Følg internasjonal konsensus og internasjonal lov!
Palestinerne er et folk uten stat. I 1947 ble de riktignok lovet sitt eget rike gjennom FN-resolusjonen som ga Israel legitimitet og fødselshjelp for å realisere drømmen om den jødiske staten.
Forsmådde arabiske naboland gikk til angrep på det de mente var et illegitimt Israel, men de ble slått tilbake og halvparten av territoriet som var tilegnet Palestina ble israelsk. For palestinerne, som ikke hadde startet krigen, var resultatet tragisk. Etnisk rensing sikret et jødisk flertall i det som ble Israel og om lag 800.000 palestinere ble drevet på flukt. For å toppe det hele okkuperte Egypt Gaza, mens Jordan tok kontroll over Vestbredden.
Slik holdt det seg til 1967. Israel gikk til angrep på Egypt og startet seksdagerskrigen. De knuste naboen i vest i tillegg til Syria, Jordan og Irak. Krigen resulterte i israelsk okkupasjon av deler av Egypt og Syria i tillegg til at palestinerne måtte innfinne seg med at okkupanten nå skiftet fra taperne til vinneren av krigen.
Siden den gang har Israel forlatt Egypt. Golanhøydene og Øst-Jerusalem har blitt annektert, og okkupasjonen av Gaza og Vestbredden fortsetter, i tillegg til at én million israelske jøder har flyttet inn på okkupert palestinsk område på Vestbredden. Tross tiår med forhandlinger virker en palestinsk stat fjernere enn noensinne. Ansvaret ligger hos okkupasjonsmakten som nekter å forlate palestinernes land og dermed umuliggjør statsdannelsen. Den såkalte fredsprosessen har tjent ett formål, å forlenge og utvide okkupasjonen mens man har har gitt inntrykk av at konstruktive forhandlinger har pågått.
Den umulige løsningen
Palestinakonflikten har mange myter knyttet til seg. Én av dem er at situasjonen er så sammensatt, så komplisert og så enestående at en utvei nærmest er umulig å tenke seg. Dette er med all respekt å melde sludder. Løsningen ligger i dagen. Den er elefanten i rommet.
I nesten alle konflikter på kloden er det to ting som er gjennomgangsmelodi i de tilhørende debattene: Internasjonal lov/folkerett og det internasjonale samfunn. Hvis man absolutt skal trekke fram noe unikt ved verdens eldste okkupasjon er det nemlig at internasjonal lov er soleklar på hvem som har rett til hva og at det knapt finnes noen konflikt i verden hvor enigheten om løsning er like stor.
Ulovlig okkupasjon
En av bærebjelkene i internasjonal lov er at det ikke under noen omstendigheter er tillatt å tilegne seg territorium ved krig. «Men seksdagerskrigen var en forsvarskrig», kontrer ofte israelske talspersoner. Det har faktisk ingen betydning i denne sammenheng. I tillegg er det en historisk kjensgjerning at Israel startet krigen.
«Men hva med landet tatt i 1948-krigen?» kan man så spørre. Vel, her er også internasjonal lov klar. Grensene ble etablert og internasjonalt anerkjent etter krigen og det landet som ble tatt er faktisk, med loven i hånd, israelsk. Man kan argumentere for at det er en selvmotsigelse og at det ikke er rettferdig for palestinerne, men slik er altså loven. Skal man en gang forholde seg til den så må man ta hele pakken, ikke bare de delene man liker.
Det er den såkalte grønne linja eller 1967-grensene som er gjeldende. Dette framkommer også av internasjonal rettspraksis. Da den internasjonale domstolen avsa sin rådgivende uttalelse for ti år siden angående muren og gjerdet Israel har bygget, i hovedsak på palestinsk jord, måtte de definere hva som tilhørte hvem. Konklusjonen var enkel, forutsigbar og i tråd med hva jeg har framlagt over. Også FN-kommisjonen som ble utarbeidet etter forrige massive israelske angrep mot Gaza i 2008-09 måtte ta stilling til grensene for å definere okkupasjonen, og den sier nøyaktig det samme. Det vil altså si at alt territorium utenfor den grønne linja som Israel utøver kontroll over er å regne som en ulovlig okkupasjon/anneksjon (dette inkluderer Gaza med tanke på at Israel kontrollerer luftrom, grenser, sjøveier og deler av landområdet).
Forbudte bosettinger
Også under okkupasjon finnes det regler. I tillegg til at okkupanten må sørge for sikkerheten og grunnleggende levekår for den okkuperte befolkningen, er det også ulovlig å flytte egen befolkning inn i de okkuperte områdene.
I tillegg til de åpenbare bruddene mot den palestinske befolkningen er det ingen tvil om at de såkalte bosettingene av israelske jøder er forbudt.
Internasjonal lov garanterer flyktninger returrett. Det vil altså si at personer som er tvunget på flukt fra der de bodde skal få komme tilbake. I dag er drøyt fire millioner mennesker definert av FN som palestinske flyktninger. 711.000 palestinere ble gitt flyktningstatus i 1948. Siden deres etterkommere i hovedsak bor i flyktningleire og ofte har begrensede rettigheter i landene de bor i, kan man forstå en slik definisjon. De har altså krav på å returnere til landet de og deres forfedre ble fordrevet fra.
