Om vi bruker våre samfunnsmessige virkemidler til å verne om og gi plass til ekstremisters ytringer, så risikerer vi å miste de verdifulle stemmene. De som har noe viktig å si.
Hver dag, hver enste dag så leser man i kommentarer rundt omkring: «muslimer er» «islam er» og bare en sjelden gang så etterfølges disse ordene av et positivt ladet ord. Muslimer er… Muslimer gjør… Muslimer er… ulike… Eller som youtubetrenden med Pharrells HAPPY viser: Muslimer er GLADE. Muslimer danser. Muslimer ler. Muslimer går på skole, er ingeniører, lærere, leger, advokater og stortingsrepresentanter.
Om det er noe muslimer er så er det forskjellige fra og uenige med hverandre. Nøyaktig slik tilhørere av andre store verdensreligioner er det. Den store eurabiske konspirasjonsteorien kollapser idet du går inn i et rom hvor flere enn 2 muslimer er samlet. Muslimer ville aldri, i likhet med kristne eller jøder greid å bli enig med hverandre om noe slikt som verdensherredømme. Aldri. Som enkelte humoristisk sier: «Muslimer kan aldri ta over verden. De greier ikke engang å bli enige om hvilken dag de skal feire eid på.» På tross av dette så mangler det ikke på høylytte stemmer, både innenfor og utenfor islam som snakker om ensrettethet og som krever retten til å nettopp hevde at muslimer er, muslimer skal være, at islam sier…
Ekstremister på begge sider krever definisjonsmakt.
De leverer SVARET, med to store tykke streker under og aller helst også med tykke ugjennomtrengelige murer mellom dem og oss. Mellom venner og fiender. De som er som oss og de farlige, skumle andre… Som på alle andre områder så er det også her de ekstreme som roper høyest og som blir hørt. Ekstreme muslimhatere som man finner i SIAN og NDL på den ene siden og ekstreme islamister som Profetens Umma, godt oppbakket av Islamnet på den andre. Begge gruppene med et klart fiendebilde. Oss mot dem. Krig mellom muslimer, kristne og jøder.1 (Islamnet tar ikke til orde for vold, men fiendebildet og de ugjennomtrengelige murene er tilstede også hos dem)
Kuffar er… Kuffar gjør… og akkurat like sjeldent som hos sine antimuslimske motstykker når de snakker om muslimer, så er kuffar er… og kuffar gjør… fra islamister etterfulgt av et positivt ladet ord. Oss mot dem. De andre tillegges onde egenskaper, ond vilje. De vil oss vondt. De vil skade oss. De tror ikke slik vi tror. De bruker andre ord, andre bønner, de har andre skikker. De er vantro. I ledetog med djevelen selv. Så like de er hverandre disse gruppene. De ekstreme «anti-islamistene» og de ekstreme islamistene.
De trenger hverandre. Næres av hverandre. Næres av å holde hatet vedlike. Av å skape frykt. Det pågår en hard kamp om definisjonene, og frontene er vonde og steile, både innenfor og utenfor religionen. Og mange ugjenkallelige ord faller mot imaginære og reelle fiender. Murene mellom med-mennesker bygges høyere og høyere.
Naboskap på tvers av religiøse og kulturelle skillelinjer.
«I kveld er temaet kjærlighet. I morgen kveld også. Faktisk så finnes det ikke noe bedre tema for oss å diskutere frem til vi alle dør!» Hafiz
Islam snakker om kjærlighet til Gud og til mennesker, akkurat slik kristendommen gjør og slik jødedommen gjør. Så like de er, disse religionene. Som ulike organer i den samme kroppen beskrev en gang en stor sufi dem. Hvor rart det ville ha vært om milten plutselig gikk til angrep på leveren, eller om den brukte sitt liv på å lage konspirasjoner om bukspyttkjertelen fordi de hadde en litt annen funksjon i kroppen, en litt annen instruks enn hva de selv hadde?
«Riv ned moskeen, og også tempelet, riv ned alt som kan rives. Bare ikke knus et menneskes hjerte, det er der Gud har sitt hjem.» Bulleh Shah.
