EU ved et avgjørende veiskille

Valgresultatet fra EU-parlamentsvalget 25.mai kan vise seg å bli helt avgjørende for EUs videre utvikling.

Da snakker jeg ikke om hvem som skal bli EU-president, hvem som skal samarbeide med hvem i EU-parlamentet eller om høyrepopulistene klarer å få innflytelse i EU-parlamentet. Dette er overflate og røyktepper. Interessant for politiske nerder og medier, men mer sirkus enn brød. Og det er sirkus vi kommer til å få servert de neste månedene.

United States of Europe
Det viktige spørsmålet er om EU vil gå videre på den kursen som ble staket ut da Euroen (Eller rettere: ØMU – Den økonomisk-monetære union) ble innført: «An ever increasing union», nå også rettelig benevnt United States of Europe. Dette er ingen tilfeldig kurs, en fiks ide eller en elitistisk oppfinnelse. Dette er den utvikling historien må ta, om europeiske storselskaper skal kunne konkurrere på verdensbasis: Fullstendig fri flyt internt i Europa, uten nasjonale hindre, langt på vei en copycat av USA. På arbeidslivets område er målet en konstant reservearmé av arbeidsløse og fattige, som er villige til å jobbe for «hva som helst», med en sterkt svekket fagbevegelse, med et demontert velferdssystem, og med en full-integrert energi-, forsvars og utenrikspolitikk. «Europa med en stemme» basert på full markedsøkonomi, og et demokrati redusert til «House of cards»-nivå. Spill, personer og lobbyisme til fordel for reell velgermakt og bred demokratisk deltakelse. Som «Merkozy» sa det allerede under krisas innledende fase: «Euroen skal beholdes for enhver pris». Prisen er blitt svært høy. For vanlige folk: 120 millioner fattige, 26 millioner arbeidsløse i EU. Og for demokratiet, som langt på vei er devaluert.

EU-parlamentet er irrelevant
Vi er, som man skjønner, underveis på denne kursen allerede. Vil valget 25.mai få noen betydning når så mye står på spill?
Ja – indirekte. Politikeres verste mareritt er fremdeles å tape valg. De vil gjøre mye for å strekke seg etter velgerne for å prøve å bli gjenvalgt. Nå må mange strekke seg i retning økt nasjonal sjølbestemmelse, mindre EU og mindre «fri flyt» om de skal bli gjenvalgt. Det gjelder både for Cameron i UK, Hollande i Frankrike og Thorning i Danmark. Det gjelder i Ungarn, Hellas, Spania, Tsjekkia, Slovakia og til dels Sverige og Finland. Befolkningen sendte to klare signaler ved dette valget:

1. EU-parlamentet er irrelevant. Folk satt hjemme. 43 prosent oppslutning er en fiasko, uansett om en patetisk Sveinung Rotevatn klarer å begeistres over at «nedgangen i velgeroppslutning er stoppet». Hvor ellers ville noen kunne juble for 43 prosent tilslutning til demokratiets viktigste prosess? Folket har gjennomskuet narrespillet. EU-parlamentet er et demokratisk ferniss, uten reell makt. Hvorfor stemme da? EU-kommisjonen, som har makta, er jo ikke på valg.
2. Politikerne må vende nesa hjem. Det må bli mindre, ikke mer EU. Hvis ikke, kan de bli hardt straffa ved neste nasjonale valg.

Tyskland styrer EU
Det er noen unntak fra dette bildet, som i Italia. Viktigst er likevel Tyskland, som på tross av at både en nynazist og det EU-kritiske «Alternative fur Deutchland» ble valgt inn, ser en bred tilslutning til storkoalisjonspartnerne i SPD og Angela Merkels kristendemokrater. Det er ikke rart. Tyskland er vinneren gjennom eurokrisen. De tok ut lønns- og velferdskutt allerede for flere år siden, og tysk eksportindustri har nærmest utradert konkurrenter i Hellas, Spania og andre kriseland. Lav arbeidsløshet hører også med, sjøl om «working poor» er et utbredt fenomen i «motoren i europeisk økonomi».

Det er Angela Merkel som sitter i førersetet i EU. Nå mer enn noen gang, med Hollande ekstremt svekka i Frankrike. Kan hun kjøre sitt europeiske samlingsprosjekt videre når hennes allierte er så svekka, og motstanden så styrka?

Sosialdemokratene sverger til samarbeid
Her kommer sosialdemokratene inn. De har en slags besvergelsestro på «samarbeid» uten å ha en tilstrekkelig kritisk analyse av karakteren av det samarbeidet de hyller. Som i Tyskland, ser vi at sosialdemokratene utover i Europa i stor grad oppfattes som de konservatives tvillinger. Ikke like avklart som i Tyskland, der de har satt seg i samme regjering, men ved at de fører høyreside-politikk når de tar over. Velgerne ser ikke forskjell. Det er dette som er kjerna i opprøret. Dessverre er det høyrepopulistiske og høyreekstreme partier som kommer opp med løsninger som får oppslutning i de fleste land. Kun Syriza i Hellas vant velgernes tillit på en EU-kritisk plattform fra venstre (vil reversere kutt-politikken), men også i enkelte andre land var det sterke innslag av EU-kritikk fra en venstre-posisjon; blant annet Spania og Tsjekkia.

