Mange svensker ble sjokkert over utfallet av valg-natta. De høyreekstreme Svergedemokratene fikk nærmere 13 prosent av stemmene, mer enn en fordobling av forhåndsberegningene. Hva skjedde?
Som mange andre land har Sverige lidd under 20 år med nyliberalisme og har i dag det raskest økende inntektsgapet mellom fattige og rike av alle OECD-landene. På toppen kommer en offentlig sektor som blir privatisert i rekordfart. Velferden har blitt et gullrush for kapitalister som profitterer på å kjøpe opp eller åpne helsesentre og skoler som er 100 prosent finansiert av staten.
Folk føler systemet bryter sammen
De siste årene har det vært en rekke skandaler rundt disse velferdskapitalistene. Snittkarakterene til svenske elever stuper i den internasjonale PISA-rangeringen. Andelen arbeidsløse unge er blant de høyeste i Europa og sosialutbetalingene er likevel under europeisk gjennomsnitt. Til sammen bygger alt dette opp under oppfattelsen av et system i fallitt.
De rikeste har fått en rekke skatteletter, det samme gjelder for middelklassen.
Svak opposisjon fra sosialdemokratene
Den regjerende koalisjonen, dominert av de konservative «Moderaterna», mista også flest velgere i dette valget, da de gikk fra 30 prosent oppslutning til 23,3 prosent. De fleste av Sverigedemokratenes nye stemmegivere var forhenværende moderat-velgere. Et kvart århundre med nyliberalistiske reformer hadde sådd fascismens frø. Dette fikk kun gro på grunn av venstresidens svakhet. I teorien burde dette valget vært vunnet på walkover av sosialdemokratene. Spørsmålet er hvorfor så ikke skjedde.
Den politiske opposisjonen var svak under den daværende alliansens styre. Sosialdemokratenes leder Stefan Löfvén var en del av et lederskap tett knyttet opp til den nyliberale ideologien som har vært nøkkelen til de drastiske forandringene gjennom de siste to årtiene. Enigheten om at det ikke fantes noen alternativer til markedsliberalismen medførte at det politiske skiftet aldri ble debattert. Først nå har dette gått opp for mange.
Vänsterpartiet forsøkte å bli spiselige
Etter sosialdemokratenes valgnederlag i 2006 blei de tvunget til å bevege seg lenger mot høyre. Et eksempel på dette er at selv om 80 prosent av velgerne er mot privatisering av velferdssektoren, unngår sosialdemokratene spørsmålet. Vänsterpartiet gjorde det derimot til sin fanesak å stanse velferds-profitørene, under parolen «velferd uten profitt», noe flertallet av velgerne støttet opp under, om enn ingen andre partier. De vokste likevel ikke mer enn 0,1 prosent.
Men et problem med kampanjen var at de for å gjøre seg forstått, fjernet klasse som det sentrale temaet i den. Derfor var de ikke i stand til å sette temaet inn i en større sammenheng om hvordan makt og penger har blitt drastisk redistribuert i Sverige på arbeiderklassens bekostning.
I tillegg forsøkte Vänsterpartiet å fremstå som rimelige og ansvarlige, fordi de ønsket å være med i den fremtidige regjeringen, ledet av sosialdemokratene, selv om de konstant fikk en kald skulder av disse. Dette medførte at de egentlig ikke ble sett på som et radikalt alternativ. De manglet en større ideologisk visjon som kunne gjort dem til en motpol til Sverigedemokraterna. Vänsterpartiet har også på sett og vis fått frynsete omdømme for å ha støttet sosialdemokratenes nyliberale fremtog fra 90-tallet.
En motsetningsfylt virkelighet
De eneste som fremsto som ikke deltakende i denne utviklinga var dermed fascistene, som i realiteten tok del i Reinfeldts høyrepolitikk i 9 av 10 tilfeller. Den faktiske valgkampen viste hvordan alle disse tendensene samspilte. Statsminister Reinfeldt holdt en tale i juli der han ved å sette opp kostnadene av innvandring mot kostnadene av velferd, åpnet for at Sverigedemokraterna kunne gli elegant inn i debatten. Sverigedemokraternas retorikk handler, utenom reinspikka islamofobi, om å sette pensjonister og velferd opp mot asylsøkere og innvandring.