Ofte slår det meg hvor lite disse sinna menneskene, som fra sine ekstreme ståsteder i ulike religioner roper høyt om forbud og om oss og dem, bryr seg om menneskene. De vanlige menneskene. De som ganske enkelt lever sine liv sammen. Til sammenligning synes religionene selv å være veldig opptatte av nettopp omtanke for hverandre og av naboskap på tvers av religiøse og andre skillelinjer. Det er noe religionene har tilfelles. Det er mye omsorg for og kjærlighet mellom mennesker i alle religiøse skrifter. Og flertallet av mennesker i alle religioner, i alle kulturer, er de som står i midten. De som tenker «han er kanskje en muslim/en kristen/en jøde/ en buddhist, men han er også min nabo og han er først og fremst et menneske. Om han faller om og skader seg vil jeg med den største selvfølge gjøre min medmenneskelige plikt og komme hjelpende til. Dette er virkeligheten, ikke bare i Norge, men over hele verden. Og dette er den virkeligheten vi må kjempe for å bevare. Mennesker som ser hverandre som mennesker, som naboer og som stiller opp for hverandre på tvers av religiøse og etniske barrierer. Det store, stille flertallet. De som bare lever her. Sammen.
Ekstremister truer og vil kneble de forsonende stemmene.
Det er disse stemmene ekstremistene først og fremst ønsker å stilne. Om disse ikke taler så kan ekstremistene late som om de er mange, som om de representerer flertallet, som om de har makt. Vi representerer folk flest, sier Frp og fikk 16 prosent av stemmene2. «Bak oss står et helt folk, sa en Styrerepresentant i SIAN, en mikroorganisasjon med under 300 medlemmer. «Jeg kaller deg Per. Du er ikke verdig til å inneha et muslimsk navn», sa Ubaydullah Hussein, Leder av ekstremist organisasjonen Profetens Ummah, i en kommentar etter at Yousef Assidiq skrev en kronikk sammen med Linda Alzaghari. Hussein ba i kommentaren også Alzaghari om å først ikle seg et muslimsk hodepladd før hun uttalte seg på vegne av muslimer. Fordi han ikke likte innholdet i kronikken ønsket han å definere dem som mindre muslimsk.
Å fremstå som om man eier definisjonene er viktig for ekstremister og fundamentalister. Å forsøke å fremstå som om man representerer muslimer, kristne eller det norske folk er viktig for dem. Det gir en aura av legitimitet. Om man er et helt folk er man noe mye mer enn en liten fillegruppe ingen egentlig burde lytte noe til.
I kampen mot ekstremisme er det derfor viktig å gi de stille stemmene i midten, menneskene som sier vi kan leve fredelig sammen og som gjør nettopp det hver eneste dag over hele verden, en plass i debatten. De roper ikke så høyt som de med store streker under svarene, klare grenser og krigsretorikk. Derfor kan det være lett å overse dem, men det er disse stemmene som er de viktigste stemmene. Det er disse stemmene ytringsfriheten burde verne spesielt om. De stemmene som representerer det menneskelige. De som finner løsninger, som lever fredelig sammen, som tar vare på hverandre. Hver eneste dag. Når disse stemmene stilner. Når disse stemmene blir kneblet. Eller verre, om disse stemmene begynner å lytte på ekstremistene og fundamentalistene – da har vi alle problemer. Da er verdensfreden virkelig i fare.
Viktig demonstrasjon i Oslo.
For noen uker siden var vi vitne til en demonstrasjon i Oslo. Muslimer stod høylydt opp mot ekstremisme i islam og fikk støtte av mange ikke-muslimer som også ser at vi bare kan leve her sammen, fredelig. At vi egentlig gjør akkurat det allerede. Og at det faktisk går bra. Jeg stod midt iblant dem. Jeg gråt. Det var en fin manifestasjon for den verden jeg vil leve i. Den verden jeg vil kjempe for. Den stille stemmen i midten tok mikrofonen og ropte opp om samhold. Den ropte høyt. Så høyt at de som næres av frykt og hat i etterkant gikk til massive og meget stygge angrep.
HRS gikk til angrep på en ung jente. Hun ble forsøkt revet i stykker fordi hun hevet stemmen mot hat. SIAN ble bortvist allerede under demonstrasjonen. De fryktet budskapet så mye at de stilte opp og ropte løgnere til muslimer i demonstrasjonen. Deres eksistens, i likhet med eksistensen av hatgrupper som Profetens Ummah er bygget på at den stille stemmen i midten ikke tar til motmæle, at den forblir stille.
