I den halvkule, spøkefulle verdenen av ironi og sleip humor, er kvinnediskriminering en sikker vei til oppmerksomhet for den som vil framstå som kontroversiell.
101 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge er det selvsagt at kvinner og menn skal ha like rettigheter. Lovverket lover full likestilling og begrepet ”likestillingslandet Norge” tar seg godt ut på papiret. Som kvinne i dagens Norge kan man forvente seg et liv frigjort fra holdningene som styrte hverdagen til 1900-tallets kvinner. Men hvorfor er det da slik at jenter bruker mer tid foran speilet enn på lekser? Hvorfor får jeg spørsmål om gardiner mens min mannlige kollega får spørsmål om data? Og hvorfor må man forvente en strøm av hatmeldinger hvis man som kvinne ytrer seg i offentligheten om noe relatert til kvinners stilling i samfunnet? Virkeligheten forteller noe annet, noe som vanskelig lar seg forklare i det likestillingslandet vi lever i.
Feminin mysikk
I 1963 kom boken Den Feminine Mystikk av den amerikanske feministen Betty Friedan ut. Introduksjonen valgte hun å kalle ”problemet som ikke har et navn”. Friedan tok tak i hvordan amerikanske husmødre med tilsynelatende perfekte liv likevel gikk rundt med en følelse av dyp ulykkelighet, som de ikke visste hvor kom fra eller betydde. Friedan, som flere feminister siden, har gitt problemet flere navn, og satt de levde erfaringene inn i et større system av kvinnediskriminering basert på kulturelt konstruerte kjønnsroller. Gi noe et navn, så blir det synlig og kan bekjempes.
De største, mest krenkende generaliseringene blir møtt med gjenkjennende latter og applaus. Sjokkert ser jeg meg rundt. Ingen andre reagerer på samme måte.
Men så sitter jeg på en studentgalla i Norge i 2014, og damenes og herrenes tale blir annonsert. De største, mest krenkende generaliseringene blir møtt med gjenkjennende latter og applaus. Sjokkert ser jeg meg rundt. Ingen andre reagerer på samme måte. Jeg prøver å fortelle personen ved siden av meg hvor ekskluderende hele konseptet er, for ikke å snakke om innholdet i seg selv. Dét kan han være enig i, men mener jeg overdriver: talene er jo bare ment for gøy, de letter jo bare på stemningen. Jeg lot det 2 ligge, flere grunner gjorde at jeg ikke ville være hun uten humor som ikke forsto ironi. Men jeg tenkte videre på det hele kvelden, og fremdeles forstår jeg det ikke helt.
Sexisme tilslørt som humor
Som kvinne i et av verdens mest likestilte land, der enkelte til og med spør seg om likestillingen har gått for langt, blir det å påpeke sexisme og kvinnediskriminering tilslørt som humor nesten umulig. Eller som engasjerte rundt reservasjonsretten fikk slengt etter seg, ”flott at dere bryr dere om kvinners stilling og rettigheter, men hvorfor ikke flytte fokuset fra Norge til land der kvinner faktisk sliter med å overleve som følge av å være født kvinne?”. Man blir lett fanget i en retorikk som latterliggjør og undergraver den som ser alvoret i en kvinnediskriminerende vits, en musikkvideo eller forsøk på å reversere elementære rettigheter med å kalle det noe annet. Det virker som den ”reelle” likestillingen åpner opp for å måtte tolerere en ny, langt mer kynisk framstilling av kvinner og deres funksjon, spesielt i populærkulturen, som legitimeres nettopp gjennom sin distanse til virkelige forhold.
Dere damer burde være jævlig glad for at dere har vagina, ellers hadde det ikke vært en eneste kar i hele verden som hadde orket å holde ut med maset deres”
8. april i år kunne lyttere av NRJs Morgenshow høre radiovert Petter Pilgaard uttale at ”Dere damer burde være jævlig glad for at dere har vagina, ellers hadde det ikke vært en eneste kar i hele verden som hadde orket å holde ut med maset deres”. Den kvinnelige programlederen reagerer med sinne og oppgitthet, og hun er helt alene med reaksjonen sin. De to mannlige kollegaene spiller bare opp om stemningen, ler høyt og ender klippet med å oppsummere Pilgaards syn på kvinner. Som lignende dypt sexistiske provokasjoner i populærkulturen, får utsagnet sin styrke ved å ligge helt i grenselandet mellom bevisst tull og nådeløs oppriktighet. Da blir det vanskelig å snakke tilbake når en ikke vet hvilket nivå en skal møte det på. Og i mens ler de mannlige programlederne over hvor drøyt det er, skikkelig politisk ukorrekt altså, og kan i dét nesten medgi at Pilgaard har et poeng.
