Jeg får nesten litt dårlig samvittighet i det jeg skal til å skrive denne teksten. Jeg burde være takknemlig. Jeg burde ikke klage. Jeg bor i Norge. Vi er frie her sies det, men er det nok?
Jeg vokste opp uten kjønnsroller i stor grad. Jeg og min søster hadde jenteleker og kjoler, men rollene som jeg så mine foreldre spilte var ikke preget av tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Det interessante er at jeg hovedsakelig idealiserte menn som barn og ung, og tanken på at jeg skulle bli feminist, streifet meg ikke en gang. Dette var ikke et sunnhetstegn, noe jeg innser nå og som jeg skal komme tilbake til senere. Jeg var ikke spesielt jentete eller guttete. Jeg opplevde meg selv som balansert og trodde alt var fryd og gammen for kvinner generelt her i Norge.
Men etter å ha blitt mer bevisst på, og reflektert mer over, feminisme, kvinnesyn og kvinners stilling i samfunnet, har jeg måttet bite tennene sammen og innsett at tilstandene ikke er så rosenrøde likevel. Man innser hvor lett det er å overse tvilsomme tendenser hvis det er snakk om tendenser som har blitt integrert i din mentalitet og som blir sett på som normale og uproblematiske i samfunnet rundt deg.
Det begynner i barndommen
La meg begynne med barndommen min. Jeg vokste hovedsakelig opp på 90-tallet i en liten by på Østlandet. Når jeg tenker tilbake, har jeg mange minner som jeg synes er forstyrrende i forhold til kjønnsidentiteten jeg hadde. Ett eksempel er da jeg desperat ba til Gud om at jeg skulle få like fint hår som det yndlingsdukken min hadde, og jeg gråt da jeg til slutt måtte innse at håret mitt kom til å forbli mørkt, tynt og krøllete- i kontrast til det tykke, blonde og bølgete håret til dukken min. Disneyfilmer var også populære, og i dem lærte vi at de beste jentene, som var mest likt og som fikk de lykkeligste sluttene, var de peneste, ydmyke og småpassive. De hadde langt tykt hår, smale midjer, store pupper, lange ben og dådyrøyne. Også var det barbiedukkene da. Her gjaldt det å ha de fineste kjolene og den mest pene og populære dukken. Denne typen lek og mentalitet kom til å bli en forsmak på en heller katastrofal tenåringstid som jeg tror mange jenter kan kjenne seg igjen i.
Jeg kaller ikke tenåringstiden katastrofal fordi jeg opplevde mye grusomt i form av, for eksempel, fysisk mishandling eller trakassering; jeg kaller den katastrofal fordi det var her barndomsdrømmene som skulle oppfylles i voksenlivet knuste. Som barn lærte vi å drømme om- og idealisere hvordan det var å bli eldre. Om hvordan vi skulle bli pene, populære, kvinnelige, attraktive og vellykkede. Men realiteten er ikke alltid slik. Jeg vil tippe at den ikke er slik for de fleste tenåringsjenter. Allikevel fortsetter de, også i dag, å sammenligne seg med kvinnelige skjønnhetsidealer som har blitt retusjert i PhotoShop og glansbildelivene i rosabloggene. Det er en oppskrift på utviklingen av et lavt selvbilde. Et lavt selvbilde som sannsynligvis vil vare i mange år. Magen er ikke flat nok, puppene er ikke store nok, ansiktet er ikke symmetrisk nok, håret er ikke tykt nok, rumpa er ikke spretten nok, midjen er ikke smal nok og huden er ikke ren nok. Da jeg var tenåring, hadde man blitt sett på som smårar hvis man festet løshår på hodet og gikk med falske øyevipper på skolen. I dag er det vanlig.
Fra du har vært liten av, har du fått konstruert et mentalt bilde av hva det vil si å være vakker, hva det vil si å være «bra nok» og hva som kreves av deg for å bli vellykket, og dette utgjør det mentale filteret du vurderer deg selv gjennom, idealet du måler deg selv etter. Dette fører til en konstant følelse av å aldri se bra nok ut, aldri være bra nok og et ønske om å kjøpe produkt etter produkt og tilpasse deg samfunnsnormer i en evig streben etter perfeksjon. Og du innser det ikke selv, fordi de andre rundt deg i samfunnet er med på det. De har de samme filtrene og har blitt mentalt formet av de samme idealene for skjønnhet og suksess.