Utsatt og alene når man taler mot ekstremisme.
De siste årene, siden lenge før det smalt, har jeg jobbet mot netthets og netthat. Vi følte oss alene og uglesett vi få som orket å ta til motmæle. Vi som hevdet at Groruddalen ikke var en krigssone, men et helt greit sted å bo. Vi som vågde å si at de store innfartsveiene var en større belastning på bomiljøet her i Dalen enn muslimer var. Vi som vågde å si, på nett før 22.07.11, at muslimer faktisk var helt okaye folk. At de stort sett gikk på jobb, betalte regningene sine og oppførte seg som folk flest. Vi som skulle skytes for våre meninger, for vårt landssvik. Vi som ble hetset mer enn noen kunne tro var mulig.
Å si at Norge var et greit land å bo i, at muslimer ikke var her for å overta Europa, at islam ikke var en krigsideologi, men en helt vanlig religion, ikke så ulikt andre religioner, var en skremmende og ubehagelig hobby i 2010. De visste hvor vi jobbet. De visste hvor vi bodde. Og en dag skulle vi skytes. De andre dagene nøyde de seg med at vi skulle hetses tilbake til stillhet. Når den stille stemmen i midten tar til motmæle og begynner å snakke høyt trues ekstremistenes eksistensgrunnlag. Å stå i den stormen er ubehagelig. Man er veldig utsatt og man er veldig alene.
Kamp mot ekstremisme er en kamp med flere fronter.
Etter 22.juli har flere kommet til i debatten, men dessverre har enda flere kommet og gått. Å motsi ekstremisme er en større og vanskeligere jobb enn de fleste tror. Kanskje også en mye viktigere jobb. Når unge muslimer tar til motmæle mot ekstremister blir dette hyllet som viktig av et samlet politisk Norge. Hvor er det samlede politiske Norge når det gjelder å ta et oppgjør med den andre ekstremismen? Den som daglig og massivt sprer misinformasjon, konspirasjonsteorier og hat mot innvandrere generelt og muslimer spesielt. Jeg mener begge deler er like viktig. Kampen mot ekstremisme er en kamp med flere fronter.
Jeg mener sosiale medier har gitt denne kampen en ny dimensjon. Særlig vil jeg peke på Facebook. Facebook har en sterk påvirkningskraft. Et uformelt fora, men et fora med stor evne til å forme våre meninger og våre liv. Det handler om måten det når oss på. Uformaliteten og de sosiale koblingene gjør at dette mediet kan ha større påvirkningskraft enn hva de offentlige «ordentlige» debattene har. Facebook har den fordelen at det treffer oss på hjemmebane. Når guarden er nede. Det gjør det til et spennende media på godt og på vondt.
Hvilke ytringer skal beskyttes og løftes frem?
I Norge står ytringsfriheten høyt. Det skal den også gjøre. Sterke og kontroversielle ytringer skal ha et spesielt vern, sies det også ofte. Og med det argumentet ga stiftelsen Fritt Ord støtte til mannen vår egen terrorist hadde som ideal, Fjordmann. Men ga de noen gang støtte til de som stod i midten og snakket hans holdninger midt imot? Hva gjorde de for å beskytte ytringsfriheten til dem som sto i midten og stille snakket om selvfølgeligheter, om at vi faktisk lever her sammen, om at vi ikke er i krig, om at vi faktisk, tross alt, bor i et av verdens fredeligste og beste land.
Hva gjorde Fritt Ord for å beskytte vår ytringsfrihet? Hvor var de da vi skulle skytes? Hvor var de da de ringte arbeidsgivere, barnevern, da de truet med hacking, med nakkeskudd. Hvor var de da meningsmotstandere ble hengt ut i blogger, kalt pedofil, fordi man faktisk våget å si at Norge var et helt OK land. At Arbeiderpartiet og venstresida ikke hadde ødelagt oss. Selvfølgeligheter. Farlige, truende selvfølgeligheter.
Vi står i fare for å miste de verdifulle stemmene i midten.
