Det snakkes mye om revolusjon for tida. Stikkord er blant annet den arabiske våren, og diskusjonen om nytt prinsipprogram for Rødt.
En revolusjon er en grunnleggende samfunnsendring med støtte fra flertallet av folket. I en sosialistisk revolusjon, som denne artikkelen skal handle om, er det altså arbeiderklassen som tar makta fra kapitalistklassen. Det er viktig å forstå at en revolusjon er en prosess som kan vare i flere år.
Oppfatningene om hva som kjennetegner en revolusjon er delte. En del journalister/politiske kommentatorer begrenser innholdet i en revolusjon til massedemonstrasjoner og gjerne til en bestemt plass – som for eksempel Tahrirplassen i Kairo.
Som den britiske marxisten John Molyneux skriver i aprilnummeret av Socialist Review, er dette galt når det gjelder alle nylige opprør og revolusjoner – spesielt når det gjelder den egyptiske revolusjonen, der massedemonstrasjonene bare var en del av revolusjonen.
Ingen vedtar en revolusjon
En revolusjon begynner ikke fordi noen bestemmer at ”nå skal vi starte en revolusjon”. Det som skjer er at en folkelig protest av et eller annet slag blir stor og kanskje sprer seg, og på den måten blir en utfordring for den herskende klassen.
Under en revolusjon inntar mange mennesker den politiske scenen for første gang, og kreativiteten blomstrer. De deltar i streiker, massedemonstrasjoner, mange møter og diskusjoner. Ved å være en del av et kjempende kollektiv, vil man høste erfaringer som utfordrer og stimulerer egne tanker og idéer.
Aktivitet gir bevissthet
Gjennom aktiviteten nedenfra øker arbeiderklassens selvtillit og politiske bevissthet. Egenaktivitet, kamp nedenfra, er kanskje det viktigste prinsippet i en revolusjonær kamp for å forandre verden. For revolusjonære partier gjelder det derfor å påvirke utviklingen i denne kjempeprotesten. Gjennom diskusjoner på massemøter, demonstrasjoner etc. kan revolusjonære partier foreslå handlingsalternativer som kan føre bevegelsen framover og gjøre den sterkere.
”Revolusjon er nødvendig for å skape samfunnet på ny”, skrev Karl Marx. Bare gjennom den masseaktiviteten som arbeiderklassen og andre undertrykte deltar i gjennom en revolusjon, er det mulig å ”kvitte seg med århundrers møkk og bli fri”.
Når erfaringene fra slike kamper ikke stemmer med de tanker og idéer man hadde fra før, legges grunnlaget for store bevissthetssprang. Denne bevisstheten er ujevnt fordelt mellom grupper av mennesker. Men det gjelder også for hvert enkelt menneske. Det går for eksempel an å være en militant fagforeningsaktivist og samtidig ha sexistiske holdninger. Den italienske marxisten Antonio Gramsci kalte dette motsigelsesfylt bevissthet, og revolusjonære partiers oppgave er å trekke flest mulig til revolusjonær bevissthet.
Væpna revolusjon
For høyresida er revolusjon, ”væpna revolusjon”, eller som Kristian Meisingset skriver i Dagbladet: ”Vi kjenner historien. Venstreterrorisme og frykt for væpnede angrep. Samarbeid med ytterliggående krefter med planer om å ta makten. De (sosialister og kommunister) ønsket væpnet revolusjon”. Denne skrekkpropagandaen fra høyresida har ingenting med en sosialistisk revolusjon å gjøre.
Revolusjon og sosialisme vokser riktignok ut av kamp, men det er en kamp der arbeiderklassen og folkeflertallet tar i bruk sine vanlige kampmetoder som streik, demonstrasjoner og massemøter. Det handler ikke om å kaste bomber på næringslivstopper eller å storme Stortinget. Det handler om å tvinge det kapitalistiske mindretallet i kne ved en storstilt mobilisering av flertallet av folket.
Menneskets natur
Rødt er blitt et søtt fantasiparti, skal vi tro Meisingset. Han mener partiets drømmer om en mer demokratisk verden, om frihet for de mange og en meningsfull jobb for alle, er urealistiske. For menneskene er ikke bare gode mot hverandre, noen ganger vinner mennesker på kjipe strategier.
