VGs journalistikk legger opp til at kvinner må søke bekreftelse for sine stilvalg hos menn. Det virker fordummende for begge kjønn.
Søndag 22. juni kjører VG opp i nettutgaven sin at kun tre prosent av nordmenn synes silikonpupper er fint, og at folk flest nå foretrekker naturlige bryster. Det går for all del an å si gode ting om det, men i mine øyne er dette nok en artikkel i en serie basert på subjektive meninger fremstilt som journalistikk og objektive sannheter.
Agurknytt
Hele puppeartikkelen er basert på en spørreundersøkelse gjennomført blant rundt tusen norske innbyggere. Titt og ofte samles et panel få mennesker, gjerne menn i regi av VGs Min Mote, for å diskutere og dømme diverse kvinnetrender, være det innen sminke, kroppsdeler eller klær. Denne typen artikler – med titler som Se hvilke vårtrender gutta elsker og hater og Fem trender kjæresten din sannsynligvis hater er kanskje å forvente nå rundt sommeren – agurknytt, lettlest og mildt underholdende – men for meg vitner det om en mangel på kritisk kildebruk som bygger opp under en fremstilling av at kvinner alltid bader i lyset av menns dømmende øyne.
Jeg har det siste året studert journalistikk i London, noe som har gitt meg muligheten til å se det norske mediebildet utenfra. Avstanden gjør at nyansene noen ganger overskygges av de store trekkene, og jeg er verken så oppdatert eller investert som jeg vil og burde være. Jeg synes likevel jeg kan se en skremmende og slitsom tendens i hvordan denne typen artikler blir presentert som nyhetsstoff høyt oppe på norske nettaviser.
Tynt kildegrunnlag
I studiene har jeg først og fremst lært at sakene jeg skriver skal være forankret i flere troverdige kilder. I disse «Dette synes…»-artiklene er kildegrunnlaget stort sett ensidig.
Etter å ha lest slike artikler blir jeg alltid sittende igjen oppgitt. Er det ikke så enkelt at alle mennesker liker forskjellige ting, og dermed blir tiltrukket av ulike ting? Vil ikke noen like korte jeans-shortser, mens andre heller foretrekker sommerkjoler? Er det ikke noen som liker å ha silikonpupper, mens andre er fornøyd med sine naturlige former? Og er det ikke i bunn og grunn kun personlige valg som bestemmer hva man vil gjøre med kroppen sin, uten at det over en lav sko skal presenteres som nyheter?
Journalistikk som dette – og det frister å sette ordet i anførselstegn – fremstiller det som uproblematisk at kvinner kler seg for menn, og burde bry seg om hva menn – ofte helt vilkårlige menn mange av oss aldri kommer til å treffe på engang – tenker om de nyeste trendene vi kvinner kan ta på oss.
Og det er for all del ikke bare kvinner som lider under dette: Det virker fordummende på menn også. Jeg oppfatter de fleste norske menn som glupere enn slik de blir fremstilt i denne typen artikler, der de sitter og ruller terning over leppestifter og bikinitopper. Jeg tror heller ikke det ville vært noe annerledes om det ville vært noen kvinner i disse panelene, heller, siden halve problemet er at artiklene baseres på subjektivt kildegrunnlag.
Jeg er heldigvis av den oppfatning av at det går an å bli glad i meg som person selv om jeg en gang i blant velger å tegne opp tjukke eyelinerstreker på øynene eller gå i kilehæler. På samme måte har jeg har blitt glad i menn uavhengig om de har gått i dress eller joggebukse, hatt skjegg eller langt hår.
Subjektiv synsing
Det blir altfor spakt å trykke et slags motsvar nederst i artiklene, som «PS! Vi takker gutta for innsatsen – men kler oss selvsagt i akkurat hva vi vil!» når det andre steder oppfordres til interaktivitet, som «Hvilke trender mener du kvinner bør holde seg unna? Kom med din mening i kommentarfeltet!»
Jeg sier ikke at alt som trykkes i norske aviser skal være hardkokte nyheter og analyser, og heller ikke at det ikke finnes et lesermarked for denne slags reportasjer. Jeg er bare lei av at det blir fremstilt som helt uproblematisk at et lite utvalg menn skal kunne uttale seg om hva som er «greit» eller «ikke greit» at kvinner har på seg. Jeg kan ikke tro at vi ikke har kommet lengre enn som så.
Hovedproblemet er at subjektiv synsing, enten forkledd som en undersøkelse blant tusen eller en paneldebatt blant fem, blir fremstilt som en objektiv sannhet. Det å erklære noe som usexy eller attraktivt blir for dumt, med tanke på at de fem millionene i Norge – nei, la meg inkludere resten av verden også – er alle forskjellige mennesker som liker og blir tiltrukket av forskjellige ting. Det kan høres ut som en banal påstand, men det er jo sant.
«Journalistikk er å trykke noe som noen andre ikke vil ha trykket, alt annet er PR,» skal George Orwell ha sagt. Det kan kanskje fremstå som idealistisk å stå med en nybakt mastergrad i den ene hånda og et velbrukt sitat i den andre, men det å få ensidige rapporter basert på et fåtall menns meninger om hvordan jeg burde kle meg, servert som journalistikk, er noe jeg har sett meg grundig lei av.
Veldig skremmende for meg å lese ordene fra G Orwell.
Jeg ønsker å være på løsnings-siden.
Men jeg vet godt at jeg skriver om slikt som andre ikke vil eller kan skrive om.
For eksempel atomenergi.
For eksempel rovdyrpolitikken og om løsningene i praksis for norsk grunnskole.
Pluss at jeg ser på hva som kan skape eksportverdier og verdiskaping her i landet.
Kanskje jeg må godta et jeg beveger meg i retningen mot journalistikk, men det er ikke et mål for meg. Jeg har null ønsker om å være eller å bli en kjøpt og betalt skribent.
Her var det G Orwell jeg reagerte på. Silikon-debatten blir for vanskelig for meg. Og det er alt for vanskelig for meg å mene noe om ansiktsmaling eller sminke eller kilehæler hva nå det er for noe.
Jeg må slå opp mange ord da .
Råd til menn om utseendet.: Når det blir for mange og kraftige skjegg-hår under nasa, kan disse med fordel klippes slik at de ikke dekker munnen ved tannlegebesøk. Ved å klippe skjegget før det får en lengde på 22cm, blir det mindre slike skjegg-hår liggende rundtomkring i boligen.