Stadig flere desperate flyktninger setter livet på spill for å krysse Middelhavet. Norske handelsskip redder daglig flere fra den sikre drukningsdøden.
Av Christian Boger
Azurblått hav, kritthvite strender, behagelige temperaturer og god mat. Det er gjerne slik den gjengse nordmann kjenner Middelhavet men hverdagen er ofte en helt annen. Køene av flyktninger som krysser havet for å komme fram til «friheten» synes ikke å ha noen ende. Daglig må handelsskip eller kystvakt redde desperate flyktninger, i ofte overfylte og elendige båter, fra den sikre drukningsdød. Drømmen om et bedre liv blir ofte heller til et helvete enn en god opplevelse for flyktningene.
Dyrt eventyr
For de mange desperate flyktningene blir reisen fra Arika og Midt-Østen ofte både dyr, lang og strevsom. Før de i det hele tatt kan drømme om å starte på reisen må de ut med et sted mellom 20- 35.000 norske kroner per person til menneskesmuglere som har liten eller ingen respekt for individene de lover å hjelpe til Europa. Går noe galt ser de aldri pengene igjen, og ofte opplever flyktningene å bli utnyttet som billig arbeidskraft om de når fram til sine destinasjoner i Europa.
Noen garanti for at de vil nå Europa har de heller ikke. Statistikk fra det europeiske politi- og grensemyndighetssamarbeidet FRONTEX viser at det hittil i 2014 har druknet rundt 3000 båtflyktninger på veien over Middelhavet. Dette er en voldsom oppgang fra i fjor hvor rundt 700 ble meldt druknet i løpet av året. I tillegg er det ingen som vet eksakt hvor mange som blir stoppet av politi eller myndigheter før de klarer å komme seg ombord på en båt og sette kursen mot den europeiske kyst.
– Det er grunn til å tro at det finnes store mørketall når det gjelder båtflyktninger som drukner på vei over Middelhavet, opplyser talskvinne Sybilla Wilkes hos FNs høykommisær for flyktninger(UNHCR).
Enorm økning
Borgerkrigen i Syria og nå urolighetene i Irak har i løpet av det siste året ført til enorm økning i antallet flyktninger som forsøker å krysse Middelhavet for å nå den europeiske kysten. De fleste setter kursen mot Italias og Hellas kyster, og stadig flere reddes daglig av både marinefartøyer og sivile handelsskip.
– Det er vanskelig å finne noen nøyaktig statistikk på hvor mange båtflyktninger som finner veien over Middelhavet. Det vi vet er at det bare til Italia så langt i 2014 har kommet 120 000 flyktninger og de fleste av disse har kommet som et resultat av at båtflyktninger har blitt reddet, forteller kommunikasjonsrådgiver Tonje Soler Johansen ved EU-ambassaden i Oslo til Radikal Portal.
De store flyktningmengdene kommer fra Syria og Libya, men også Eritrea er godt representert på flyktningstatistikken hos italienske og greske myndigheter. I tillegg er man også i ferd med å se en stadig økning i antallet flyktninger fra Irak.
Reddes daglig
Overfylte, falleferdige båter med en heller tvilsom sjøverdighet er snart et dagligdags syn for de som ferdes i deler av Middelhavet. Både den italienske marinen, gjennom deres operasjon «Mare Nostrum» og handelsskip fra alle verdens hjørner plukker nesten daglig opp båtflyktninger. Mange av disse hadde neppe overlevd reisen om ikke skipene hadde spilt en rolle som reddende engler.
– Bare i løpet av en dag tok et av våre handelsskip opp 270 båtflyktninger, og slikt skjer nå nærmest på en daglig basis. Situasjonen er dramatisk og stadig økende, forteller administrerende direktør i Norges Rederiforbund Sturla Henriksen til NRK.
Situasjonen er ifølge Rederiforbundet så ille at man mener det er iferd med å utvikle seg en motorvei av flyktninger over Middelhavet.
– Særlig ser vi at det er en enorm økning i trafikken av båtflyktninger fra Libya mot den italienske kysten, understreker Haakon Svane i Rederiforbundet.
UNHCR er også bekymret for økningen i antallet båtflyktninger, og ber nå alle sjøfarende i området være ytterst oppmerksomme og klare til å yte hjelp om det skulle være nødvendig.
– Vi ber nok en gang alle kapteiner på skip i området om å være ytterst årvåkne og yte den hjelp de er pliktige til når det gjelder å hjelpe båtflyktninger i nød, sier Wilkes.
Stor redningsinnsats
Det er ikke bare norske handelsskip som deltar i redningsaksjonene, også andre lands handelsskip og enheter fra italiensk marine og kystvakt er involverte. Den italienske marinen har sågar opprettet en egen redningsoperasjon kalt «Mare Nostrum» for å ta seg av den stadig økningen i antallet båtflyktninger. I denne styrken inngår en rekke marinefartøyer og fly. I tillegg bidrar både italiensk kystvakt og politi med styrker i operasjonen.
– I tillegg til de militære mannskapene på skipene har vi med oss representanter for immigrasjonsmyndighetene som tar seg av arbeidet med kontroll og identifikasjon av båtflyktningene vi plukker opp, forteller lederen for «Mare Nostrum», kontreadmiral Guisepppe Rando.
«Mare Nostrum» ble opprettet etter at en båt med flyktninger fra Libya sank utenfor den italienske øya Lampedusa i oktober 2013. I alt 311 flyktninger omkom i ulykken. I tillegg til den italienske innsatsen deltar også ressurser fra Malta, Hellas og Libya i rednings- og overvåkningsoperasjonene.
