Fins det alternative måter å arrangere globale fotballturneringer på, som ikke fremmer forenklende ideologier som bidrar til diskriminering, fremmedhat og antifeminisme?
På lik linje med tradisjonelle grunnlover og enkelte fotballkommentatorer, forveksler NRK begrepene land, stat og nasjon i TV-serien «Veien til Brasil«. Dokumentarserien refererer ofte til «nasjonene» som deltar i verdensmesterskapet i fotball (fotball-VM), eksempelvis Belgia og Russland. Men som Richard Campanaro, fra Department of International Relations i London School of Economics and Political Science forklarer i denne videoen; en nasjon (eller nation på engelsk) er ikke det samme som et land (country) eller en stat (state). En nasjon beskriver en gruppe mennesker med en felles identitet, et land er et territorium definert av linjer i et kart, mens en stat er institusjonene med myndighet over en befolkning. I moderne stater er denne myndigheten stort sett begrenset til befolkningen i territoriet innenfor grensene til et land som er anerkjent av det internasjonale samfunnet.
Deltakere i fotball-VM
Vedtektene til Det internasjonale fotballforbundet (FIFA, etter initialene på fransk) definerer faktisk et land som: «en uavhengig stat som er anerkjent av det internasjonale samfunnet». Forskrift om fotball-VM 2014 spesifiserer at deltakerne i turneringen er fotballforbund fra de ulike landene (§ 10, s. 10), som definert i vedtektene til FIFA. Et fotballforbund i et territorium som ikke har blitt en selvstendig stat, kan også søke om medlemskap i FIFA, men det betyr ikke at FIFA består av «nasjoner». Navnet til denne organisasjonen står riktignok for «Fédération Internationale de Football Association» på fransk. Ordet «international» ble angivelig først brukt på engelsk av Jeremy Bentham i 1780, og begrepet fant veien til Frankrike i 1801. Det vil si, lenge før mange moderne stater vi kjenner til i dag ble til. Men den konvensjonelle bruken av ordet «internasjonal» i denne forstanden gjør ikke deltakerforbundene i fotball-VM og deres respektive stater/land til nasjoner.
Flernasjonale landslag
Artikkel 33 i den belgiske Grunnloven spesifiserer at «alle statsmakter utgår fra Nasjonen». Men samtidig er det flere som argumenterer for oppdelingen av den belgiske staten, for å anerkjenne to nasjoner: den nederlandsktalende flamske i nord og den fransktalende i sør. Staten Russland anerkjenner faktisk flere nasjoner i det russiske territoriet. Artikkel 3 i den russiske Grunnloven spesifiserer at «bæreren av suverenitet og den eneste kilden til makt i Russland, er det multinasjonale folket.» I Russland er det faktisk identifisert flere enn 170 etniske grupper; og mange av disse definerer seg selv som nasjoner. Staten Ecuador, som også er representert i fotball-VM, går kanskje lengre enn Russland for å anerkjenne de ulike nasjonene i landet. Artikkel 1 i den ecuadorianske Grunnloven lyder slik: «Ecuador er en rettferdig, sosial, demokratisk, suveren, uavhengig, udelelig, interkulturell, flernasjonal og sekulær rettsstat».
Når fotballkommentatorene referer til «nasjonene» i fotball-VM, mens de egentlig mener landslag, land eller stater, overser de at landslag kan representere flere nasjoner samtidig.
Fotball-VM: Opptog for nasjonenes gjenfødelse
Vi kan da lure på om Marc Perelmans kategorisering av globalisert idrett som et religiøst opptog for å fornye enkelte nasjonale identiteter har noe for seg. Det er en kategorisering som har skremmende paralleller til Henrik Arnstads sitering av Roger Griffins definisjon av fascisme: «en folkelig ultranasjonalisme rettet mot nasjonens gjenfødelse». Arnstad kobler også denne definisjonen til «fremmedhat og antifeminisme», elementer som ikke kan overses i globaliserte fotballturneringer.
