Siden regjeringsskifte har jeg merket en beklagelig tendens i norsk politikk, en utvikling som bygger seg på en «det kunne vært verre»-filosofi.
Man fremmer et forslag til en lovendring som med sikkerhet kommer til å være upopulær blant en stor del av folket, og når den ikke går igjennom så inngår man et såkalt kompromiss. Dette merker man spesielt tydelig på forslaget til den nye abortloven der et helt absurd forslag blir framlagt; En lege skal få reservere seg fra å gjøre deler av jobben sin på religiøst grunnlag, men når dette viser seg å være ekstremt upopulært så går de tilbake på det og kommer med en variasjon, for det kunne jo vært verre.
Et monopol på religion, livssyn og etikk i skolen
Det samme er tilfellet med omgjøringen av RLE-faget. Det blir fremmet et forslag om å forandre opplæringsloven på en måte som setter oss tilbake flere tiår, men når dette viser seg å ha liten støtte så trekker de seg og kommer med et nytt tåpelig utsagn. Mange vil kalle dette å inngå kompromisser, men det er bare tilfellet når alle parter er enig i at en forandring må til, og ikke når en enkelt part vil prøve å presse fram sin mening.
Jeg er på ingen måte i mot religiøse ståsteder for privatpersoner, men å forsøke og prakke disse livssynene på andre mennesker i fornuftens navn, blir bare for mye. I dette tilfellet sikter jeg konkret til Hareide sine uttalelser om forandringen på skoleplanen for å få inn 55 prosent kristendom, for så å gå tilbake på det og si at dette ikke var den egentlige intensjonen. Men for å forandre mening på et så tåpelig politisk forslag vil han og partiet selvfølgelig ha en slags premiering i en annen sak, noe som for alle og en hver bare er helt bak mål. Det er tydelig at dette er et forsøk på å vise folket at det kunne vært verre, det kunne jo vært at vi måtte fulgt det første forslaget. Man fortjener ikke et klapp på skulderen for å forsøke å tvinge meningen til en liten prosentandel av folket på hele landet, spesielt ikke når det er snakk om at det er gjort et forsøk på å ta monopol på noe så grunnleggende som religion, livssyn og etikk i skolen. Dette minner mistenkelig om når man pruter på priser hos noen som selger på gaten, den originale prisen er høy, man underkutter denne med noe som er veldig lavt også møtes man på midten. Hvis det er en ting man aldri skal prute på, så er det hvilke filosofier, religioner og ideologier som de unge utsettes for, man har på ingen måte råd til å gamble på dette.
Personlig vil jeg at mine egne barn skal få lære om alle verdens religioner og livssyn, sånn at de kan ta et informert valg om å følge en av dem, hvis dette er noe de selv har lyst til. Alternativet skremmer meg, i all hovedsak fordi jeg selv har erfart konsekvensen av en skjevfordeling i innholdet i undervisningen.
Som ung opplevde jeg at det nesten utviklet seg en trassighet overfor faget på grunn av manglende innhold, en overvekt av kristendom gjorde at jeg rett og slett ikke ville ha noe med faget å gjøre, vi lever i en kristen kultur og lærer om disse verdiene igjennom samfunnet, noe som gjør at en hovedfokus på kristendom i faget bare blir overflødig. Nå som vi lever i et land som har et rikt mangfold av kulturer, er det helt essensielt at vi kan lære så mye om hverandre som overhodet mulig. Dette vil føre til forståelse og i beste tilfelle en gjensidig respekt for hverandre. Derfor er det ekstremt trist å lese om at vi skal skru tiden tilbake og på mange måter ekskludere andre religioner i den offentlige skolen, dette vil i lengden føre til mindre forståelse og øke sjansen for en større mistro og hat til hverandre.
Et annet premiss som mange kanskje ikke tenker på er hvilke signaler dette sender til de som ikke er vokst opp i en ur-norsk familie og ikke har så god kjennskap til vår kultur, de kan fort få inntrykket av at nordmenn generelt ser på deres tro som mindre verdt fordi det nesten ikke undervises i den igjennom grunnskolen.
Hvis man ikke kan være seg selv, hva er da poenget med å være et individ?
Jeg har veldig god forståelse for at folk kan utvikle en sånn tanke om samfunnet vårt, og jeg føler med dem. På grunn av mine egne meninger og tanker har jeg selv kjent på det å føle seg som en vilt fremmed i landet jeg har vokst opp i, jeg har aldri passet spesielt godt inn blant mennesker på min egen alder, ofte på grunn av at jeg ikke har sett poenget i å gjøre hva som helst for å bli akseptert sosialt. Hvis man ikke kan være seg selv, hva er da poenget med å være et individ?
Vi fortjener alle å være en del av samfunnet vi bor i og det er nettopp deres jobb å gi en følelsen av at man er akseptert, vi kan ikke alle være kopier av hverandre, det er en verden ekstremt mange jobber for å skape men hvis man spør er alle enig i at dette hadde vært kjedelig og innholdsløst.
En lei tendens som dagens politikere har, er å prøve å reparere noe som ikke er ødelagt, dette merker man spesielt godt med de som har vært i opposisjon de siste åtte årene. Med en gang de kommer i en posisjon der det er de som bestemmer ser man klart og tydelig at makten går dem til hodet, det blir gjennomført populistiske lover bare for å gjøre velgerne fornøyde. Dette er igjen velgere som ikke har forstått at store forandringer i hvordan vi gjør ting nå, vil få store sosioøkonomiske konsekvenser, men noe må man jo gjøre for at de skal få inntrykket av at stemmen deres faktisk var verdt noe. For det kunne jo så klart vært verre.