Mer sexlyst, mindre depping, takk!

Dette er en tekst om hvordan jeg i flere av mine sunne, friske tyveår gikk rundt med en helt elendig sexlyst. Og trodde det var normalt. Og om hvordan jeg etter hvert lærte at hormonell prevensjon ga meg langt større bivirkninger enn jeg trodde.

Norge anses fra mange hold for å være et av verdens mest likestilte land, som naturligvis er fantastisk. Allikevel kan ikke denne statusen la oss avslutte arbeidet mot målet om fullstendig likestilling; samfunnet der alle mennesker har like muligheter og rettigheter. Det er nemlig fortsatt utfordringer å ta tak i, og mange av disse opplever jeg å se regelmessig i media – heldigvis. Jeg vil skrive om ett spesifikt område jeg sjelden ser nevnt, og som jeg mener innskrenker mange kvinners mulighet til ha best mulig livskvalitet. Gjerne uten at de er klar over det selv. Det handler om psykiske bivirkninger hormonell prevensjon har på kvinner, ved siden av hensikten: å forhindre graviditet. Dette mener jeg er svært underkommunisert, undervurdert og oversett. Og nå er det på tide å snakke om det.

Hormoner påvirker menstruasjonssyklusen
Helsedirektoratet regner seg frem til at i 2010 benyttet 29 prosent av norske kvinner mellom 15-49 år seg av reseptbelagte hormonbaserte prevensjonsmidler. Altså nesten en tredjedel av norske kvinner i fertil alder brukte hormonell prevensjon i 2010. Og da er det ikke usannsynlig at tar vi for eksempel utgangspunkt i en tjueårsperiode, vil prosentandelen kvinner i fertil alder som har benyttet hormonell prevensjon i kortere eller lenger tid, øke betraktelig.

Hormonell prevensjon skal påvirke menstruasjonssyklusen gjennom å stikke noen kjepper i hjulene i kvinners hormonsystem, og slik på en eller flere måter hindre graviditet. Hormoner er kroppens kjemiske budbringere av informasjon, som påvirker haugevis av biokjemiske prosesser, i større eller mindre skala, i kroppen. Noen hormoner har svært spesifikk virkning, andre virker generelt i hele kroppen. De kan sette i gang og avslutte prosesser – litt som en dominobrikke som setter i gang en rekke endringer.

Første gang jeg så menstruasjonssyklusen illustrert syntes jeg det var noe av de kuleste jeg hadde sett (kjør googling!). For dette er et utrolig finurlig og komplekst system, der det ene hormonet avløser det andre. Det settes i gang eggløsning, blødning, meldes videre ifra om man er gravid eller ikke – blant annet. For her er et viktig poeng: hele (kvinne)kroppens hormonsystem er så utrolig innfløkt, og det er ikke fullstendig ferdig kartlagt og forstått.

Prevensjonsmidlenes bakside
La meg være den første til å påpeke at hormonbasert prevensjon kan ha mange ønskede virkninger, ved siden av hovedeffekten, å forhindre uønsket graviditet. Mindre menstruasjonssmerter og mindre blødninger (som videre kan bidra til mindre jernfattighet), og mulighet til å velge når man har menstruasjon – dette er virkninger de fleste kvinner kan vite å sette stor pris på. Men jeg tror ikke vi vet hvilken pris vi betaler for dette.

I Felleskatalogen (oppslagsverket med alle virkninger og bivirkninger til alle legemidlene i Norge) finner man fort blant annet depresjon, humørendringer og nedsatt libido listet opp under bivirkninger på mange vanlige hormonelle prevensjonsmidler. Det er altså ikke noen hemmelighet at disse bivirkningene kan forekomme – men jeg mener som sagt at disse bivirkningene i dag er både underkommunisert og undervurdert. Jeg tror psykiske bivirkninger er langt vanligere enn det den vanlige kvinnen, og legen, i gata vet.

Min oppfatning er altså at hormonelle prevensjonsmidler har uønskede og svært underkjente bivirkninger som kan bli alvorlige for den enkelte. Et problem er nok at slike bivirkninger er ikke det enkleste å forske på. Og kanskje har det heller ikke blitt ansett som høyeste prioritet? Den svært merkbare, og tidvis dødelige, blodproppfaren har vært langt enklere å måle. Og den er blitt grundig kartlagt. Men endringer i humør, emosjoner og sexlyst? Det er ikke like håndfast og lett å måle.