Om man beskytter ytringsfriheten til ekstremister, hvem skal da verne om den stille stemmen i midten? Den som faktisk har noe verdifullt å si. Den som i sin enkle kraft bryter ned ekstremisme fra alle sider hver eneste gang den taler. Den stemmen kan vi ikke tillate oss å miste. Den stemmen har noe viktig å si. Den stemmen bør løftes frem og beskyttes. Vi trenger den stemmen. Verden trenger den stemmen, i dag mer enn noen gang før.
Når vi bruker våre samfunnsmessige virkemidler for å beskytte ekstremister. Når vi forsvarer ekstremisters ytringsfrihet på bekostning av denne stille stemmen i midten gjør vi stor urett. Ekstremister vil alltid rope høyt nok, alltid ha stamina nok til å sørge for å bli hørt, men mister vi den stille stemmen i midten, da mister vi hele vår sjel.
Jeg mener vi må ta noen etiske valg. Hvilke stemmer er det vi ønsker å beskytte og løfte frem? Det er vår jobb som samfunn å verne om de stemmene som blir forsøkt kneblet til stillhet. I vårt sensasjonshungrige samfunn er dette ofte den stille stemmen i midten, den som taler om samhold og om fred. Som samfunn er det vår jobb å verne om denne stemmen. Det er vår jobb å gi den gode og trygge vekstvilkår. Den bærer med seg noe umistelig denne spede stemma. Den bærer med seg vår enkle, vår felles, menneskelighet. Vi har ikke råd til å miste den.
1 Islamnet tar avstand fra Vold og terror som virkemiddel, men deler klart en «vi og dem» tankegang med kraftige, ugjennomtrengelige murer mellom grupper.
Dette er kanskje noe av det viktigste og mest essensielle som er skrevet midt oppe i hele debatten om ekstremisme og netthat.
Takker for det Geir.
Svært bra. Dette lavmælte innlegget er mye mer verdt enn alle mulige krisemaksimeringer. Det er veldig mye bra folk her i landet, med alle mulige slags bakgrunn. La oss løfte dem fram.
Takker for det Øivind.
Viktige og bra tanker om stemmer som ikke roper høyt fra midten i myldret av høytropende ekstremister. Og selvsagt var det flott at Faten som en ung kvinne sto opp og talte (de mannlige) ekstremistene i mot. Men du skjønnmaler allikevel Faten som er leder for Oslo-avdelingen av organisasjonen «Stand 4 Hussain» som har Khomeini som ideal og blant annet ønsker dødsstraff for utroskap, og avhugging av hender for tyveri og halv arverett for kvinner. Dette i følge Magne Lindholm som er lektor i pressetikk ved journalisthøgskolen:
http://home.hio.no/~magneli/skrifter/kommentarer_i_klassekampen/kommentarer-2014/20140831-yndlingsislamisten.html
For mange så høres dette også ut som ekstreme meninger som pressen burde tatt tak i for å balansere bildet av Faten og som HRS fortjenestefullt aktualiserte.
Jeg har ikke sett Faten ta til orde for hverken dødsstraff for utroskap, avkutting av hender, eller halv arverett for kvinner i Norge. Jeg har derimot sett henne ta høylydt til orde for samhold og fred på tvers av religiøse og kulturelle barrierer. Og det er for meg det dette handler om. Hvordan møter man unge stemmer som tar til orde mot ekstremisme og som taler om fred og samhold? Lytter man til det de faktisk sier, eller forsøker man å rive dem i filler fordi man ikke liker deres budskap?
Ja, nå prøver ikke jeg å rive noen i filler som du skriver med store ord. Jeg prøver å balansere det som kom fram i media, med tanke på at hun er leder for en organisasjon med tildels ekstreme meninger. På Facebooksiden sin støtter hun også feks at muslimer ikke bør ha venner som ikke er muslimer med «likes». Dette krasjer jo ganske mye med det budskapet du skriver om her i artikkelen din om forbrødring mellom ulike religioner igjennom å finne likheter. Som jeg forøvrig støtter.
Jeg ville for min del tenkt meg to ganger om med å idealisere noen som har Khomeini som forbilde, på samme måte som jeg ville gjort det når noen har Quisling som forbilde.
At hun har trykket like på den påstanden du kommer med der har jeg vanskelig for å tro på og det er nettopp tendensen til å gjøre å gjøre en fjør til 50 høns i forhold til disse ungdommen jeg reagerer på. Skal man tro dem på deres ord og gi dem respekt for det de faktisk gjør, eller skal man granske dem med lupe og komme med påstander om dem man slettes ikke har grunnlag for?
