Israel begrunner bygging av muren med arabisk aggresjon, og forklarer og forsvarer sin ekspansjon og voldsbruk som selvforsvar.
9. juli 2014 – 10 år siden muren ble erklært folkerettsstridig
Det er nå mer enn 10 år siden Den internasjonale domstolen (International Court of Justice – ICJ) i en rådgivende uttalelse slo fast at byggingen av muren på Vestbredden og i Øst-Jerusalem er brudd på FN-pakten, Haagkonvensjonen, Den fjerde Genévekonvensjon, FNs barnekonvensjon, FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Domstolen uttalte seg også om de ulovlige koloniene og Israels ansvar for å rette opp alle skadene som er påført de palestinske områdene.
Vi konstaterer i dag at byggingen av muren og utvidelsen av koloniene fortsetter med uforminsket styrke. Israel har ensidig annektert Øst-Jerusalem og Golanhøydene, og holder nå i realiteten på å ferdigstille annekteringen av Vestbredden. De palestinske selvstyreområdene ligger som spredte bantustaner, uten reell selvstendighet. De alvorlige følgene muren har for jordbruket og palestinernes mulighet for økonomisk selvstendighet og sosialt samkvem er godt dokumentert.
Israel begrunner bygging av muren med arabisk aggresjon, og forklarer og forsvarer sin ekspansjon og voldsbruk som selvforsvar. Muren er altså nødvendig for å hindre angrep fra Vestbredden.
I realiteten er muren et ledd i fordrivingen av palestinerne. Muren plasseres langt utenfor de israelske koloniene og har til hensikt å legge til rette for utvidelser av disse. Dette innebærer at palestinerne fratas muligheten til å dyrke jorda si og bevege seg fritt i sitt eget land. Muren skiller ikke bare israelere fra palestinere. Den skiller i all hovedsak palestinere fra palestinere. Unger som kunne brukt fem minutter hjemmefra til skolen bruker gjerne opp mot en time fordi det er satt opp en åtte meter høy mur som tvinger dem til å gå lange omveier. Olivenbønder som mister avlinger fordi de ikke får tilgang til trærne sine for å stelle dem. På denne måten kan okkupanten beslaglegge land som står ”ubrukt”. Arbeidsfolk som må stille seg i kø på sjekkpunkter så tidlig som i tre -firetida om morgenen for å rekke frem til jobb kl åtte. Studenter som risikerer å ikke få avlagt eksamen fordi de ikke kommer gjennom sjekkpunktet som tilfeldigvis er stengt den dagen. Palestinerne er fullstendig kontrollert av okkupasjonsmakten Israel som i strid med folkeretten bygger både mur, bosettinger og industrielle soner på okkupert land.
Det må nå settes kraftig fokus på Israels kolonialisme og okkupasjon, da det er dette som hindrer fred.
Fra ord til handling
Vi spør hvordan Israel kan fortsette byggingen av muren, som den internasjonale domstolen har kjent ulovlig, uten at det får konsekvenser. Hvorfor lar Norge og det internasjonale samfunnet et land som bryter så mange internasjonale konvensjoner gå straffefri?
Farene ved ikke å stille Israel til ansvar for alle dokumenterte folkerettsbrudd ser vi tydelig i disse dager. I Gaza kan Israel uforstyrret og nådeløst bombe sivilbefolkningen, og etter 66 år med etnisk rensing og kolonisering og 47 år med en brutal okkupasjon, er folkerettsbrudd og okkupasjon normalisert. Det pågående angrepet på Gaza, som nå har tatt livet av mer enn 1800 mennesker og såret mer enn 9000, er så brutalt at omverden knapt har ord for å beskrive det. La oss da huske at disse bombene bare er en del av undertrykkingen palestinerne utsettes for. Når bombene stilner må vi ikke tro at palestinernes vanskeligheter er løst. Blokaden må oppheves, okkupasjonen opphøre og muren må rives.
Etter statsbesøket av Israels president Shimon Peres i mai, der presidenten tok Hans Majestet Kongen som politisk gissel ved å overrekke ham gaver produsert på den ulovlig okkuperte Vestbredden, kunne regjeringen love økt samhandling med Israel. Regjeringens tilsidesettelse av menneskerettighetene og folkeretten kan vanskelig oppfattes som annet enn en legitimering av Israels okkupasjonspolitikk. Verbal kritikk av Israel gjør ingen forskjell så lenge den israelske regjeringen vet at kritikken ikke får reelle konsekvenser. Dersom regjeringen og det internasjonale samfunnet ikke skal miste sin troverdighet, er det nødvendig med handling bak ordene. For at Norge skal kunne kalle seg en fredsnasjon som setter folkeretten og menneskerettighetene høyt, må norske myndigheter ta et oppgjør med staten Israels folkerettsbrudd med konkrete sanksjoner, slik palestinerne ber om gjennom den internasjonale BDS-kampanjen (Boikott-Deinvesteringer-Sanksjoner).
Vi kan ikke lenger tåle grov statsorganisert undertrykking av mennesker. Vi vil ha politiske, ikke militære løsninger. Som en begynnelse kan den norske regjeringen sørge for at folkeretten, slik den kommer til uttrykk i uttalelsen fra Den internasjonale domstolen, blir håndhevet. Folkeretten er viktig for små nasjoner, sa utenriksminister Brende i forbindelse med krisen i Ukraina. Mener ikke utenriksministeren at det samme prinsippet gjelder for palestinerne?
Kommentarer er stengt.