Foto: Anastasia R

Skrittene var rett bak henne nå. Alle tankene forsvant. Frykten tok overhånd og hun var ikke lengre i kontakt med kroppen sin. Hun gikk mekanisk videre.

Karina tok en slurk av kaffen sin og åpnet avisen. Hun bladde gjennom den første halvdelen av den da det slo henne at hun så langt stort sett bare hadde sett menns ansikter. Glade menn, sinte menn, menn som uttalte seg om ting de visste mye om, menn som uttalte seg om ting de visste lite om. De få kvinnene hun leste om hadde enten blitt utsatt for noe fælt, eller posert i en elegant kjole på en kjendisfest. «Maktkvinnene» ble beæret med en artikkel om hvor fine ting de sa til hverandre på sosiale medier. Hun sukket og bladde fort videre til noe hyggeligere.

Dagens forsidesak erklærte sommeren for startet og ga løfter om en rekordvarm juni. Kjole- og bikinisesongen var dermed også begynt, selv om de store kleskjedene strengt tatt hadde trykket bilder av syltynne jenter i ansiktet hennes i flere måneder nå. Hun hadde ignorert skrikene fra klesbutikker, ukeblad og aviser om hvordan hun skulle få den perfekte kroppen, og fortsatt sin vanlige livsstil. Den var kanskje ikke så sunn, tenkte hun, da hun med et snev av dårlig samvittighet ålte seg inn i den inntilsittende røde kjolen H&M hadde insistert at hun måtte kjøpe. Magen hennes var ikke like flat som modellen sin, og selv om hun visste at bildene var manipulert kunne hun ikke riste av seg ønsket om å se ut som dem. De vakre papirmenneskene, som hilste henne på hvert gatehjørne og fristet med ideen om det perfekte liv. «Alt du trenger å gjøre er å bli like slank som meg, ha på deg mine klær og min sminke, og så vil du få alt jeg har. De perfekte, sterke mannen, og den gode selvtilliten». Hun trakk inn magen og gjemte bort de uoppnåelige drømmene.

Det var avslutningsfest med studiegjengen. Semesterets siste kalas før de dro hvert til sitt igjen. På vorspielet satt venninnene til Karina og diskuterte høylydt resultatet på deres siste eksamen. De fleste ville blitt skuffet over en C. Guttene så dumt på dem og ertet dem med at de var en gjeng «skoleflinke strebere». Den mest breikjefta av dem var Thomas. Han var godt likt av både guttene og jentene i klassen for sin sjarm kombinert med en på grensen til arrogant selvtillit. Han så bra ut også, og Karina hadde vært interessert i ham en lang stund. De få gangene de hadde pratet sammen aleine hadde det vært veldig hyggelig. Hun følte at hvis hun spilte kortene sine riktig kunne det kanskje bli noe mellom dem, og dette var kvelden hun ville prøve å vinne. Siste sjansen før sommeren. Hun tenkte på kvinnen i reklamen. Karina hadde kjolen, og om hun ikke hadde kroppen, så kunne hun late som om hun hadde selvtilliten. Hun gikk bort til Thomas og satt seg ned med ham. Hun fikk oppmerksomheten hans, og han komplimenterte hvor bra hun så ut.

Hele kvelden satt de og snakket, og når det gikk mot slutten kysset han henne. Det var et lidenskapelig kyss, og hun gjengjeldte det med like mye lidenskap. Han strøk henne over håret og nedover ryggen. Det føltes så godt, og det kriblet i hele kroppen hennes. Hun hadde ventet så lenge, og nå fikk hun endelig den hun ville ha. Hun hadde fantasert om hvordan sommeren deres skulle være, og alle tingene de skulle gjøre sammen, minnene de skulle få. Tankene gjorde henne mer lidenskapelig. Han merket det og begynte å føre hånden nedover låret hennes. Mens han kysset henne strøk Thomas henne på innsiden av låret og opp mot skrittet. Karina stoppet hånden hans og hvisket et stille nei. Han smilte og spurte «Hva»? «Jeg vil ikke ha sex på denne måten», svarte hun. Han kysset henne på halsen og la hånden sin mykt på brystet hennes. «Vi kan dra hjem til meg, det er ingen i kollektivet i dag», sa han vart og overtalende. Hun vridde seg litt unna. «Jeg vil ikke», sa hun. Han smilte, lente seg inn mot øret hennes og hvisket: «Kom igjen da. Vi kan dra hjem til deg. Det er ingenting gale med å gi etter for følelsene sine. Akkurat nå er det bare meg og deg som teller». Hun dyttet bort hånden hans og svarte på nytt at hun ikke ville. Han ble med ett alvorlig. Han innså at han ikke kom til å komme noen vei med henne, så han reiste seg og sa «Faen heller, jeg vet om fitter som gir etter fortere enn deg! Det var jo bare snakk om å ha det litt gøy». Så snudde han seg og gikk. Hun følte seg som en tulling der hun satt med sin fine kjole og ødelagte selvtillit. Hun holdt fremdeles inne magen.

