Jeg har alltid dårlig samvittighet, og ingen må fortelle meg at jeg ikke trenger ha det. Alt jeg vil, er å få litt mer tid av livet mitt med livet til barnet mitt.
«Det er en tid hvor utviklingen går så fort og det skjer så mye, at jeg tror ikke vi har sett paralleller i Norgeshistorien». Det norske Utdanningsdirektoratets direktør Petter Skarheim står på podiet iført dress og slips. Han er en av to menn som åpner det landets kunnskapsminister senere kaller verdens største barnehagekonferanse. Skarheim er høytidelig. Han har lang fartids som elitebyråkrat, blant annet fra Finansdepartementet. Foran ham sitter nærmere 600 deltakere. Disse er politikere, ordførere, barnehagestyrere, ansatte, eiere og fagfolk. I tillegg er det et ukjent antall mennesker som følger livestreamen over nett. Jeg er en av dem.
«For oss som jobber i barnehager på ulike nivåer, lever vi i en spennende tid. Det har skjedd enormt mye de foregående årene, men det kommer til å skje enormt mye fremover også,» fortsetter Skarheim.
Ettåringene
Jeg er på jobb og forbereder en lengre sak om det norske finansieringssystemet for barnehager. Det er komplekst fagstoff og jeg trenger hjelp for å skjønne politikken bak det faktum at norske barnehager har blitt bisniss. Unger er omsettelige varer. Det hele forsvares med at vi er best i verden. Deretter får vi forklart at vi har kvantiteten på plass: Ingen andre land i verden har så mange barn i barnehagen som Norge. Det er formidabelt.
Over 90 prosent av norske ettåringer bringes til barnehagen daglig. Ingen andre land på denne kloden befinner seg i en slik situasjon. Noen av ettåringene kan kanskje gå. Ingen kan snakke og uttrykke seg tilstrekkelig om hva de tenker, erfarer og føler. Derfor trenger vi kvalifisert personell til å yte tjenestene på best mulig vis, blir vi fortalt.
Det er snakk om et økonomisk løft for landet å la alle ettåringer gå i barnehage. Norge er det landet med flest yrkesaktive kvinner i verden. Det får vi til gjennom å sende 10-12 måneder gamle unger av gårde hver eneste morra til andre folk som jobber med å ta vare på dem for at vi foreldre, på lik linje med andre, skal være samfunnsøkonomisk produktive. Hver morgen, unntatt fredag og helgene, står også jeg tidlig opp, klokka 05:30, steller meg og rekker kanskje en og annen gang å stelle barnet, mate henne – før jeg løper til bussen. Jeg er hjemme mellom 17-17:30.
I snitt ser jeg datteren min to timer per dag. Jeg ser sjefen, pendlere på toget og kolleger oftere enn mitt eget barn. I helgene forsøker jeg ta igjen tida. Gjennom avspasering og fleksitid henter jeg tilbake smuler. Jeg har alltid dårlig samvittighet og ingen må fortelle meg at jeg ikke trenger ha det, at det er unødvendig, at jeg inviterer til å gi andre foreldre dårlig samvittighet, typisk for førstegangsmødre, helt individuelt og ikke noe å diskutere utover at vi lever valgfritt, eller at jeg streber etter å være perfekt og en del av trippelbyrden.
Alt jeg vil, er å få litt mer tid av livet mitt med livet til barnet mitt de første leveårene hennes. Hun er min datter. Jeg gjør nemlig noe mer enn barnehagen og skolen – noe alle foreldre gjør ovenfor sine sønner og døtre – jeg elsker henne.
Til stede
Jeg tar meg selv i å veksle mellom tanker som forteller meg hvor merkelig det er at vi tilbringer over tjue år på institusjon til at jeg er svært takknemlig over å få bo i et land med en av verdens beste velferdsløsninger. Jeg begynte selv i barnehage som treåring, gikk førskole og fullførte grunnskolen før jeg etter et arbeidsår tok høyere utdanning over flere år. Jeg har klatret fra mediebransjen og inn i offentlig sektor. Jeg har en grei posisjon og et stort nettverk. Som hvit, norsk kvinne med høyere utdanning, er jeg privilegert.
