Jeg som var født til å være selvstendig, som hadde alle muligheter, hadde gjort meg selv til et offer. Det føltes som et svik ovenfor den moderne, norske kvinnen. Som kvinne er jeg privilegert som lever i et land som Norge. Jeg har fått gå på skole siden jeg var seks år gammel og tar nå en høyskoleutdannelse. Ingen stopper opp i skolekorridorene og stusser over det faktum at jeg er kvinne. Jeg er privilegert som er oppvokst i en kultur hvor jeg kan få elske hvem jeg vil. Det er mye jeg tar for gitt, som kvinner i andre deler av verdenssamfunnet bare kan drømme om. Det er fritt og i stor grad rettferdig å være kvinne i dagens Norge. Men det finnes problemer vi kvinner står ovenfor som går på tvers av landegrenser.
Vold i nære relasjoner er et slikt problem. Vi finner det i et skur i Haiti og i en villa i Los Angeles. Vi finner det i en leilighet på Grünerløkka.
Den utbredte partnervolden På krisesenterets hjemmesider står det under en definisjon av fysisk/psykisk vold mot kvinner at denne volden utrykker den mest ekstreme del av kvinneundertrykkelsen i vårt samfunn. Ifølge SSB blir mellom 75 000-150 000 norske kvinner utsatt for partnervold hvert år. I tillegg til disse vet jeg at det finnes mange mørketall. Det vet jeg fordi jeg aldri sa noe til noen om den psykiske og fysiske volden jeg selv ble utsatt for av han som skulle være min nærmeste i mitt voksne liv. Det er ingen tvil om at dette er et tabubelagt tema. Fra tid til annen kan man lese i media om vold i nære relasjoner, om familietragedier hvor både kvinner og barn har blitt mishandlet gjennom et helt liv. Det er rystende og viktig lesing, men det er alltid den alvorligste volden som blir slått opp. Jeg tror det er vel så viktig å skrive om den mindre alvorlige volden. Med det mener jeg vold som foregår sjeldnere/over kortere tid og med mindre fysisk skadeomfang, i unge forhold uten barn hvor partnerne ikke nødvendigvis bor sammen.
Størst av alt er skammen Hvorfor er dette så viktig? Fordi vi, – jeg, trenger å høre fra noen utenforstående at denne volden ikke er noe mer greit enn noen annen vold. ”Størst av alt er kjærligheten” heter det seg, men størst av alt er skammen; selvbebreidelsen over at man ikke klarer rive seg løs, redselen for at det man har opplevd ikke er ”ille nok” til å oppsøke hjelp og den dårlige samvittigheten over i det hele tatt å tenke på å vende kjæresten ryggen. Selv opplevde jeg også et nederlag i at jeg, som var ”født til å være selvstendig”, som hadde alle muligheter, hadde gjort meg selv til et offer. Det føltes som et svik ovenfor den moderne, norske kvinnen.
Jern smidd av kontroll og makt Jeg pleide å tenke at noe sånt aldri ville skje med meg, at jeg ville si stopp og løpe i motsatt retning, men sannheten er at du aldri vet hva du ville gjort før du står der og får det første slaget eller sparket. Problemet er at før dette skjer er du allerede lenket fast til ham i jern smidd av kontroll og makt. Hatske gloser og ekstrem sjalusi er allerede en del av hverdagen og du lister deg på tå rundt i leiligheten når han er på besøk. Du kan aldri vite hva som trigger ham. En enkel rose i en Voss-glassflaske kan han tolke som et tegn på at du er utro med en vossing.
Du klarer etter hvert å overtale ham til å oppsøke hjelp. Du har til og med hjulpet ham med å finne en psykolog og med å formulere forespørselen han skal sende. Veien mot hans friske psykiske helse blir et felles prosjekt. Han virker tilsynelatende innforstått med hva han utsetter deg for og han sier han er lei seg for det. Så ombestemmer han seg. Han sier at han bare må bestemme seg for å slutte. Du skriker at hvis han har så kontroll, hvorfor har han ikke valgt å slutte før. Men du går ikke. Du håper at han kanskje har rett, at dette var siste gangen. Så skjer det igjen.
Jeg var utkjørt Slik holdt det på for meg i omtrent et år før forholdet tok slutt. Jeg var utkjørt. Vi så hverandre én gang til. Da hadde han en ny jente hos seg. Fra denne dagen visste jeg at jeg var ferdig med ham.
Det viste seg imidlertid at han ikke var ferdig med meg. Han fortsatte å trakassere meg på facebook, før jeg blokkerte ham. Så tok han kontakt med meg fra en ny facebook-konto som jeg igjen blokkerte. Etter det gikk det over til e-mail. Slik holdt det på i et år etter bruddet. Mye har jeg nå slettet, noe har jeg spart på som en påminnelse. Store deler av det er kryptiske beskjeder, eller påstander uten noen rot i virkeligheten. Det siste han sendte meg var en rekke usammenhengende mail hvor han til slutt unnskylder seg kort. Jeg svarte ikke.
Jeg tilga Lenge gikk jeg og tenkte at jeg ikke var villig til å tilgi. Jeg tenkte at å tilgi ville være det samme som å si at det som skjedde var greit, at det ville være det samme som å la ham vinne. Nå ser jeg annerledes på det. Vi har begge tapt nok og det er ingenting noen kan gjøre for å endre på det som har skjedd. Jeg velger å tro på at han ikke ønsket å skade meg, ikke egentlig. Det er det eneste jeg kan gjøre. Om ikke jeg tror på det, hvordan skal jeg noen gang kunne føle meg trygg?
Det kan skje den beste Jeg leste nylig gjennom regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2014-2017. Jeg skal ikke skrive noe sammendrag av denne, men jeg anbefaler alle å lese den. Jeg skal heller ikke komme med noen egen handlingsplan, jeg har ingen plan, jeg prøver bare å komme meg videre. Det jeg imidlertid ønsker å oppfordre til, er større bevissthet rundt akkurat denne type partnervold. Den som sikkert rammer veldig mange flere enn de 75 000-150 000 som oppsøker krisesentrene.
En annen ting jeg gjerne vil fortelle alle jenter og kvinner der ute som klandrer seg selv er: ”Det kan skje den beste”. Ja, det er kanskje en klisjé, men det er sant. Er det noe som har vært viktig for meg i ettertid så er det å anerkjenne ovenfor meg selv at jeg ikke er noe mindre selvstendig, eller mindre ressurssterk selv om jeg ble involvert i en usunn relasjon. Størst av alt var skammen, men det er den ikke lenger. Nå er det jeg som er størst.