Kampen mot kjønn som sosial konstruksjon kan ikke bekjempes med generaliseringer og usannheter.
Jeg leste Camilla Mørk Røstviks artikkel på Radikal Portal og er glad for at det finnes rom til å fortelle om egen historie og opplevelse av verden. Feminisme handler tross alt om kvinnelig definisjonsmakt – om retten å se og beskrive verden fra et kvinnelig perspektiv. Det er likevel en forskjell mellom det å fortelle en historie og det å komme med tomme generaliserende påstander.
Et eksempel på det siste er Røstviks sammenlikning av Norge med England, der hun hevder kvinnekampen er synligere. Problemet er at kvinnekampen ikke er en væpnet revolusjon, men en kulturell og historisk kamp. Det er en prosess som har bidratt til en gradvis tilegnelse av rettigheter og endring av kjønnsroller. Vi må spørre oss hvilken utvikling kvinnekampen har vært gjennom og hvor vi står i dag. Til alle tider har kvinnekampen kjempet for å overbevise grupper av kvinner og menn. Det finnes menn som er feminister, kvinner som er anti-feminister – og omvendt. Skal man sammenlikne Norge og England, er det nødvendig med et historisk perspektiv på kvinnekampen i begge land.
Et annet eksempel er når Røstvik uten begrunnelse hevder at kvinnesynet til ABB er akseptert i Norge. Jeg var i Norge etter 22. juli 2011 da vi tok avstand fra det synet. Jeg var også i Norge 8. mars 2014 og følte feminismen i hele meg. Vi gikk i tog og viste at feminismen alltid har vært med oss, inni oss, klar til å protestere når det våre mødre har kjempet for blir truet.
I tillegg vil jeg nevne det generaliserende maskuline bildet av mannen som kommer fram i teksten til Røstvik, der mannen ikke blir annet enn Statoil og fotballkamp. Et sosialt konstruert bilde som eksisterer og gjentas i sosiale medier, actionfilmer og språk. Dette bildet er skapt av menn. Denne definisjonsmakten over hvem mannen er, er det feminismens ansvar å bekjempe. Røstvik forsterker derimot det unyanserte bildet.
Sosialt kjønn er en sosial konstruksjon, og kjønnsidentiteter som maskulinitet og femininitet må kritiseres oftere. Jeg er enig med Røstvik om kroppspress, skjellsord og det sosiale kjønn når det gjelder kvinner, men uenig i hennes beskrivelse av gutter og menn. Mange gutter passer aldri inn og blir ikke sett på som ”gode nok”, ”maskuline nok” eller ”kule nok”. Som pedagog mener jeg dette må arbeides med helt fra barnehagealder.
Feminisme bekjemper blant annet sosiale og kulturelle forståelser som reduserer mennesket til stereotypier og tvinger oss inni roller. Kampen mot kjønn som sosial konstruksjon kan ikke bekjempes med generaliseringer og usannheter. Ved å synliggjøre nyanser kan vi skape rom for individuelle forskjeller.