatt over bakerier og gårder og opprettet kooperativer. Rådene organiserer i tillegg hjelp til de fattigste i samfunnet. Representanter fra rådene danner «samfunn» bestående av 7 til 10 råd. Byene har i tillegg et eget byråd. Dette byrådet består av representanter fra rådene, politiske partier, kvinneorganisasjoner og ungdomsorganisasjoner. All rådene og alle «samfunnene» har en kvote på 40% kvinnelige medlemmer. Beslutninger blir tatt ved konsensus, og alle talerne i forsamlingene skal få like lang taletid. Det har i tillegg blitt innført et system med to møteledere; en kvinne og en mann.

I såkalte «freds- og konsensuskomiteer», har det også utviklet seg noe som kan bli roten til et nytt rettssystem. Freds- og konsensuskomiteene tar seg av alt av juridiske spørsmål, unntatt de mest alvorlige av kriminalsakene, som for eksempel mord. Komiteenes mål er å megle mellom partene i en konflikt for å oppnå en løsning alle partene kan akseptere. Komiteene består av 5 til 9 medlemmer valgt fra lokalsamfunnet. 40% av de valgte medlemmene skal også her være kvinner. I tillegg har egne kvinnelige komiteer blitt opprettet for såkalte kvinnespesifikke saker, som vold i hjemmet og voldtekt.

Krigen som pågår har gjort det vanskelig å finne ut hvor godt systemet har fungert.

LES OGSÅ: Ei reise til de kurdiske sjølstyreområdene i Syria

Kurderens kamp mot ISIS
Lenge var de kurdiskkontrollerte områdene spart de verste krigshandlingene. Det har forandret seg den seneste tiden. Kurdiske grupper har de siste månedene vært i involvert i harde kamper mot ISIS. «Folkets og kvinnenes forsvarshær» (YPG/YPJ), støttet av geriljasoldater fra PKK, brøt igjennom ISIS’ linjer og fikk opprettet en humanitær korridor i Nord-Irak. Dette gjorde det mulig for Yezidi-befolkningen å unnslippe ISIS og den massakren mange fryktet ventet dem. Etter dette har det pågått harde kamper mellom YPG/YPJ og IS. IS har gradvis greid å kjempe seg inn i de kurdiske områdene og beleirer nå Kobane, den siste byen under kurdisk kontroll. ISIS har erobret store mengder amerikanske våpen fra den irakiske hæren og er langt bedre utstyrt enn YPG og YPJ sine tropper. I desperasjon har YPG tatt i bruk selvmordsbombere og det rapporteres at hele familier nå kjemper sammen på fronten. Salih Muslim fra det Demokratiske Unions Parti (PYD) har uttalt at; «Jeg kjenner folket i Kobane. Det kan hende vi mister noen av landsbyene men Kobane vil aldri falle. For at Kobane skal falle så må alle der drepes».

Det er et mulig utfall på konflikten.

De venneløse kurderne
Kobane er en grenseby til Tyrkia. Den tyrkiske hæren har inntatt posisjoner med oversikt over byen. Hæren har blitt anklaget for å i praksis støtte IS i deres kamp mot YPG/YPJ ved å la ISIS fritt krysse grensen til Tyrkia. Dette gjør det mulig for IS å få inn forsterkninger og unngå de luftangrepene USA gjennomfører i regionen. Aktivister, inkludert tyrkiske sosialist- og anarkistgrupper, har erklært et ønske om å patruljere grensen for å forhindre at forsterkninger til IS blir smuglet inn. Den tyrkiske hæren har svart med å bruke tåregass mot aktivister og journalister som oppholder seg på grensen. Ankara har til og med gått så langt at de har bombet PKKs posisjoner i sørøstlige Tyrkia med dette viser de klart sin støtte til ISIS’ kamp mot de kurdiske gruppene.

Revolusjonen i Rojava har sikkert sine feil og mangler, men den viser oss at en annen verden, en mer rettferdig og demokratisk verden, er mulig. Kurdernes kamp for minoritetsbefolkningenes rettigheter, likestilling og demokrati representerer det beste alternativet til det kapitalistiske diktaturet og den totalitære islamismen som nå river Syria i stykker.

Den fanatiske islamismen som terroriserer regionen er et direkte resultat av den brutale invasjonen og okkupasjonen av Irak. Mesteparten av ISIS’ ideologiske og materielle støtte kommer fra vestens allierte i Saudi Arabia, Qatar og Kuwait. Hvis dette demokratiske eksperimentet ender i en massakre, vil det være en forferdelig tragedie. En tragedie vesten må ta sin del av ansvaret for. NATO har erklært et ønske om å stoppe ISIS. Tyrkia er medlem av NATO. For at NATO sine erklæringer skal ha noe kredibilitet må de stoppe Tyrkias støtte til ISIS. Tyrkia må lukke grensen sin for ISIS og åpne den for YPG/YPJ.

LES OGSÅ: ISIS – Den nyttige fienden

Saken stod først på trykk på hjemmesidene til Motmakt.

Martin Ravneberg er forskningsassistent, filosofistudent og medlem av Motmakt.