Kvinnediskriminering en sikker vinner
I et ellers politisk korrekt landskap får det sexistiske, på lik linje med det rasistiske, en forførende appell. Det appellerer med å være sjokkerende, uønsket og usaklig. Ofte vil slike provokasjoner selv hevde at de er inne på noe essensielt, at folk reagerer betyr jo at de har truffet noe, de snakker sannheten folk flest ikke vil høre. Men her er kontekst viktig. Det er stor forskjell på konsekvensene av rasisme i en musikkvideo og en politikers rasistiske uttalelser, og sjefen som kommer med en sexistisk kommentar til en kvinnelig ansatt kan vente en annen behandling enn kjendisen som krenker halve befolkningen i Norge over et underholdningsprogram på radio. I den halvkule, spøkefulle verdenen av ironi og sleip humor, er et element av det kvinnediskriminerende en sikker vei til oppmerksomhet for den som vil framstå som kontroversiell. Nettopp fordi en kan le det bort, vil seriøs kritikk bare ramle av. Det er jo ironisk, det betyr ingenting. Estetiseringen av syn som direkte spiller på stereotypier av minoriteter eller dem som ekskluderes fra maktinstanser er nesten fritt vilt. Så når lytterne går tilbake til hverdagen sin er det i en verden klart påvirket av en holdning om at det er lov å generalisere og undertrykke på bakgrunn av kjønn, så lenge situasjonen ikke er altfor seriøs og det blir gjort med glimt i øyet.
I Norge kan en kvinne være så fri hun bare vil, men hun vil ikke slippe unna en lang rekke fordommer og antagelser grunnlagt på sexistiske forestillinger om kjønn, om de er aldri så humoristisk ment.
Lettest å ignorere diskrimineringen
I Norge kan en kvinne være så fri hun bare vil, men hun vil ikke slippe unna en lang rekke fordommer og antagelser grunnlagt på sexistiske forestillinger om kjønn, om de er aldri så humoristisk ment. Hun kan velge å ikke bry seg, men må allikevel forholde seg til dem i møte med andre mennesker, og ta bevisste valg om hvilke kvinnelige assosiasjoner hun er mest tjent med å spille på. Men hvor godt det merkes på kroppen, er avhengig av hvor i samfunnet hun befinner seg. Selv er jeg hvit, etnisk norsk og fra en tilnærmet middelklasse, en skjebne jeg deler med nokså mange kvinner i Norge. Disse elementene gjør at jeg sjelden merker kvinnesynet som gjennomsyrer mediene på kroppen. Jeg har nok feministteori under huden til å gjennomskue mekanismene som opprettholder diskriminering og slik mulighet til å engasjere meg på et intellektuelt nivå. Hvor på den sosiale skalaen du befinner deg har alt å si for hvor ofte du opplever å bli redusert til og dømt ut i fra kjønn. Å være bevisst på hvordan kjønnsdiskriminering fungerer blir ofte også et privilegium for de allerede privilegerte.
Hvor på den sosiale skalaen du befinner deg har alt å si for hvor ofte du opplever å bli redusert til og dømt ut i fra kjønn. Å være bevisst på hvordan kjønnsdiskriminering fungerer blir ofte også et privilegium for de allerede privilegerte.
Slik har vi fått en situasjon i Norge, som på tross av å ha gitt kvinner de rammene som skal sørge for like rettigheter med menn, er fremdeles underordnet de mytene som holdt dem hjemme. For den enkelte kvinne kan dette virke som både en belastning og en utfordring, når lik behandling loves på papiret, men virkeligheten forteller deg noe annet. Konflikten mellom lovmessig likestilling og det og daglig omgås bilder, ytringer og tekst som objektiviserer og kategoriserer, oppleves som forvirrende og frustrerende. Personlige erfaringer og opplevelser er ofte vanskelig å sette i en større sammenheng alene, og offentligheten legger sjelden merke til dem. Som professoren Mary Beard påpekte i et essay om kvinners stemme i det offentlige rom i London Review of Books, er det å stå fram med budskapet sitt som kvinne noe som møter så mye hets og stygge kommentarer, at hun skjønner følelsen mange får av at det bare ikke er verd det. Man melder seg ut, bestemmer seg for å ignorere det, fordi konsekvensene blir for store.
Vi er jo likestilte og frie
På samme måte som diskriminering flyttes ned på et personnivå, blir det å forholde seg til likestilling og feminisme et individuelt anliggende. Når man så ikke opplever verken hets eller diskriminering som følge av å være kvinne, er det lett å tro at alt er fint og skjønnhetstyranniet oppskrytt. Tanken om frie valg kommer behendig til her, for i 2014 lar man seg ikke påvirke av moteblader, reklame og slankedietter, men man oppsøker dem fordi man vil og har lyst. Selvfølgelig, det må man ha lov til. Men det er en fin balansegang mellom å kritisere økte forventinger til å ha en perfekt overflate sammensatt av karriere, mann, barn og evnen til å prestere like bra på alle felt, og å henge ut kvinner som går inn for nettopp dette. Når idealene om den eventyrlige matpakken og den varme gløden i huden oppleves så stressende, kommer det av følelsen av at man ikke kan ta et oppgjør mot noe man tror man selv har valgt. Du skal trives med å ha det ferdigdefinerte ”alt” som alle andre har, og jo mer naturlig du behersker oppgavene det fører med seg, jo bedre.