Men det er ikke bare unge muslimske stemmer jeg er redd for at vi mister på veien. her er en aktuell sak om et ungt auf medlem som trekker seg nettopp av de samme grunnene. Jeg synes dette er alvorlig og meget trist.
http://www.nrk.no/telemark/gir-seg-etter-netthets-1.11942145
Jeg er enig i at Faten framstår som modig og en nødvendig stemme, men tankesettet hun representerer gjennom å være leder for en organsiasjon kan man jo ikke late som ikke er der. Hun kunne jo sagt at hun tok avstand fra disse standpunktene. Det har hun ikke gjort. Forhåpentligvis dukker det opp flere modige kvinnelige muslimske stemmer som ikke representerer det samme tildels ekstreme tankegodset.
Det er synd nett-troll ødelegger for unge politikere, men det bør ikke blandes sammen med legitim kritikk og politisk samtale.
Jeg mener at det vernet som finnes mot hatefulle ytringer er for svakt i Norge. Jeg mener at det sterkt skader ikke bare den offentlige debatten, men også våre demokratiske prosesser. Det er synd.
Jeg skulle gjerne ha sett at nyanserte innlegg ble trukket frem, ikke bare forenkla spissformuleringer.
Jeg tror man må begynne å snakke om selvfølgeligheter. Som at vi faktisk bor i et av verdens beste land å bo i.
Jeg tror at vi må slutte å løfte frem og beskytte ekstremister. I steden må vi støtte og beskytte de stemmene som alt for ofte stilner i møte med dem.
Og jeg er på ingen måte overbevist om at Stand4Hussain er en ekstrem organisasjon eller at Faten er bærer av et ekstremistisk tankesett. Jeg ser på henne som en (meget) ung kvinne, med en konservativ tro og som samtidig ønsker å være en del av det norske demokratiet. Det er en ressurs vi bør ta vare på.
Her er hva Magne Lindholm skriver:
Stand 4 Hussain forsvarer flerkoneri med en påstand om at det er flere kvinner enn menn. Flerkoneri er nødvendig for å tilfredsstille kvinnenes behov. Halv arverett er en fordel for kvinner, for de skal forsørges av mannen uansett. Demokrati er de mot. Det er i strid med islamsk styresett, for samfunnet skal styres etter religiøse lover. Utroskap straffes med døden. Det er visstnok ikke så farlig, for utroskap vil forsvinne i et islamsk samfunn der ”anledningen til seksuell opphisselse eller erotikk er strengt begrenset på offentlige steder”. Fram til fredag ettermiddag 29. august forsvarte organisasjonen å hogge hendene av tyver, men det ble endret i all hast da sida ble kjent i nettdebatten. Nå heter det at hender bare skal hogges i et samfunn styrt av islamsk lov, der det islamske styresettet garanterer tyven en brukbar levestandard. Det er unektelig originalt å hevde at avhogging av hender er en del av velferdsstaten.
Dette er ikke et skrekkbilde hentet fra en islamofob fantasi. Det er forklaringer lagt ut på nett av Faten Mahdi Al-Hussainis egen organisasjon. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen det politiske programmet. Forbildet er det brutale prestestyret i Iran.»
Dette representerer kanskje ikke ekstreme verdier for deg, men da syns jeg artikkelen din faller sammen. Jeg vil tro de fleste syns dette er ekstreme holdninger og meninger i Norge anno 2014.
Dette er altså skrevet på siden sannislam og ikke på siden til Stand4 Hussain som Faten er leder for lokalavdelingen i Oslo. Jeg har fulgt denne diskusjonen og mener bestemt (uten at jeg kan finne det i farten) at det er tilbakevist at Faten har noe som helst med Sannislam å gjøre. Det er også snakk om 2 ulike organisasjoner. Det er nettopp den type ting jeg synes er så trist. Her har vi en ung stemme som står opp mot ekstremisme, men i steden for å forsøke å lytte til det hun sier, så leter man med lupe etter koblinger som i det minste synes tvilsomme.