”Sosialisme vil aldri fungere, for man kan ikke forandre menneskets natur”, er et vanlig argument mot sosialisme. Men det brukes ikke bare mot sosialisme. Mer generelt kan vi si at når forsvarere av det bestående blir utfordret i forbindelse med protester mot undertrykking og utbytting, brukes ofte argumentet om menneskets natur. Krig? Det er menneskets natur å slåss. Kvinneundertrykking? Kvinner og menn er naturlig forskjellige. Også slaveriet ble påstått å være et produkt av menneskets natur.
Men hva er kjernen i menneskenaturen? Det må være at mennesker er sosiale.
Menneskets natur formes av de sosiale omstendighetene det lever under. Ja, mennesker er noen ganger kjipe mot hverandre, men vi kan også samarbeide og hjelpe hverandre. Med kapitalismens konkurransepress og jakt på profitt, vil mennesker under dette systemet formes av dette. Hvor mye vi formes, er individuelt og avhengig av hvilke sosiale rammer vi lever under. Som vi alle har opplevd, er det også mye hjelpsomhet og generøsitet under kapitalismen.
Menneskets natur er foranderlig. Det viktige er ikke bare at vi forandrer oss når omstendighetene forandrer seg, men at vi forandrer oss selv når vi skaper nye og andre samfunnsforhold. Hvis mennesker kunne skape kapitalisme, kan vi også skape sosialisme.
Når det gjelder sosialistisk revolusjon vil flertallet av befolkningen på en eller annen måte delta i et kjempende kollektiv. Det styrker deltakernes selvtillit, og fører til sprang i deres politiske bevissthet. Fellesskapsfølelse og stolthet vil vokse fram hos deltakerne.
La oss bruke streik som eksempel. De fleste streiker starter fordi arbeidere ønsker bedre leveforhold (lønn, velferd etc.). Men når streiken varer en stund, vokser det ofte fram følelser av solidaritet og kollektiv stolthet som er like viktig som den opprinnelige saken.
Mennesker er ikke like, og derfor vil selvfølgelig graden av forandring og hvordan man forandres, være individuell.
En vellykket sosialistisk revolusjon vil også bidra til å fjerne ulike former for undertrykking og fattigdom. Det betyr at sosialismen vil tilfredsstille menneskelige behov på en mye bedre måte enn kapitalismen eller andre tidligere samfunn.
Teknologi vinner ingen streik
I sin artikkel, ”Det 21 århundrets sosialisme” i Manifest Tidsskrift, er Ronny Kjelsberg opptatt av hvorfor det gikk galt med sosialismen i det forrige århundret. Han peker på to forhold: en deterministisk og mekanisk materialisme, og det han kaller en ideologisk årsak.
Det finnes utvilsomt eksempler på ”marxister” som har ment at revolusjonen og sosialismen kommer med nødvendighet. Et godt eksempel er den 2. Sosialistiske Internasjonale, der Karl Kautsky argumenterte for at kapitalismens død og sosialismens seier nærmest var skjebnebestemt. Det var bare å vente på at produktivkreftene skulle utvikle seg tilstrekkelig, slik at de kom i konflikt med produksjonsforholdene samt at sosialistpartiet hadde vunnet flertall i parlamentet.
Men Kautsky og andre determinister tar ikke hensyn til menneskene, de tar ikke hensyn til arbeiderklassen. Teknologi kan ikke vinne en streik, men det kan arbeidere. Motsetningen mellom arbeid og kapital fører til klassekamp, og det er arbeiderklassens seire i denne kampen som gir den selvtilliten klassen trenger for å være med i en politisk bevegelse som er nødvendig for å ta makta fra borgerskapet.
En feilaktig tro
Den ideologiske årsaken er, ifølge Kjelsberg, at ”man ikke kan analysere seg fram til hva folket trenger…for da trenger man ikke spørre folket til råds”. I sammenheng med dette nevner han den feilaktige ”troen på at en revolusjonær elite kan styre på vegne av folket”. Dette er virkelig en feilaktig tro. Men det er en tro som er knyttet til stalinismen, og den har ingenting med sosialistisk revolusjon å gjøre.
Den viktigste oppgaven for revolusjonære partier er å lede revolusjonen til seier. Det kan bare bety at disse partiene må kjempe for å få oppslutning om sin politiske linje i arbeiderklassen. De må være til stede i fagforeningene, ved tariffoppgjør, ved streiker, i demonstrasjoner etc. Det er erfaringene fra deltakelsen i arbeiderklassens små og store kamper som gjør revolusjonære partier egnet til å lede en sosialistisk revolusjon til seier. De må vinne oppslutning og tillit i arbeiderklassen.
