Det er en utbredt oppfatning i dag at å være liberal er en bra ting. Men hva ligger egentlig i dette begrepets ulike betydninger?
Overskriften er et sitat fra Wam og Vennerøds film ”Lasse og Geir” fra 1976. Filmen handlet om to ungdommers opprør mot et konservativt, konformistisk samfunn. Kommentaren ”Er du liberal, din jævel” faller når guttene blir tilsnakket for sin rampete oppførsel på en buss. I motsetning til andre, mer konservative passasjerers nulltoleranse for ungdommenes oppførsel, har den ”liberale jævelen” en mykere og mer forståelsesfull tone når han tilsnakker guttene.
Toleranse er et honnørord blant liberalere – det vil si å ta en mykere tilnærming enn de konservative. Men det er noe annet enn aksept. Toleranse innebærer at man misliker det man tolererer, samt at man har makt til å velge om man vil ”slå hardt ned på det” eller tolerere det. Denne betydningen finner vi igjen når vi snakker om liberal innvandringspolitikk eller liberal narkotikapolitikk, som innebærer en mykere tilnærming til noe som fortsatt anses som et problem. Sett nedenfra: Å bli tolerert oppfattes sjelden som noe spesielt positivt. Fra et mer radikalt perspektiv står liberalere for mye av den samme politikken som konservative, bare med en mykere innpakning. USAs demokratiske parti er liberalt i denne forstand.
Individualisme
Kjernen i liberalistisk filosofi er individuell frihet, og at individet går foran fellesskapet. Historisk er denne filosofien knyttet til fremveksten av det moderne borgerskapet, der individet frigjør seg fra tradisjon, religion og familie. Slike fellesskap kan legge urimelige begrensninger på individets frihet og være undertrykkende. Liberalismen har et viktig poeng.
Men selv de mest anarkistiske liberalerne erkjenner at individuell frihet ikke er grenseløs. Mennesker lever i sosiale fellesskap der de må ta hensyn til hverandre. Absolutt individuell frihet fører til at de sterkeste (eller mest hensynsløse og umoralske) individene undertrykker andre. Det må være balansegang mellom individ og fellesskap. Og ulike samfunn balanserer dette på ulike måter.
Ovenfra-perspektiv
Politisk liberalisme fokuserer på individets rettigheter, og kan ta dialogiske og konfronterende former. Konfronterende liberalisme skiller mellom oss som er liberale, og noen andre (gjerne katolikker, kommunister eller muslimer) som angivelig er illiberale: ”the enemies of freedom” i amerikansk retorikk. Den britiske statsminister David Camerons snakk om ”muscular liberalism” er ett eksempel, et annet er Danmarks daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen, som under karikaturstriden hevdet at ytringsfriheten er absolutt, i strid med det empiriske faktum at alle samfunn legger ulike begrensninger på for eksempel ærekrenkelser, mobbing og rasisme. Konfronterende liberalister mener at de har den eneste rette forståelse av liberale verdier, og opphøyer dem til absolutte dogmer. Dermed er de selv illiberale.
Den innflytelsesrike amerikanske filosofen John Rawls tar i sine senere skrifter til orde for en dialogisk eller inkluderende liberalisme: De fleste samfunnsborgere på tvers av ulike ideologier, kan snakke sammen og bli enige om grunnleggende liberale prinsipper. Liberale prinsipper er åpne for tolkning og diskusjon. Dette var Stoltenberg-regjeringens linje under karikaturstriden, og til en viss grad Obamas politikk: De fleste muslimer er også liberale.
Dialogisk liberalisme er mer demokratisk og inkluderende, men også Rawls stenger ute de han betegner som ”urimelige”. Også dialogisk liberalisme har en tendens til å snakke ovenfra-og-ned. Det er fortsatt statens, samfunnselitens eller borgerskapets perspektiv, som nå har valgt en mykere tilnærming. I stedet for å fordømme, velger staten og de som identifiserer seg med den, å snakke med avvikerne. Men dialogen er ikke likeverdig. Liberalerne ønsker fortsatt å overbevise de andre om hva som er rett.
Den sterkestes rett
Individperspektivet i liberalismen gjør at den ignorerer maktforskjeller. Den foreskriver at vi skal handle som om alle er likeverdige borgere. Selv om friheten i prinsippet gjelder alle, er konsekvensen at de privilegerte (de med mer makt) overkjører de svake (de med mindre makt). Veien fra fri konkurranse til den sterkestes rett er kort, når individuell frihet settes over hensynet til andre.
Prinsippet om den sterkestes rett er tydelig i nyliberalismen. Som en økonomisk ideologi bryr nyliberalismen seg lite om politiske rettigheter, og er primært opptatt av individuell frihet i økonomien. Med andre ord, staten skal ikke legge noen begrensninger på det private næringsliv av hensyn til fellesskapet. De rike skal ikke behøve å ta hensyn til de fattige.
I Norge på slutten av 1980-tallet gikk nyliberalister til angrep på sosialdemokratiets ”snillisme”. Før begrepet ble brukt av Carl I. Hagen og Rune Gerhardsen, ble det introdusert i en management-bok av Gisle Espolin Johnson. Han kritiserte sosialdemokratiet for å ta hensyn til de svake, for å være for myke og kompromissvillige. Retorikken lignet Ayn Rands sosialdarwinistiske ide om at de middelmådige ikke må holde tilbake de ”beste”. Altså: Nyliberalismen er en autoritær management-ideologi som krever disiplin og hardt arbeid, og motsetter seg demokratisering av arbeidsliv og samfunn. Kort sagt, profitt og effektivitet foran hensyn til mennesker. Nyliberalismen er nykonservativ mer enn den er liberal.
Kampen for demokratisering
Begrepene liberal og liberalisme brukes i ulike politiske betydninger, hvorav bare noen er demokratiske. Individuell frihet er selvfølgelig grunnleggende i et demokrati, men det er lite konstruktivt å opphøye det til et absolutt dogme. Demokratiets kjennetegn er å ta hensyn til de svake i samfunnet. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom demokrati og liberalisme.
Liberalismens største svakhet er at den er så individfokusert at den blir blind for samfunnets maktstrukturer. Dermed bidrar den ikke til en utjevning av maktforskjeller mellom individer og grupper. Historien har vist at demokratisering fremtvinges av kollektiv motstand og sosiale bevegelser – når enkeltindivider organiserer seg og kjemper sammen for sine interesser, enten det er arbeidere, kvinner, minoriteter eller andre. Her har liberalismen lite å bidra med.
Du må klare å skille mellom liberal/sosialliberal (som er den tradisjon Venstre og liberale partier i Nord-Europa står i), og den liberalistiske høyreideologien du snakker om her.