Venstresiden må trå til
Likevel må venstresida i Europa redefinere sin posisjon: Berøringsangsten i forhold til fremmedfrykt gjør at man blir lett bytte for EU-retorikken om «verdigrunnlag» og «åpne grenser» – en retorikk som ikke tåler vann sett opp mot Schengen/Dublin-regimet Frontex og «Festung Europa». I kampen mot sosial dumping ligger dessuten kimen til en allianse mellom progressive EU-kritiske venstrekrefter og fagbevegelsen på europeisk nivå. Men den må bygges fra bånn-opp, lokalt og nasjonalt. Da må partier som Rødt og SV venstresiden i AP kjenne sin besøkelsestid, alliere seg med sentrumskrefter, og slutte å sverme om liberale ideer som blir alibi for en fri-flyt politikk som kan komme til å knuse europeisk fagbevegelse og den europeiske velferdsstaten. Også den norske, sjøl om den står sterkere enn i mange andre land. Se på Sverige, hva Reinfeldt har klart å demontere i løpet av 8 år. Om han nå taper valget, så spørs det hva den nye alliansen av sossarna, Vänsterpartiet og Miljøpartiet klarer å stable på beina av ny kurs: Sporene fra Norge og Danmark skremmer. I stedet kan man rundt neste sving få en enda sterkere høyredreining, til partier som Sverigedemokratene. Vi så at Dansk Folkeparti ble størst i Danmark. Vi har sett at Fremskrittspartiet for første gang har kommet i regjering – og med en styrke som gjør at Høyre legger vekk de gammelkonservative silkehanskene og framstår i en tydeligere markedsliberalistisk drakt. Tunge samfunnsstrukturer skal endres – gjerne irreversibelt. Norge skal sentraliseres, distriktspolitikken avvikles. (Og for den del: EU-motstanden svekkes – på lengre sikt).

Et todelt EU underveis

Hva så med EU?

De tunge kreftene innen storkapital vil presse på for at EU skal gå videre på den oppstaka kursen mot ett, friksjonsfritt marked uten nasjonale barrierer, og med et politisk system som har ett hovedformål: Å understøtte europeisk kapital i den globale konkurransen. Tyskland sitter i førersetet. De europeiske elitene har skjønt oppdraget. Hvis disse kreftene er kloke, forsøker de – som i Norge – å alliere seg med (deler av) de høyrepopulistiske kreftene, får dem til å innse alvoret, inkluderer dem i det gode selskap, og isolerer de mer ekstreme. I motsatt fall vil man se en oppsplitting av EU. De som har innsett historias alvor og uavvendelighet vil samles i et «kjerne-EU», eller A-laget. De øvrige vil bli tillatt deltakelse på reservebenken, i en slags periferi. Deltakelse i det indre marked, men uten innflytelse på de viktige politiske beslutningene. Høres det ut som EØS? En slik utvikling – et EU i to hastigheter om man vil – ser ut som den mest sannsynlige nå. Det kan – paradoksalt nok – vekke EU-kampen til live igjen i Norge. Vi er jo allerede med i EØS, så det å spille sammen med de andre på B-laget vil bli framstilt som at vi får (noe) mer innflytelse, uten å måtte oppgi total suverenitet. Altså et mindre skritt enn det som i dag kalles fullt medlemskap.

EØS et kjernespørsmål
Dette er sjølsagt vurderinger fra min side. Jeg er åpen for motforestillinger, og ønsker debatt. Uansett tror jeg folk bør ta inn over seg at «norsk EU-debatt» ikke handler om norsk EU-medlemskap på kort sikt. Norsk EU-debatt anno 2014 handler om 3 ting:

• EUs utvikling er av stor betydning for Norges politiske utvikling. Derfor må vi forstå EU og debatten om EU.
• EØS er kjernespørsmålet i Norges forhold til EU. EØS er ikke et spørsmål om handelssamarbeid med EU. Det er vi alle for. Det er snakk om underordning og tilpasning. Det er både en bit-for-bit innlemmelse i EU og springbrettet til unionsdeltakelse i framtida. Derfor må vi ut av EØS.
• Det må holdes en høy beredskap med hensyn til Norges forhold til EU. For å kunne forstå, innse og bekjempe, trengs det en sterk nei-allianse, og et sterkt Nei til EU – som kunnskapsbank, beredskapsorganisasjon og alliansebygger. Meld deg inn. Uten et sterkt Nei til EU vil ja-kreftene, enten de heter Helgesen, Solberg, Støre eller NHO, få et mye lettere spill med å «flytte Norge nærmere Brussel» (Sitat EU/EØS- minister Vidar Helgesen – kampanjeleder for Høyres ja-kampanje i 1994), applaudert av VG, NRK og andre ideologiprodusenter som deler Jaglands høytsvevende visjon om «Europa (EU) som den høyeste form for sivilisasjon».