Politidrap på svarte har en lang historie i USA. Men den har også en nyere forklaring.
Oversatt av Marie F. Jones
Alle terrorhandlinger har en lang forhistorie – enten handlingene begås av politiet eller et borgervern. Det samme gjelder drapet på den afroamerikanske tenåringen Michael Brown i forstaden i St. Louis. Kun i lys av forhistorien kan vi se hva som skal til for å forhindre nye, lignende lovbrudd.
Politiet beskyttet ingen
Det er åpenbart at politiet er de eneste som har skylden i drapet på Michael Brown. Tenåringen begikk ingen forbrytelse. Han provoserte ikke politiet. To unge menn gikk bortover sammen – ”gikk og var svarte” – og nå er én av dem er død.
Politiet beskyttet ingen. De patruljerte nabolaget som om det var et okkupert område. De var på utkikk etter et påskudd til å kunne utøve sin potensielt dødelige makt. Om så begrunnelsen for angrepet på Brown (at han gikk midt i gaten) virket skrøpelig med tanke på hva det førte til, var det bare å endre motiv i etterkant av hendelsen: Det var bare å si at Brown var en ”mistenkt”, en allsidig betegnelse som ville passe alderen og hudfargen hans. Men når var det å være ”mistenkt” for noe – om det var tilfellet – et tilstrekkelig grunnlag for umiddelbar henrettelse?
Slik oppførsel er like fullt vanlig praksis i det amerikanske politiet. Det er et uttrykk for en bredere kultur, resultatet av århundrer med undertrykkelse av urfolk og slavedrift. Kulturens psykologiske kraft blir stadig holdt ved like gjennom fornyet anvendelse.
Krigen utenlands rammer nå afroamerikanerne
Militærtjeneste utgjør mesteparten av politiutdanningen, og dominanseretorikk står sterkt i begge leire. Det amerikanske militærets globale overlegenhet rettferdiggjøres, og statusen som stormakt gir dem retten til å definere hvilke interesser som er verdt å sikre – i praksis hvem som får leve, og hvem som skal utslettes.
Politiet implementerer nå også denne praksisen innenlands, mot den koloniserte befolkningen, enten de er av afrikansk herkomst eller flyktninger fra fattigdom og sosialt sammenbrudd skapt av ”frihandel” sør for den amerikanske grensen. Begge etniske grupper, i tillegg til muslimer, er ofre for streng overvåkning og behandling. Skarpladde våpen er imidlertid forbeholdt den afroamerikanske befolkningen fordi de skiller seg fra andre etniske grupper: Det mest umiddelbare eksemplet er den høye arbeidsledigheten og fattigdommen som rår blant afroamerikanere, selv om dette også rammer urfolkene, men disse er mindre urbanisert og færre i antall. Det er imidlertid den kollektive historien menneskene av afrikansk avstamning deler, som gjør dem spesielt utsatte for behandlingen vi tar for oss her.
De svarte fikk til slutt nok
Det hele begynte med slavedrift. Institusjonene, fordommene og praksisen som ble forbundet med slaveriet av afrikanere, har aldri helt forsvunnet. Vedtaket som visstnok skulle avskaffe slavedrift, gjorde et ”unntak” for mennesker som er blitt fengslet: Bak murene ble segregering tillatt og forsterket av den konstante frykten for lynsjing, som holdt undertrykkelsesregimet ved like i sørstatene i nesten et ytterligere århundre.
På 1960-tallet oppsto en radikal folkebevegelse som fikk en slutt på fengselsregimet og inspirerte revolusjonære grupper, særlig i nordamerikanske byer, til å gjøre like juridiske rettigheter om til faktisk likeverd. Det var disse gruppene – og da spesielt Black Panther Party – som skapte furore blant overklassen, noe som slo tilbake på den afroamerikanske befolkningen i form av sosial kontroll på lik linje med regimet i de gamle sørstatene.
Det nye politiregimet
Det nye regimet har vært avhengig av fire beslektede tiltak for å kunne fungere: 1) at allmenne velferdsordninger ble avviklet som et tiltak for å reintegrere mennesker i arbeidsmarkedet; 2) innføringen av ulovelige rusmidler og økt politiovervåkning i områder med høy konsentrasjon av afroamerikanere; 3) det at afroamerikanere ble fratatt stemmeretten, enten på grunn av lover som fratar eks-fanger stemmeretten, kravet om stemme-ID eller som en konsekvens av direkte sabotasje av valgprosessen; og 4) loven om obligatorisk fengelsstraff (spesielt for rusmiddelrelaterte forbrytelser), utfasingen av tidlig prøveløslatelse og andre tiltak som har bidratt til at andelen afroamerikanske fanger har eskalert.
Aggressiv rettferdiggjøring av ulikheter
Utviklingen som har funnet sted de tre siste tiårene, kan knyttes til fremveksten av nyliberalismen – den frie flyten av global kapital og svekkelsen av sosiale tjenester – og den amerikanske militærmaktens uhemmede projeksjon. Ekstreme sosiale ulikheter og utbredt materiell deprivasjon har blitt den nye normen, og den politiske diskursen som må til for å vedlikeholde og rettferdiggjøre den nåværende tilstanden, har blitt enda mer aggressiv som følge av dette.
Den drakoniske politikken som iverksettes, bidrar bare til gjensidig mistillit. Mens de fattige lider, skjelver de rike og deres forsvarere ved på tanken på at deres skammelige regime vil provosere fram uoverkommelig motstand. Ved hjelp av allestedsnærværende overvåkning og læren om såkalt forebyggende krig arbeider makthåndheverne for å få bukt med potensielle farer før de får sjansen til å bli realisert. Denne strategien bidrar selvfølgelig bare til å forsterke en underliggende motvilje. Det har seg imidlertid slik at de privilegerte få har teknologiske og logistiske ressurser nok til evig å kunne overvelde majoritetens truende aspirasjoner.
Rasistiske hierarkier må vekk
Militariseringen av de amerikanske politistyrkene er et uttrykk for tankesettet og systemet politiet blir bedt om å forsvare. Man vil ikke få bukt med de nåværende forholdene med mindre de nasjonale prioritetene endres – fra å dreie seg om å verne om økonomiske interesser til å tjene befolkningen i sin helhet. For uansett hva enkelte kan ha blitt manipulert til å tenke, har man absolutt ingenting å tjene på rasistiske hierarkier.