Kvartalsvis utbytte har blitt rettesnor i oljeindustrien, til verste for oljearbeiderne

I stedet for å ha et jevnt, langsiktig tempo i utbyggingen av oljebransjen, har det vært tut og kjør – men nå kanskje en (midlertidig) bråstopp.

For så kort tid som bare ett år tilbake, var den største bekymringen i norsk oljebransje hvordan man skulle få tak i nok kvalifisert arbeidskraft til å møte en nærstående sterk aktivitetsvekst. For eksempel skulle 15-20 nye borerigger inn på norsk sokkel, og skape behov for 4-5000 nye riggarbeidere. Hele bransjen skrek samtidig etter nye ingeniører, og lokket mange til seg gjennom individuelle lønnstilbud ofte langt utover det etablerte nivået.

Statoil har i senere tid drevet fram fire-fem store utbygginger mer eller mindre samtidig, i en periode hvor Norge i tillegg har opplevd en høykonjunktur i klar kontrast til resten av Europa og verden for øvrig. Norsk leverandørindustri, som av mange blir betegnet som ”verdens beste”, ville med dette tempoet ikke ha hatt kapasitet til å ta unna alle oppdragene. Likevel har langt flere oppdrag enn nødvendig gått til utenlandske verft, i et omfang som truer både kompetanseutvikling og stabilitet i norske miljøer. I tillegg medfører mange utenlandsbestillinger store opprettings- og tilpasningskostnader i etterkant. Statoil har med rette fått kritikk for å spille hasard med Norges viktigste industribase – leverandørindustrien. Utflagging av slik kompetanse er en kortsiktig strategi.

I stedet for å ha et jevnt, langsiktig tempo i utbyggingen, har det altså vært tut og kjør – men nå kanskje en (midlertidig) bråstopp.

Drastiske nedbemanninger
Effektene av ”rykk- og napp”-politikken kjenner nå tusenvis av oljearbeidere på kroppen – gjennom drastiske nedbemanninger. Ledelsen i Bilfinger har varslet totalt 600 oppsigelser som følge av Statoils sparing, i en tid hvor det aldri har vært flere installasjoner på norsk sokkel, og hvor vedlikeholdsetterslepet bare vokser. Det betyr i realiteten større og dyrere programmer ved en senere anledning. Forstå det den som kan.

Kjøring i rykk og napp er uøkonomisk, det vet alle som har prøvd. Det sliter på både motoren, bremseklossene og dekkene. Sterke konjunktursvingninger i en bransje som krever masse kompetanse, er heller ikke en holdbar strategi. Det burde de ansvarlige for norsk oljepolitikk ta inn over seg, men nettopp den erkjennelsen sliter helt åpenbart med å få fotfeste.

LES OGSÅ: Oljesektorens lavtlønte aksjonerer

Ekstrem vekst i kostnadene
Det er ikke svingninger i olje- og gasspriser som forklarer ”rykk- og napp”-politikken, da lønnsomheten på norsk sokkel uansett er stabilt høy. Det gjør derimot de enorme svingningene i investeringsnivået. Siden oljeinvesteringer gjerne har et tidsperspektiv på 20-50 år, ville ikke kvartalsvise eller årlige svingninger i pris ha noe å si i så måte, ut ifra en rasjonell økonomisk tilnærming. Spørsmålet det er verdt å stille seg er likevel om ikke helt andre hensyn har trengt seg inn i styrerommene hvor norsk oljepolitikk planlegges og vedtas.

Hvor ligger samfunnsnytten i at investeringene plutselig svinger med 40-50 milliarder i året? Betydningen dette har for norsk økonomi er enorm. Ekstrem oppgang fører gjerne til at kostnadsveksten blåser helt ut av proporsjoner. Verken olja eller resten av norsk økonomi får tak i nok arbeidskraft. Flaskehalser er noe av det dyreste som finnes, særlig fordi antallet nye prosjekter fører til at erfaringsoverføring ikke skjer på mest hensiktsmessig vis. Nedgangen som kommer etterpå, er smertefull for arbeidstakere som mister jobben, så vel som for lokalsamfunn og den økonomiske stabiliteten. Samtidig fører det til at masse opparbeidet kompetanse går tapt.