For kjernen av sexisme er ekskludering. Som kvinne blir man redusert til kropp og fratatt muligheten til og vurderes som en verdifull bidragsyter i samfunnet.
Dermed blir rommet mindre for å ta valg løsrevet fra etablerte forventinger om et suksessfullt liv. Vi er jo likestilte, frie. Og da skal man kunne tolerere en sexistisk kommentar ment for underholdningens skyld, for hvis ikke er man hårsår, nærtagende, eller en klassisk festbremser. Både den uhøytidelige sexismen og følelsen av utilstrekkelighet er avhengig av at vi spiller med, at vi skjønner at problemet er oss og ikke samfunnet rundt. For kjernen av sexisme er ekskludering. Som kvinne blir man redusert til kropp og fratatt muligheten til og vurderes som en verdifull bidragsyter i samfunnet. På samme måte kan stressende tanker om hvor godt en utfyller alle de sosiale rollene sine gjøre det anstrengende og også involvere seg i situasjoner utover seg og sitt.
Det personlige er politisk
Dette er ikke noe en enkelt kvinne kan rydde opp i. Presset og holdningene skapes av avisoverskrifter, reklamer og blogger. Og fra politikere som tror de kan snikinnføre 50-tallets kjernefamilieverdier. De få gangene mediene blir konfrontert med samfunnsansvaret sitt, er deres representanter raske med å rope at kvinner ”må skjerpe seg, de overreagerer” og ”så ille er det ikke”. Igjen er det kvinnenes feil: utseendekompleksene dine er selvskapte, du bryr deg visst for mye om hvordan du ser ut, antydes det. Og sirkuset fortsetter.
De få gangene mediene blir konfrontert med samfunnsansvaret sitt, er deres representanter raske med å rope at kvinner ”må skjerpe seg, de overreagerer” og ”så ille er det ikke”.
Å bli utsatt for urealistiske versjoner av kvinnekroppen døgnet rundt mens stereotypier om kvinner går under kategorien ”humor” er virkeligheten til kvinner i likestillingslandet Norge. Hverdagen fører med seg sine egne uangripelige hendelser, som kan være så usynlige at man knapt legger merke til det. Slik er det personlige nok en gang politisk. Men det personlige trenger følelsen av fellesskapet for å slå gjennom. Å gi mediene det presset de selv mener de ikke utøver sammen med en strengere politikk på hva kropper kan verbalt og visuelt utsettes for, vil skape en frihet som ikke slutter med det lovmessige. Først da er kvinner i Norge på god vei til å leve de livene det ble kjempet for i forrige århundre.
sitat: Å være bevisst på hvordan kjønnsdiskriminering fungerer blir ofte også et privilegium for de allerede privilegerte.
Det kan så være, det kan også medføre at man ikke er åpen for at det man mener at man observerer ikke er det man tror det er. Når man velger å studere noe er vel dette noe man stadig er oppmerksom på, er det vi tilnærmer oss sett ut fra et objektivt og åpent syn eller har man falt for å legge forutinntatte faktorer og meninger inn i observasjonen.
Det er en rekke myter om kjønn man godt kunne være foruten. Når det er sagt er vel menn i like stor grad som kvinner utsatt for slike myter. Som du selv trekker frem, hvorfor får kvinner spørsmål om gardiner mens menn blir spurt om computere! Dette er ikke enstaket kvinnediskriminerende men generelt kjønnsdiskriminnerende, det rammer kvinner og menn likt i sin antagelse.
Der den moderne feminismen ikke får det store gjennomslaget skjer dette ofte ved at man ikke tar lytterne på alvor. De man ønsker å nå, og som man ønsker at skal forstå og muligens endre sin atferd, når man ikke ved å tale til dem men ved å tale med dem. Man kan ikke be om forståelse uten at man selv er villig til å forstå de man ønsker å samhandle med.
Vi kan være enige eller uenige i hvor langt vi har kommet, men vi bør ikke være uenige i at vi bør gå videre sammen som medmennesker. Det er nå snart hundre år siden vi fikk reell allmenn stemmerett i dette landet (1919) 101 år siden kvinner fikk allmenn stemmerett (1913) og 116 år siden menn fikk allmenn stemmerett. Likestilling er i så måte ikke forbeholdt en part, det kan kun oppnås ved at alle er inkludert. Det medfører at om man skal oppnå likestilling for kvinner kan man ikke se bort fra likestilling for menn også. For å få til det må menn og kvinner jobbe sammen.
For ser vi historisk på det er det ikke veldig stor forskjell på mannlig og kvinnelig frihet. Antakelsen om at mannen har vært den med makten og bestemmelsesretten knuses når man ser at menn kun har hatt allmenn stemmerett i dette landet 15 år lenger enn kvinner. Ser man historien i et slikt lys deler store grupper av menn og kvinner samme skjebne, de var brikker i en mindre gruppes makt og styring. At denne maktgruppen i hovedsak var menn er er korrekt men de styrte like mye over menns som kvinners liv.