Den britiske sosiologen Tariq Modood besøkte Oslo i juni. Han var blant annet opptatt av at et flerkulturelt samfunn også skal ha rom for praktiserende muslimer.
Trues Vest-Europas sekulære samfunn av religionenes tilbakekomst? Er sekularismen i krise, slik flere intellektuelle har hevdet? Dette var tema for seminaret på Blindern. Modood tok utgangspunkt i at blant andre filosofen Jürgen Habermas har begynt å snakke om overgangen til et ”postsekulært” samfunn der det er legitimt å bygge politisk engasjement på religiøst grunnlag.
Misforståelser om sekularisme
Mange på venstresida tenker at religion er problemet og sekularisme er løsningen. Dette er en overforenkling som må nyanseres: Den generelle sekulariseringstrenden i Vest-Europa handler ikke om at religion forsvinner fra samfunnsbildet, men at religiøs tro og praksis er i endring. Færre går i kirka og færre sier de tror på Gud, samtidig som flere sier de er spirituelle, men ikke religiøse. Samtidig er det en del som holder fast ved tradisjonell religion, men også her er det endring og et mangfold av praksiser. Sekularisering er dermed ikke det samme som ateisme eller fravær av religion.
Politisk sekularisme handler om ulike institusjonelle ordninger for forholdet mellom religion, politikk og stat – det innebærer ikke et absolutt eller nødvendig skille mellom kirke og stat, bare at religion ikke skal dominere politikken. Ulike land har ulike modeller for dette, utviklet gjennom historiske kompromisser mellom kirke og stat.
Anerkjennelse, ikke nøytralitet
På seminaret fokuserte professoren på forholdet mellom sekularisme og multikulturalisme, siden det er en utbredt oppfatning i europeisk samfunnsdebatt at muslimske innvandrere truer det sekulære samfunn. I offentlig debatt har motstanderne anklaget multikulturalisme for å føre til segregering og moralsk relativisme.
I følge Modood handler multikulturalisme først og fremst om to ting: At ideen om en ”nøytral” stat er feilslått – alle stater har nødvendigvis en kulturell karakter, og fremhever noe mens de marginaliserer noe annet. Multikulturalisme handler om å respektere folk for hvem de er, ikke på tross av hvem de er. Dette er det motsatte av det ”fargeblinde” synet (”jeg bryr meg ikke om du er svart eller hvit eller grønn”).
Den franske modellen for radikal sekularisme, som innebærer at religion bannlyses fra offentligheten, er dermed uforenlig med en politikk som anerkjenner folk for hvem de er. Moderat sekularisme, slik den finnes i resten av Vest-Europa, har et mer nyansert syn på religion som både et potensielt samfunnsgode – som staten skal subsidiere – men også potensielt som noe negativt – som staten skal legge begrensninger for. I likhet med England har Norge fortsatt en slags statskirkeordning: Selv om staten ikke skal styre kirka, kommer statsstøtten med visse betingelser. I USA gis det ingen offentlig støtte til religiøse trossamfunn, men der har religion mye større plass i offentligheten og politisk innflytelse.
Muslimske interesser
På hvilken måte utfordrer muslimer disse ordningene? Muslimske minoriteter i flerkulturelle vesteuropeiske samfunn ønsker i liten grad at islam skal styre politikken. Derimot ønsker de å bli respektert for hvem de er – altså for deres muslimske identitet. Frankrike og England har valgt motsatt tilnærming her: Mens Frankrike blant annet forbyr muslimske jenter å bruke hijab i skolen, har England valgt å imøtekomme legitime muslimske interesser. Saken rundt Sataniske Vers i 1988/89 gjorde den britiske majoriteten oppmerksom på at forholdet mellom majoritet og minoriteter ikke bare handlet om hudfarge, men at multikulturalistisk politikk også måtte tilpasses muslimer.
Også Frankrike erkjenner nå behovet for at staten møter representanter for den muslimske minoriteten. Men i motsetning til England og Norge, der det nasjonale islamske rådet har blitt bygd opp av muslimer selv, har franske (og tyske) myndigheter forsøkt å legge premissene for integrering ovenfra, med begrenset suksess. Modood konkluderer med at integrering må finne sted på folks egne premisser – ikke påtvinges av staten.
Både den norske og den anglikanske kirke har spilt en positiv rolle for å inkludere muslimer, og kristne og muslimer har en god dialog om felles interesser. Når folk på venstresida ønsker å ta vekk kristne privilegier for å skape større likeverd mellom ulike livssyn, er det verdt å merke seg at dette ikke hjelper muslimske minoriteter på noen måte, og det er ikke det de ønsker. Muslimske organisasjoner støtter statskirkeordningen.
Religion blir ikke borte
Mange på venstresida har trodd at samfunnsutviklingen går i retning av en mer og mer radikal sekularisme – den franske modellen. Selv om Norge nylig tok et lite skritt i retning av større skille mellom kirke og stat, er det lite empirisk grunnlag for å anta at dette er en generell trend. Sekularismen som prinsipp og praksis er ikke truet – men i likhet med andre politiske ordninger må den forhandles på nytt fra tid til annen. Det som kan sies å være i krise, er hypotesen om at religion gradvis vil bli borte når samfunnet moderniseres.
Rørende denne omtanken venstresiden med ett har fått for verdens religioner. Vil man se omtanken strekke seg i retning av kristen-norges mørkemenn og?
Det vi ser i Vesten er at den innfødte religionen kristendommen blir stadig blekere og mer vissen, mens islam blir stadig mer kraftfull.
Karakteristisk nok er det sistnevnte fenomen som frister venstresiden til å forlate sin hard-core sekularisme.
Så rart.