I år er det 40 år siden streiken og støtten til de streikende havnearbeiderne i Sverige fant sted. Denne teksten blir publisert som både et historisk bidrag og til støtte for de norske havnarbeidere som kjemper en kamp nå.
Denne teksten omhandler fremstillingen av arbeid og arbeidere i den venstreradikale musikkbevegelsen som oppsto i Sverige samtidig med 68-bevegelsen og studentopprøret i Europa.
Utgangspunktet er den svenske visesangen og dens forbindelse til arbeiderklassen. Rent konkret er det tatt utgångspunkt i tre viseaftener som ble holdt som støttekonserter i Marx Engels-huset i Göteborg mellom den 9. til 11. Maj 1974. Foranledningen til støttekonserten var en pågående streik blant svenske havnarbeidere som ikke var tilsluttet noen fagforening:
«Svenska Hamnarbetarförbundet oppfordret til støtte under en havnarbeiderstreik 1974 i Göteborg. 1974 eksisterte det to fagforeninger i de svenske havnene. Den ene var Hamnarbetarförbundet som hadde brutt ut fra Transportarbetarförbundet. Avtalsrörelsen 1974 ble klar allerede i januar og avtalet ble kalt ”55-öresavtalet” da dette var økningen per time, det vil si 90 kr mer per måned. Transport och Hamnarbetarförbundet aksepterte ikke avtalet og konflikten fortsatte under hela våren med stor forlust for eksportindustrien. Tilslutt, etter advarsel og streik sluttet Transport i maj en avtale med arbeidsgivene og fikk dermed 600 kr mer per måned. Hamnarbetarförbundet mislikte også denne avtale men fikk til slutt gi efter for arbeidsgiverens krav.» (hentet fra Affischerna 1967 – 1979 )
Støtte til de streikende havnearbeiderne
En stadig tilbakevendende tematikk i den svenske venstreradikale musikken er fokuset på arbeidernes situation. Dette kunne være sanger om hvordan arbeidsdagen gikk, dårlig lønn, konkrete arbeidsplasser, angrep mot fagforeninger, ombudsmenn, kapitalinvestorer eller oppfordringer til streik og politisk engasjement. Tekstene kunne til dels inneholde et meget revolusjonært budskap som i refrenget till Dan Berglunds sang Mina herrar som räknar profiter:
Mina herrar som räknar profiter, parasiter som styr detta land! Ni ska få sopa i våra fabriker, erat förbannade rövareband».
Sangen stammer fra hans plate En järnarbetares visor som ble gitt ut på Kommunistiska Partiet Marxist-Leninisterna(r)s plateselskap Proletärkultur i 1975. Det siste verset i refrengen gir dessuten umiddelbare assosiasjoner til elementer ved den store kinesiske kulturrevolusjonen som fortsatt pågikk. Ved dette tidspunktet definerte KPML(r) fortsatt seg selv som et maoistiskt parti, men de kom etterhvert til å forlate det standpunktet.
Dan Berglunds bidrag
Under støttekonserten til de streikende havnarbeiderne fremførte Dan Berglund en av sine mest kjente sanger, De mördades fria republik. Dette var også Berglunds første fremtreden på en musikkscene. Der spilte han sammen med artister som Fred Åkerström, Sven Wolter og proggbandet Knutna nävar. I tillegg til De mördades fria republik fremførte Berglund også Visa till SAP under støttekonserten. Tredagerskonserten ble så spilt inn som platen Stöd de strejkande hamnarbetarna, hvor gevinsten gikk til de streikendes streikekasse. Sangen De mördades fria republik omhandler om en sveiser som omkommer i en arbeidulykke. Han blir begravd og våkner opp til en sang som synges av andre arbeidere som hadde blitt drept på arbeidsplassen:
Vi mördades i den svenska industrin. Vi är femhundra per år som blir slaktade som svin. I fabrikerna där man suger ut vår märg. og störst av alla mördare är Jacob Wallenberg.».
Videre synger Berglund: «Och genom maskinerna sjunger vi för er: Studera Marx och Lenin och förena er. Klass mot klass måste striden stå, Och i tysthet ska vi stiga upp och vara med er då.» Mot slutten av 70-tallet, etter at Berglund brøt med kommunismen, kom han til å bytte ut frasene «Studera Marx och Lenin» med det mindre ML-betonade «Se till nån gång att vakna». Imidlertid ble fortsettelsen Klass mot klass, adoptert som KPML(r)s partislogan.
Et år etter støttekonserten kunne Berglund gi ut sin første egne plate En järnarbetares visor. Ved flere tilfeller uttrykket han ambivalens for sin musikkarriære. Blant annet sa han at han kjente et behov for å tilhøre industriproletariatet, for å forstå seg på samfunnets mekanismer fra «den riktiga vinkeln, och den rätta vinkeln är nedifrån», med andre ord fra verkstedets gulv, og det var ikke lett å kombinere med turnélivet. Man kan si at Berglund, på linje med store deler av den samtidige kommunistbevegelsen, glorifiserte industriarbeiderens liv.