Tok lån for å betale utbytte
Hvis det overordnet sett var rasjonelle økonomiske kriterier som lå til grunn for oppbremsingen og spareprogrammet, ville det ikke vært veldig mye å si på det. Alle selskaper og sektorer har nytte av å drive mest mulig rasjonelt, det vil si å holde kostnadene så lave som mulig. For Statoils del ser det dessverre ut til at en del av sparingen har bestått i å utsette vedlikehold, eller å outsource helt nødvendige deler av organisasjonen til andre selskaper i andre land. All erfaring tyder på at sistnevnte vil medføre transaksjonskostnader som i beste fall gjør sparingen marginal, og i verste fall blåser opp et parallelt byråkrati for å hanskes med kontrakter og oppfølging av underlevarandører.

Selskapet har nå satt seg som mål ”å øke den årlige utbyttebetalingen, i takt med selskapets langsiktige underliggende inntjening”. Det siste halve året har vi også sett en kursoppgang for Statoil-aksjen, selv om den ennå ikke har kommet tilbake opp på nivået den lå på før finanskrisen. Selskapets totale lønnsomhet har vært presset, men det har først og fremst med de store utenlandsinvesteringene å gjøre, som ennå ikke har begynt å kaste av seg. Norsk sokkel er som alltid lønnsom. Likevel selger selskapet ut andeler i flere modne, men lønnsomme norske felt. For ikke lenge siden tok selskapet også opp lån for å betale utbytte.

LES OGSÅ: Røverkapitalismen — en markedsøkonomisk kreftsvulst

Kvartalsfokuset har tatt over
Er det slik at det som skal til for å skape troverdighet blant internasjonale børsryttere er evnen til å kvitte seg med egne ansatte, og vise til økt utbytte i det korte løp? Har kvartalsfokuset tatt fullstendig over i en bransje hvor enkeltinvesteringer gjerne har en horisont på minimum 15, og noen ganger så mye som 50 år? Hva sparer man i det lange løp på å kutte i planlagt og nødvendig vedlikehold? Hele dette skuet ligner mistenkelig på ”å pisse i buksa for å holde seg varm”. Det er på høy tid å diskutere offentlig hvorvidt norsk oljepolitikk virkelig er i de beste hender.

Norge hadde lenge et politisk bestemt investeringstak som skulle sikre stabilitet i både bransjen og i norsk økonomi for øvrig. Men ved inngangen til 1990-tallet ble det for fristende å slippe taket. Den endelige spikeren i kista for denne politikken synes å ha vært børsnoteringen av Statoil i 2001, vedtatt av Stoltenberg I-regjeringen. Ledelsen i Arbeiderpartiet ville den gang at Statoil ikke skulle ”dø med norsk sokkel”, men utvikle seg til å bli et stort og viktig internasjonalt oljeselskap. I henhold til den samme ledelsens ideologiske kompass, måtte derfor privat kapital inn i selskapet. Børsnoteringen og privatiseringen ble altså vurdert som en forutsetning for den internasjonale satsningen, hvor overskuddet fra norsk sokkel skulle pløyes inn i land hvis politiske ledere ikke nødvendigvis er av Gerhardsen-typen.

Gjør Statoil seg lekre for utenlandske investorer?
Det har ført langt ifra bare gode ting med seg. Korrupsjonsskandalen i Iran er et eksempel på det. Mistanker om lignende forhold har haglet også i for eksempel Angola. Og er det grunn til å tro at Putin, eller godeste Heydar Aliyev i Baku, virkelig bidrar til å binde Statoil til sine egne etiske retningslinjer? Investeringene i blytung, miljøskadelig (og dyr) oljesand i Alberta er ikke forenlig med visjoner om ”ren norsk energi”, for å si det litt forsiktig. Skifergass møter også stadig større motstand på grunn av lokale ødeleggelser. Der har Statoil likevel plassert flere titalls milliarder kroner. Den internasjonale porteføljen egner seg heller dårlig som skrytehefte.

Hvor konspiratorisk anlagt må man så være for å tenke tanken at det pågående spareprogrammet ikke handler om rasjonell økonomi, men heller en måte å gjøre seg lekker overfor internasjonale investorer? Eller at Helge Lund trengte et utstillingsvindu for sin neste og mye bedre betalte internasjonale toppjobb?

LES OGSÅ: Statoil dropper tjæresand — endelig!

LES OGSÅ: De arktiske oljereservene må ikke røres