I India fins en av verdens lengstlevende venstreradikale opprørsbevegelser, de indiske maoistene. Hvordan skal vi forstå maoistenes rolle i dagens India?
En politisk bevegelse som henter inspirasjon fra marxisme-leninisme og Mao Zedong har vært aktiv i deler av rurale India i flere årtier. Disse politiske opprørerne er kjent som maoister eller «naxalitter» («Naxalites» på engelsk). Betegnelsen «naxalitt» viser til landsbyen Naxalbari i delstaten Vest-Bengal. Her brøt et bondeopprør ut på slutten av 1960-tallet, noe som sees som et viktig utgangspunkt for den maoistiske bevegelsen (selv om bevegelsens røtter kan spores til 1940-tallet). Maoistene kjemper en væpnet kamp for å styrte den indiske staten og opprette et nytt statsapparat basert på kommunistiske prinsipper. Den indiske staten karakteriseres av maoistene som en utbytter som i virkeligheten ikke jobber for Indias fattige, der to tredjedeler av Indias befolkning lever på mindre enn to (kjøpekraftsjusterte) dollar dagen. I løpet av de siste årene har maoistene fått en prominent plass i det indiske nyhetsbildet, og indiske styresmakter har gjentatte ganger utnevnt maoistene til landets «største interne sikkerhetstrussel». Etter styresmaktenes forståelse av «trusler» rangeres maoistene dermed høyere enn både islamistiske terrorister og separatistgrupper i Indias nordøstlige delstater.
Organisasjonen til maoistene
Maoistbevegelsen har siden 1960-tallet gjennomgått store endringer, selv om mye av det ideologiske grunnlaget fortsatt består. På et organisatorisk plan har maoistene vært fragmenterte og splittet i en mengde små fraksjoner. Fra slutten av 1990-tallet fant flere av de mest betydningsfulle fraksjonene gradvis sammen, og siden 2004 har det viktigste samlede partiet vært Communist Party of India (Maoist). Valg av navn på partiet antyder at maoistene ønsker å plassere seg innenfor den bredere indiske kommunistiske tradisjonen, hvor kjente parlamentariske partier er nettopp Communist Party of India og Communist Party of India (Marxist). Her er det viktig å understreke at gapet mellom maoistene og de parlamentariske kommunistene er stort, og de ser på hverandre med misnøye.
Communist Party of India (Maoist) har en hierarkisk partistruktur med et politbyrå som øverste beslutningsorgan. Men samtidig er maoistene i praksis preget av at lokale enheter handler med stor grad av autonomi. I følge ulike kilder skal maoistpartiet ha tilstedeværelse i mellom en og to tredjedeler av Indias totale geografiske areal. Partiet har også en organisert geriljahær, People’s Liberation Guerrilla Army (PLGA). Denne består ifølge ulike anslag av alt fra 10 000 – 40 000 geriljasoldater. I tillegg har maoistene uformell støtte blant langt større antall lokalfolk. Uten lokal støtte ville maoistene ikke være i stand til å opprettholde sin langvarige opprørsbevegelse.
Folkelig støtte
Hvilke mennesker utgjør så maoistenes lokale støtte? Og hvorfor støtte maoistene? Spørsmål knyttet til maoistenes folkelige støtte er i dag svært kontroversielle i India. Styresmaktene presenterer maoistene som «terrorister» som utnytter lokalbefolkning, mens maoistene på sin side presenterer seg som lokalfolks forsvarere mot styresmaktenes hensynsløse utbytting. Og indiske medier er nærmest hysteriske i sin vektlegging av maoistene som en «fare» og «trussel». Nyhetsdekningen er preget av overdrivelser, uetterrettelig journalistikk og etteraping av myndighetenes ståsted. I en slik situasjon er det ikke enkelt å si noe entydig om lokalfolks forhold til de indiske maoistene.
La oss begynne med å se på hvor i India det er maoistene opererer. I løpet av de siste 20 årene har maoistene fått økt betydning i flere områder, særlig avsidesliggende skoger og åser i sentrale og østlige India. Et begrep som ofte brukes i indiske medier er «den røde korridor», noe som viser til et landområde som strekker seg fra Bihar i nordlige India og helt sør til Andhra Pradesh. Her bor store deler av sentrale Indias urbefolkninger, eller «adivasier», som de kalles i India, så vel som andre bønder. Områdene er hovedsakelig rurale, underutviklede og preget av dyp fattigdom. I henhold til utviklingsindikatorer er det klart at befolkningene her er blant Indias mest marginaliserte, og staten har i liten grad bistått dem.
Noen få gravende journalistiske beskrivelser så vel som forskningsarbeider tilsier at maoistene etablerte seg som en politisk størrelse blant lokalfolk ved å engasjere seg i viktige enkeltsaker på grasrota, som for eksempel landrettigheter, tilgang til skogressurser og kastebasert utbytting. Slike foretak har skapt tiltro til maoistene. Dette betyr likevel ikke at folk nødvendigvis følger maoistene i deres ideologiske kamp mot den indiske staten. Støtten ser ut til å være mer basert på praksis enn ideologi. Det er i denne sammenheng av betydning at maoistpartiets lederskap består i stor grad av utdannede personer, ofte både av urban bakgrunn og av høykaste. Lederskapet skiller seg dermed klart fra de marginaliserte folkegruppene i de sentralindiske skogene. Men forskning tilsier også at maoistledere har lagt stort og selvoppofrende arbeid i å undergrave lokale maktforhold og kastehierarkier i deres streben mot et kommunistisk samfunn.
