Mimir Kristjansson ønsker seg større takhøyde på venstresiden. Bare ikke innenfor den feministiske bevegelsen.

Det er ikke mer en litt over et halvt år siden at Mimir Kristjansson, som dengang var nyvalgt leder av  Manifest Tidsskrift, proklamerte at han ønsket seg en bredere venstreside. Siden har han skiftet jobb, men vi får anta at han står for det han sa da. «For ofte ender diskusjoner på venstresida i en mistenkeliggjøring av motiver», mente han den gang. På «venstresidas nye dansegulv» skulle man kunne tillate seg å gå ut over «den rådende linja».

Den samme takhøyden ønsker Kristjansson seg åpenbart ikke innen feminismen. I et innlegg i Dagbladet i debatten om sexisme, musikk og humor som har gått overalt i det siste ønsket han seg en feminisme som er mest mulig spiselig for «folk flest». Det hadde vært best om man holdt seg til temaer som mange kan være enige om, som «likelønn, reservasjonsrett for leger eller kriminalisering av sexkjøp». Verre er det når feminister begynner å kritisere sexistisk dritt.

Det er en edel sak de forsvarer mot angrep, Kristjansson og hans likemenn. For det er ikke for å komme med smålige smaksdommer over vanlige folk som gjør at kvinner frivillig tar skrittet det er å publisere sin første feministiske ytring. Selvsagt er det ikke et brennende ønske om å komme med lettvinte moraliseringer som er motivasjonen for å stikke hodet sitt inn i et vepsebol. Det er sinne som gjør at begeret bobler over. Samfunnet er fullt av sexisme, og man kan ikke skrive kronikk om hver eneste lille sak. Men av og til blir det for mye for noen av oss. Som for eksempel når man bare vil slappe av med litt radio, men får høre godt voksne menn diskutere puppene til tenåringsjenter, og sammenligne en 19 år gammel blogger med en knulledukke mens de fniser pubertalt, på en lisensbetalte statskanal, i beste sendetid, som Majken Andreassen skrev om i FETT og Dagbladet. Eller vil kose seg på en konsert med en av headlinerne på Øyafestivalen, og uten forvarsel får et strippeshow med hodeløse kvinnekropper, og til slutt et kvinnelig kjønnsorgan brettet ut på storskjerm foran seg. Enda mer vantro kan man likevel bli over at et samlet konsertanmelderkorps ikke har sett noe sexisme, ikke har hørt om noe sexisme, og ikke vil si noe om sexisme, som Tonje Haabeth og Ingvild Mangseth Gjul, skrev om i Dagbladet senere.

At andres personlige tålegrense går langt over dette, får være deres sak. Uretten rammer ikke dem selv – så på en måte er dette forståelig. Litt på samme måte som man på sett og vis kan forstå en hvit person som ikke skjønner hva for eksempel svarte i USA eller innvandrere i Norge sutrer over når de snakker om representasjon i medier og det offentlige rommet. Det er i alle fall ikke overraskende.

Det som virkelig har vært en aha-opplevelse for meg i denne debatten, er hvor mange oppegående, smarte, ellers tilsynelatende kule menn det er der ute, som ikke bare er ute av stand til å kjenne igjen sexisme når de ser den, men som også bruker det de har av intellektuell kapasitet og makt i kraft av sin posisjon for å latterliggjøre, bagatellisere og intellektualisere vekk beskyldningene om den. Jeg ble blant annet overrasket over musikkanmelder Martin Bjørnersen i Klassekampen, som klarte kunststykket med å sette kvinner opp mot afroamerikanere: Kvinnene som kritiserte Outkast forsto seg ikke på «svart kultur». Outkasts avanserte referanser (til Atlanta-strippeklubber) gjorde dem dessuten uangripelige som kunstnere. Andreas Mathisen, adjunkt og masterstudent i nordisk ved UiO klarte å dra øvelsen «intellektualisere for å bagatellisere» enda lengre, da han brukte teoretikere som Brandes og Bergson for å forklare hvorfor middelaldrende mannlige komikere må kunne tillate seg å si hva som helst om unge jenter.

Hersketeknikker

Kristjansson er likevel spesielt interessant, for han sier til og med at han debatterer galant på vegne av oss alle, i feminismens navn. Han har i følge seg selv vært feminist så lenge han kan huske. Riktig nok tviler jeg på at det er mulig å si med hånden på hjertet for noen av oss. Men han skal ha for at jeg husker at han engasjerte seg i feministiske spørsmål i Rød Ungdom-tida. Nå virker det som om han har glemt en del grunnleggende feministisk analyse. Men på den andre siden husker han noen andre av grunnkunnskapene vi fikk innprentet på feministisk bøllekurs der. Det er mange som har vært gode på ikke så ridderlig oppførsel i denne debatten, men særlig Kristjansson utpeker seg for meg som en studie i raffinert bruk av det nyttige debattvåpenet hersketeknikker som vi lærte så mye om før i tiden. De kan være gode og ha når man skal ta ferske debattanter. For å nevne noen:

  • Stråmannsargumentet:
  • Kristjansson argumenterer som om motparten han snaker om ikke kritiserer sexisme, som jo er krenkende for kvinner og forbudt ved norsk lov. Han vet hva det er de egentlig kritiserer, det er nemlig dårlig smak. Dermed kan han si at de misbruker feminismen til sitt formål – å arrogant å gjøre seg til smaksdommere ovenfor andre. Sakene de har reagert på er «fillesaker».
  • Latterliggjøring / nedrakking:
  • Maiken Andreassen, Tonje Haabeth og Ingvild Mangseth Gjul er usympatiske, de har mistet gangsynet. Tekstene deres er ikke en gang tekster som trenger å bli oppsummert – de er «episoder». Sitat: «Denne manglende evnen eller viljen til å forstå at andre mennesker faktisk kan være opptatt av andre ting enn Maiken Andreassen er nesten litt skremmende.»
  • Ville utestenge den eller de en ikke liker:
  • Se tittelen på innlegget – «Ikke min feminisme».
  • Gi skyldfølelse til motstanderen / Sette folk opp mot hverandre (samtidig (!)
  • Andreassen, Haabeth og Gjul gir feminismen et dårlig rykte, og ødelegger dermed til syvende og sist for oss alle.
  • Si at egne meninger gjelder maaange andre
  • «Folk flest» er på Kristjanssons side, i følge Kristjansson selv.
  • En klam klem:
  • I dette tilfellet er det feminister som sådan som får en klam klem. Kristjansson er oppriktig bekymret for feminismens fremtid, og vil bare dens beste. Hvis vi ikke gjør som han sier, kan vi glemme å få noe gjennomslag.

Det er sikkert mange flere, men det er de jeg kommer på i farta.

Feminisme som ikke koster noe

Venstresidas historie er full av menn som gjerne kaller seg feminister – så lenge det ikke koster dem noe som helst. Det er ikke all feministisk kritikk som er behagelig for selverklærte mannlige feminister. Det er likevel ikke så mye forlangt Kristjansson og hans våpenbrødre skal ta seg bryet med å lytte, i alle fall hvis de vil kalle seg feminister. Sexisme har alt å gjøre med maktstrukturer – det fremmedgjør kvinner fra foraene den dukker opp i, det fremmedgjør kvinner fra sine egne kropper, og fra seg selv som subjekter.

For at dette ikke skal bli så abstrakt, og hvis vi først skal snakke om noe mange kan være enige om: De fleste ønsker at barn og ungdom skal ha en god og trygg oppvekst. Det var jo også et av de viktige målene på Rød Ungdom-leir i sin tid, å bygge opp sterke, tøffe jenter. Men sexismen er over alt i samfunnet, og jenter lærer av den at de ikke har stor verdi i seg selv, at verdien deres bestemmes av hvordan andre ser dem. Dermed er det fort gjort å begynne å ikke leve for seg selv, men leve for å bli sett av andre, og lære å se seg selv utenfra, med et kritisk, vurderende blikk – de andres blikk. Slik blir tenåringsjentene utlevert til sexpress, skjønnhetspress, perfeksjonspress. Og utviklingen går mot det verre.

NOVA-forskerne Silje Hartberg og Kristin Hegna publiserte Ungdata-undersøkelsen i vår, hvor 5000 ungjenter deltok. Mens det i 2010 var 12 prosent som forteller at de ikke er fornøyd med egen kropp, er det nå 17 prosent som forteller om det samme, kommer de frem i undersøkelsen som. Dette er en stor økning i løpet av få år, påpekte forskerne. Hvordan selvfølelsen til jentene var, er enda mer forstemmende. 44 prosent av jentene hadde følt at «livet bare er slit» de siste ukene, 39 prosent var skuffet over seg selv og 37 prosent sa de var misfornøyde med måten de levde på. Også bloggeren Sophie Elise Isachsen (aka. knulledukken) uttalte seg om undersøkelsen, og fortalte at hun kjente seg igjen. Hun kommenterte det at hun tidligere hadde sagt på TV hun bare ville dø: – Jeg vet ikke om jeg tenkte at jeg ville dø, men jeg tenkte at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre og at det føltes lettere å bare gi opp alt enn å ta tak i ting.

Sophie Elise fortalte videre at hun kjente presset om å prestere, og at bloggen og oppmerksomheten rundt henne gjorde at hun kanskje hadde et ekstra stort press å leve opp til. Selvfølgelig er en del av dette presset at hun også må være tøff nok til å la sexistisk drittprat prelle av seg. All ære til henne for det – og kanskje ikke så overraskende for noen som noen gang har lest kommentarfeltet på blogger som hennes – hun har nok fått høre verre ting.Men om hun ikke føler selv at hun er mer verdt enn at hun fortjener å få karakteristikker som knulledukke slengt etter seg, så burde det ikke hindre andre i å mene at hun og andre unge jenter fortjener bedre, alltid, uansett.

Feminisme på fremmarsj

Heldigvis går det rykter om at feminismen er på fremmarsj. Tenåringsjentene har trolig fått med seg at det finnes markante, betydningsfulle, sterke kvinner som Beyoncé og Lena Dunham i drømmefabrikken i USA. De har en indre integritet som gjør dem uangripelige for havet av «haters» som ikke kan fordra sterke kvinner som dem. Det de tar opp er gjenkjennelige, hverdagslige opplevelser, frustrasjoner og urett som i alle fall ganske mange av oss kan kjenne seg igjen i. Her i Norge i år var det rekorddeltagelse på 8-marstoget i år, og nye feministiske skribenter, blogger og nettverk dukker opp rett som det er. I disse dager arrangerer det feministiske bookingkollektivet Femme Brutal festival med tre dager fullspekket med musikk, workshops, kurs, foredrag og debatt. Samtidig feirer det feministiske tidsskriftet FETT 10-årsjubileum med et imponerende arrangementsprogram etterfulgt av en heidundrende fest. Også Kristjansson forteller i Dagbladet at han kommer til å delta på festen. Og det er fint. Det er ikke slik at det bare er plass for «de beste feministene» som Mimir bekymrer seg for i det siste innlegget sitt i Dagbladet.

Men jeg håper ingen vil komme på tanken å la Kristjansson og hans likesinnede være DJer på feminismens nye dansegulv.

Ingrid Kvamme Fredriksen barnebibliotekar og folkevalgt for Rødt i bydelsutvalget i Sagene, Oslo.