Massestreik og arbeiderråd
I de aller fleste sosialistiske revolusjoner har massestreiker vært en svært viktig del av revolusjonen. Massestreiken, som Rosa Luxemburg analyserte under 1905-revolusjonen i Russland, var også en del av den egyptiske revolusjonen.
Det spesielle med disse streikene er at det foregår en vekselvirkning mellom økonomiske og politiske krav. At økonomiske krav blir innfridd, fører gjerne til at det stilles politiske krav og omvendt. De går hånd i hånd.
I slike kampsituasjoner dannes det arbeidermaktorganer – arbeiderråd – utfra arbeiderklassens behov. Rådsmakt eller kimen til den, har eksistert en rekke ganger. Dette er erfaringene fra de aller fleste sosialistiske revolusjoner og opprør. Navnet har vært forskjellig; sovjeter i Russland 1905 og 1917, Cordones i Chile 1971/73, Shoras i Iran 1979/80, MKZ i Polen 1980/81, for å nevne noen av dem.
Arbeiderrådene er et svar på klassekampens utvikling. Store streikebølger lammer samfunnet, men det er viktig å opprettholde livsviktige funksjoner som for eksempel matforsyning, helse og transport. Disse arbeidermaktorganene starter som streikekomitéer, og utvikler seg til arbeiderråd som tar direkte kontroll over deler av samfunnet. Den siste rådsmaktsituasjonen var trolig i Gdansk i Polen i 1980-81.
Reform eller revolusjon
Er skillet mellom reform og revolusjon fortsatt meningsfylt? Dette var/er et tema i diskusjonen om Rødts prinsipprogram.
Revolusjonære er selvsagt ikke imot reformer, men det som er viktig er hvilken strategi som brukes. All erfaring viser at det er gjennom kamp nedenfra vi kan kjempe fram reformer. Det gjelder kamp mot privatisering av barnehager, kamp for 6-timersdagen osv. Når folk stoler på seg selv og ikke på politikere og fagforeningsbyråkrater, kan man vinne fram. Ja, mange fagforeningsledere deltar i slike kamper og kan være veldig militante. Men politikere og fagforeningsledere vil som regel på et eller annet tidspunkt forsøke å bremse bevegelsen hvis den blir truende for deres posisjon og interesser.
Revolusjonære sosialister skal selvfølgelig være med i kampen for reformer, og ikke stille seg på sidelinja og rope revolusjon.
Det avgjørende er hvordan man slåss. For å ta et kjent eksempel: Det har vært mange demonstrasjoner mot angrep på faglige rettigheter knyttet til EØS-avtalen de siste åra. Ofte har de bestått av fagforeningsledere med fane. Det er vel og bra, men målet må være å tenke ”nedenfra”, å få med stadig flere vanlige arbeidere.
Den strategien som benyttes i mer normale tider og i revolusjonære tider må ha det samme ”nedenfra”-perspektivet. Det gjelder å øve seg og høste erfaringer. Kapitalistklassen ikke vil gi fra seg makta frivillig. Den har for mye å miste.
Borgerskapets klasseherredømme betyr at akkumuleringen av kapital og profittmaksimering er det viktigste for denne klassen. Alle andre hensyn, for eksempel full sysselsetting og anstendige lønnsvilkår for arbeidere, kommer i annen rekke.
Å forandre en sånn tilstand krever en enorm mobilisering i befolkningen, en revolusjon.
Staten er ikke nøytral
La oss si at den revolusjonære bevegelsen har kontrollen over arbeidsplassene og styrer store deler av samfunnet. Det er en situasjon som ikke kan vare over tid. For at en sosialistisk revolusjon skal seire, må den ta makta over staten. Vil militærapparatet og politiet stå på revolusjonens side? Er det ikke mer sannsynlig at de vil forsøke å stoppe revolusjonen? Erfaringer fra revolusjoner tilsier det.
Å få kontroll over statens voldsapparat må derfor være en prioritert oppgave.
Staten er ikke nøytral, den er kapitalistklassens stat. Den tilrettelegger for kapitalen.
Utfra erfaringer fra tidligere revolusjoner er det rimelig å anta at mange soldater (arbeidere i uniform) og lavtstående offiserer vil slutte seg til revolusjonen. Kanskje også en del ansatte i politiet. Men høyerestående offiserer og polititopper vil neppe sympatisere med revolusjonen.
Sosialistiske partier trengs
En sosialistisk revolusjon kan ikke vedtas av Stortinget. Målet med en sosialistisk revolusjon er å skape et helt annet samfunn enn dagens kapitalisme.