Samtidig som en fortsatt diskusjon om Faten blir et sidespor i forhold til det jeg forsøker å si noe om her. Dette handler om mange. Ikke bare om henne. Men de forsøkene på å for enhver pris devaluere henne og skape tvil om hennes motiver som man har sett mange forsøk på føyer seg klart inn i et mønster. Å angripe og forsøke å stilne disse stemmene som taler om fred og om samhold på tvers av skillelinjer er svært vanlige. Dessverre.
http://www.sannislam.infoalbum.com
Her på hjemmesiden til sannislam.no står det at denne siden representerer Stand4Hussain. Som Faten er leder for lokalavdelingen i Oslo.
Mener dette er 2 separate organisasjoner og at det har kommet frem at sannislam på ingen måte representerer Stand4hussain. Og Faten er altså lokallagsleder i Oslo og har meg bekjent alrdi uttalt noe av det hun her beskyldes for. Hun har derimot uttalt mye annet. Hun har også gått ut og tatt avstand fra gamle poster m.m. Dette er en svært ung jente som viser guts nok til å stå opp mot farlige ekstremister. Jeg mener hun blir forsøkt gransket med en uhensiktsmessig sterk lupe og forsøkt tillagt meninger man ikke har grunnlag for å si at hun støtter.
Det du hevder framstår som veldig naivt og som bortforklaringer. Hvis ikke disse sidene hadde noe med hverandre å gjøre så ville vel ikke Sannislam.no blitt redigert og gjort mildere samme dag som disse opplysningene kom fram i media. Stand4Hussain framstår som ungdomsavdelingen til Sannislam.no. Siste innlegg fra min side.
Jeg ser fremdeles ikke at det blir riktig å bruke uttalelser på en organisasjon som muligens kan ha et samarbeid med en organisasjon hvor denne jenta er lokallagsleder til å forsøke å svekke kraften i det hun faktisk nokså høylydt på egenhånd tar til orde for.
Jeg vil forsøke å lytte til det hun faktisk sier og om hun mot formoding tar til orde for å kutte hendene av folk i Norge, så vil jeg stå først i køen for å kritisere henne for det. Men frem til det så forsøker jeg å lytte til det hun sier og støtte og tro henne på hennes engasjement.
Det virker som at debatten mellom deg og Barfotes kretser om hva Faten al-Husseini, en ung kvinne som du konsekvent omtaler som «jenta», egentlig mener.
Jeg foreslår at vi spør personen selv heller enn at vi skal spekulerer i vilden sky.
For egen del har jeg følgende spørsmål:
1. Hva er ditt syn på ayatolla Komeini?
2. Hva synes du om prestestyret i dagens Iran, spesielt med tanke på hvordan de behandler kvinner og homofile og minoriteter?
3. Hva synes du om måten den shiadominerte regjerningen i Bagdad behandler sunni og andre minoriteter?
4. Hva bør styre samfunnet, ideelt sett, menneskeskapte lover og regler eller sharia?
5. Bør det være rom for islamkritikk generelt og Muhammedkritikk spesielt i et muslimsk samfunn?
Hvilke spørsmål er det du ønsker å stille, Opstad?
Jeg er litt usikker på hva det var i dette innlegget som fikk deg til å tenke at her må du inn og avklare skribentens forhold til Komeini og Prestestyret i Iran, men la gå…
1. Egentlig er Ayatolla Komeini en mann jeg kjenner for dårlig til. Jeg kjenner til prestestyret han var leder av, og de mange forferdelige menneskerettighetsbruddene som skjer i Iran. Men i bunn og grunn kjenner jeg lite til hva han egentlig stod for annet enn at han stod for og innførte et strengt konservativt, sharia basert styre i et land som i utgangspunktet var relativt sekulært. Jeg har snakket med mennesker som har flyktet fra et forferdelig regime. Som er sinte. Mennesker som kjempet mot det de anså som et korrupt regime og som senere måtte flyte når resultatet av revulosjonen ikke ble som de ville. Og de selv plutselig var de forfulgte. Jeg har et meget dårlig inntrykk av Khomeini. Jeg er dessuten for en sekulær stat, men dog en sekulær stat med rom for menneskers tro. Merkelig nok også for konservative menneskers tro, så lenge de er villige til å gi andre den trosfrihet de selv krever for seg selv. Det var ikke noe Komeini gjorde. De har derimot slått hardt ned på andre trosretninger. Som sufier og Zarahustra. Man blir ikke helt hos meg av slikt.