Sosialdemokratenes mangel på alternativ manifesterte seg i valgresultatet. Sosialdemokratene ble det største partiet med 31 prosent av stemmene med kun 0,4 prosent stigning siden valget i 2010. De grønne gikk tilbake 0,5 prosent fra 2010-nivå og endte med 6,9 prosent. På tross av at flere velgere definerte seg selv som en del av venstresida i forhold til i 2010, ifølge en spørreundersøkelse, fikk faktisk høyresida majoriteten av stemmene, om man regner med Svergedemokratenes stemmer. Dette viser kompleksitetene i dagens situasjon.
For øyeblikket er ingen av de konservative partiene villige til å samarbeide med SD, så det har falt på Sosialdemokratene å danne regjering. Det er imidlertid mulig at alliansepartiene, og da spesielt Moderaterna, blir mere høyrevridd iallfall når det kommer til innvandringsspørsmål.
Identitetspolitikk erstatter klasse
Noen velgere har gått fra Vänsterpartiet og de Grønne til det nye Feministisk Initiativ, ledet av Gudrun Schyman, den forhenværende partilederen for Vänsterpartiet. De brøt, med sine 3,1 prosent, ikke sperregrensa på fire prosent. Men at dette partiet har sett dagens lys, er bevis på to ting; For det første at noe nyskapende og utfordrende er ønsket. For det andre at når klassepolitikk er fraværende fra debatten, skaper det en åpning for andre tendenser, basert på identitetspolitikk i dette tilfellet, eller kultur, rasisme og nasjonalisme i Sverigedemokraternas tilfelle. Du får da et politisk spektrum av gode/progressive verdier i en ende og dårlige/konservative verdier i den andre, men klassekonflikt blir fraværende. Dette kan gjenspeiles i at både Sverigedemokraterna, Feministisk Initiativ og De grønne hevder å ikke passe inn i venstre/høyre-inndelinga. Så hva nå?
Det mest sannsynlige parlamentariske utfallet er en svak regjerende sentrums-koalisjon som ikke blidgjør noen. Det er en ubehagelig sannhet, men dersom Sverigedemokratene fortsetter å vokse kan følgen være at rasisme blir mer normalisert. Man vil ikke gruble for mye på konsekvensene av en eventuell husbobla som sprekker eller nok en global økonomisk krise. Det er også sannsynlig at rasistisk motiverte angrep offentlig kan skje hyppigere, ettersom bøllete gjenger føler seg styrka.
Inspirerende antirasistisk bevegelse
Til dette heller mørke bildet, må det legges til at vi det siste året har sett en inspirerende antirasistisk bevegelse, som var synlig allerede dagen etter valget, da tusener tok til gatene. I tida før valget, ble mange av SDs valgkamparrangementer møtt med protester, i form av antirasistiske slagord og å snu ryggen til-aksjoner. Mange elever har også protestert mot at disse rasistene får tillatelse til å delta på skoledebatter, og antirasister har ved flere anledninger blitt truet eller angrepet av politiet. Denne radikale og unge antirasismen er noe å bygge på for fremtiden. Blant førstegangsvelgere og i skolevalgene har andelen SD-stemmer sunket. Denne løst organiserte antirasistbevegelsen har også gjort det vanskeligere for politikere å samarbeide med SD.
Sverigedemokraterna er fascister og rasister
Det som trengs i det kommende året er antirasisme og klassepolitikk. SD er ikke et flyktig fenomen. I sin kjerne består de av fascister som har holdt på lenge. Partiet oppstod først sør i Sverige, et kjerneområde for nazistbevegelsen i mellomkrigstiden. De forsøker nå å appellere til et langt bredere publikum. Ingen meningsmålinger viser at holdningene til svenskene har blitt mer rasistiske eller innvandringsfiendtlige. Faktisk var ikke innvandring en gang på topp-10 lista over velgernes viktigste saker for dette valget. SD klarte å organisere de som allerede var rasister, og trakk i tillegg til seg misfornøyde velgere som følte seg svikta av de mer tradisjonelle partiene. I mange tilfeller er ikke SDs velgere fascister, men tiltrekkes av rasistisk retorikk. I en analyse av SDs velgere for fire år siden, kom man fram til at fellesnevnerne for disse er ønsket om mindre innvandring, mistillit til politikerne og media samt misnøye med samtiden. Når det kommer til økonomiske- og velferdsspørsmål er de splittet. Dette viser problemet ved det moralske ramaskriket etter valget, hvor mange erklærte at de «er en av de 87 prosent» (som ikke stemte på SD), fordi dette putter SD i én ende av skalaen og «de snille» i den andre, noe som avpolitiserer debatten til å handle om de gode mot de onde.
