Mange lærere har satt inn i KS’ framferd de siste ti årene. De forstår at dersom de gir litt nå, vil KS komme og kreve resten etter hvert.

Slaget om hvilken skole vi får i framtiden, starter nå, kanskje med opptrapping av lærerstreiken. Ti år med KS som en useriøs bølle i arbeidslivet har satt sine spor. Denne gangen ble det nok. Mistilliten stikker dypt hos lærerne. Om det ikke skjer vesentlige endringer til det langt bedre, med anstendige arbeidsforhold, slik at lærerne kan gjøre en best mulig jobb, står vi trolig foran en lang og vanskelig konflikt med flere tilhørende streiker.

Vi står også overfor en videreføring av dagens massive lærerflukt, lav rekruttering og statusfall for et av verdens viktigste yrker.

Et historisk læreropprør
Bruddet med KS er denne gangen langt mer enn bare streik. Det er et historisk læreropprør. At hele 73 prosent av lærerne stemte ned det fremforhandlede resultatet, handler selvsagt om at det nok en gang endte med en avtale i feil retning, men forståelig nok også en total mistillit til KS og politikere.

KS sine stadige utspill i sommer har vist at de enten er svært kyniske eller lite kompetente i sitt syn på skole og arbeidsliv. Forhandlingsleder i KS, Per Kristian Sundnes, har med gjentatte utspill i media prøvd å forenkle bildet av konflikten til å handle om at lærerne må jobbe litt mer på arbeidsplassen sin, og at de stort sett ellers har sagt nei til en arbeidstidsavtale som var minst like god som den forrige. Han beklaget så at lærerne har påført KS en streik. Leder i KS, Gunn Marit Helgesen, forstår ikke en gang hvorfor lærerne vil streike.

La oss håpe at hun tar seg tid til å lese denne og en rekke andre artikler om emnet, skrevet av lærere som jobber i dagens skole. De møter elever hver dag.

Hvorfor lærerne sa nei
Selv om ti år med KS gjør at det langt fra bare handler om konkrete uenigheter i avtalen som denne gangen ble nedstemt av lærerne, er blant annet dette gode grunner til at den ikke kunne aksepteres:
• Arbeidsårets totale lengde skulle ikke lenger fastsettes sentralt, men lokalt, i første omgang ved åpning for fire kurs- og planleggingsdager ekstra, utenom elevenes arbeidsår
• Dårligere betalte vikartimer (noe man ofte tar i sin egen planleggingstid når eksterne vikarer er vanskelig å oppdrive)
• 3,3 prosent total lønnsramme, som bare delvis tok igjen et stort etterslep
• Lokale forhandlinger for deler av lønnen
• Seniorer skulle miste nedsatt undervisningsplikt tre siste år for å kunne stå lenger i jobb
• Generelt uklare formuleringer som KS og kommuner med dårlig økonomi tradisjonelt tolker i sin favør, noe som ofte fører til vanskelige tvister lokalt på arbeidsplassene
• Selv om man i yrkets egenart i perioder må jobbe mye kveldstid, eller kan trenge en pause på dagen etter en hel dag med undervisning før kvelds- og/eller helgearbeid, skulle det bli 7,5 timer tilstedeværelsesplikt på skolen hver dag

Siste kulepunkt om tilstedeværelsesplikt, er det som har opprørt flest og fått mest oppmerksomhet i media, men uten at det har blitt reflektert særlig over hva annet det kan innebære enn at lærerne må jobbe på skolen til kl. 15.30 hver dag. De fleste lærere er jo uansett på arbeidsplassen sin til kl. 15.30, ofte lenger.

Tilstedeværelsesplikt handler selvsagt om mistillit til lærerne. Videre handler det om hvordan denne bundne tiden til skolen, som annen tid bundet opp de ti siste årene, stadig fylles av byråkratiske oppgaver med lite relevans for god undervisning. Både når det gjelder kommuner som må spare penger, politikere som vil utnytte skolen som verktøy til å heve sin egen prestisje og KS’ mantra om lokale forhandlinger, styringsrom og fagforeningsknusing, har kreativiteten vist seg å være stor når det gjelder å gi lærerne stadig flere oppgaver som ikke handler om undervisning, i løpet av tiden de er pålagt å være tilstede på skolen. For- og etterarbeid knyttet til egen undervisning, tar lærere ofte med seg hjem etterpå, eller gjør på søndager.

Slik det er blitt, har faktisk behovet for hjemmekontor, der en kan være konsentrert om elev- og undervisningsrelevant læringsarbeid, økt. KS sitt krav om mer binding av kontortid på skolen er uhørt og kunnskapsløst. I stedet for å være opptatt av når lærerne jobber, burde de sette seg inn i hva lærerne gjør og hvordan. Da ville de kanskje sett det lærerne forstår selv, og har gitt uttrykk for ved å stemme ned en ny arbeidstidsavtale.

Mistillit skapt av KS
Sitt sanne ansikt viste KS da de i innledningen til forhandlingene presenterte et såkalt tilbud som ville rasert norsk skole på en måte man knapt kunne se rekkevidden av. Forslaget var så useriøst at hver eneste lærer man møtte på, hevet stemmen i sinne bare KS ble nevnt. Mange var så oppgitte at de allerede da begynte å se etter andre jobber. En del lærere fikk faktisk nok, og sa opp.

