Foto: skjermdump dr.dk

Journalismen synes liksom den har en moralsk autoritet til å dømme, jeg hadde nær sagt levende og døde. Hvor tar journalismen den autoriteten fra?

Det er ikke noe spesielt ved intervjuet Martin Krasnik hadde med Mads Gilbert på dansk TV, bortsett fra at Krasnik utvilsomt er en god utøver av den ideologien som kan kalles journalisme.

Spørsmålet er om den ideologien er spesielt godt egnet til å formidle innsikt i møte med ethvert intervjuobjekt, i enhver situasjon. For sannsynligvis er det ideologien vel så mye som Krasnik som ikke greier å se forskjell på en lege som har jobbet som frivillig på et sykehus i et krigsområde, som med fare for sitt eget liv har reddet andres og avmektig sett på alle de han ikke kunne redde, men altså, journalismen greier ikke å skille mellom en slik lege og en politisk leder. Legen blir innkalt på journalismens teppe, for har han ikke egentlig en skjult agenda? I en aggressiv, krysseksaminerende stil må legen stå til rette som om det var han som var ansvarlig, om ikke for Israels bombing, så i hvert fall for Hamas’ eventuelle strategi med å bruke sivile som skjold. Dette på tross av at legen eksplisitt sier at han ikke støtter Hamas, men det kan ikke journalismen tro på.

Hvor snakker journalismen fra?

Man må spørre: Hvor snakker journalismen fra? Hva slags selvbilde har en ideologi som ser på, ikke bare reelle maktpersoner, men frivillig helsepersonell, som suspekte? Hvor tar ideologien sin moralske overlegenhet fra? For dette er jo ikke noe spesielt for dette intervjuet, vi ser det ustanselig også i norske nyhetssendinger, hvordan folk må stå til rette for journalismens skarpe blikk. Journalismen skiller ikke mellom stort og smått, det «store» for journalismen er dens egen moralske opphøydhet. Slik er den like selvtilfreds med å «avsløre» en statsråd som har glemt å sende inn en byggesøknad som den er med å avsløre den virkelige makta, eller den virkelige makta om viktige ting og ikke om dill, som i Hagas tilfelle. Men vent litt, når avslørte journalismen den virkelige makta sist? I hvert fall ikke i intervjuet med Mads Gilbert.

Nei, journalismens triumfer er små og ynkelige, i hvert fall her til lands. Den greide å få Åslaug Haga til å trekke seg fra norsk politikk, det skal den ha. Men var det egentlig noen seier? Selv har jeg aldri stemt Senterpartiet, men jeg er da ikke i tvil om at landet hadde trengt en kapasitet som Haga i politikken. Men hun møtte journalismen og ville ikke mer. Slik kunne en tre, fire politiske kommentatorer feire sin triumf, helt uten så spørre seg hvor de hadde mandatet til å kaste en folkevalgt politiker fra.

En journalistikk som greier å være kritisk også til seg selv og sine egne metoder

Poenget er selvfølgelig ikke at vi ikke skal ha kritisk journalistikk, tvert imot etterspør jeg en journalistikk som greier å være kritisk også til seg selv og sine egne metoder. For eksempel en journalistikk som stilt overfor en som hadde arbeidet som frivillig i et krigsområde evnet å spørre seg selv om hva intervjuobjektet hadde å formidle som var viktig, som ikke kunne formidles av noen andre, i stedet for å gå på journalismens automatgir og være «kritisk» på klisjévis. I dette konkrete tilfellet kaster journalisten (journalismen) bort en mulighet til å formidle innsikt om de egentlige ofrene fordi den vil være «avslørende» og «kritisk». Dermed oppholder intervjuet seg på et abstrakt, politisk nivå, det samme nivået som gjør at krigen kan fortsette og fortsette, fordi de som bomber faktisk ikke tar innover seg at de som drepes kunne vært noen de selv elsker. Hvorfor kan ikke journalisten konsentrere seg om den forferdelige innsikten? Men, nei. Slik blir barna som dør i de hjelpeløse hjelpernes armer usynlige. Dét er også politikk, en politisk prioritering, men journalismen er blind for den.

Så altså, om nå Gilberts politiske oppfatninger ikke skulle være helt mainstream, er dét virkelig det viktigste her og nå? Han er jo tross alt ingen politisk leder, han har ikke ansvaret for Hamas’ politikk på Gaza. Men journalismen møter ham ikke med nysgjerrighet, men mistenksomhet. Det gjør den ut fra en forestilling om at den selv er hevet over virkeligheten, den sitter der som en uavhengig observatør svevende over dem som oppholder seg nede på bakken, og med en moralsk autoritet til å dømme, jeg hadde nær sagt levende og døde.

Hvor tar journalismen den autoriteten fra?

Håvard Syvertsen, født 1962. Forfatter og oversetter. Seneste utgivelse, "Det gode som jeg vil". Bor i Oslo.

Et svar på “Om journalismen”

  1. Norsk presse har i litt mindre synlig form, den samme agendaen som amerikansk. Jeg har selv en svoger i NRK og har tatt han gjentatte ganger for NRK’s og resten av pressens praksis med å forvrenge, ikke bare nyhetsbildet, men også ordbruk. Jeg sitter for tiden å teller koblinger som brukes for å splitte de norske samfunnsgruppene og resultatet er sjokkerende.
    Mads gjorde en hedersjobb i Gaza, men han også gjorde feil. Han skulle gitt mikrofonen til annet helsepersonell i Gaza, i dag er han nektet inngang og legene står uten medisin og uten medieansikt som pressen kan ha interesse av å be om oppdateringer. Jeg jobbe både i en medisinsk organisasjon med base i Jordan, og ga fra meg bloggen min til Palestinere for at de skulle få en stemme i vesten. At man skal måtte oppsøke og forklare forholdene omkring rensingen av sin egen etniske folkegruppe, har fått meg til å slå av norske medier

Kommentarer er stengt.