Hvordan ble muslimhatet dyrket frem? Hvorfor vokste det seg sterkere gjennom årene? Hva kjennetegner dette hatet? Disse spørsmålene adresseres i boka ”I hatets fotspor.”
«I hatets fotspor», Øyvind Strømmen, CappelenDamm 2014
– Hva handler boka om?
–I «I hatets fotspor» forsøker jeg å følge fotsporene til muslimhatet. Jeg søker å finne forklaringer på hvor det kommer fra, og på hvorfor det har vokst seg sterkere gjennom en del år – samtidig som jeg ser på muslimhat i sammenheng med både andre former for ekstremisme, inklusive ekstrem islamisme, og koblingen mellom muslimhat og konspirasjonsteorier.
– Hva er det viktigste du ønsker å fortelle?
– Det er tre ting som er særlig viktig for meg å få frem: Det ene er at moderne muslimhat er et moderne fenomen, ikke først og fremst, som en del har forsøkt å forklare det som, en videreføring av for eksempel riktig gammeldags tyrkerskrekk. Det må forstås ut fra dagens verden. Skal man se på muslimhatet på sitt verste, er det også naturlig å se til hendelser i vår egen nære historie, for eksempel Srebrenica og Bosnia.
Jeg forsøker i alle tre bøkene både å forstå hvor hatstrømninger og ekstremisme kommer fra og samtidig å vise en del av det ideologiske opphavet, røttene, til det moderne muslimhatet.
– Det andre er nettopp dette siste, nemlig at ulike former for ekstremisme kan gjøre hverandre sterkere. Den ekstreme islamismen, og ikke minst terroraksjoner, som i New York, Madrid, London og på Bali har vært med på avle frem frykt og hat mot muslimer, og har skapt grobunn for nye former for høyreradikalisme og -ekstremisme. Frykt, hat, mistanker, rasisme, diskriminering osv. kan på sin side være med på å drive særlig muslimske ungdommer i mange vestlige land i hendene på ekstreme grupper, og å gjøre dem mottagelige for ekstrem propaganda. Det er en ond sirkel som det er om å gjøre og bryte.
– Det tredje er at hat også er et slags kulturprodukt. Jeg tar i boken blant annet utgangspunkt i en del skjønnlitteratur og forsøker å vise hvordan skjønnlitterære fortellinger kan speile hatstrømninger i et samfunn, og hvordan de igjen kan bidra til å styrke dem.
– Hvordan forteller du det?
– Boken er en kombinasjon av ulike journalistiske sjangre, intervju, reportasje, litteraturstudier. Det er et forsøk på å skrive en mer personlig beretning enn de to forrige bøkene mine.
– Hvorfor begynte du å skrive denne boka?
– Dette er den tredje av tre bøker som jeg har skrevet i sammenheng, og som på sett og vis også henger sammen. Jeg forsøker i alle tre bøkene både å forstå hvor hatstrømninger og ekstremisme kommer fra og samtidig å vise en del av det ideologiske opphavet, røttene, til det moderne muslimhatet. I den første boken – Det mørke nettet – fokuserte jeg mest på netthatet og på ideene som inspirerte Breivik, i den andre – Den sorte tråden – gikk jeg gjennom høyreradikalismens historie i Europa og spesielt i Norge. I den siste boken har jeg forsøkt å utforske mer av spørsmålet «Hvorfor?». Samtidig har jeg villet legge til nye biter av det jeg fortalte i «Det mørke nettet».
Moderne muslimhat er et moderne fenomen, ikke først og fremst, som en del har forsøkt å forklare det som, en videreføring av for eksempel riktig gammeldags tyrkerskrekk. Det må forstås ut fra dagens verden.
– Hva har du selv lært underveis?
– Mye. Men underveis i denne boken vil jeg fremheve som viktigst for meg selv, rent menneskelig, at jeg har lært det utrolig vakre, fascinerende, men ganske triste landet Bosnia bedre å kjenne.
– Hvilke temaer utelot du?
– Jeg har gjort en god del research på tidlig dansk anti-islamsk tenkning, altså tilbake på 1980-tallet. Det er veldig interessant, men det blir litt for nerdete å skrive langt om i en slik bok. Jeg kunne også ha skrevet mye, mye mer om Bosnia, og om krigene på Balkan.
– Hvem i Norge har mest greie på bokas tematikk (utenom deg selv)?
– Boken handler om mange forskjellige ting, så det blir et komplisert spørsmål å svare på. Det er gjerne ulike som har greie på ulike biter av det jeg har skrevet om. En av dem som vet mest om konspirasjonsteorier her til lands er John Færseth. Av dem som har skrevet best om soloterrorisme er Audhild Skoglund, hun bor riktignok i Tsjekkia.
– Nevn en annen dokumentarbok du vil fremheve?
– Da får det bli en bok om noe helt annet, nemlig Charlie LeDuffs fantastiske dokumentarbok om Detroit, «Detroit. An American Autopsy». Det er lammende lesning. Dessverre er nok boken for amerikansk i perspektiv til at den kommer til å bli utgitt på norsk. Men om jeg skal anbefale en bok, er det den.
– Når det gjelder temaet jeg har skrevet om, vil jeg anbefale nevnte Audhild Skoglunds bok «Sinte hvite menn». Hun burde nok ha valgt en annen tittel, men boken er en fremragende introduksjon til fenomenet soloterrorisme, det beste som er skrevet om dette på norsk.
– Hvilken historisk person burde folk vite mer om?
– Det er mange, det, men jeg sier Khan Abdul Ghaffar Khan. En fascinerende fyr, pasjtuner og en av Gandhis allierte.
– Hvilke konsekvenser burde samfunnet vårt trekke av det du skriver om?
– At ekstremisme er en smittsom sykdom, og at ulike former for ekstremisme kan styrke hverandre. Det fordrer handling, det å styrke immunforsvaret mot både ekstremisme, konspirasjonsteorier og hat.