Jeg er takknemlig for at likestillingen har kommet langt. Jeg er glad for at jeg kan stemme ved politiske valg, at jeg har flere yrkesvalg og for at jeg kan bli sosialt akseptert selv om jeg velger å ikke gifte meg og få barn. Jeg er glad for at mulighetene og valgene er flere, og for at friheten er større. Men det å ha et godt selvbilde er faktisk minst like viktig for livskvaliteten, og det smerter meg å se hvordan så mange unge jenters liv blir lagt opp til en fremtid med lavt selvbilde som kan vare hele livet eller i et stort antall år, og at det ikke rettes større oppmerksomhet på dette i et samfunn hvor vi liker å skryte av hvor flott det er for kvinner å vokse opp og bo.
Verdien av maskuline kvaliteter
Det er et faktum at vi lever i en verden, i et samfunn og i en kultur som har blitt formet av menn i stor grad. Historisk er det hovedsakelig menn som har fått utdanne seg, som har fått sosial frihet, som har fått utfolde seg i det offentlige og hatt innflytelsesrike posisjoner og roller.
Som nevnt tidligere, idealiserte jeg hovedsakelig menn som barn. Jeg forbandt dem med styrke, selvstendighet, autoritet og frihet. Kvaliteter som jeg lengtet etter i min barndom. Jeg tror faktisk at jeg underbevisst hadde en nedlatende holdning rettet mot mitt eget kjønn, fordi jeg forbandt det med noe mer svakt og passivt. Jeg tror også at dette kan ha vært grunnen til at jeg følte meg ukomfortabel med å kalle meg selv feminist med det første. Jeg visste rett og slett ikke bedre. Mitt kvinnesyn var formet av media, eventyr og jenteleker. Jeg blir trist av å tenke på dette. Særlig fordi jeg i voksen alder har fått erfare at min personlige styrke er mye større enn jeg kunne drømme om da jeg var liten jente. Hadde jeg begrenset meg til å definere meg innenfor rammene av hva som forventes av barbiedukker, Disney-prinsesser og tenåringsidoler, hadde jeg aldri vært der jeg er i dag. Kanskje det derfor var bra at jeg idealiserte mannlige forbilder i stedet? Men samtidig synes jeg ikke at det er helt riktig eller sunt at jeg fornektet min kvinnelighet og i større grad tilpasset meg det som forbindes med det «maskuline» i håpet om å oppnå styrke og selvstendighet i denne verden.
Jeg spurte noen tenåringsgutter der hvor jeg jobber, om de forbinder det med maskulinitet når jeg er bestemt og autoritær. De innrømmet at det gjorde de. Dette får meg igjen til å tenke på hvordan vår historie, vårt samfunn og vår kultur, hovedsakelig har blitt formet, definert og styrt av menn. Det at man som regel måtte være mann for å oppnå noe større utenfor husets fire vegger, for å oppnå annerkjennelse og status i det offentlige, har satt sitt preg på samfunnets normer og den kulturen vi nå befinner oss i. Mange kvaliteter som kreves for å gjøre suksess i dette samfunnet forbindes tradisjonelt sett med det «maskuline».
Å være integrert i en manns verden
Uten at jeg tror at de fleste kvinner tenker over det, er det som om vi nå etter kvinnefrigjøringen, etter en lang historie med patriarkat og mannsdominans, skal integrere oss i det offentlige samfunnet. For å fungere i det, må vi tilpasse oss det. Samtidig merker vi at det ønskes at vi skal bevare kvinneligheten vår og at vi skal gjøre oss selv attraktive. Ja, de kommersielle skjønnhetsidealene forsvinner ikke selv om man blir voksen. Du blir fortsatt vurdert etter dem av samfunnet rundt deg fordi du er kvinne, og kanskje du fortsatt vurderer deg selv etter dem. Kanskje du strammer inn huden med operasjoner og sprøyter. Kanskje du bruker en time på sminke og styling hver dag og smører deg inn med anti-rynkekrem hver kveld.
