Matproduksjonen i Norge er i ferd med å frakobles vårt eget ressursgrunnlag og omdannes til en importbasert industri avhengig av soya, mais og palmeolje fra tidligere regnskog.
I stedet for å dyrke grønnsaker og la husdyr beite ute og leve mest mulig naturlig, dyrker vi gress til fôr, stenger husdyra inne og importerer fôret vi ikke klarer å produsere selv. Etterspørselen etter kjøtt er den største utfordringen norsk landbruk står overfor, fordi landbruket ikke på langt nær kan forsyne kjøttproduksjonen. Selv om 90 % av jordbruksarealene våre benyttes til fôr, er vi avhengige av å årlig importere 500 000 tonn soya, 62 000 tonn mais, 6 000 tonn palmeolje og en rekke andre komponenter til kraftfôrproduksjon for å møte etterspørselen etter norsk kjøtt, melk, egg og oppdrettsfisk. Vi trenger en ny matproduksjonspolitikk som tar utgangspunkt i å utnytte vårt eget landbruk og havbruk best mulig i stedet for å utarme resten av verdens matforsyning.
Kjøttproduksjonen rammer regnskogene
Produksjonen av norsk kjøtt, melk, egg og oppdrettsfisk blir stadig mer avhengig av kraftfôr framstilt av importerte råvarer fra miljøskadelige monokulturplantasjer på den andre siden av verdenshavene. Soyaimporten er i hovedsak fra Brasil, som i perioden 2001-2011 hugget regnskog tilsvarende over 40 % av hele Norges areal. På verdensbasis har regnskog tilsvarende tre ganger Norges areal blitt utryddet siden årtusenskiftet. Den økende etterspørselen etter soya, mais og palmeolje til fôrproduksjon og påfølgende nydyrking av plantasjer driver avskogingen videre. Det er direkte sammenheng mellom økt forbruk av norsk kjøtt og oppdrettslaks, og hugging av regnskog i landene vi importerer fôrråvarer fra.
Statlige subsidier og avgifter driver egg- og kjøttforbruket opp
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor etterspørselen etter kjøtt og oppdrettsfisk har økt, når prisene har gått så dramatisk ned i løpet av de siste tiåra. Det økende kjøttforbruket er også drevet fram av Opplysningskontoret for egg og kjøtt, bedre kjent som Matprat, en underenhet av Nortura som egg- og kjøttbønder ufrivillig finansierer gjennom en lovhjemlet omsetningsavgift. Matprat mottar en stadig større andel av matomsetningsavgiften i tråd med den økende kjøttproduksjonen.
Landbruksoppgjørene har over lang tid vært preget av å holde prisene på kjøtt og melk nede for å opprettholde konkurransedyktighet mot EØS-importen. Produksjonsstøtten er innrettet på en måte som ikke bygger på vårt eget ressursgrunnlag og vår økologiske bærekraft, men som i stedet møter økt etterspørsel med kunstig høy produksjon og tilhørende subsidier. Dagens produksjonstilskudd subsidierer miljøskadelig kjøttproduksjon og favoriserer industridrift av husdyr og fjørfe med svært kritikkverdig dyrevelferd. «Nyt Norge»-merket svin og kylling spiser fôr av råvarer fra tidligere regnskog, ser aldri dagslys og har like lite befatning med norsk natur som sine artsfrender på kjøttfabrikker i USA og Brasil.
Landbruksarealet utnyttes ikke godt nok
Matproduksjonspolitikken retter seg per idag etter et ideal om flest mulig dyr per fjøs og størst mulig produksjon per gård, en politikk som er fullstendig uforenelig med bærekraftig norsk landbruk som tvert imot forutsetter små og spredte driftsenheter for å ivareta kulturlandskapene, artsmangfoldet og den langsiktige matforsyningen. Den statlige favoriseringen av kraftfôrbasert stordrift har gjort det umulig for småbønder og deltidsbønder å opprettholde kulturlandskapene som har blitt til gjennom generasjoner av småbruksdrift. Landskapene som kunne vært brukt til matproduksjon gror nå igjen som følge av redusert beite. Utnyttelsen av matjord og beitearealer blir neglisjert av Landbruks- og matdepartementet og ser ut til å være overlatt til kulturminneforvaltningen.
Framtidas matproduksjon må bygge på ny forskning og økologisk bærekraft
Familiebasert småbruk, importuavhengighet og økologisk drift anbefales av FNs spesialrapportør Olivier De Schutter i årets rapport om retten til mat, for å sikre verdens matforsyning. Rapporten peker også på hvordan kjøttproduksjon direkte rammer fattiges tilgang til mat. Kjøttforbruket har nådd et unaturlig høyt nivå som verden ikke tåler, og forbruket av animalske landbruksprodukter og oppdrettsfisk må ned for å sikre framtidas matforsyning. Prisen på matvarer må i større grad gjenspeile den faktiske ressursbruken og miljøbelastningen produksjonen utgjør.
Matproduksjonen fra vårt eget landbruk kan økes betraktelig ved å dyrke grønnsaker og matkorn i stedet for gress og korn til fôr. Produksjonsstøtten må innrettes på en slik måte at det blir lønnsomt og hensiktsmessig for bønder å utnytte sin egen jord best mulig i stedet for å produsere mest mulig kjøtt og melk per dyr. Landbruksarealer må omdisponeres fra ren fôrproduksjon til vekselbruk med beite for drøvtyggere og dyrking av matvekster. Og vi må investere i forskning på bedre utnyttelse av kompost, restråstoffer fra matindustrien og plantebasert havbruk til gjødsel- og fôrproduksjon.
Landbruks- og havbrukspolitikken må omlegges til å ivareta både våre egne ressurser og verdens matforsyning ved å legge til rette for økologisk bærekraftig og langsiktig matproduksjon.
Interressann utvikling! Fleire og fleire ser at landbruket er på villspor og undergrev seg sjølv!
Mere havbruk blir det ikke. Vi tror av vi skal leve delvis av lakseproduksjon etter oljen. Det ser imidlertid ikke like rosenrødt ut. Dansken har bygget et gedigent landbasert anlegg for laks, som nå kineserne er i ferd med å kopiere i selveste Gobiørkenen. Dette betyr i realiteten at et slikt anlegg kan bygges hvor som helst. Oppdrett av laks i sjøen kommer til å høre fortiden til på litt sikt.
Med havbruk mener jeg først og fremst kultivering av plantevekster i sjøen til fôr, drivstoff og annen industri. Vi tar allerede opp i grenseland mye tang og annet plantemateriale langs kysten, og må begynne å dyrke det mer organisert om bruken fortsetter å øke.
Lakseoppdrett er en svært lite bærekraftig industri som er mer avhengig av landbruket enn av havet, som eksempelet ditt viser.
We need to stop the population growth in white countries. Today this growth consists of immigrants and their offspring while white populations are in decline. Say no to imigration before it is too late.
If we do not do this, our children and future generations as a consequence will suffer. That must not happen.