Klokken var blitt halv fire og alle klemte hverandre adjø. Det var varmt i luften, selv om det var midt på natten, de siste bussene hadde gått og hun bodde kun tjuefem minutters gange fra sentrum, så hun bestemte seg for å gå. Ikke langt utenfor bykjernen var det plutselig tomt for folk, og belysningen ble dårligere. Det var stille i de mørke gatene og alt hun hørte var lyden av sine egne høyhælte sko. Den tomme gjenklangen gjorde henne nervøs. Det betydde at hun var helt alene. Hva ville hun gjøre om det kom noen for å overfalle henne? Ville noen høre henne om hun skrek? Ville de uansett bry seg? Hun prøvde å si til seg selv at hun aste seg selv opp for ingenting, at hun visste at det var større sannsynlighet for at hun skulle bli utnyttet på en fest eller et nachspiel enn å bli overfalt på gaten. Men det var noe med den varme sommerluften som gjorde henne ekstra redd. For hvem vil vel utføre en overfallsvoldtekt i kald vinter eller regntung høst? Sommeren derimot, er den perfekte jaktsesong. Hundrevis av lettkledde, beduggete jenter, intetanende og naive. Men hun var ikke det. Hun prøvde å si til seg selv at om noen kom etter henne skulle hun sparke ham i ballene eller slå ham i strupen. Hun skulle ikke gi seg uten en real slåsskamp. Hun knyttet nevene og fortalte seg selv at hun var tøff og sterk og modig.

I det samme øyeblikket hørte hun gjenklangen av et annet par sko. Blodet forsvant fra ansiktet hennes på et øyeblikk. Hun snudde seg akkurat kort nok til å få bekreftet hva hun fryktet. Et stykke bak henne gikk en mørkkledd mann. Han hadde en stor mørk jakke på seg, og svart buske, og i mørket kunne hun ikke se om det var en gammel eller ung mann. Hun knyttet nevene til knokene ble hvite, til tross for at det meste av blodet hadde forsvunnet fra hendene hennes også. Hun sa til seg selv at hvis han ikke kom nærmere var det sikkert ingen fare, men skrittene kom nærmere. Hun angret øyeblikkelig på at hun ikke hadde tatt taxi. Greit nok at det er dyrt, men hun ville heller brukt resten av studielånet sitt på det, enn å være i denne situasjonen. Samtidig kom hun på at det gikk det en bølge av taxivoldtekter i byen. Hun ville ikke vært trygg uansett. Mens skrittene kom stadig nærmere vokste klumpen i halsen hennes. Karina trodde hun kom til å kaste opp av ren frykt. Hvordan skulle en svak jente som henne kunne hamle opp med en voksen mann, tenkte hun. Hva om hun frøs til når han prøvde å overfalle henne? Ville det virkelig ikke være noen som kunne høre skrikene? Skrittene kom enda nærmere. Hun begynte å angre på at hun tok på seg den korte kjolen. Hun forbannet den vakre kvinnen fra H&M for at hun hadde lurt henne til å gå med den. Papirkvinnen hadde vel aldri vært i en slik situasjon før? Den manipulerte reklamekvinnen hadde vel aldri kjent frykten for å bli overfalt og etterlatt ødelagt i en grøft? Det perfekte livet, liksom. Men her i virkeligheten får vi høre at visse menn er ustyrlige, ukontrollerbare rovdyr.

