Har vi ikke alle noen kroppskomplekser, i tide og utide, som egentlig er ganske ubegrunnede.
Det er en varm fredag sent i august. Klokka nærmer seg åtte, og jeg inntar plassen ved favorittbordet mitt i bakgården på Kafé Sara i Oslo og bestiller en øl mens jeg venter på tre venninner. Jeg er litt spent. Ingen av de andre tre har møtt hverandre før, men jeg mener de har såpass mange interesser til felles at vi vil få en hyggelig etter-jobben-pils alle sammen.
Jeg tok med kjole på jobb i dag og skiftet på pauserommet før jeg dro ut. Den er en rød 50-talls vintage-kjole jeg fikk billig på loppis i Berlin. Jeg har brukt den et par ganger der og fått mange fine komplimenter, men akkurat i kveld føler jeg meg litt utilpass. Alle jentene rundt meg er enten stivpynta i åletrange kjoler og hæler, eller casual-pynta i skinny jeans og trange topper med store smykker til. Alle har veldig nøye stelte hårfrisyrer og trygge stilvalg, og jeg lurer på hva de egentlig synes om min lett alternative stil. Jeg tvinger skuldrene mine ned fra oppunder ørene og rister på hodet for meg selv. Hvorfor skal jeg bry meg om dette? Latterlig. Egentlig bryr jeg meg jo ikke om hva disse menneskene tenker, jeg kjenner dem jo ikke! Nå kommer nok vennene mine snart.
«Nei, så fin kjole! Og så godt å se deg igjen!» utbryter Elise og gir meg en stor klem. Vi har vært bestevenner siden videregående, men ser hverandre ganske sjelden nå som jeg har flyttet til Tyskland igjen.
«Deg også! Og du også forresten, så bra du ser ut! Var det det skjørtet vi kjøpte i Edinburgh den gangen?»
Praten går fort over i andre ting, og halvveis våre kjappe oppsummeringer av jobb, bosituasjon og skole ankommer Gro. Hun er lett å se i mengden, ikledd fotsidt skjørt med et fargerikt skjerf i midjen og med klirrende gullsmykker, sånn som Esmeralda i Ringeren av Notre Dame. Hun slenger seg ned i stolen ved siden av meg.
Egne valg
«Hei folkens! Herre, nå blir det bra med øl. For en forbanna drittdag. Hei forresten, jeg er Gro.» Gro og Elise hilser, og hanker tak i servitøren for å bestille.
«Hva var det som skjedde i dag, da?» Spør jeg når introduksjonspratinga er over. Gro tar en dyp slurk av ølen.
«Jo, du husker den artikkelen jeg ble intervjua for, den om oss jentene som velger å ikke barbere alt kroppshår? Vel, i artikkelen kommer det etter min mening tydelig frem at dette er valg vi tar for oss selv. At dette ikke har noe med fordømmelse av damer som velger noe annet for seg selv enn det vi gjør, og at det i hvertfall ikke har noe med mannfolk sine syn på kroppene våre! Men i det jævla kommentarfeltet kommer det bare sånne ‘javel, men jeg foretrekker damene mine glattbarberte jeg, dere er ikke tiltrekkende for oss’- kommentarer fra menn. Jeg er så lei! Jeg er så pokkers lei av at det blir tatt som en selvfølge at damer alltid skal gjøre seg tiltrekkende for menn, og at alle valg jeg tar om utseendet mitt derfor blir målt opp mot ‘standardlooken’. Jeg får lyst til å skrike ut: dette handler ikke om dere!»
Jeg nikker. «Jeg vet hva du mener. Før dere kom satt jeg her og følte meg litt smått utilpass fordi jeg har på meg et annet type antrekk enn det som er vanlig her i Oslo når jenter pynter seg. Og jeg vet jo hvor absurd det er. Jeg syns jo selv jeg er finest i sånne klær som dette, og ingen av dere to går i BI-uniformen av syltrange merkeklær og Michael Kors-veske heller, og dere ser jo fantastisk stilige ut!». Jeg tenner en røyk og sender pakken til Elise. «Det irriterer meg at normer jeg ikke er enig i at er verken noe særlig penere eller mer meningsfylte likevel påvirker hvordan jeg ser meg selv. Jeg prøver jo omprogrammere hjernen, men hver gang jeg kommer til Oslo kjenner jeg meg ti kilo tyngre og ikke særlig stilig. Og dette er ting jeg ikke tenker over i Berlin i det hele tatt.»
Annerledes-Berlin
Jeg ser Lena komme mot bordet, og introduserer henne til de to andre. Jeg og Lena kjenner hverandre fra universitetet i Berlin hvor vi begge var på utveksling noen år tilbake, og vi bor begge der nå.
«Nå, hva snakker dere om? Dere så så oppslukte ut alle sammen da jeg kom,» sier Lena etter hun også har bestilt seg en øl.
«Vi begynte nettopp å snakke om normer rundt kvinners utseende, som vi misliker,» svarer Elise. «Julie sier hun føler det er litt annerledes i Berlin, synes du også det?» Lena nikker energisk.