2. Jeg er svært skeptisk til prestestyret i Iran. Ikke bare for deres handlinger mot kvinner og homofile, men også for deres menneskerettighetsbrudd ovenfor svært mange andre grupper og enkeltmennesker i landet. Regimet i Iran er et av de regimene i verden jeg gjerne markerer min avsky mot hvilken dag som helst.
3. Jeg synes situasjonen i Irak er komplisert. For komplisert til at jeg har lyst til å late som om jeg på noen som helst måte er en ekspert på området. Meg bekjent begås det overgrep fra mange sider og slik jeg tenker er dette et eksempel på hvorfor det er så svært viktig å styrke de aspekter som gjør at vi kan leve fredelig sammen på tvers av religiøse og kulturelle barrierer. Om hutuer og tutsier i Rwanda kan skape en fredelig fremtid sammen på tross av fortidens sår, hvorfor ikke Irak?
Om man skal skape et fredelig samfunn synes det å være en forutsetning at man er villig til å gi andre mennesker både på gruppe og på individnivå de samme rettigheter som man krever for seg selv. Et godt minoritetsvern er et tegn på en godt fungerende stat. Det er noe vi bør strebe for over alt i verden. Når dette ikke er på plass er det ikke en stat jeg kan støtte.
4. Jeg er for et sekulært samfunn, dog med religionsfrihet. Inn under den religionsfriheten regner jeg retten til å ønske seg en islamsk drømmestat styrt av sharia. Jeg vil dog argumentere heftig om hvorfor jeg mener at en slik stat aldri vil fungere og ikke bør forsøkes.
5. Ja.
Nei, nå misforstod du helt. Personen du og Barfotes diskutere er jo «jenta», som du kaller henne. Det er hennes politiske og religiøse meninger vi er ute etter. Det er de som avgjør om det er noe i Storhaugs påstander eller ikke.
Det er jo lett som fot i hose for al-Husseini å vise at mistankene mot hennes person er helt grunnløse ved å forklare hvor hun står i forhold til disse spørsmål.
I så fall får du stille disse spørsmålene til Faten Al-Husseini og ikke til meg. Så vidt jeg kan se av HRSs angrep på henne består disse av svevende assosiasjoner og svært kraftige pekefingre på svært svakt grunnlag.
Isteden for å forsøke å lytte til hva denne unge jenta faktisk sier så bruker man en «guilt by assosiation» argumentasjon som for meg virker unødvendig og som avslører en helt klar agenda.
Vel, nå er disse spørsmålene stilt, blant annet av Storhaug. Men siden al-Husseini ikke svarer… vel, taushet er også et svar.
Men du er vel minst like nysgjerrig på hvor al-Husseini står, er du ikke? Eller støtter du henne uavhengig av hva hun mener om disse tingene?
Jeg så ingen spørsmål i det HRS skrev i etterkant av demonstrasjonene. Jeg så store tunge beskyldninger som ble fremsatt på et meget tynt grunnlag.
Hva synes du om at al-Husseini sier at hun ikke har noen meninger om Komeini nå? (Før likte hun hun mannen)
Skal det også være lov å ikke ha noen mening om en Hitler, en Stalin, en Breivik, en Milozevic?
Hun vil heller ikke kommentere et innlegg der hun hevder at ISIL er «sponset» av Israel. Du synes ikke det smaker av antisionitisk paranoia?
Kan jeg si at ISIL er sponset av SV og forvente at du ikke vil bruke det mot meg?
Da har du ikke vært særlig opptatt med å finne dokumentasjon. Men det passet nok ikke i ditt forgylte bilde av Islam. Man ser det man vi se, heter det.
Dette var et innlegg som var intenst ønskende og ikke lite blindt.
Og jeg må si at hvis Opstad er så oppriktig som hun pretenderer, så er det uforståelig at hun gir inntrykk av at HRS forsøkte å rive i stykker en ung jente for at hun er en ung jente som står opp mot hat. Dette er en så fortegnet bilde av den saklige kritikken HRS kom med, at det i seg selv skaper motsetninger og hat.
Skal du bidra til en mer forsonlig verden, skylder du selv å holde deg på matta, spesielt i din kritikk av de du ikke liker.
Dette ble bare tull som vanlig Kjersti.