Jeg mistet sexlysten
Min erfaring: jeg begynte på en lavdosehormon-p-pille da jeg var 18. Jeg var som mange andre 18-åringer lykkelig og entusiastisk i gang med å utforske sexlivets glade sider med kjæresten min. Alt vel. Ett til to år senere hadde jeg sjelden lyst. Naturlig nok prøvde jeg å komme med forklaringer for meg selv (og kjæresten): at det sikkert var fordi vi hadde vært sammen så lenge og var ”lei” av hverandre. Eller fordi jeg var ferdig med puberteten, og er man ikke mye kåtere i puberteten? Eller fordi jeg ”bare var sånn”. Noen er vel bare ikke så gira på sex?

Det var som om noen koblinger mellom hodet og nedentil var ødelagt. Jeg greide bare ikke å kjenne den gode, sitrende lysten. Den som trengs til et digg ligg.

Jeg er åpen om mye, men å snakke om at jeg hadde liten sexlyst, at jeg kanskje egentlig var frigid, traust og tørr – det var ikke noe jeg hadde så lyst til å erkjenne for noen. Jeg prøvde å analysere meg frem til hvor kåte alle andre unge kvinner pleier å bli. Googlet litt. Og slo meg til ro med at vi kvinner vel er mye mindre kåte enn menn. I dag fatter jeg ikke hvordan jeg, i min beste, sunneste alder, godtok at jeg ikke var mye, mye kåtere!

Jeg sluttet med pillen
Så, etter å ha vært flink-flink-flink til å ta hver eneste pille i seks år, sluttet jeg. Jeg kom frem til at jeg heller ville blø i dagevis, ha innmari vondt i magen og føle meg som en dritt, fremfor å ikke ha det ordentlig gøy med sex. For det er ikke mye som slår følelsen av å være skikkelig, innmari kåt med en fyr man har veldig lyst på, som har lyst på deg tilbake, og så sette i gang.

Jeg har i de siste årene hørt og lest mange historier som minner om min, og hele spekteret av hormonelle prevensjonsmidler er representert. Her er to av historiene:

Nedsatt livskvalitet
Den første er av min ene venninnes erfaring. Hun har prøvd flere forskjellige p-piller, og har registrert at hver gang hun har gått på piller så mørkner det litt i hodet. Alt blir tyngre og mer slitsomt. Kanskje ikke i så stor grad at hun ville kvalifisert for behandling, medisinering eller psykolog. Men hun får nedsatt livskvalitet. Og sånn bør det ikke være.

En annen historie, fra blogguniverset, er erfaringen til en som fikk innsatt hormonspiral. Noen uker etter innsettelsen ble hun rammet av kraftig insomnia, søvnvansker og depressive tendenser. Lenge hadde hun forskrevet disse bivirkningene til seg selv, helt til hun googlet spiralnavnet og det første Google foreslo var ”insomnia, anxiety, sleeplessness, depression”. Hun gjennomgikk et lite helvete i flere uker, helt hun fikk spiralen fjernet. Da forsvant de verste symptomene omtrent over natten.

Sexlyst er viktig
Mine enkelthistorier er ikke nok til å bevise noe. Men poenget mitt er snarere å sette søkelyset på dette temaet som antagelig angår mange. For de som får sterke bivirkninger kan det nok være lettere etter hver å forstå hvordan det henger sammen. Men hva med alle andre, der lignende emosjonelle og lystrelaterte bivirkninger kommer gradvis og snikende?

Større eller mindre psykiske bivirkninger – hvor farlig er det, egentlig? Litt nedsatt sexlyst kan høres bagatellmessig ut. Men jeg vil i aller høyeste grad argumentere for at det ikke er det. Jeg liker å se litt stort på det ved å spørre hva som egentlig er meningen med livet. På et grunnleggende, biologisk nivå er det vel nettopp å reprodusere seg og føre arten videre. Voilà: ergo er sexlyst viktig! En frisk, oppegående sexlyst vil kraftig øke sjansene for videreføring av menneskearten. Eventuelt, for å være litt mindre biologisk forankret, så er kanskje meningen med livet å ha det så bra som mulig i den tiden man har. Og da vil jeg i alle fall si at sexlyst viktig! Det er få ting som kan skape så mye gratis, felles glede!

