Hvordan kan vi skape en verden med magisk balanse, uten absurd grusomhet? Jeg drømmer om ytringsfrihet, sunne prinsipper, rettigheter for homofile, demokrati, respekt og aksept.
I Irak satte jeg ikke bare mitt liv og min egen karriere på spill, men jeg oppfordret mine homofile venner til å tro at verden vi lever i kan bli trygg og fredelig. Jeg fikk flere av dem til å tro at det var unødvendig at vi skjulte vår identitet. Det gikk helt galt fra starten.
Byen jeg bodde i var en liten by der alle kjente alle, som en familie. Folk var glad i hverandre, sjelden hørte vi at to fra samme strøk kranglet. Det fikk meg til å tro at verden vi levde i var et magisk sted.
– Jeg holdt en lav profil
Mot slutten av 1970-tallet skaffet jeg meg informasjon om homofili fra en jeg kjente, en som jobbet utenfor byen jeg bodde i. Han kjørte trailer og fraktet matvarer og grønnsaker til markedet i hovedbyen Basra. Han både advarte meg og støttet min ide om åpenhet. Husk, du må være klok, sa han.
Jeg holdt lav profil i starten. Noen homofile venner møttes etter skoletid på en kafé midt i sentrum. Vi var ikke flere enn fire stykker. Temaet i dag er motivasjon og styrke, sa jeg til dem på det første møtet. Etter to timers samtale om vår homofili, satt jeg alene igjen på kaféen. Dette skremte meg. Jeg var redd at en av dem kom til å avsløre min identitet.
– Du kommer til å bli drept
Jeg tok en snarvei hjem, og dagen etter fortalt jeg en del skolekamerater om min identitet. Det var vanskelig for dem å forstå meg, og jeg følte at jeg hadde dummet meg skikkelig ut. Alle ble stille, jeg også. Det tok tid før vi begynte å puste igjen.
Etter en lang stille stund, begynte mine kamerater å snakke. Du kommer til å bli drept, folk vil slå deg, ingen vil ha noe med deg å gjøre. Og husk faren din er velstående og oppfattes som en rettferdig politimann i byen. Du ødelegger hans rykte og hans karriere dersom du står åpent frem om identiteten din.
– De ble brukt som sexobjekter
Jeg ble sendt i militæret. Her vil en ny dør bli åpnet for meg, tenkte jeg. Jeg fortsatte å være åpen her, og jeg utfordret meg selv til fortsatt å risikere livet for mine rettigheter. Jeg fant mot til å starte krig nummer to.
Motivasjonen og erfaringene fra det sivile liv, var de eneste våpen jeg hadde med meg i møte med urettferdighetene i militæret. Etter et år på det militære akademiet, fant jeg ut at unge studenter ble brukt som sexobjekter, mot deres vilje. Militære ledere utnyttet studentene med makt, og jeg så hva slags metoder som ble brukt. Jeg så at mine venner forandret seg, de hadde det ikke bra.
– Jeg ble truet på livet
Jeg skrev en rapport til en offiser som jeg trodde var vennlig i sin holding. Jeg fortalte om det som skjedde. Etter skoletid ble jeg hentet av to fra den militære sikkerhetstjeneste. Da fikk jeg kjenne hva det dreide seg om.
Jeg ble truet på livet av en leder som jeg trodde var et godt forbilde for de unge studentene. Han viste seg å være en av dem som misbrukte både studenter og nære medarbeidere.
Mine 11 år i militærtjeneste var som 40 år. Det ble år med lidelser og elendighet. En tid full av vold, sorg og vonde stunder, men også glimt av kjærlighet og enkelte gode øyeblikk.
Studentopplevelsene tente et flammede og evig lys inne meg, et lys i mørke.
– Også her frykter jeg for friheten
Verden vi lever i er dessverre ikke trygg, slik jeg trodde som barn. Da jeg kom til Norge for over 20 år siden, håpet jeg likevel at livet med frykt og redselsfulle opplevelser var over. Dessverre forsøker fremdeles menn med langt skjegg og Taliban-antrekk å kontrollere både hverdagen min og friheten til homofile muslimer.
Jeg personlig lar ingen få lov til å ødelegge mitt liv igjen. Jeg har brukt mye tid på å bygge meg opp på nytt. Men disse tankene kaster skygge over meg hver gang jeg beveger meg i Oslos gater.
Stygge ord, mobbing og trakassering er jeg vant til fra før. Men å la sharialover styre mitt liv igjen eller radikalisere mine tanker, det kommer aldri til å skje. Jeg vet at jeg er et godt menneske, som homofil muslim.