Parallelt har jeg kjent på en uro de siste åra rundt dette. Jeg aner uroen i sosiale medier, i pressa og i media. Flere har begynt å sette ord på denne uroen, også jeg. Folk er slitne, noen kompenserer med å trene mer, spise sunnere, gi mer faen – sier de, ikke være så perfekt. Statistisk sentralbyrå sier ikke noe annet enn det tallene sier: Vi kvinner blir mer og mer slitne. Vi sykmelder oss. Men: Vi er også mange, mange mammaer som er ute i jobb, men som også er hjemme med de små barna når de er syke. Vi vil være til stede.
Generasjonsglippen
Før var det mange rundt meg: Mamma, mormor, oldemor, tante og naboene. De var der alle sammen og var mange som sa fra, som mente noe. De var storfamilien. I dag hører de fortida til. Slekta mi er et stykke økonomisk historie om sentralisering, modernisering og jakten på velstand. Vi levna gården og familien, reiste ut i verden, kjøpte OBOS-leiligheter og hus, vi flytta til byene og tettstedene. Vi kommer hjem på sommerferie, noe spredt – og snakker om hytta og gamle minner.
Den etnisk norske storfamilien er redusert til nostalgi, analoge bilder, retromøbler, løpere og steintøy fra Stavangerflint og Figgjo kjøpt på loppemarked. Storfamilien er uskjønne mønstre og hjemmebakt brød. De er kortreist mat og hjemmestrikk. Storfamilien lever gjennom symbolene, i minner og ting, og de er påfallende fraværende blant de fleste av dagens familier og enslige.
Vi var en storfamilie, et nettverk. Min mormor var 24 år da hun fikk min mor. Min mor fikk meg da hun var 21 år. Vi fikk bo og leve sammen i flere år. Vi feiret somrene sammen på bygda i Vesterålen. Vi var en klan som de fleste andre, men noe var i emning og økte gradvis med åra. Ei økt modernisering av offentlig sektor, økt utbygging og satsing på barnehage, utbygging av bruene, veiene, utdannelse av kvinner, høyere utdannelse av befolkninga i sin helhet.
Jeg var heldig som hadde en familie som stilte opp og var til stede for meg. I mange år bodde jeg sammen med min mor og mine besteforeldre i Longyearbyen på Svalbard, en av få skilsmissebarn den gang, etter hvert ble vi mange fler. Jeg vokste opp i et gruvesamfunn på åttitallet og lærte at samhold og familie er viktig for å ha det bra. Den gang var det cirka 40 prosent av alle norske foreldre som hadde barna i barnehage. I dag følger de fleste norske barn idealet til OECDs tanker om opplæring. For tretti-førti år sida fulgte de fleste norske barn familiens tanker og håp om at de skulle bli et bra menneske. Det skulle bli folk av dem.
For mine besteforeldre handla utdannelse om å komme seg ut av fattigdommen. De var begge fra arbeiderklassen, fra fattige familier som jobba seg inn i trygge jobber. Jeg er den andre i familien som har universitetsutdannelse. Jeg bruker det meste av tida mi på jobb og faglig oppdatering. Jeg besøker slekta mi og hjemplassen deres i snitt en gang i året de ukene fellesferien finner sted.
Derfor er det som for mange blir en krevende utfordring, mangel på barnehageplass, blitt en glede for meg og for mine foreldre. De passer sitt eneste barnebarn mens jeg er på jobb, de tar henne med på besøk, ut i parken, i en åpen barnehage og til naboene på besøk. Vi har god kontakt med flere av mine barndomsvenner med små barn. Da vi kom bodde også oldemor her. Da var vi fire generasjoner under samme tak, det var fantastisk spesielt. Datteren min lærer seg å forholde seg til storfamilien, til flere generasjoner.