Arbeiderklassen kan ikke oppnå en slik makt bare ved å stemme ved valg fordi disse valgene bare berører en del av det kapitalistiske systemet. Demokratiet skal utvides slik at arbeiderklassen (flertallet av folket) skal kunne treffe beslutninger av langt større viktighet, ikke minst om økonomien. Altså økonomisk demokrati.
I dag er det slik at helt avgjørende beslutninger for samfunnets framtid tas i de store konsernenes styrerom og ikke i parlamentariske organer. Sosialistisk revolusjon handler ikke bare om å ta den politiske makta, men også den økonomiske. Dette betyr ikke at reformer som gjør samfunnet mer rettferdig ikke kan kjempes fram og vedtas på Stortinget.
Derfor er det selvfølgelig viktig at sosialistiske partier er representert på denne arenaen. Viktige reformer som vedtas her, gir folk selvtillit til å kreve mer omfattende reformer. Men et sted går det en grense for hvor langt det er mulig å gå. Hvis reformene kommer i konflikt med kapitalistklassens evne til å oppnå tilstrekkelig store profitter, kan reformene bli tatt vekk.
Arbeiderklassens frigjøring
Vi ønsker alle en fredelig revolusjon. Den beste måten å oppnå det på, må være å jobbe for en sterkest mulig revolusjonær bevegelse. En bevegelse som er så sterk at et eventuelt forsøk på å stoppe revolusjonen fra deler av statsapparatet og økonomiske makthavere, ikke vil lykkes. Et revolusjonært arbeiderparti må derfor bygges, og det må kjempe for sin politiske linje i hele arbeiderklassen. Gjennom deltakelse i klassens små og store kamper blir det herdet og høster erfaringer som er livsviktige den dagen et opprør/revolusjon bryter ut. Bygging av allianser og enhetsfronter med reformistiske partier og bevegelser vil være svært viktig. Revolusjonært parlamentarisk arbeid er viktig, men ikke det viktigste.
Nedenfra-perspektivet er avgjørende, og arbeiderklassens frigjøring er arbeiderklassens eget verk.
Er det ikke et problem i denne sammenhengen at Grunnloven ikke kan endres med simpelt flertall, nettopp for å beskytte det til enhver tid politiske mindretallet?
«La oss si at den revolusjonære bevegelsen har kontrollen over arbeidsplassene og styrer store deler av samfunnet. Det er en situasjon som ikke kan vare over tid. For at en sosialistisk revolusjon skal seire, må den ta makta over staten. Vil militærapparatet og politiet stå på revolusjonens side? Er det ikke mer sannsynlig at de vil forsøke å stoppe revolusjonen? Erfaringer fra revolusjoner tilsier det.»
Eksemplene du viser til kommer fra helt andre samfunn enn Norge i dag. Å trekke slutninger på bakgrunn av føydalsamfunn eller land i Latin-Amerika for 50 år siden og dermed slutte at man vil se det samme i Norge blir veldig, veldig tynt. Militæret og politiet i Norge består for det aller meste av helt vanlige menn og kvinner oppvokst med Norges demokratiske tradisjoner. , og ideen om at de skulle begå massedrap eller storstilte overgrep fordi de fikk ordre om det ser jeg på som usannsynlig. Jeg synes folk på venstresiden bør slutte med hypotetisk fabulering rundt viktigheten av å ta kontroll over statens voldsapparat. Har man et demokratisk flertall bak seg, som man får bekreftet gjennom valg, slik Rødt har vedtatt, vil de aller fleste akseptere det og et eventuellt (ekstremt usannsynlig) militærkupp mot et demokratisk flertall vil selvfølgelig være ulovlig.
«Eksemplene du viser til kommer fra helt andre samfunn enn Norge i dag. Å trekke slutninger på bakgrunn av føydalsamfunn eller land i Latin-Amerika for 50 år siden og dermed slutte at man vil se det samme i Norge blir veldig, veldig tynt.»
Det er ikkje bare eksempel frå «føydalsamfunn» (Russland? Altså verdas 3. største økonomi rundt 1900? Det var openbare problem med den russiske revolusjonen, bl.a. at proletariatet var i undertal ift. bøndene, men også taktiske og strategiske problem. Men å seie at Russland var føydalt er å strekke seg litt (hint: liveigenskapen var oppheva i 1861)) og L.Am. for 50 år sia, det er også eksempel frå industrialiserte land for ca. 30 år sia.