Tabuet om forhold og sex
Jeg ser mange potensielle negative ringvirkninger av hormonell prevensjons psykiske bivirkninger. Så her kommer noen betimelige spørsmål jeg tror vi kan gjøre klokt i å fundere litt over:

Når det gjelder å snakke åpent om nedstemthet og nedsatt sexlyst, så opplever jeg dette som nokså tabubelagt fortsatt. Ser vi til media fremstilles kvinner som potensielle pornostjerner over en lav sko. Det er høye forventninger til mestring av forhold og sex. Dette gjør det ikke lettere å innrømme en laber sexlyst. Så hvordan gjør dette det vanskeligere for kvinner? Jo, når det ikke er det mest naturlige samtaleemnet å ta opp med verken venninnen eller legen, blir det vanskeligere å dele informasjon, og få muligheten til å forstå sin egen situasjon bedre. Og enklere blir det heller ikke av at det kan være vanskelig å skille mellom psykiske endringer som bieffekt av prevensjonen, eller grunnet en selv, eller andre faktorer. Her er det viktig å kunne dele tanker og erfaringer.

Kjenner ikke normaltilstanden
Spørsmål nummer to er hvilke konsekvenser det egentlig kan ha humør- og lystmessig, hvis man har begynt med hormonell prevensjon allerede i tenårene, og ikke kjenner sin ”normaltilstand”. Mange jenter begynner med hormonell prevensjon i tenårene når kroppen før kroppen er ferdigutviklet og puberteten over, når følelsene som kjent kan være litt mer opp og ned. Da kan det være desto vanskeligere å skille mellom de emosjonene som er naturlige for en selv, og det som kunne vært ganske annerledes.

Et tredje spørsmål: hvordan påvirkes kvinners selvbilde av nedsatt sexlyst og/eller nedstemthet? For min egen del prøvde jeg å glemme og overse min dårlige sexlyst – ikke la det ødelegge hvordan jeg hadde det med meg selv. Men det gjorde meg definitivt ikke mer fornøyd og glad i meg selv. Og vi minnes stadig på, blant annet gjennom media, at for mange kvinner i dag kunne selvbildet ofte vært bedre.

Ikke noe å kimse av
For det fjerde vil jeg spørre om det kan være en sammenheng mellom psykiske bivirkninger vi ikke vet helt omfanget av fra den kunstige hormontilførselen og ”coctail-effekten” vi i den vestlige verden bader i daglig. ”Cocktail effekten” er altså teorien om at hormoner og tilsetningsstoffer i mat og kosmetikk til sammen har uante konsekvenser når de hoper seg opp i enkeltindividet. I vestlige land får unge jenter menstruasjon og bryster i stadig tidligere alder. Samfunnet og menneskene er i endring. Hvor mye kunstige hormoner og tilsetningsstoffer tåler kroppene våres?

Det femte spørsmålet mitt er hvordan nedstemthet og nedsatt sexlyst påvirker alle kjæresteforhold der ute? Sex er en svært viktig del av parforholdet. Det er ikke kult for noen når den ene parten har langt mindre lyst enn den andre. Selv følte jeg ofte på det. Jeg synes ikke vi skal kimse av hvordan slike psykiske bivirkninger kan tære sakte, men sikkert, på folks forhold. Og videre på livskvaliteten.

Svekker livskvaliteten
Til sist: hvor frie er vi egentlig når disse bitte små pillene, stavene eller spiralene så mange av oss bruker, og tenker er hjelpsomme og ufarlige, kan ha bivirkninger med potensielt store bieffekter på følelsesliv og sexlyst? Som kan kraftig sette ned livskvaliteten. Jeg mener at slike bivirkninger er en belastning ingen kvinne trenger, da de aller fleste har mer enn nok med å fikse livet sitt på en grei måte fra før. Med forventninger, plikter og press fra mange hold: vi skal være gode på skolen, gode på jobben, gode venninner, gode i parforholdet, godt trente, pene-pene-vakre, nybarberte, og i det hele tatt. Da må vi det minste kunne ha muligheten til å slappe av med skikkelig digg sex innimellom. Uten at det går på helsa løs, og uten å måtte bli uønsket gravid.