Barnehageprosjektet
Den norske kunnskapsministeren, Torbjørn Røe Isaksen, er flink til å prate. «Nå skjer det mer i løpet av en tjue, tretti, førtiårsperiode innenfor barnehagesiden enn det har skjedd på tusen år i skolesiden,» sier han. Han mener erkjennelsen av barnehagens viktighet er økende og snakker høyt om barnehageprosjektet og barnehagesatsingen som gjør at du får «…en sterk start og en rettferdig start». På livet, altså. Det høres tilsynelatende fornuftig ut, men jeg er ikke overbevist. Jeg har daglig kjent på det Isaksen om noen minutter skal på påpeke. Deretter skal han komme med forsikringer og løsningsorienterte forslag. Jeg tror han er glup, men jeg føler at han er yngre enn meg til tross for at vi tilhører samme generasjon. Han er gift og venter sitt første barn, han er en konservativ høyremann fra Telemark, den norske kulturens vugge. Jeg ser på øynene at han tenker kjapt mens han snakker.
Barnehagepolitikken er en prestisjesak. Norge har formannskapet i barnehagenettverket i OECD.
Kunnskapsminister Røe Isaksen påpeker det selv. Til slutt understreker han noe viktig:
«Høyere yrkesdeltakelse blant våre kvinner og menn er uhyre viktig for samfunnsøkonomien – og at vi har høye fødselstall.» Barnehagesektoren har vokst med barna. I dag er det tredje største område i norske kommuner. Det er i hele samfunnets interesse at barnehagesektoren fungerer, heter det seg.
Noen av oss har begynt å tvile. Torbjørn Røe Isaksen forsikrer meg om at han vil få uroen min til å forsvinne. Det skal han få til gjennom å «…jobbe konsekvent og systematisk for kvalitet og innhold i barnehagen.» På den måten skal jeg med lett hjerte og god samvittighet haste av gårde på jobb kl.0630 hver morra og haste hjem fra jobb kl.1600. Jeg skal tjene landet mitt. Jeg skal sørge for at alle kvinner og menn er likestilte. Det gjør jeg gjennom å betale min skatt og tjene til livets opphold.
Kvalitet på personalet i barnehagen der dattera mi går, skal gi meg mindre uro. Et mykt fang skal trøste henne. Faste måltider og pedagogisk planlagt lek og innredning av vegger og rom skal gi henne et fullverdig tilbud. Blant annet. Sang og lek skal de voksne ha et reflektert og bevisst forhold til. For nå er det ikke kvantiteten det skal stå på fra statens side. Nå er det kvaliteten på tjenestene kunnskapsministeren vil prioritere.
Relasjonsarbeidet
Det er bare noen uker siden jeg fikk barnehageplass til barnet mitt. Hun er 20 måneder. Hun kunne begynt i barnehagen for åtte måneder siden. Hun fikk ikke plass, så mormor sa seg villig til å passe henne slik at jeg kunne gå ut i full jobb. Jeg er mormor, min mor, evig takknemlig. Etter nærmere tretti jobbsøknader og en rekke intervju, kom jeg endelig helt opp på søknadslista. Jeg fikk tilbud om jobb i Oslo. Det innebærer over tjue mils daglig pendling med tog og buss. Jeg får godt betalt. Jeg er selv skilsmissebarn, vokst opp med min mor og hennes mann, han jeg kaller pappa. Jeg har tre søsken. Min mor har en sønn med min sosiale far. Min biologiske far har to barn med sin samboer. Siden jeg var seks år har jeg reist mellom mine foreldre i feriene. Jeg har tilpasset meg og justert meg i feriehjemmet med ferieslekta mi.
I dag har jeg flere venner som er skilsmissebarn. Vi har ulike historier og erfaringer, men majoriteten av oss har erfart en belastning ved foreldrenes samlivsbrudd. I dag regner Statistisk sentralbyrå at rundt 40 prosent av alle ekteskap og samliv går i oppløsning eller endrer seg. Skolen og barnehagene må forholde seg til delt omsorgsrett, ulike ordninger og avtaler rundt barna de skal følge opp, fleksitider og ulike arbeidsforhold blant foreldre. Det er sammensatte familierelasjoner, kulturbakgrunner og samlivsformer for mange barn i dag, for barnehagepersonale og skoler.
27 prosent av de som jobber i barnehagene mangler fagutdanning. Enda jobbes det med å få på plass et forsvarlig tilbud i norske barnehager, enda spekuleres det kommersielt i drift og tilbud av de samme barnehagene. Enda er vi mange som venter på mer tid, mer tid til et liv sammen i fellesskap, sammen om jobben med å ta vare på hverandre.