«Absolutt! Veldig annerledes. Det er en av hovedgrunnene til at jeg trives så godt der, selv om lønna er litt dårlig i forhold til i Norge. Jeg og Julie snakket faktisk om dette flere ganger da vi var på stranda der i sommer. Vi synes begge det er så godt å være omgitt av folk som har så avslappede forhold til kroppene sine! På norske strender føler jeg meg alltid litt utilpass i bikini fordi det er så mange ‘perfekte’ kropper over alt. Folk står jo og poserer og viser fram stramme lår og mager, og six-packene de har brukt timevis på treningssenter for å oppnå. I Tyskland har de FKK, altså fri kroppskultur – masse nakne eller halvnakne avslappede folk i alle aldre, og alle størrelser og fasonger, som bare tar livet med ro og koser seg i sola. Det er spesielt godt for meg å oppleve det, for jeg har hatt en del komplekser før. Når folk rundt en slapper av så er det ekstremt mye lettere å gjøre det selv også!»
Jeg tenker litt. «Men har vi ikke alle egentlig en del kroppskomplekser som vi vet at er temmelig ubegrunnede? Jeg syns alltid at jeg er litt for rund her og der, eller ikke helt i god nok form. Men når demonene kommer snikende tenker jeg på det romkammeraten min i Berlin pleier å si: hold kjeft med tullet ditt og vær fornøyd, fordi du har en velfungerende kropp og et godt liv. Du sitter ikke i rullestol og er ikke syk, så vær fuckings fornøyd med deg selv og fokuser på viktigere ting.»
Elise rynker brynene. «Ja, det er jo lett å si, men det er jo faktisk en del mer med denne ‘standardlooken’ som ikke bare er forfengelighet. Og med ‘standardlooken’ mener jeg veltrente, superslanke, motekledde kropper og stylet hår og sminke, sånn som dere ser rundt dere her i byen over alt. Problemet er jo at folk faktisk ikke blir vurdert på indre verdier og intelligens i arbeidslivet hvis de ikke forsøker å leve opp til denne latterlige utseendestandarden!» Hun setter vekk det tomme ølglasset og fortsetter. «Jeg leste nettopp en artikkel om at for eksempel både menn og kvinner som er overvektige ikke blir ansett som potensielt like gode på jobben de søker på som sine veltrente konkurrenter, fordi det er sett på som en mangel på selvkontroll og integritet hvis du ikke klarer å opprettholde en stilig kropp. Og dette er ikke bare i næringslivstoppen: dette gjelder for folk i alle økonomiske sjikt. Foreldrene mine har jobbet tolvtimersskift siden jeg var bitteliten og har gjort en fantastisk jobb. Som om de har skullet tatt tid vekk fra å være med oss barna for å stikke på treningssenteret!» Vi nikker enig alle sammen.
«Det samme gjelder for mamma og pappa,» sier jeg. «Vi har alltid vært en turfamilie, men trening for utseendets skyld har virkelig aldri vært noe vi har tenkt over en gang. Sorry, men ikke alle kan være fotballfrue-dukker eller pappasponsede rosabloggere, for folk flest er det ikke tid til å jåle. Og det at foreldrene mine ikke har sett ut som supermodeller har virkelig ikke trukket noe fra verdien deres på arbeidsplassen!» Gro vinker til oss servitøren, som smilende tar imot bestillingen på pils nummer to. Hun lener seg framover.
Mediapress
«Men hvor kommer egentlig dette presset fra, sånn i bunnen? Selvfølgelig er det jo mye media, med airbrusha modeller og oversexa kvinnefigurer, det ser vi jo over alt.»
«Ja, det som irriterte meg over alt annet med det er jo når et blad kom ut med en artikkel om hvordan de faktisk ‘airbrusher modeller til å se tykkere ut enn de er i virkeligheten’,» skyter Elise inn. «Det de gjør er jo å glatte ut beinknotter og innhule kinn, så det skal se ut som om det faktisk går an å se syltynn OG sunn ut! Det er jo det verste de kan gjøre!»
Jeg har også sett den artikkelen, og kjenner sinnet kverner i magen når hun nevner det.
«Ja, det er helt grumt.» sier jeg «Men bortsett fra moteindustrien og kjendiskultur, hvor kjenner dere presset fra sånn i hverdagslivet? Er det fra andre jenter, eller fra gutter? Hvor kommer forventningene fra? For vi er vel alle enige her på dette bordet om at ingen av de vi sitter med er noe annet enn flotte, pene jenter, vel? Hva vi syns om oss selv i de mørke nattetimene er jo noe annet.»
«Jeg tror det kommer fra begge sider. Det handler om status,» sier Lena og setter fra seg ølen. «Man er redd for at folk skal tro man er lengre nede på rangstigen enn seg selv, bare fordi man ikke tilpasser seg denne urealistiske normen. Og ingen vil jo føle seg mindre verdt..»
Gro nikker. «Ja, og med den forbanna Janteloven så tror jo folk også at hvis man kler eller ter seg annerledes enn den gemene hop så er det en ‘statement’, at man liksom ypper på seg oppmerksomhet. For noen er det kanskje sånn, men det burde ikke være det, syns jeg. Det gjør livet veldig mye mindre interessant med så mye homogenitet.»