Det er din feil, sier de, om du blir overfalt, tenkte hun og snudde seg i desperasjon for å se hvor han var. Den mørkkledde mannen var kommet enda nærmere. Nå var han kun førti meter bak henne, og han hadde økt tempoet. Hun økte sitt også mens hun forbannet verden. Hele omverdenen hennes sa at hun, nei, krevde at hun skulle bli som kvinnene på plakatene. For å få det perfekte liv. Men når du først gir opp kampen mot presset, er det din feil om hun havner i en slik situasjon, tenkte hun. «Hvilke klær hadde du på deg», spør de. «Hvor mye hadde du drukket?» «Hadde du flørtet med noen tidligere på kvelden?» Hun var dømt til å tape.

Frykten var blitt så intens nå at hun forestilte seg at den nesten var verre enn selve overgrepet. Hun prøvde å skyve bort bildene i hodet av den mørkkledde mannen som grep tak i henne, slo henne i ansiktet og sa han skulle drepe henne om hun skrek. Hun visste ikke om hun ville forbli stille eller risikere livet sitt for muligheten til å bli reddet. Forutsatt at noen hørte henne. Hun så for seg at han rev av henne strømpebuksen. Hvorfor hadde hun tatt på seg kjolen? Det er jo så enkelt å få den av meg, tenkte hun. Skrittene var rett bak henne nå. Alle tankene forsvant. Frykten tok overhånd og hun var ikke lengre i kontakt med kroppen sin. Hun gikk mekanisk videre mens hun avventet situasjonen. Lyden av skrittene flyttet seg mot venstre. Han var fremdeles bak henne. Skulle han gå rundt henne og så snu seg mot henne, lurte hun. Hun sakket ned tempoet idet skrittene forflyttet seg enda lengre mot venstre. Hun kunne se ham i sidesynet nå. Han var ung, i tyveårene, tippet hun. Hun ville få med seg så mange detaljer hun kunne hvis hun skulle anmelde et overfall. Sannsynligheten for at saken ville lede noe sted var ellers lik null, det visste hun. Hennes sak skulle i hvert fall ikke føyes til i listen av voldtekter som henlegges på grunn av manglende bevis. Derfor ville hun få med så mye som mulig. Mørkeblondt, stritt hår, norsk utseende, sikkert rundt 190 høy, mørkegrå frakk, svart dressbukse. Ellers var det dessverre lite å si. Han var helt ordinær. Og han fortsatte rett frem. Hun sakket farten enda mer mens han gikk forbi henne og fortsatte ned gaten. Lamslått stoppet hun opp og så mannen forsvinne rundt svingen lengre nede i gaten. Hun ble stående en stund i vantro, og mens blodet igjen spredte seg rundt i kroppen hennes gikk det sakte opp for henne at den mørkkledde mannen nettopp var en helt ordinær, mørkkledd mann. Hun måtte le av seg selv. Hun hadde vært så redd for ingenting. Og hvorfor hadde hun bare gått ut ifra at det var en overgriper? Hun fikk dårlig samvittighet overfor den uskyldige mannen. Hva om han merket hvor redd jeg ble, han må jo ha følt seg utrolig forhåndsdømt, tenkte hun. I det angsten slapp det siste taket gikk hun hjem, mild i humøret.

Morgenen etter tok hun en slurk av kaffen sin og åpnet avisen. Hun bladde gjennom den første halvdelen av avisen med de sedvanlige sinte og glade herreansiktene, og uttalelsene fra menn som visste mye eller ingenting. Midt i blant dem var det en mann som visste noe viktig, om en kvinne som var utsatt for noe fælt. «Natt til lørdag ble en kvinne i tyveårene overfalt og voldtatt på vei hjem aleine fra et utested i sentrum. Overgriperen skal være av norsk opprinnelse», kunne sjefen for sedelighetsavsnittet i politiet fortelle.

Anne Sofie Bergvall bor i Bergen. Bergvall har vært leder i Bergen Sosialistisk Ungdom, og nestleder i Hordaland SU. For tiden studerer hun journalistikk i Bergen og er nyhetsjournalist i studentavisen Studvest.