Kapitalens inntog
De siste årene har Indias endrende politiske økonomi vært med å forme maoistenes rolle i landet. I «den røde korridor» har den indiske staten historisk sett hatt begrenset tilstedeværelse, hovedsakelig i form av tjenestemenn som har utbyttet lokalfolk grovt. Men på 2000-tallet har «utvikling» ekspandert i de sentralindiske skogene: mineralforekomstene i områdene er blant Indias høyeste, og en rekke multinasjonale selskaper har gjort sitt inntog. Dette inntoget har etter alt å dømme nytt fordelene ved korrupte delstatsmyndigheter, som har skrevet under på avtaler i stort tempo. Dermed har lokalfolk havnet i en usikker situasjon, da kapitalistisk ekspansjon ofte innebærer at landområdene, som utgjør livsgrunnlaget for befolkningen, overtas av selskapene. Prosesser av dette slaget har blitt kalt «akkumulasjon gjennom frarøvelse» av den marxistiske samfunnsgeografen David Harvey, et begrep som passer godt på situasjonen i Indias «røde korridor».
De indiske maoistene har gjort seg kjent som motstandere av mineralutvinning i områdene. Flere observatører hevder dermed at maoistene stiller seg mellom selskapene og landområdene, og forhindrer kapitalens ekspansjon. Samtidig er det også andre observatører som fremlegger påstander om at maoistene – eller i det minste enkelte maoister – tjener penger på lyssky avtaler med gruveselskaper og andre aktører. Sistnevnte påstander går naturligvis imot maoistenes selvpresentasjon som de fattiges «forsvarer».
Møtt av paramilitære styrker
En annen årsak til at kapitalens inntog i de sentralindiske skogene har møtt vanskeligheter er at situasjonen flere steder kan karakteriseres som borgerkrig. Indiske styresmakter har siden rundt år 2006 trappet kraftig opp deres kamp mot maoistene. Statens forsøk på å bekjempe maoistene har hovedsakelig tatt form av maktbruk, med både politistyrker og paramilitære styrker tatt i bruk. Det skal være over 100 000 paramilitære styrker utstasjonert i «den røde korridoren» som del av en statlig offensiv populært kjent som «Operation Green Hunt». Statlige styrker har drept tusenvis av mennesker uten rettslig innsyn. Dessuten har delstatsmyndighetene i Chhattisgarh, hvor maoistene er særlig sterke, i skjul bevæpnet og tvunget deler av lokalbefolkningen til å kjempe mot maoistene. Denne strategien ble kjent som «salwa judum», altså «renselsesjakt», og ble gjenstand for massiv kritikk fra indiske rettighetsorganisasjoner.
Barnesoldater som selvforsvar
Som svar på statens økte offensiv har maoistene også trappet opp sin voldsbruk, inkludert landminer, flere steder, og tatt i bruk barnesoldater. Det er også tegn på at maoistene har tapt terreng i løpet av de par siste årene, og rapporter har versert om kriser innad i maoistenes lederskap. Men i mai i år har også aviser skrevet om at maoistene skal ha utvidet tilstedeværelsen i sørlige India (bl.a. i Kerala). Dermed er det vanskelig å anslå hvordan den eskalerende konflikten har påvirket deres organisasjon. En mulig geografisk utvidelse kan likevel sees som et tegn på svekkelse i maoistenes kjerneområder i sentrale India. Flere ganger tidligere har maoistene etablert seg i nye områder når myndighetens press har blitt for kraftig.
Konspiratoriske argumenter
Når det gjelder lokalfolk, derimot, kan resultatet av den eskalerende konflikten betraktes som en menneskelig tragedie. Levekårene for de sårbare og marginaliserte folkegruppene som bor i Indias sentrale og østlige skoger har blitt prekære. Et ukjent antall mennesker har blitt drept og titusener har blitt lokalt fordrevne. Områdene blir mer og mer militariserte. Dette scenarioet har også ført til at flere intellektuelle på den indiske radikale venstresiden, slik som den prominente forfatteren Arundhati Roy, har engasjert seg i å synliggjøre brutaliteten. Her i Skandinavia har Jan Myrdal et langt engasjement i de indiske maoistenes sak, og publiserte i 2012 en bok om dem.
Disse venstreintellektuelle har en tendens til å se statens maktbruk som et resultat av at maoister og lokalbefolkninger utgjør et «hinder» for kapitalens inntog. Ved å kvitte seg med «hinderet» – det vil si tømme de sentralindiske skogene for folk – muliggjøres utvinning av naturressursene. Det er grunn til en viss skepsis til – men ikke avvisning av – påstander av dette slaget, som har konspiratoriske anslag. Slik argumentasjon munner dessuten ut i en forenklet forståelse av hvordan et ytterst komplisert statsapparat i India fungerer. Men kritisk oppmerksomhet på situasjonen i de sentralindiske skogene er likevel viktig: både maoister og styresmakter (muligens hånd i hånd med storkapitalen) bør bli gjenstand for kritiske analyser. Bare på en slik måte kan vi få en bedre forståelse av den dramatiske utviklingen.