Sverigedemokraterna må isoleres
Mest urovekkende ved dette valget, er at SD har prestert å gjøre innrykk i arbeiderklasseområder der de tradisjonelt har hatt liten eller ingen støtte. Områdene hvor venstresida tapte mest fotfeste, er der SD har økt mest.
Dette viser at velgere kan bli vunnet til klassepolitikk. I dette tilfellet kan fagforeninger spille en nøkkelrolle i å sette arbeidsplasser opp mot rasisme og nedbemanning. En av fjorårets mest inspirerende hendelser var når noen brannmenn og helsearbeidere bestemte seg for å vise sin motstand mot ledelsen ved å nekte SD å besøke sine arbeidsplasser. Dette spredde seg gjennom sosiale media og ble veldig populært og fikk rasistene til å fremstå som små og isolerte. Til tross for at dette er noe ikke mange fagforeninger har gjort, burde det være en prioritet for fagforeningene og venstresida.
Det trengs en velorganisert antirasistbevegelse som protesterer mot enhver form for tilrettelegging for- og normalisering av rasisme. Man må få frem med at SD har sine røtter i fascistisk ideologi og hvilken fare de utgjør for menigmann – og at SD ikke sitter på noen løsning. Man behøver også en venstreside, organisert fra grasrotnivå og opp, som fokuserer på klasseproblemer og stopper frafallet av sentrumsvelgere. Det er på tide med et tydelig og radikalt venstre som kjemper mot de konservative og høyresosialdemokratene, og som holder disse ansvarlig for at SD er blitt en del av denne høyre-agendaen.
Oversatt av: Claes Folkestad
Mitt inntrykk er at Hjalmers strategi for de neste fire år er identisk med den strategien som de gode antirasister har ført de siste fire år.
Med tanke på at SD gikk frem fra 5,7 til 12,9 prosent, så kan man vel ikke kalle grepet der man «snudde ryggen til, i realiteten forfulgte SDere og deres sympatisører, som vellykket.
Hva i all verden får Hjalmers at det som ikke virket de fire år, ja, man kan vel egentlig si de siste åtte år, skal fungere de kommende år?
Har svenske SD-hatere en plan B?
Venstresidens største problem er at den ikke tar folks uro på alvor, men lar det meste av debatten handle om hvordan man kan gjøre Sverige bedre for alle andre enn svensker. Det er feks innlysende at det blir mye mindre jobber for svensk ungdom når 100 000 nye innvandrere hvert år også skal sysselsettes. Ved å opptre på globalistene i Moderatarna og liberalistene i sentrum sin side kommer aldri venstresiden til å få flertall.
Globalistene lær nok få problemer nær Sverige ikke kan øke penger mengde mer og mennesker ikke ser like fullt så mye på mainstream media mer. Alliansepolitiken har resultert i at en politisk adel og en plurokrati nære på har makten i Sverige og før mange innvandrere før raskt men gjort er gjort men Sverige bør stenge sine grenser og redde det som reddes kan. Og folkeavstemning er et bra demokratisk ord…..
Vrøvl fra ende til annen!
Antirasistene i Sverige er ikke mer enn bøller som ønsker å kneble meningsmotstandere, expressen går dør-dør for å plage meningsmotstandere og alle som er imot økt innvandring i Sverige blir stemplet rasister.
Asylindustrien i Sverige tjener hundrevis av millioner ved å omgjøre hoteller og spa til asylmottak, lokaldemokratiet blir overkjørt av migrasjonsverket og studenter er uten tak over hodet, for ikke å snakke om de tusenvis av eldre som mangler tilstrekkelig hjelp. FN sier at Sverige muligens blir ett land lik de i tredje verden om bare 15 år, dette skyldes politikken som har blitt ført i Sverige de siste årene.