Poenget med eksempla, er at dei er frå faktiske revolusjonære epokar. Sjølsagt må ein trekke lærdom frå disse. Om parlamentarisme (aleine) er ein velegna strategi, kjem an på kva ein legg i omgrepet revolusjon, som er det artikkelforfattaren prøver å gå inn på.
«militærkupp mot et demokratisk flertall vil selvfølgelig være ulovlig.»
Og kva så? Har det stoppa kupp tidlegare? Vi snakkar ikkje i legalistiske termar her, men om klasse, klassekamp og revolusjon.
Jo Skårderud synes at folk på venstresida må slutte med hypotetiosk fabulering rundt viktigheten av å ta kontroll over statens voldsapparat. Jeg mener ikke det.
Eksemplene jeg viser kommer ikke fra helt andre samfunn enn Norge idag. Selvfølgelig er mye forskjellig, men ikke klassemotsetningen mellom arbeiderklasse og borgerskap.
Når arbeiderklassen har makta over arbeidsplassene, betyr det at kapitalistene
ikke har det – eller i svært liten grad. De er tvertimot utfordret på sin «rett»
til å produsere for profitt. For å gjenvinne sin makt må kapitalistene sørge
for at arbeidermakta/arbeidermaktsorganene oppløses. Derfor er staten viktig
for kapitalistene – den skal bevare det bestående- også deres rett til
profittmaksimering.
For arbeiderklassen er det omvendt: de må sørge for at kapitalistene ikke
vinner fram. Nettopp derfor er kontroll over voldsapparatet viktig. At
borgerskapet bruker voldsapparatet mot arbeiderklassen ser vi i Norge i dag.
Blokadene for å stoppe streikebryteri i Tromsø truer ikke borgerskapets
klassemakt, men politi og rettsvesen gjør sitt for å få slutt på blokadene. Når
politiet settes inn mot slike aksjoner, hvorfor skulle det ikke da kunne settes
inn mot en revolusjon?
Historien viser at borgerskapet gjør motstand mot sosialistisk revolusjon og opprør nedenfra. Midlene er forskjellige: fra fysisk vold til noe så «uskyldig» som utlysning av nyvalg (frankrike 1968). President de Gaulle sa at dersom PCF (kommunistpartiet) hindret det parlamentariske valget, ville andre midler bli satt i verk for å forsvare Republikken.
Ja, Norge har demokratiske tradisjoner. Men det betyr ikke at det lille kapitalistiske mindretallet kan komme til å bruke sin statsmakt for å stanse en enda videre demokratisering.
Dette er det samme som Bernstein sa i 1900. Hva mener du skiller dette synet fra den reine reformismen?
Jo Skårderud er såpass ung at han ikke var født den gang Alta-kampen var på sitt høyeste – men det var jeg – i høyeste grad.
Det som skjedde i og omkring Stilla og denne kampen, representerer høydepunktet i mitt politiske liv.
Jeg glemmer ikke da politifolkene kom marsjerende fra skiferbruddet opp mot Null-punktet i grålysningen denne januardagen i 1981.
Kampen stod ikke om makta i Norge, men først og fremst om samenes rett til å være et eget folk. Likevel skal vi ikke glemme at militærstyrker var bare minutter fra å bli satt inn mot aksjonistene.
Hva med den dagen kampen står om makta?
Etterlengta bidrag til debatten, frå mi side, iallfall. Eg har fortsatt problem med den demokratiske mystifikasjonen og spørsmålet om vald. Eg har ikkje så mye tid akkurat nå, men skal prøve:
1) Demokrati: Eit kvart spørsmål om demokrati må stillast ift. substitusjonisme – altså ulike parti og organisasjonars substituering av seg sjøl for klassen. Mot dette har arbeidarklassen stilt f eks råd der arbeidarklassen både tar avgjerder og handlar for seg sjølve. Med andre ord har arbeidarklassen vore sterkast der dei har (forsøkt) overkomme demokratiet, som inneber eit skile mellom avgjerde og handling. Du seier, heilt rett, at revolusjonen er arbeidarklassens eigen frigjering (eller emansipasjon). Dette betyr opphevinga av kapitalismen og erstatninga av denne med ein ny produksjonsmåte/samfunn: kommunismen. Dette inneber noko anna enn simpetlhen ei demokratisering av økonomien. På same måte som klassekampen på sitt mest intense må overkomme demokratiet, må revolusjonen også det. Dette blei notert av både Marx og Engels, Lenin og Malatesta, bl.a.