Som integrerte kvinner i en «verden designet av menn», blir det sett på som positivt om vi klarer å være kvinnelige, feminine og attraktive, samtidig som vi bør tilegne oss nok «maskuline kvaliteter» til at vi klarer å gjøre suksess i det offentlige samfunnet. Mange kvinner klarer ikke dette helt. Det blir ofte sånn at man enten fokuserer på selvrealisering og karriere, eller det å få barn, være huslig og får et lavt lønnet arbeid. Spesielt hvis du er single. Er du i et velfungerende forhold med en hjelpsom, ressurssterk og støttende partner, er sjansen større for at du kan kombinere de ulike alternativene mer. Jeg valgte det førstnevnte alternativet, min søster valgte sistnevnte. Vi valgte nok det som passet våre personligheter best, og jeg er takknemlig for at vi i motsetning til hvordan det var for 60 år siden, har et valg i større grad. Men jeg føler fortsatt at vi er integrerte i et samfunn som er formet av mange hundre år med patriarkat, i en «manns verden».
Jeg er spent på om lavt selvbilde er noe feminismen kan fikse. Vil kvinner slutte å ha lavt selvbilde hvis feminister ber menn om å slutte å objektivisere kvinner? Det er ironisk at artikkelforfatteren anser autoritet, selvstendighet, og styrke som maskuline kvaliteter. Fordi det er nettopp et feministisk narrativ som sier at kvinner mangler disse kvalitetene. Selvfølgelig har kvinner formet kulturen. Du må ha et nedlatende bilde av kvinner for å anta at de ikke har det. Feminismen er så opptatt av å videreføre fortellingen om kvinnen som underlagt mannens makt at den ikke evner å se hvordan det i mange tilfeller var omvendt. Hvis vi slutter å fortelle barna våre at menn holdt kvinner som slaver i mange tusen år kanskje de får øynene opp for den autoriteten, selvstendigheten, og styrken som kvinner har hatt hele tiden.
Kvinner har historisk sett hentet sin verdi fra sin evne til å produsere barn. Menn har historisk sett hentet sin verdi fra sin evne til å produsere penger. For menn var de høyest rangerte kvinnene de som var flinke til å bygge hjem og oppdra barn. For kvinner var de høyest rangerte mennene de som var flinke til å forsørge familien. Et lite sidepoeng jeg har lyst til å nevne her er at arbeidsoppgaven til mannen blir forbundet med frihet og autonomi, og arbeidsoppgaven til kvinnen blir forbundet med undertrykkelse og underlegenhet, men et perspektiv som man aldri hører noe om er hvordan mannen også har betalt en høy pris for denne arbeidsdelingen gjennom at han ble distansert fra familien og tvunget inn i farlige arbeidssituasjoner. Det er mulig å fortelle to historier; én hvor mannen var priviligert og kvinnen undertrykt, og én hvor det var omvendt. Begge fortellingene er sanne. Problemet er at kvinnene ikke ser mannens perspektiv like lett. I tillegg er det ingen som liker en mann som klager, og kvinner er veldig flinke til å snakke om problemene sine. Og som om ikke det var nok er menn programmert til å sette seg selv til side for å beskytte kvinnen, noe som vises blant annet av at kvinner og barn prioriteres i en livbåt, menn er forventet å gå i krig, og menn er forventet å stoppe farlige situasjoner hvor kvinnens sikkerhet står på spill. Resultatet, i sin essens, er feministisk historie.
Det større poenget jeg har lyst til å komme med er at arbeidsdelingen førte til at kjønnene spesialiserte seg på forskjellige områder. Hvis vi snakker i store generaliseringer er det mulig å si at menn er flinke på konkurranse og kvinner er flinke til samhold. Menn spesialiserte seg på konkurranse fordi det var bra for arbeidslivet. Konkurransementalitet er prestasjonsfremmende. Når kvinnene kommer inn i arbeidslivet er det godt at de tar med seg mange feminine kvaliteter, men det må også forventes at de tilegner seg maskuline kvaliteter som tross alt er resultatet av århundrer med spesialisering fra mannens side. Det samme gjelder menn som istedet for kvinnen blir hjemme med barn. Mannen som vil bli barneoppdrager må tilegne seg evner som er fremmed for hans iboende natur som mann. Slike transformasjoner kan være vanskelige. De foregår utenfor komfortsonen. Det er ikke alltid de burde finne sted heller. Det er ingenting som garanterer at en karriere vil gjøre en kvinne friere og lykkeligere. Slike valg må tas i samsvar med sine egne dypeste premisser, mål, og verdier.