Siden USAs ulovlige invasjon av Irak i 2003 har utviklingen gått fra vondt til verre. Med etableringen av den Islamske staten (IS) er det blitt så ille at amerikanske bombefly igjen flyr tokt over Irak.
IS’ reaksjonære ideologi, kombinert med den barbariske fremferden mot sivile i områder de inntar, gjør at flere nå stiller seg positive til nye amerikanske militærintervensjoner. Det er det ingen grunn til. Selv om det er lett å kjenne seg igjen i følelsen av at situasjonen nå har blitt så forferdelig at «vi» nå må gjøre «noe» for å stoppe grusomhetene. Dessverre er det slik at dette «vi» som så ofte før er USA og eventuelle allierte vestlige stormakter, mens dette «noe» er militær intervensjon.
Ønsket om å forhindre massakre på kurdiske yesidier er fullt forståelig, og på samme måte som fanden kan gjøre gode gjerninger, var bombingen av IS-posisjoner med på å gjøre det mulig å redde ut yesidi-kurderne som er omringet av IS. Men på lengre sikt vil inngripen fra USA være lite like egnet som invasjonen i 2003 til å bedre situasjonen for irakerne.
Amerikanske bomber vil øke misnøyen, spesielt blant sunnier, som har gjort ISILs suksess mulig i utgangspunktet.
Sunniene føler seg sviktet
ISILs framrykking i Irak har ikke skjedd i et vakuum, men er båret fram på en bølge av misnøye, særlig blant Iraks sunnimuslimer, som har blitt undertrykt under det sekteriske styret til det som tidligere var USAs mann i Irak, statsminister Maliki. Hvis man ser nærmere på kartet over Irak ser man at IS sin fremgang skjer i de sunnimuslimske områdene. (BBC har mange gode kart her).
Denne frustrasjonen er ikke ny, men har røtter i den amerikanske invasjonen i 2003 og den påfølgende demonteringen av den irakiske staten. Marginaliseringen av sunnier og kurdere har skapt frustrasjon som har kommet til uttrykk flere ganger, sist i 2013, under fredelige protester sentrert rundt Fallujah og Ramadi.
Bombingen styrker IS
Sjia-lederen Muqtada al-Sadr, som har størst oppslutning i fattige sjia-områder, uttrykte støtte til protestene. Svaret til Maliki var å knuse demonstrasjonene med vold, noe som også var en effektiv måte å forsterke misnøyen og hatet mot hans eget styre. At flere sunnigrupperinger i dag ser med positive øyne på IS er derfor intet mysterium. Muligens vil den barbariske framferden til Den islamske staten bidra til å støte fra seg marginaliserte sunnier igjen. Amerikanske bomber sluppet fra stor høyde over sunni-muslimske områder vil bidra i motsatt retning, og man risikerer at rekkene sluttes bak IS. Resultatet blir en økning i voldsspiralen, og en forsterkning av etnisitet og religion som de viktigste parameterne for hvor man står i konflikten.
USAs rykende ruiner
Er det en ting den såkalte krigen mot terror burde ha lært oss, så er det at alt USA tar i, går i stykker.
Krigene i Afghanistan, Irak, Libya og har etterlatt rykende ruiner der det tidligere var stater. Riktignok ikke spesielt demokratiske stater, men i alle fall stater som fungerte som politiske enheter. Maktvakuumene som har oppstått har gitt gode vilkår for oppblomstringen av grupper som IS. I Afghanistan er store deler av landsbygda underlagt Taliban, og den nye presidenten vil være avhengig av USA for i det hele tatt å holde Kabul. I Libya ble FN-ansatte trukket ut i juli, fordi det var for farlig der. Måneden før hadde Khalifa Haftar, general i den libyske hæren (og amerikansk statsborger), erklært at statsministeren var i hendene på islamistene og startet angrep på islamister i Benghazi.
Væpnede grupper av forskjellig karakter dominerer nå det politiske landskapet. En følge av bombingen av Libya var islamistenes inntog i Mali i 2012. Amerikansk tilstedeværelse fører til en eskalering av eksisterende konflikter, i tillegg til at det skaper nye. Det er for mye amerikansk inngripen som er hovedproblemet i Irak, ikke for lite.
USA og Norge ut av Irak
Ironisk nok er det vi ser i Irak nå det Osama bin Laden håpet på med terroraksjonen 9. september i 2001. Nemlig å lokke USA og vesten inn i en krig i Midt-Østen. Denne krigen vil de tape så grundig at de trekker seg helt ut, og da kan de sunni-muslimske jihadistene vende oppmerksomheten mot de andre fiendene på sin liste, sekulære herskere og sjiamuslimer. Det er fortsatt mulig å unngå dette scenarioet, men da må USA gi opp sine ambisjoner om kontroll over oljekildene i Midt-Østen. Det er derfor like viktig som i 2003 å reise parolen om at USA skal ut av Irak, og si tydelig nei til opptrapping av det amerikanske militære nærværet.
Det Irak trenger nå er humanitær hjelp. Her kan Norge bidra i stort monn, men det må være en forutsetning at innførsel av nødhjelp styres av hjelpeorganisasjonene, ikke av norske Hercules fly under amerikansk kommando.
Noen nyttige lenker:
Den irske journalisten Patrick Cockburn har detaljerte og oppdaterte analyser fra Irak