Et klima som gjør at lærerne, til elevenes beste, ikke har annet valg enn å være rigide, er det KS som har skapt. KS har konsekvent utnyttet hvert minste smutthull i tidligere avtaler til å binde mest mulig av lærernes tid på skolen. Tid til kjerneoppgaven, undervisning, har gradvis blitt spist opp av byråkratiske funksjonsoppgaver og målstyring. Hva tilsier at mer bundet tid på arbeidsplassen ikke kommer til å bli fylt opp med stadig mer rapportering denne gangen også, med Høyre i regjering?

Nyordet samarbeidskultur?
Mens Høyre faktisk er ganske åpne på at de ønsker mer resultatstyring som krever byråkrati i skolen, har KS funnet et fjongt ord for det: Samarbeidskultur. Ved å binde lærerne til trange kontorer skal det oppnås samarbeid og utvikling av skolen som lærende organisasjon. Lurt tenkt, men finnes det noen skoler i Norge som ikke allerede har samarbeidskultur, med alle sine fellesmøter, teamsamarbeid, ansvarsgruppemøter, læringsplattformer og mailsystemer?

Det KS har gjort og gjør er konsekvent er å kjempe fram bundet tid til disposisjon for reformkåte politikere og konsulenter som vil fylle skolen med markedsideologiske idéer fra alle andre enn fagpersonen som underviser elever i klasserom hver eneste dag. I stedet for profesjon, lar man i for stor grad ideologiske strømninger i samfunnet få styre vilt, nå for tiden New Public Management, med sine mange hule moteord, for eksempel «endringskompetanse».

Mer tid til hver elev
Lærere trenger verken mer samarbeidskultur eller endringskompetanse, men først og fremst mer tid til hver elev og tilrettelegging av tilpasset undervisning. Det at KS i så mange av sine utspill ikke en gang nevner eleven, er tankevekkende. Det viser kanskje hvor lite interessant det som er skolens kjerneoppgave i samfunnet er for dem: Barn og unge som skal bli trygge på seg selv og hverandre, kunne dyrke sine interesser, finne det beste i seg selv til det beste for et trygt samfunn i framtiden.

Siden alle elever og klasser er ulike, trenger ulike lærere faktisk å disponere egen tid til å forberede og evaluere sin undervisning. Lærere trenger tillit og ansvar, ikke mer mistillit fra KS og offentlig nedsnakking fra Erna Solberg og Høyre.

Det politiske spillet
Mange politikere har snakket lærerne ned, fylt smutthullene til KS med krav om dokumentasjon på alt læreren gjør, resultat- og målstyring. Ambisiøse skolepolitikerne trenger målbare bevis på at de, ikke lærerne, har skapt bedre resultater i skolen. Helst må det dannes et kritisk bilde av dagens situasjon, slik at man så kan gå til valg med tomme slagord om «bedre løsninger». Det må dessuten tenkes kortsiktig og snevert, være enkle argumenter å forstå i valgkampen, som små blå hjerter pakket inn i fløyel.

Når det politiske spillet med Høyre i spissen så har senket lærernes status, og de har vunnet valget, har lærerne som fagprofesjon ikke blitt hørt godt nok når de i den offentlige debatten har advart mot følgende: Overdreven målstyring i skolen tapper tid til god undervisning. Dersom den profesjonelle lærer må innta en rolle som en funksjonær som skal gi tellbare resultater, skjer det på bekostning av bredde i skolen, både når det gjelder læring og utvikling av hele det mennesket eleven er og når det gjelder inkludering av alle elever med ulike interesser og behov. Det hele bryter med lærernes profesjonsetikk, så når KS da i tillegg kjemper igjennom nok en avtale som øker dette styringsrommet på bekostning av lærernes profesjonalitet, da blir det selvsagt streik.

Veien videre for den norske skolen
Mistilliten mellom lærerne på den ene siden og KS og politikerne på den andre, er faktisk så stor at det mest fornuftige som kan komme ut av streiken nå, er at KS løsrives som forhandlingspart i skolen. Og når skolen da tilbakeføres til staten som arbeidsgiver, ja da må lærerne og deres fagorganisasjoner på alvor få være med på å definere en ny retning. Det er de som jobber i skolen hver dag som vet hvor skoen trykker. Se mot Finland, de har gått i motsatt retning av KS i Norge, men har likevel verdens beste resultater.

Nå som det er streik, som blir trappet opp om ikke KS gjør helomvending, er det krystallklart at lærerne ikke har noe som helst å gi. Alle skjønner det nå, selv KS. At de denne gangen har strukket strikken for langt, er det ingen tvil om.

Eneste vei ut kortsiktig er at KS gjør helomvending. Den langsiktige løsningen for å sikre en bedre skole med nødvendig ro og godt læringsfokus, er at arbeidsgiveransvaret, som ble overført til kommuner og fylker av høyrestatsråd Kristin Clemet for ti år siden, føres tilbake til staten sammen med lærerne. KS må ut av norsk skole for godt.

Et rungende flertall har denne gangen sagt at nok er nok. Lærerne orker faktisk ikke mer. De er lei av mistillit, lei av å slåss i stadig nye smutthull for å kunne gjøre jobben sin. Det finnes ingenting å gi.

Inge Abrahamsen jobber som lærer i grunnskolen og er tillitsvalgt på skolen for Utdanningsforbundet. Han er lokallagsleder for Rødt Askøy.