«Ja,» sier jeg, «og denne statusnormen er jo en relativt ny greie også. På et kurs i moderne historie jeg tok i Edinburgh lærte vi at fram til det 19. århundre var det regna som status og være velfødd og blek, fordi det betydde at du hadde råd til å ta livet med ro. Du trengte ikke jobbe hardt, men kunne være inne og dvaske bort dagene. Men med globalisering og big business ble det andre statusnormer. Det å dra på fancy ferier og å ha tid til trening og sport ble nye statussymboler, og det ble filtrert ned gjennom alle de økonomiske klassene etter hvert.»
Elise grøsser og tar en slurk av ølen sin. «Æsj, jeg er så lei av kroppspress! Hvordan kan vi påvirke dette tror dere?»
Vi tar en pause og tenker litt alle sammen.
«Vel», sier Lena litt spøkefullt, «dere kan jo komme til Berlin og leve de avslappede kroppsdager med oss?» Vi ler, og Gro og Elise sier de skal tenke nøye over saken, og at det frister skikkelig.
«Jeg tror vi bare må minne hverandre på at de idealene som blir satt av andre ikke er noe vi skal jobbe for å nå opp til,» sier jeg. «Altså at vi må sette våre egne standarder og tenke over akkurat hvorfor ønsker å se ut sånn som vi vil.»
«Ja, og så må vi være jævlig flinke til å fortelle hverandre at vi faktisk ser bra ut!» sier Elise. «For det er det jaggu lett å glemme blant de radmagre amazonene på treningssenteret.»
Vi er enige alle sammen.
«Jenter: skål for mangfold og selvsikre kvinnfolk! Slike damer vil vi ha!» roper Gro og løfter glasset. Noen av folkene på nabobordene ler og blir med på skålen, uvitende om hva det er de skåler for.
Flere kvinner bør gjerne gå i kjole, men dropp de høyhælte skoene som så ofte gir helseplager og som gjør det svake kjønn unødvendig forsvarsløse og sårbare. Det er et stort problem at damer som beveger seg i det offentlige rom risikerer å bli overfalsvoldtatt av menn med et kvinnesyn fra steinalderen. Slikt vil vi ikke ha i Norge. De slemme mennene må sendes tilbake til steinalderen.
Det er alltid lærerikt å les hvordan andre mennesker oppfatter ting og hvor annerledes vi kan se på oss selv og verden rundt oss. Som en mann som har passert det første århundre er jeg vel glad for at problemstillingen som blir tatt opp ikke er en jeg personlig må forholde meg til. Jeg er vel også heldig som har sluppet å leve i en kultur hvor jeg måtte tenke mer enn noen sekunder over hva jeg skulle ha på meg eller hvilke kjemikalier jeg måtte kjøpe for å dufte riktig når jeg beveget meg ute blant folk. Ikke har jeg måttet barbere meg hverken her eller der selv om jeg ikke har giddet muligens med et lite unntak for en militærtjeneste for hauger av tiår siden.
På den annen side er det forstemmende at kvinner en del ganger rett og slett ikke stoler på hva deres mannlige medmennesker mener om dem. Jo da, diverse fiksfakseri som kan utøves på våre legemer kan i et lite millisekund ha en effekt, men det er nå en gang slik at disse flyktige øyeblikkene langt fra utgjør noen sjelssettende langtidsvirkninger.
Når en kvinne spør meg om hvordan hun ser ut lurer jeg litt på hva hun egentlig ønsker at jeg svarer. For hun unnlater langt på vei å utdype hvem hun skal se ut for. Er det meg som mann, andre menn, henne selv eller andre kvinner? Jeg kan jo kun fortelle hva jeg mener ut fra meg selv og ærlig talt så har vel alle de kvinnene jeg har vært sammen med vært helt utmerkede som seg selv selv om de har hatt ulik fremtreden både kroppslig og på andre områder.
Det har jo hent at jeg som mann har fått noen komplimenter for mitt antrekk. Det har alltid moret meg litt men samtidig har det føltes litt underlig. Tanke på at noen skal vektlegge slikt ytre staffasje som jo egentlig bare handler om mulighet og penger. Jeg har på meg klær fordi de som oftest er meget nyttige, punktum.
I en samtale for ikke så lenge siden falt det en komplement fra en kollega på min egen alder om min påkledning. Jeg gjengjeldte komplementet og vi fant ut begge to at dressene vi hadde på oss ikke hadde kostet oss så meget og at de var et tiår eller to gamle. Det spørs om ikke vår utveksling av komplimenter mer gikk på at vi ikke var vant til å se hverandre i dress. Jeg tror ikke noen av oss ville kunne fremkalle noe minne om hva slags klær vi gikk i sist vi møttes eller gangen for det.
Læren av det kan være at man bør godta et svar fra de man har kjær og ikke minst, tenk nøye over når man spør andre om ens utseende for det kan være forvirrende for den som skal svare om spørsmålet ikke er presist nok.