FNs høykommisær for flyktninger, portugiseren Antònio Guterres, kan ikke få fullrost innsatsen til deltakerne i operasjonen.
– «Mare Nostrum» er en fantastisk operasjon som har reddet tusenvis av flyktninger i nød, uttaler han til UNHCRs egne hjemmesider.
Ikke bare Italias ansvar
Den siste tidens store økninger har også ført til politiske gnisninger innad i EU. Italienske politikere mener de blir stående alene i innsatsen for båtflyktningene og savner mer hjelp fra EU.
– Vi vil nå kreve at EU tar et større ansvar for flyktningestrømmen over Middelhavet og bekjempelsen av denne. Om dette ikke skjer vil vi trekke oss fra det europeiske visumsamarbeidet, uttalte den italienske innenriksminister Angelino Alfano nylig.
Hans uttalelser kom på toppen av en stadig økende frustrasjon innad i Italia når det gjelder at italienerne alene blir sittende med problemet med å ta i mot og integrere båtflyktningene. Dette til tross for at mange av dem gjerne ønsker å komme seg videre fra Italia og lengre inn i Europa.
Innenriksministeren får støtte av FNs høykommisær for flyktninger.
– Flere land gjør en kjempeinnsats når det gjelder å ta imot disse flyktningene, men hele det europeiske asylsystemet er dysfunksjonelt. Noen land er ikke i stand til å yte den hjelp som trengs, understreker generalsekretær Guterres
Felles europeisk løsning
Med den siste tids uenighet kommer nå kravet fra flere hold om at EU og andre aktører må gå sammen for å finne en felles strategi for hvordan man skal løse problemene som har oppstått på bakgrunn av flyktningestrømmen over Middelhavet på en bedre måte.
-Norge bør allerede nå ta til ordet for at utfordringene i Middelhavet er en felles europeisk utfordring understreker seniorforsker ved PRIO Maria Gabrielsen Jumbert overfor Radikal Portal.
Hun er bekymret for at en beslutningsvegring blant europeiske land i spørsmålet kan føre til at Italia bare slipper flyktningene fra seg og dermed skaper problemer for en rekke andre land i tillegg.
– Finner man ikke en felles europeisk løsning på hvordan man skal håndtere flyktningestrømmen risikerer man at Italia ikke lenger vil ta ansvaret de til nå har tatt og bare vil slippe flyktningene videre inn i Europa. Slik sett kan dette raskt bli et problem for en rekke land, og derfor haster det også med å finne gode løsninger, framholder Gabrielsen Jumbert.
Mer overvåkning
I tillegg til å finne en felles europeisk løsning på håndteringen av flyktningestrømmen er det også stor uenighet om hvordan man kan begrense denne.
– «Etterspørselen» etter flukt fra ulevelige tilstander og tilgang til Europa er enorm, samtidig som etterspørselen etter billig og uformell arbeidskraft i Europa er såpass stor at flyktningene sannsynligvis vil fortsette å komme i overskuelig fremtid, sier Gabrielsen Jumbert.
Innad i EU har man hittil satt sin lit til at grenseovervåkningsprogrammet EUROSUR har skullet kunne bedre på situasjonen, men dette har vist seg ikke å holde mål, I tillegg er tanken at mer og bedre overvåkning av EUs ytre grense i Middelhavet skal gjøre det lettere å få til vellykkede søk og redningsoperasjoner.
Gabriesen Jumbert er dog i tvil om disse tiltakene vil være nok til å sørge for en markert nedgang i antallet flyktninger som begir seg på reisen over Middelhavet.
– Grenseovervåking bidrar til bedre oversikt og raskere responskapasitet men det er i høyeste grad usikkert om det har noen begrensende effekt på migrasjonspresset, understreker hun.
Hun mener også det er et paradoks at båtflyktningenes nød gir myndighetene adgang til å drive grensekontroll langt utenfor EUs grenser, under påskudd av å skulle forhindre drukningsulykker.
– Om båtflyktninger i nød blir reddet nær den nordafrikanske kysten er det lettere å forsvare at man tar dem med tilbake til nærmeste trygge havn og ikke til en EU-havn, påpeker hun.
Tause myndigheter
Norske myndigheter synes dog ikke ønske å uttale seg om problemet. Radikal Portal har vært i kontakt med både UD og Justisdepartementet uten at noen av disse ønsker å uttale seg. Kommunikasjonsenheten i UD henviser alle spørsmål rundt dette til justisdepartementet, her ønsker man dog ikke, ifølge informasjonsavdelingen, å uttale seg om saken.
Å ta alle inn i Europa er heller ikke mulig med arbeidsledigheten som finnes i søreuropa nå. Det må gjøres noe i landene de kommer fra og.
De kan da umulig være desperate etter vanlige fattige afrikaneres målestokk når de kan betale 30 000 kroner for en billett med en lekk balje? Alle disse «flyktningene» burde blitt sendt rett tilbake til afrika ved beste anledning. Vesten har da virkelig ikke noe ansvar for de derre landenes overbefolkningsproblemer
Part of the problem is that the black people see that other black people live happily in the EU. They just want to join the party. At they same time many white people in the EU are unemployed or are living on social benefits. Ist is impossible for all africans to live in the EU. The EU is just a little bit bigger than the biggest countries in Africa. The sollution is off cource that Africans need to do something about the conditions in their own continent, not trying to solve their own problems going to go to other continents.