Stort flertall i FN mot Israel
Du reagerte kanskje på påstanden om en internasjonal enighet hva løsning på konflikten gjelder. Omtrent én gang i året stemmer FNs generalforsamling over en resolusjon som blir kalt noe à la «Peaceful Settlement of the Question of Palestine». Løsningsforslaget som blir lagt fram går kort forklart ut på at en palestinsk stat må opprettes innenfor 1967-grensene, flyktningene må sikres returrett og blokaden av Gaza må opphøre.
Hvem er så for dette forslaget? Av praktiske hensyn ser vi heller på hvem som i fjor stemte mot: Israel, USA, Canada, Mikronesia, Marshalløyene og Palau. 163 for, 6 mot og 5 avholdende. I 2012 stemte den samme gjengen mot forslaget, men da hadde de også støtte av Nauru. Motstanderne har de siste årene variert mellom to og syv, mens antallet land som har stemt for har vært rundt 160.
Israel må isoleres
Hvis nesten hele verden er for, hvorfor har ikke palestinerne sin egen stat? Hvorfor har ikke flyktningene fått komme hjem? Svaret er enkelt: makt. Samtaler har blitt prøvd i 47 år uten andre resultater enn mer okkupasjon og mer undertrykking. Hvilken maktutøvelse er det snakk om? Diplomatisk, juridisk og økonomisk makt.
Nylig har flere søramerikanske land trukket tilbake ambassadører fra Israel, Bolivia har innført visumkrav for israelere, Argentina de facto forbudt argentinere å tjenestegjøre i det israelske forsvaret ved å umuliggjøre dobbelt argentinsk-israelsk statsborgerskap. Det er ikke så fryktelig mye, men det vanskeliggjør israelsk diplomati og sender sterke signaler. En diplomatisk isolasjon for Israel vil være en katastrofe.
Et juridisk press kan utøves ved å utstede arrestordre på israelske krigsforbrytere. De er det mange av, både i militæret og i politikken. Det vil i praksis bety et reiseforbud for en rekke personer i toppen av det israelske hierarkiet. Gode argumenter mot at folk som har stått bak drap på hundrevis og tusenvis av mennesker skal stilles for en domstol, har jeg problemer med å forestille meg.
Israel er svært sårbar for økonomiske sanksjoner, da landet har en veldig åpen økonomi med stor avhengighet av utenlandske investeringer. Brorparten av eksporten går til Europa hvor den folkelige opinionen mot okkupasjonen er størst. Det finnes mange nivåer av boikott og alle vil ha effekt. Ikke nødvendigvis en økonomisk effekt, men det symbolske i å delegitimere alt som har med israelsk okkupasjonspolitikk å gjøre, er kraftig. Som et første steg er det åpenbart at man bør stoppe import av varer fra okkuperte områder. Alt av våpenhandel og militært samarbeid må opphøre. Oljefondet bør også trekke seg ut av selskaper med investeringer i okkuperte områder.
Norge alene vil ikke gjøre den store forskjellen, men noen må gå i front og trekke lasset. På grasrota kan man øke presset ytterligere mot institusjoner, bedrifter og regjeringa for å presse Israel til å følge forpliktelser overfor det palestinske folket, følge internasjonal lov og presse landet til å føye seg etter det internasjonale samfunn.
Artikkelen er sampublisert med Klassekampen.
Joakim Møllersen. Synd at du har ikke gjort leksene dine før du skrev artikkelen. Allerede på de første to setninger har du alvorlige fakta feil. FN resolusjon fra 1947 nevner IKKE palestinere eller et palestinsk rike/stat. Det var også ikke resolusjonen fra 1947 som ga «legitimitet og fødselshjelp for å realisere drømmen om den jødiske staten». Det var Nasjonens Forbund (forgjengeren til FN) i 24. juli 1922 som ga jødene rett til å ha et nasjonal hjem i Palestina. Mer orket jeg ikke å lese…
Jeg er redd det er du som ikke har gjort leksene dine. Opprettelse av en stat og internasjonal legitimitet ville vært vanskelig om ikkeumulig uten delingsplanen for Palestina, som delingen av området i en jødisk og en uavhengig arbisk stat. At den jødiske staten er Israel og at den arabiske staten er Palestina med dets folk, palestinerne, trengs ikke nevnes.
Nå kan du trygt gå tilbake og lese resten av artikkelen.
http://en.wikipedia.org/wiki/United_Nations_Partition_Plan_for_Palestine
Delingsplanen fra 1947 var kun en PLAN og ikke noe internasjonal lovlig vedtakk om opprettelse av en stat eller to. Planen ble aldri satt ut i livet og dermed annullert. San Remo avtalen (1920/22) var derimot et forpliktende internasjonal avtale om opprettelsen av en jødisk stat (homland). Staten Israel ville ha uansett oppstått med eller uten FN planen fra 1947. På første setning skriver du «Palestinerne er et folk…», ja, men når ble de til et «folk»? https://tarud.wordpress.com/2011/09/11/myten-om-palestina/
Du forholder deg altså til en rasistisk myte som vil frata et folk retten til å eksistere og definere seg selv, men nekter å anekjenne viktigheten av delingsplanen og kommer heller opp med en obskur avtale hvor en kolonimakt, som ikke hadde noen legitim makt over området, kommer med lovnader. Dette er ikke ting jeg gidder å bruke tid på å forklare deg, på samme måten som jeg ikke orker å diskutere med folk som benekter menneskeskapt global oppvarming.
https://1stgogsamfunnet.wordpress.com/2015/03/16/enstatslosning-i-israelpalestinakonflikten/
God lesning!