Forskjellene mellom akademias vurdering av petroleumsforskningen og LOs klimastrategiske plan viser både frem- og tilbakegang i den norske klimadebatten.
Du har vel ikke hørt om Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT)? Men når historien om den norske oljealderen skrives, kan det håpes at den i hvert fall får en fotnote i hvordan norsk petroleumsavhengighet ble avskaffet.
Etter debatten som har rast rundt avtalene mellom Statoil og universiteter, og dominansen og oljeforskning generelt, ble NENT gitt et bredt mandat av Universitetet i Bergen om ”å vurdere om forskning på petroleum og ulike teknologiar for utvinning av petroleum er forskningsetisk forsvarleg” ut i fra komiteens retningslinjer. Etter å ha hentet inn informasjon fra universiteter, Statoil, statlige organer og andre, utgjør NENTs konklusjoner en knusende dom av landets petroleum-industrielle kompleks.
Uansvarlig petroleumsforskning
NENT begrunnet konklusjonene sine i uavhengighet, åpenhet og bærekraft.
Når det gjaldt uavhengighet la NENT til grunn at ”det ligger sterke politiske føringer for at det fortsatt skal satses på petroleumsforskning i Norge”, og at ”en økt satsning på fornybar energi kan imidlertid ikke uten videre kompensere for en økt satsning på petroleumsforskning”. Komiteen ”finner det slående at universitetene ikke i større grad reflekterer over egen mulige konserverende rolle gjennom sitt samarbeid med petroleumsnæringen”.
På åpenhet, selv om NENT ikke mente noe var særlig galt med innholdet til Statoil-avtalene, fant de at ”den velvilje slike rammeavtaler gir” kan ”forringe åpenhet og utgjøre en bremsekloss for kritiske røster,” slik i klausuler som sier at universitetene ”skal arbeide aktivt for å gi positiv omtale av arbeidet”.
NENT la til grunn at bærekraft oppfordrer til en energiomstilling for å unngå både fossil brenselsuttømming og klimafølger. Selv om dette ikke innebærer at fossile kilder ”brytes tvert av” mente komiteen at ”universitetene, som følge av deres samfunnsoppdrag… bør stille spørsmål ved en del av premissene” sine, og at ”sterk avhengighet av petroleum ikke er bærekraftig” på sikt. NENT oppfordret til ”en forsvarlig balanse mellom forskning på ulike energikilder”.
I tillegg mente NENT at føre-var-prinsippet ”krever aktiv handling for å fremme omstilling, selv om det er usikkerhet knyttet til de alvorlige fremtidige miljøkonsekvensene”. Men svarene fra universitetene, departementer og forskningsinstitusjoner ”tyder at vi står over en reell risiko for ansvarsfragmentering”, hvor ”ingen egentlig tar ansvar”. Det er ”en utfordring at det i liten grad er utviklet institusjonelle rammer for omstillingen”, mens universitetene ”svarer at de bistår næringslivet med det kunnskapsgrunnlag de etterspør”, som ”navigerer etter en forestilling om at verden i uoverskuelig fremtid vil være avhengig av petroleumsressurser”. De må derfor ”i større grad presse på for å prioritere satsningsområder i samarbeidet med petroleumsnæringen som kan bidra i en omstilling”.
NENT konkluderer til slutt at ”det er forskningsetisk uforsvarlig om petroleumsforskningens rammebetingelse og forskningsaktiviteter hindrer omstillingsprosesser slik at FNs klimamål, som Norge har forpliktet seg til, ikke kan nås”.
Denne vurderingen viser hva som er mulig når man forholder seg til det grunnleggende prinsippet som bør gjelde overfor klimakrisen – vitenskapen skal styre politikken, og ikke omvendt.
Skuffende LO-plan
Dessverre er det fremdeles dagens politiske rammer som styrer klimapolitikken til LO. LOs nye klimastrategiske plan er et stort steg frem, men elefanten i rommet – oljeindustrien – har ikke blitt frigjort.
Tvert imot – her finner vi gammeldagse argumenter om at norsk olje og gass er løsningen til klimaproblemet, for eksempel at norsk gass kan ”erstatte mer klimaskadelig kull i mange land”. Så heldig vi er i Norge, når det vi tjener så fett av også er løsningen til verdens største problemer.
Flere deler av LO er svært aktive i kampen om klima og miljø – ikke minst Fagforbundet, NTL og LO i Oslo, som har vært pådrivere for Klimavalgalliansen og konferansen Broen til framtiden: en klimaløsning nedenfra. Den interne kampen for å få til en forbedring i LOs klimapolitikk har pågått lenge, og fagforbundene og tillitsvalgte som har klart å få inn mer om grønne jobber og arbeidsplasser, bygg, transport, skog, og LOs egen rolle, fortjener ros.
Likevel betyr fine ord forsvinnende lite når Norges største bidrag til klimaendringer utelates. Petroleum nevnes bare når det gjelder elektrifisering og karbonfangst. Det er mye snakk om fornybar energi, men dette betyr ingenting hvis ren energi bare vokser ved siden av fortsatt petroleumsproduksjon. En omstilling er ikke en omstilling hvis ikke noe omstilles.
Faktisk omtales omstillingen ved bruk av terminologi som ”markedsfordel” og ”industrielle fortrinn”, heller enn å snakke om fagbevegelsens grunnleggende verdier – spesielt solidaritet. LO aksepterer også EUs kvotesystem og at ”nasjonale utslipsskutt må… særlig tas utenfor kvotepliktige sektorer”. Med andre ord – LOs klimapolitikk er ikke veldig annerledes fra regjeringens.
Ulike konklusjoner, samme kamp
Kontrasten mellom LOs og NENTs utpill er ikke bare påfallende, men må ses i sammenheng.
Spørsmål om petroleumsforskning er også et spørsmål om framtidens næringsliv og jobber – skal vi for eksempel utdanne flere ”Statoil-studenter”, eller skal vi legge opp til en fornybar framtid ved å gi studenter muligheten til å utdanne seg til framtidens grønne arbeidsplasser? Og vil fagforeningene bidra i kampen om å få disse grønne arbeidsplassene?
Andre har sagt før at fagbevegelsen står overfor to fremtider. Den kan ”være en del av løsningen eller problemet”; den kan ”bevare noe av sin innflytelse i samfunnet eller gå til bunns sammen med karbonindustrien”. LOs nye klimaplan prøver å unngå dette valget. Men man kan ikke være nøytral i kampen om en levelig framtid.
NENTs konklusjoner har allerede blitt besvart av Universitett i Bergen, som lover en ny satsing på fornybar energi, men det gjenstår å se hvilke reelle påvirkninger som kommer. Uansett ville komiteen ”berømme enkeltforskere ved UiB og studentgruppene som har løftet frem” klimasaken i universitetene. Også de i LO, som har gått foran, må fortsette med dette.