2) Vald: både du og Oscar Dybedahl har på denne sida tatt opp spørsmålet om vald. Ein revolusjon er sjølsagt ikkje bare eit spørsmål om vald – som om det var snakk om ein palassrevolusjon eller eit statskupp. Men det er likevel ikkje eit spørsmål ein kan unngå. For å parafrasere Dybedahl, er det naivt å tru (som Skårderud over her) at ein ikkje vil møte valdeleg motstand i ein slik militarisert tidsalder vi lev i. Spørsmålet står ikkje mellom vald/ikkje-vald, men om koss ein bruker valden: det handlar ikkje om kven som har våpna, men kva ein bruker dei til. (For utdjuping av spørsmålet om vald, foreslår eg denne teksten av Mouvement Communiste: http://mouvement-communiste.com/documents/MC/Letters/LTMC1336ENvF.pdf )
Det er sjølsagt andre ting å ta opp her: ein debatt om revolusjon i dag kan ikkje bare vere omformulering av gamle prinsipp, men må også ta innover seg endringer i statsorganisering, militærvesen (med ein stadig meir profersjonalisert hær, kva slags rolle har dei ift. arbeidarklassen?), kapital og klassekomposisjon (skifte frå industri til serviceyrker i vestlege land osv), fagforeiningene og dei eksisterande partias rolle osv, men det har eg verken tid, krefter eller kunnskap nok om til å gå inn på her og nå.
.
Hva gør vi nu – lille du ?
Ettersom Rødt bare vil delta i fredelige ‘revolusjoner’ i overgangen mellom
kapitalismen og sosialismen.
Men om det nå likevel skjer – at de som starter et ‘opprør/revolusjon’ gjør det med våpen i hånd – uten å bry seg det aller minste om Prinsipp- programmet til Rødt.
Har Rødt laga noen plan for en sånn situasjon ?
Jeg mener – en plan for seg sjøl og sitt parti.
Har Rødt tenkt å stoppe denne ‘revolusjonen’ med bare henda. Eller har de tenkt å sitte på
sidelinja og snakke.
Vi må vel regne med at Nazigrupper også er involvert i denne ‘revolusjonen’ – som sikkert vil oppfattes mest som uro og bråk i starten. Mulig var det dem som satte det hele igang.
Hva vet vi ?
Mulig er det enda flere aktører på banen.
Men hva gjør Rødt ?
.
Hæ
Den russiske revolusjonen ble gjennomført på grunn av vedtak i kommunistpartiet om væpna oppstand for å gripe makta.
Denne artikkelen har noe bra ved seg i at den utfordrer Rødt sin tilslutning til det borgerlige demokratiet, men den pakker spørsmålet om revolusjon inn i masse bomull.
Revolusjon er en maktovertagelse. Det er utenkelig med en sosialistisk revolusjon uten masseoppslutning, men det kommer ingenting godt ut av å forsøke å sukre pillen så mye at man kan få hvem som helst til å svelge den.
Revolusjoner er politiske maktovertagelser som går tvers gjennom den eksisterende loven og retten. Uten å være væpna er det helt umulig. Statens makt bygger på våpnene. En revolusjon må ha folkets støtte, og folk er viktigst, men uten væpna makt blir det ingenting av. Og det blir heller ingen revolusjon uten en ledelse som vedtar ting.
Det store sosialistiske eksperimentet spilte fallitt på 1900-tallet. For å undertvinge det frie, selvstendige mennesket (egennytten), avlivet Sovjet-Unionen (SU) om lag 60 millioner egne innbyggere mellom 1917 og 1989. Kommunist-Kina (KK) klarte ca. 40 millioner egne innbyggere hovedsakelig i Mao-perioden. Kilder: FNs Human Development Report, 2002; STALIN, Den røde tsarens hoff, Montefiore, Cappelen 2003; MAO, Den ukjente historien, Halliday, Gyldendal 2005; udolph J Rummel gått: China’s Bloody Century: Genocid and Mass Murder since 1900, 1991, og Death by Government, 1994.
Da folket reiste seg i SU var det ikke for mer sosialisme, men mot det sosialistiske diktaturet. KK så farene og ble kapitalistisk.
Realiteter i revolusjonære feberfantasier kan lett måles på Rødt sin oppslutning i Norge. Forholdet har ikke endret seg siden AKP (m-l) tiden. Bortsett fra at mye historieløshet kan suge til seg litt av Bjørn Østby’ fantasier…