Det er derfor kanskje ikke tilfeldig at Benito Mussolini jobbet hardt for å få fotball-VM til Italia, fire år etter at denne turneringen ble arrangert for første gang i 1930. På samme måte som Joseph Stalin, som ikke tillot at sovjetiske fotballspillere deltok i internasjonale turneringer, var Mussolini klar over fotballens potensiale som propagandaredskap. Men mens Stalin brukte fotball for å fremme det han kalte sosialisme innenfor Sovjetunionen, brukte Mussolini fotball-VM for å fremme det han kalte fascisme i Italia.
I følge Griffins definisjon er fascisme en ideologi som prioriterer nasjonens enhet, seier og overlevelse fremfor alt, til den grad at det blir direkte irrelevant å nyansere, og anerkjenne forskjellene i samfunnet, som for eksempel flere identiteter, klasser eller kjønn, så lenge disse anses som en trussel mot nasjonens gjenfødelse.
Fotball-VMs potensiale som propagandaredskap er like sterkt i 2014 som det var i 1934, og mange av turneringens kjerneegenskaper har stått uendret siden 30-tallet. Men det hadde vært feil å redusere fotball-VM til den ene eller den andre politiske ideologien. Det er ikke at fotball-VM er eller trenger å være et fascistisk eller nasjonalistisk arrangement. Fotball, herunder idrettens VM, har blitt brukt for å fremme politiske ideologier, blant annet nasjonalisme og fascisme. Det er opp til verdenssamfunnet å bestemme hvordan en fotballturnering skal framstille de politiske elementene som arrangementet tar utgangspunkt i, for eksempel stater, land og nasjoner.
Er det mulig å gjenskape en internasjonalistisk idrett?
Det er sikkert flere som vil forsøke å feie bort disse observasjonene, ved å påstå at fotball er til for å ha det morsomt, og at det ikke er noe vits å tenke for mye, eller henge seg opp i slike kjedelige betraktninger. Men poenget her er ikke om fotball er en morsom idrett, eller om fotball-VM er et spennende arrangement.
Det er nettopp fordi fotball-VM er en så tiltrekkende og populær turnering, at det blir viktig å reflektere over om det finnes alternative måter å arrangere og kommentere globale fotballturneringer på. Alternativer som ikke fremmer forenklende ideologier som bidrar til diskriminering, fremmedhat og antifeminisme.
Fotball-VM er en turnering som på mange måter forener verden, men så langt har dette blitt gjort gjennom ideologier som på mange måter også bidrar til splittelse og konflikt på flere områder. Som Brasils tidligere landslagsspiller Marcos Evangelista de Morais (best kjent som Cafu) angivelig uttalte nylig i en pressekonferanse: «Den politiske situasjonen koker over, og jeg skulle ønske at vi kunne bare snakke om fotball. Men det er for øyeblikket ikke mulig, gitt alle de politiske argumenter.» Men er det mulig å gjenskape en internasjonalistisk idrett, uten alle de uønskede konsekvensene?
Referanser
AFP m.fl., 2014, Brazil will celebrate World Cup come Kickoff, says Cafu
Arnstad, Henrik, 2013, Fascismen har aldri stått sterkere
Asamblea Constituyente, República del Ecuador, 2008, Constitución de la República del Ecuador
Belgian House of Representatives, 2012, The Belgian Constitution
Campanaro, Richard, 2012, Three little words: Country, nation, state
Dagens Nærignsliv, 2014, Den belgiske våren
Eielsen, Marte Stubberød, 2013, Total fascistisk makeover
FIFA, 2014, Regulations. FIFA World Cup 2014
Gil-Robles, Alvaro, Commissioner of Human Rights, 2004, On his visits to the Russian Federation
Moore, Molly, Anderson, John, W., 2007, A separatist revolution percolates in Belgium
Perelman, Marc, 2012, Barbaric Sport: A Global Plague, London: Verso Books
Tunis, John, 1936, The dictators discover sport