Knutna nävars bidrag
Knutna nävar, proggbandet som også bidro med musikk på arrangementet til støtte for de streikende. Knutna nävar var et utpreget kommunistisk band, og var tilknyttet det samme plateselskapet som Berglund kom til å spille inn sin musikk hos i fremtiden. Deres tekster var preget av sterke, og til dels svært naive, kommunistiske budskap.
En av de mer ekstreme er Sången om Stalin, som var ren hyllest til den tidigare sovjetiske despoten, en annen sang var Vietnamsangen Balladen om Ho Chi Minh og en tredje var sangen Arbetarbröder, som var en forsvensket cover av Ernst Buschs Der Heimliche Aufmarsch. Gruppen sang også en rekke kjente og tradisjonelle kampsanger, som de Internationalen, Bandiera Rossa og Joe Hills Should I Ever Be A Soldier.
Under støttekonserten fremførte Knutna nävar en coversang, nemlig NJA-gruppens, eller ved det tidspunktet Den fria proteaterns, visa Balladen om Olsson. Sangen handler om en mann ved navn Olsson som startet et litet opprør mot autoritetene på sin arbeidsplass. Arbeidsplassen blir beskrevet som en hard plass å jobbe på: «Tempot är hårt uppdrivet. Till vila finns ingen tid. Man är som en urkramad trasa när skiftet är över». Men en dag skjer det noe på arbeidsplassen, da det blir «stopp i maskinerna». Eksakt hva som er årsaken til stoppet i maskinene fortelles ikke, det kan være en feil men like gjerne et mennskelig ingripen som en oppfordring til vill streik. Men alle som jobber der tar en kaffepause og mens de venter: «Då kommer befälet med order. Att dom måste skingra sig.» Olsson nekter å adlyde orderen, noe som fører til en konfrontasjon, hvor befalen sier at «enligt reglementet är det förbjudet att sitta i grupp», noe som fører over til et fysisk angrep hvor Olsson blir kastet i gulvet.
Angrepet på Olsson blir omtalt som et bevisst forsøk fra befalet, nærmere bestemt en ingeniør, på å bryte ned et farlig og revolusjonært element på arbeidsplassen. De siste strofene i sangen lyder slik:
Men Olsson var inte rädd. Han gick inte att knäcka. Inget kunde ta ‘från han hans värdighet. Så han drog upp sin kniv och sa till ingenjör’n. Jag ska skära strupen av dig din djävel. Jag ska släppa luften ur dig din fan. Nej Olsson var inte rädd. Honom kunde dom aldrig knäcka».
I denne sang blir befalen beskrevet som naturlig autoritær, mens Olsson nekter å følge et regelverk som bare finnes der for å undertrykke og kontrollere arbeidere. Regelverket er utformet slik det er i frykt for arbeidere, da regelen det vises til er et forbud mot «att sitta i grupp». Det er lett å tolke at hensikten bak dette forbudet er en motvilje mot fagorganiserte arbeidere.
Fred Åkerströms bidrag
Fred Åkerström framførte under arrangementet tre av sine visesanger, Nils Ferlins En valsmelodi , Rallarvisa og Åkare Lundgrens begravning. Fred Åkerström hadde gjort seg kjent for en rekke ulike visesangsfortolkninger av Sveriges store visesangspoet Carl Michael Bellman som i meget stor grad preget Åkerströms musikk.
Fred Åkerström gjorde også en rekke konserter sammen med Cornelis Vreewijk, som for øvrig Åkerstrøm hadde oppdaget og overtalt til å spille inn sin føste plate. Hverken Vreeswijk eller Åkerström ble ansett for å tilhøre «den svenska proggrörelsen», men deres musikk var ofte sympatisk innstilt til arbeiderklassen og kritiserte dessuten autoritetene. Imidlertid kunne ingen av de tre sangene Åkerström fremførte på arrangementet tematisk knyttes til streik eller klassekamp. Derimot hadde sangene en helt annen tilnærming til arbeidere, spesielt Rallarvisa og Åkare Lundgrens begravning. Istedet for å rette fokuset mot oppfordringar om å organisere seg var lyrikken preget av fremstillinger av arbeideres skjebner, som for eksempel alkoholisme – sett fra et meget mørkt, men humoristisk lys.
Rallarvisan handler om en «raller», en jernveisarbeider, som beklager seg over alle kvinner han har gått glipp av gjennom livet. Som regel fordi at kvinnene har funnet seg noen med større formue. Rallerens dårlige erfaringer førte til at han har «tatt till flaskan och kannan». I sangen Åkare Lundgrens begravning blir det fortalt om Lundgrens fire sønner som skal begrave sin far, men tar en omvei forbi en pub midt i begravelsestoget. De fire sønnene drakk så seg så beruset at de glemte ærende sitt.
Avslutning
Musikkscenen i Sverige på 60 og 70-tallet var til stor grad preget av «den svenska proggrörelsen». Flere arbeidsplasser, deriblant VOLVO, innførte forbud mot at proggmusikk skulle få spilles over foretagenes radiokanaler. Denne støtteerklæringen til havnarbeidernes streik fikk svært stor oppmerksomhet. Man klarte blant annet å samle sammen nærmare en halv million kroner, et enormt beløp i 1974, til deres streikkasse.